• Bøker i minnebanken
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Category Archives: Dikt

The Jailer – Sylvia Plath

17 onsdag nov 2021

Posted by astridterese in Dikt

≈ Leave a Comment

Tags

Dikt, poem, poetry, Sylvia Plath

fengsel

My night sweats grease his breakfast plate.
The same placard of blue fog is wheeled into position
With the same trees and headstones.
Is that all he can come up with,
The rattler of keys?

I have been drugged and raped.
Seven hours knocked out of my right mind
Into a black sack
Where I relax, foetus or cat,
Lever of his wet dreams.

Something is gone.
My sleeping capsule, my red and blue zeppelin
Drops me from a terrible altitude.
Carapace smashed,
I spread to the beaks of birds.

O little gimlets—
What holes this papery day is already full of!
He his been burning me with cigarettes,
Pretending I am a negress with pink paws.
I am myself. That is not enough.

The fever trickles and stiffens in my hair.
My ribs show. What have I eaten?
Lies and smiles.
Surely the sky is not that color,
Surely the grass should be rippling.

All day, gluing my church of burnt matchsticks,
I dream of someone else entirely.
And he, for this subversion,
Hurts me, he
With his armor of fakery.

His high cold masks of amnesia.
How did I get here?
Indeterminate criminal,
I die with variety—
Hung, starved, burned, hooked.

I imagine him
Impotent as distant thunder,
In whose shadow I have eaten my ghost ration.
I wish him dead or away.
That, it seems, is the impossibility.

That being free. What would the dark
Do without fevers to eat?
What would the light
Do without eyes to knife, what would he
Do, do, do without me?

Sylvia Plath

Sylvia Plath1932-1963

Sylvia Plath var en amerikansk forfatter. Hun var født i Boston av en tysk far og en østerriksk-amerikansk mor. Hun ble regnet for å være et begavet barn, og allerede som åtteåring publiserte hun sitt første dikt. Hun skrev senere både romaner, noveller, dikt og essay. Hennes mest kjente verk, romanen Glassklokken, var en semi-biografisk beretning om hennes kamp mot klinisk depresjon. Plath begikk selvmord i 1963, og hun har etter det fått en tilnærmet ikonisk status i enkelte miljøer.  (fra Wikipedia)

Lagre

A Glimpse – Walt Whitman

10 onsdag nov 2021

Posted by astridterese in Dikt

≈ 1 Comment

Tags

a glimpse, Dikt, poem, poetry, Walt Whitman

par

A GLIMPSE, through an interstice caught,
Of a crowd of workmen and drivers in a bar-room, around the stove,
late of a winter night–And I unremark’d seated in a corner;
Of a youth who loves me, and whom I love, silently approaching, and
seating himself near, that he may hold me by the hand;
A long while, amid the noises of coming and going–of drinking and
oath and smutty jest,
There we two, content, happy in being together, speaking little,
perhaps not a word.

Walt Whitman

Walt Whitman1819-1892

Walt Whitman var en amerikansk dikter. Whitman skrev på fri verseform, og hans skrivestil er preget av et stort språklig overskudd og en voldsom hengivenhet til både naturen og mennesket. (fra Wikipedia)

Lagre

Svarta rosor

08 onsdag sep 2021

Posted by astridterese in Dikt

≈ Leave a Comment

Tags

Dikt, Ernst Josephson, lyrikk, poem, svarta rosor

svarte roser

Svarta rosor

Säg, varför är du så ledsen i dag,
du, som alltid är så lustig och glad?
Och inte är jag mera ledsen i dag
än när jag tyckes dig lustig och glad;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

I mitt hjärta där växer ett rosendeträd,
som aldrig nånsin vill lämna mig fred,
och på stjälkarne sitter det tagg vid tagg,
och det vållar mig ständigt sveda och agg:
ty sorgen har nattsvarta rosor.

