Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Harland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen “Nap” (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

“Nap” har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra “gir” i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og “vet” at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.