Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser «True Crime» bøker i denne settingen.

Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum

Dette er den mest politiske boken jeg har lest av denne forfatteren. Hovedpersonen Svend Foyn kjører på et lite barn som ingen vet hvem er. Foreldrene blir etterlyst, men det eneste de finner ut er at barnet sannsynligvis ikke er norsk av fødsel. Barnet snakker ikke og politiet er usikker på om det kommer av et traume før ulykken eller selve ulykken. Foyn involverer seg på sin sedvanlige måte i denne saken. Både fordi han har dårlig samvittighet, selv om ulykken ikke var hans feil, og fordi han som vanlig ikke klarer holde seg unna en komplisert situasjon eller sak.

Foyn finner en gruppe mennesker som smugler flyktninger inn i landet og holder dem skjult. Og følger dette sporet til det ender på øya Lesvos i Hellas. Der besøker han flyktningleire og snakker endel med menneskene som kommer for å jobbe der som frivillige. Hele saken er utrolig komplisert og det er flere spor som henger så fast i andre spor at det nesten er vanskelig å følge med. En av personene som hjelper til med å skjule flyktninger er drept så Foyn prøver også å finne ut av den saken. Men boken er likevel meget god – det vi si selv om den er komplisert. Mehlum lykkes i å ta et sterkt standpunkt i forhold til flyktningsaken og vi får høre mye om hvordan flyktningene har det både på Lesvos ogg i Norge. Jeg likte det og det var selvfølgelig en grunn til at jeg likte boken.

Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Øistein Borge

Jeg skriver om Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 sammen fordi de har samme forfatter og hovedperson selv om sakene i hver bok blir avsluttet i slutten av boken. Bøkene er nummer to og tre av bøkene om politimannen Bogart Bull. Denne hovedpersonen har vært borte fra politiet en periode etter at kona og datteren hans ble drept av en han tidligere hadde satt i fengsel. Da han kommer tilbake blir han gjort til en politimann som skal reise ut av landet når det skjer ting med norske statsborgere. I den første boken vat han i Frankrike. I disse bøkene er han først i Nord Irland og så i Nederland.

I Det som aldri dør er Bogart i Nord Irland for å besøke morfaren. Mens han er der bir et norsk ektepar drept og Bogart blir satt i forbindelse med politiet. Han er med på etterforskningen, litt på siden av det politiet driver med. Historien tar oss til konflikten mellom protestanter og katolikker og vi får vite mye om Nord Irlands voldelige historie. I Jeg er nummer 13 drar Bogart til Amsterdam der en norsk utvekslingsstudent blir funnet drept i en park. Samtidig møter vi en mann som er født i Praha der han mister foreldrene tidlig. Og der han utvikler seg til seriemorder.

Begge disse bøkene er bra og fornøyelige. Det er et interessant grep å plassere hovedpersonen i et nytt land i hver bok. Det gjør det mulig å fortelle mye om tidligere historie eller samtidshendelser uten at det blir gjentakelser. Jeg anbefaler å lese bøkene i rekkefølge siden historien om Bogart Bull er en viktig detalj.

Alle disse vakre løgnene – Peter Swanson

Denne boken er egentlig en thriller og ikke en krim. Forskjellen på de to er at en i en krim følger en etterforskning. Harry går på college, men rett etter han har tatt sin siste eksamen får han telefon om at faren hans har vørt utsatt for en ulykke. Stemoren hans Alice hjelper han med alle detaljene i det som må gjøres etter et dødsfall. Men samtidig legger hun an på han og det forvirrer han (denne detaljen kunne jeg vært foruten. At han blir fristet mer enn hva hun gjør). Vi får også høre historien til en kvinne. Hvordan hun vokser opp og dreper moren sin for å kunne være i et forhold til stefaren. Harry møter en annen kvinne han også blir betatt av og som viser seg har vært farens elskerinne. Så det er dukket for mange forviklinger.

Dette er en spennende thriller. Spesielt bakgrunnshistorien gir en grøss nedover ryggen i forventning om hva den kan utgjøre for Harry. Historien er rimelig enkel selv om det er mange forviklinger. En skjønner etterhvert at noen av de litterære grepene er nettopp det og forstår hvem som må stå bak mordet, som etterhvert blir mordene. Tror man. Slutten er likevel meget overraskende.

Bristepunktet – Belinda Bauer

Belinda Bauer skriver god krim og dette er ikke noe unntak. Bristepunktet ble til og med nominert til Booker-prisen i 2018. En mor med sine tre barn i bilen får motorstopp. Hun går avgårde for å finne hjelp og etterlater ansvaret for de to minste barna til elleveåringen Jack. Men moren kommer ikke tilbake og blir senere funnet drept i veikanten.

Far til barna begynner å drikke og etter en periode forlater han de alene. Jack er redd barnevernet skal splitte dem, så han fortsetter å ta seg av de to yngste. Det har gått tre år senere og barna holder fortsatt sammen. Jack finansierer tilværelsen som tyv. Han bryter seg inn i hus og henter ut ting han selger videre til en søt heler. Men han overnatter også i husene, i et fortvilet forsøk på å late som han har et normalt liv. Politiet leter etter denne tyven, og selv om de er ikke det mest kompetente politiet jeg har møtt i en krim så klarer de få tak i Jack. Men før det dukker kniven som drepte moren opp på mystisk vis og det er helt klart noe mer som foregår.

Bristepunktet er meget bra, slik all krim av Belinda Bauer er. Den er full av humoristiske detaljer som gir et litte pustehull fra det skumle og spennende. Ikke minst er de to hovedpolitimennene karikaturer som kan gi leseren en god latter.

Her er det mye å lese, både av krim og thriller. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Hvit engel, svart natt har jeg fått av Gyldendal, Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Font og Alle disse vakre løgnene og Bristepunktet av Cappelen Damm.