Men av rosor blir det en hel klenod,
än vita som döden, än röda som blod.
Det växer och växer. Jag tror jag förgår,
i hjärtträdets rötter det rycker och slår;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

Ernst Josephson (1888)

Ernst Josephson

Ernst Josephson (1851 – 1906) var en svensk maler og dikter. Han oppnådde stor suksess som kunstner. I 1876 ble han tildelt en kongelig medalje for maleriet Sten Sture den äldre befrir dronning Kristina av Danmark fra Vadstena klosterfängelse.

Privat gikk det ikke like bra, han ble offer for en rekke personlige tragedier. Allerede i unge år ble han smittet av syfilis. Kjærlighetslivet ble ulykkelig, og kanskje verst av alt: hans mesterverk Strömkarlen (som han malte i flere versjoner på 1880-tallet) ble refusert av Nationalmuseum. Maleriet ble kjøpt av en forarget prins Eugen, malerprinsen, som ikke bare selv var kunstner, men også hjalp mange samtidige kunstnere økonomisk ved å kjøpe inn deres verk til sitt hjem på Waldemarsudde. Prinsen lot Strömkarlen (1884) få en fast plassering, og maleriet har siden aldri forlatt Waldemarsudde. Faren døde da Josephson var 10 år, søsteren Gelly døde da han var 17, og moren døde da han var 30 år, noe som gikk sterkt inn på ham.

Sommeren 1888 var Josephson ruinert og hadde verken maling eller lerreter igjen. På øya Bréhat i Bretagne egnt han seg til spiritisme og ble hjemsøkt av religiøse vrangforestillinger, der han trodde at han var Gud og Kristus. Noen måneder senere ble han lagt inn på hospitalet, i dag Ulleråkers sjukhus i Uppsala, der han oppholdt seg i noen måneder. Diagnosen var paranoia, som i dag tilsvarer schizofreni. Etter hvert flyttet han til Stockholm der han bodde til sin død i 1906.

I spirituell transe skapte Josephson visjonære dikt og malerier undertegnet med navnene til avdøde kunstnere. Noen av Josephsons viktigste verk, for eksempel Gåslisa (omkring 1890) og diktsamlingene Svarta rosor (1888) og Gula rosor (1896), kom til i sykdomsperioden.

(Fra Wikipedia)

Farao på ferie

25 onsdag aug 2021

Posted by astridterese in Dikt

≈ Leave a Comment

Tags

andre bjerke, Dikt, farao, farao på ferie

I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.

– Hva ler’u a? sa farmora.
– Av mormora, den furia!
– Hvor ser’u a? sa farmora.
– I furua! sa Farao.

– Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
– I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.

Du ser av vår historie
at det å dra på ferie
i landet Miramarmora,
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!

~ Andre Bjerke

ArtsyBee / Pixabay

Shall I Compare Thee To A Summer’s Day

18 fredag jun 2021

Posted by astridterese in Dikt

≈ 6 Comments

Tags

Dikt, poem, poetry, shali i compare thee to a summer's day, sonnet 18, William Shakespeare

Shall I Compare Thee To A Summer’s Day (Sonnet 18)

Blomst

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate.
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date.
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimmed;
And every fair from fair sometime declines,
By chance, or nature’s changing course, untrimmed;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st,
Nor shall death brag thou wand’rest in his shade,
When in eternal lines to Time thou grow’st.
So long as men can breathe, or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

William Shakespeare

Shakespeare

1564-1616

William Shakespeare var en engelsk poet og skuespillforfatter. Han betraktes som den største engelskspråklige forfatter. Han kalles Englands nasjonalpoet og «skalden fra Avon» – eller simpelthen «skalden». (fra Wikipedia)

Lagre

Lagre

Voggevise (frå havkanten)

27 onsdag nov 2019

Posted by astridterese in Dikt

≈ Leave a Comment

Tags

båtforlis, død, far, forliset, jakob Sande, korn og klunger, vuggevise fra havkanten

I Jakob Sandes diktsamling Korn og klunger fra 1950 står det et dikt jeg vil dele.
Det heter “Voggevise (frå havkanten)” og handler om en far som går ned med båten på havet. Akkurat det skjedde med min far.

