God påske og velkommen til nye smakebiter!
I dag var butikkene oppe, så vi var en rask tur i noen butikker for å fylle på med ferskt brød, og bare for å kikke litt. Jeg endte opp med en ny sommerkjole til 175 kroner og litt ny sminke. Det skjer ikke noe viktig i dag, så det var deilig å bare bevege seg litt.
Jeg har prøvd å bruke litt tid på å lese i påsken, og er godt igang med de siste bøkene i Rivers of London serien av Ben Aaronovitch. Hvis du liker urban fantasy er dette et «must read». Men jeg har også lånt med hjem noen bøker fra biblioteket, og jeg tenkte jeg skulle begynne på den ene av dem; The Memory Police av Yoko Ogawa.
Beskrivelsen bak på boken sier; On an unnamed island off an unnamed coast, objects are disappearing: first hats, then ribbons, birds, roses—until things become much more serious. Most of the island’s inhabitants are oblivious to these changes, while those few imbued with the power to recall the lost objects live in fear of the draconian Memory Police, who are committed to ensuring that what has disappeared remains forgotten. Så den høres spennende ut.
I sometimes wonder what was disapeared first – among all the things that have vanished from the island.
«Long ago, before you were born, there were many more things here,» my mother used to tell me when I was still a child. «Transparent things, fragrant things …. fluttery ones, bright ones … wonderful things you can’t possible imaging».
Hun ble stående med øynene lukket. Orrevannet ga fra seg et sukk. Hun kunne se for seg hvordan vannet strømmet inn gjennom de nedrullede vinduene og tvang bilen mot dypet. Kulden prikket i armene. Hun orket ikke tenke på hva hun hadde gjordt. Munnen var full av spytt. Hun svelget, var like ved å brekke seg. Fortsatt holdt hun øynene igjen. Ville ikke være her, ville ikke se hva som hadde skjedd.
Baglin sa: «En døde av elektrisk støt. En falt ut av et vindu. En svelget en dødelig dose med paddeeiter.»
Mens han nærmet seg, fikk hun tid til å beundre den kraftige overkroppen. Skjorten var åpen. Røde risp løp på tvers over det lett hårete brystet; kanskje han hadde skrapt seg opp på greiner mens han felte og kvistet tømmeret. Hun forestilte seg hendene hans som strøk over de ruglete trestammene. Følte seg frem. Fant det beste punktet å legge øksen til …
Right from the start some of the older cavemen were completely against the idea.