Tags

, , , , , , , ,

noe tapt og noe vunnet (Det er ikke stor bokstav først i tittelen) er en selvbiografi skrevet av amerikanske Tara Westover. Det rette er nok å kalle den memoarer siden boken handler om Taras minner fra barndom og oppvekst, frem til hun er i tyve-årene. Det er en utrolig sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg og som jeg kommer til å huske lenge.

Tara er yngst av syv barn. Familien hennes bor i Idaho der faren driver en skraphandel. Foreldrene er mormonere og dette styrer mye av livet deres. Men mer enn religionen er familien preget av farens paranoia overfor myndighetene. Barna hans blir født hjemme og fødselene blir ikke registrert, de får ikke gå på skole, eller til lege, og barndommen er preget av hardt arbeid på skraptomten. Moren skulle egentlig undervist dem, men hun er opptatt av å være jordmor for andre kvinner som ikke tror på leger og sykehus, og med å lage homøopatiske midler. Disse midlene er alt barna har av smertestillende eller hjelp mot infeksjoner og brannsår. Selv etter to alvorlige bilulykker blir barna tatt med rett hjem. I den ene ulykken får moren en alvorlig hjerneskade og i den andre blir Tara selv ute av stand til å snu på hodet. (Det tar den ene broren seg av i det han “knekker” nakken hennes for å løsne den). Noen av barna kommer innom sykehuset. Som den ene broren som faller ned på skraptomten og slår bokstavelig talt hull i hodet. Men da er det andre mennesker rom ringer ambulansen og de blir tatt med hjem nesten før noen får sett på dem.

Tara lærer å lese av en av brødrene sine. Etterhvert blir mormonenes bok, Bibelen og noen taler alt hun har å øve med. Men moren har en mattebok og en naturfagbok i kjelleren og etter at Tara, som syttenåring, bestemmer seg for å prøve seg på opptakseksamen til college begynner hun med bøkene hun har og det hun kan finne på biblioteket. En av brødrene hennes har gjort det samme og det er han hun ser opp til og vil være lik. At hun klarer eksamenen er helt utrolig. Hun må ha en enorm selvdisiplin, for ikke å snakke om intelligens. Etter college klarer hun å komme inn ved Cambridge før hun tar en doktorgrad ved Harvard.

Foreldrene er også det som på engelsk kalles “preppers”. Det vil si mennesker som forbereder seg på jordens undergang. De hamstrer alt mulig som vil bli nødvendig etter dommedag. Som drivstoff og våpen, mat og homøopatiske midler. Faren tror sterkt på Y2K, men da det ikke skjer noe den dagen lar han bare hamstringen fortsette fordi han er overbevist om at slutten vil komme snart. De gjør en hel del ting jeg ikke hadde tenkt på. Som for eksempel å kjøpe sølv eller gull for alle kontantene de har, fordi penger kommer til å bli verdiløse.

Tara har et komplisert forhold til den ene broren sin. Han mishandler henne grovt over mange år, og det kommer etterhvert frem at han også har mishandlet Taras eldre søster. Tara forsøker å snakke med foreldrene om dette etter hun har flyttet hjemmefra, men får ikke noe støtte av dem. Istedenfor mener de at hun må be om unnskyldning for å ha løyet. Dette skaper en rift mellom Tara og foreldrene som gjør at de til slutt ikke har noen kontakt. Tre av barna har klart å studere og de tre barna tror på hverandre og støtter hverandre. Tara forstår hvorfor sønnene som er avhengige av farens skraphandel må holde seg inne med han, ellers vil de stå uten arbeid. Siden ingen av dem har fått skolegang vil det bli nesten umulig å finne seg en jobb. Morens tro på homøopatiske midler, og ikke minst det at hun pleiet mannen sin med dem etter at han ble sterkt brannskadet, har gitt henne et rykte som mirakelmaker. Familien tjener etterhvert mye på å selge oljer og dråper moren lager hjemme.

Foreldrene vil ha Tara hjem for at hun skal overta morens arbeid som jordmor. Men Tara har lært om et samfunn hun ikke ante eksisterte og ser at hennes liv ikke lenger kan leves blant fjellene i Idaho. Hun prøver å dra hjem på besøk flere ganger, men etter at hun fortalte om brorens misbruk truer han henne og det vil ikke være trygt for henne hjemme. Hun får et psykisk sammenbrudd og må gå i terapi en stund. Jeg tenkte at ingen kunne klart alt det hun har klart uten å knekke sammen på veien. Det gode med det var at hun endelig tok i mot hjelp til å bearbeide barndommen sin.

Jeg har allerede skrevet at dette er en sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg. Men det kan ikke understrekes nok. Denne historien var så gripende, så mektig og full av sorg at jeg ikke kan glemme den. Tara kjemper for å få lov til å beholde familien sin selv om hun skaper seg et annet liv en de har. Hun prøver å få foreldrene til å se henne, men de kan ikke godta at hun ikke vil leve som dem. Hun må gjøre et valg mellom alt hun har lært, det samfunnet hun har funnet utenfor farens paranoia og det livet foreldrene lever. En blir veldig engasjert i dette valget, i livet til Tara og i håpet for fremtiden hennes. Samtidig som barndommen hennes gjør et utslettelig inntrykk og en lurer på hvor mange andre barn som må leve uten å være registrert noe sted. Denne boken må du lese, den er kort og godt fantastisk. Boken gikk rett inn på New York Times bestselgerliste og har fått en rekke priser. Den er oversatt til over 30 språk.

Jeg har fått noe tapt og noe vunnet av Gyldendal.