I dag er det 8 år siden. Men sorg går i bølger, og brottsjøene kan vare lenge. <3

Voggevise (frå havkanten)

Milde makter bak stjernebru
~ veik er ei vesal skute ~
vern den vesle mot havsens gru
~ far er ombord der ute ~

Stjerner, lys over leia hans
~ grunnbrot i natta blinkar ~
fyll hans augo med stjerneglans
~ draugar frå skjæret vinkar ~

Linne vindar stryk inn frå sør
~ skuta på skjæret driver ~
Kjæl hans kinn, gjev han lagleg bør
~ tung ho i hav seg hiver ~

Lange, duvande båredrag
~ stamnen står høgt i veret ~
vogg han lint når det lir av dag
~ jarnkjølen høgg i skjeret ~

Vogg han varleg og gjev han fred
~ skavlane glefser grådig ~
kvil deg, hav, no gjekk sola ned
~ Gud være sjela nådig ~

~Jakob Sande

far grav

Regn

01 lørdag des 2018

Posted by astridterese in Dikt

≈ 1 Comment

Tags

Dikt, poem, poetry, regn, Sigbjørn Obstfelder

regn

MichaelGaida / Pixabay

En er en, og to er to –
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to –
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

~ Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder  blefødt 21. november 1866 i Stavanger, og døde 29. juli 1900 i København. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Han debuterte som dikter i 1889 med verket «Heimskringlam». Han ut samlingen Digte i 1893. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre dikt er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, pga Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk.

Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Derimot inspirerte han flere forfattere med sine symbolistiske bildevalg og sin melodiøse stil. Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger i «To novelletter» fra 1895, romanen Korset fra 1896, skuespillene «De røde draaber» fra 1897, «Esther» fra 1899 og «Om vaaren» posthumt fra 1902, samt en rekke prosadikt. Han skrev dessuten et dypt personlig verk, En prests dagbog, som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.

Obstfelder døde av tuberkulose i 1900, og han ble gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård i København 1. august 1900, samme dag som hans eneste barn, Lili, ble født. (Wikipedia)

Ode to Autumn – John Keats

04 torsdag okt 2018

Posted by astridterese in Dikt

≈ 1 Comment

Tags

Dikt, høst, John Keats, ode to autumn, poem, poetry

Høst

Season of mists and mellow fruitfulness,
Close bosom-friend of the maturing sun;
Conspiring with him how to load and bless
With fruit the vines that round the thatch-eaves run;
To bend with apples the mossed cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;
To swell the gourd, and plump the hazel shells
With a sweet kernel; to set budding more,
And still more, later flowers for the bees,
Until they think warm days will never cease,
For Summer has o’er-brimmed their clammy cell.

Who hath not seen thee oft amid thy store?
Sometimes whoever seeks abroad may find
Thee sitting careless on a granary floor,
Thy hair soft-lifted by the winnowing wind;
Or on a half-reaped furrow sound asleep,
Drowsed with the fume of poppies, while thy hook
Spares the next swath and all its twined flowers;
And sometimes like a gleaner thou dost keep
Steady thy laden head across a brook;
Or by a cider-press, with patient look,
Thou watchest the last oozings, hours by hours.

Where are the songs of Spring? Ay, where are they?
Think not of them, thou hast thy music too,—
While barred clouds bloom the soft-dying day,
And touch the stubble-plains with rosy hue;
Then in a wailful choir, the small gnats mourn
Among the river sallows, borne aloft
Or sinking as the light wind lives or dies;
And full-grown lambs loud bleat from hilly bourn;
Hedge-crickets sing; and now with treble soft
The redbreast whistles from a garden-croft,
And gathering swallows twitter in the skies.

