Dødsøyeblikket er en novellesamling av den norske forfatteren Espen Haavardsholm. Jeg valgte ut denne boken fordi jeg har bestemt meg for å lese mer noveller. Og i tilfelle som dette, få en vakker opplevelse.
Forlaget skriver:
Roy skal ha sett ei svarthåret jente som ble tatt stående, opp mot den røde granittmuren under Sannerbrua. Allerede i løpet av det første frikvarteret har dette ryktet rukket å spre seg i skolegården på Ila. Karin er innlagt på Sørlandet sykehus, hun ble funnet under senga si av dem som kom med frokosten, sammenkrøpen i nattkjolen og helt forvirret. Nå skal eldstesønnen komme ned fra Oslo og bli helga over. Hvordan kommer det til å gå? Hver gang er det som noe går i stå mellom dem, en liten mislyd som blir til noe mer.
Boken inneholder 16 noveller, alle på en eller annen måte tilknyttet døden. På baksiden av boken står det at novellene er dypt personlige. Og en får virkelig en følelse av å vandre inn i Haavardsholms liv.
Haavardsholm er en erfaren forfatter og har gitt ut både romaner og flere novellesamlinger. En får en følelse av denne erfaringen i novellesamlingen. Dette er en mann som har skrevet, tenkt og filosofert, og som samler det i nydelige ord og meninger. Som denne:
Gjennom det meste av gutteårene bærer du på en mistanke om at det virkelige livet utspiller seg på helt andre steder enn der du er.
Du har havnet feil.
Sånn er det bare. Sånn må det være.
Viktige deler av ungdommen din bruker du til å prøve å oppfylle lengselen etter dette som ligger bak horisonten et sted, der hvor du kanskje skal bli kvitt det som gjør alt så fordømt vanskelig.
Ordene er fulle av sannhet, sorg, lengsel og tristhet. En blanding som viser seg igjen i flere deler av boken. Men først og fremst er den vakker. Jeg kom over setninger som:
Det er rart at det går an å leve så lenge som jeg har gjort nå, bare av gammel vane?
Og:
Fantasi er ofte bare et spørsmål om konsentrasjon
Som henger igjen i meg. Setninger jeg deler med den som sitter ved siden av meg, og setninger jeg tenker på. I det hele tatt falt jeg for denne boken. Og jeg er så glad jeg har bestemt meg for å satse litt på noveller og derfor plukket opp denne! Jeg er på et sted der sorgen fremdeles er en del av dagen, og hvor døden er i tankene og jeg tror absolutt at dette er noe av grunnen til at denne boken ble så sterk for meg. Men jeg tror ikke det er en forutsetning for å like boken, eller for å finne det vakre i den. Man responderer på ulike ting, og i dag var det Haavardsholms ord om døden som fant gjenklang i meg.
Har du noen gang ønsket du kunne fly?
Sardinia, 1940-tallet. En tretti år gammel kvinne er omringet av beilere, men skremmer dem bort med voldsomme kjærlighetsbrev og rare påfunn. Hun gifter seg til slutt, men kaller det et fornuftsekteskap. Den virkelige kjærligheten møter hun først da hun blir sendt til et kurssted. Noen tiår senere forteller hun om livet sitt til barnebarnet.
(Omtrent) 13 år gamle Meg er storesøster i en familie med tre sønner; tvillingene Sandy og Denny og yngstebarnet, det fem år gamle geniet Charles Wallace. De bor sammen med sin mor fordi deres far har vært borte i over et år. Megs mor, Mrs Murry, er overbevist om at han kommer tilbake selv om de ikke har hørt fra ham det siste året. En kveld tar Charles Meg og hennes venn Calvin med seg for å besøke Mrs Whatsit. Hun og vennene hennes Mrs Who og Mrs Which, drar barna med seg på en redningsoperasjon for å finne faren.