John Keats

John Keats1795-1821

En av de betydeligste engelske dikterne i romantikken. I løpet av hans korte liv ble hans arbeid stadig utsatt fra kritiske angrep, og det var ikke før senere at den betydningen hans verker hadde for den kulturelle endring kom til syne. Keats’ poesi er karakterisert av sprudlende og overstrømmende kjærlighet til språket og med en rik og sensuell forestillingsevne. Han følte ofte at han skrev i skyggen av tidligere poeter og først mot slutten av sitt liv ble han i stand til skrive sitt mest originale og mest minneverdige dikt. (fra Wikipedia)

Lagre

the vision of sin

19 onsdag sep 2018

Posted by astridterese in Dikt

≈ Leave a Comment

Tags

Dikt, Lord Alfred Tennyson, poem, poetry, the vision of sin

Pegasus1
I had a vision when the night was late:
A youth came riding toward a palace-gate.
He rode a horse with wings, that would have flown,
But that his heavy rider kept him down.
And from the palace came a child of sin,
And took him by the curls, and led him in,
Where sat a company with heated eyes,
Expecting when a fountain should arise:
A sleepy light upon their brows and lips-
As when the sun, a crescent of eclipse,
Dreams over lake and lawn, and isles and capes-
Suffused them, sitting, lying, languid shapes,
By heaps of gourds, and skins of wine, and piles of grapes.

2
Then methought I heard a mellow sound,
Gathering up from all the lower ground;
Narrowing in to where they sat assembled
Low voluptuous music winding trembled,
Wov’n in circles: they that heard it sigh’d,
Panted hand in hand with faces pale,
Swung themselves, and in low tones replied;
Till the fountain spouted, showering wide
Sleet of diamond-drift and pearly hail;
Then the music touch’d the gates and died;
Rose again from where it seem’d to fail,
Storm’d in orbs of song, a growing gale;
Till thronging in and in, to where they waited,
As ’twere a hundred-throated nightingale,
The strong tempestuous treble throbb’d and palpitated;
Ran into its giddiest whirl of sound,
Caught the sparkles, and in circles,
Purple gauzes, golden hazes, liquid mazes,
Flung the torrent rainbow round:
Then they started from their places,
Moved with violence, changed in hue,
Caught each other with wild grimaces,
Half-invisible to the view,
Wheeling with precipitate paces
To the melody, till they flew,
Hair, and eyes, and limbs, and faces,
Twisted hard in fierce embraces,
Like to Furies, like to Graces,
Dash’d together in blinding dew:
Till, kill’d with some luxurious agony,
The nerve-dissolving melody
Flutter’d headlong from the sky.

3
And then I look’d up toward a mountain-tract,
That girt the region with high cliff and lawn:
I saw that every morning, far withdrawn
Beyond the darkness and the cataract,
God made himself an awful rose of dawn,
Unheeded: and detaching, fold by fold,
From those still heights, and, slowly drawing near,
A vapour heavy, hueless, formless, cold,
Came floating on for many a month and year,
Unheeded: and I thought I would have spoken,
And warn’d that madman ere it grew too late:
But, as in dreams, I could not. Mine was broken,
When that cold vapour touch’d the palace-gate,
And link’d again. I saw within my head
A gray and gap-tooth’d man as lean as death,
Who slowly rode across a wither’d heath,
And lighted at a ruin’d inn, and said:

4
«Wrinkled ostler, grim and thin!
Here is custom come your way;
Take my brute, and lead him in,
Stuff his ribs with mouldy hay.
«Bitter barmaid, waning fast!
See that sheets are on my bed;
What! the flower of life is past:
It is long before you wed.
«Slip-shod waiter, lank and sour,
At the Dragon on the heath!
Let us have a quiet hour,
Let us hob-and-nob with Death.
«I am old, but let me drink;
Bring me spices, bring me wine;
I remember, when I think,
That my youth was half divine.
«Wine is good for shrivell’d lips,
When a blanket wraps the day,
When the rotten woodland drips,
And the leaf is stamp’d in clay.
«Sit thee down, and have no shame,
Cheek by jowl, and knee by knee:
What care I for any name?
What for order or degree?
«Let me screw thee up a peg:
Let me loose thy tongue with wine:
Callest thou that thing a leg?
Which is thinnest? thine or mine?
«Thou shalt not be saved by works:
Thou hast been a sinner too:
Ruin’d trunks on wither’d forks,
Empty scarecrows, I and you!
«Fill the cup, and fill the can:
Have a rouse before the morn:
Every moment dies a man,
Every moment one is born.

«We are men of ruin’d blood;
Therefore comes it we are wise.
Fish are we that love the mud.
Rising to no fancy-flies.
«Name and fame! to fly sublime
Thro’ the courts, the camps, the schools,
Is to be the ball of Time,
Bandied by the hands of fools.
«Friendship! -to be two in one-
Let the canting liar pack!
Well I know, when I am gone,
How she mouths behind my back.
«Virtue!–to be good and just–
Every heart, when sifted well,
Is a clot of warmer dust,
Mix’d with cunning sparks of hell.
«O! we two as well can look
Whited thought and cleanly life
As the priest, above his book
Leering at his neighbour’s wife.
«Fill the cup, and fill the can:
Have a rouse before the morn:
Every moment dies a man,
Every moment one is born.

«Drink, and let the parties rave:
They are fill’d with idle spleen;
Rising, falling, like a wave,
For they know not what they mean.
«He that roars for liberty
Faster binds a tyrant’s power;
And the tyrant’s cruel glee
Forces on the freer hour.
«Fill the can, and fill the cup:
All the windy ways of men
Are but dust that rises up,
And is lightly laid again.
«Greet her with applausive breath,
Freedom, gaily doth she tread;
In her right a civic wreath,
In her left a human head.
«No, I love not what is new;
She is of an ancient house:
And I think we know the hue
Of that cap upon her brows.
«Let her go! her thirst she slakes
Where the bloody conduit runs:
Then her sweetest meal she makes
On the first-born of her sons.
«Drink to lofty hopes that cool-
Visions of a perfect State:
Drink we, last, the public fool,
Frantic love and frantic hate.
«Chant me now some wicked stave,
Till thy drooping courage rise,
And the glow-worm of the grave
Glimmer in thy rheumy eyes.
«Fear not thou to loose thy tongue;
Set thy hoary fancies free;
What is loathsome to the young
Savours well to thee and me.
«Change, reverting to the years,
When thy nerves could understand
What there is in loving tears,
And the warmth of hand in hand.
«Tell me tales of thy first love-
April hopes, the fools of chance;
Till the graves begin to move,
And the dead begin to dance.
«Fill the can, and fill the cup:
All the windy ways of men
Are but dust that rises up,
And is lightly laid again.
«Trooping from their mouldy dens
The chap-fallen circle spreads:
Welcome, fellow-citizens,
Hollow hearts and empty heads!
«You are bones, and what of that?
Every face, however full,
Padded round with flesh and fat,
Is but modell’d on a skull.
«Death is king, and Vivat Rex!
Tread a measure on the stones,
Madam–if I know your sex,
From the fashion of your bones.
«No, I cannot praise the fire
In your eye–nor yet your lip:
All the more do I admire
Joints of cunning workmanship.
«Lo! God’s likeness–the ground-plan–
Neither modell’d, glazed, or framed:
Buss me thou rough sketch of man,
Far too naked to be shamed!
«Drink to Fortune, drink to Chance,
While we keep a little breath!
Drink to heavy Ignorance!
Hob-and-nob with brother Death!
«Thou art mazed, the night is long,
And the longer night is near:
What! I am not all as wrong
As a bitter jest is dear.
«Youthful hopes, by scores, to all,
When the locks are crisp and curl’d;
Unto me my maudlin gall
And my mockeries of the world.
«Fill the cup, and fill the can!
Mingle madness, mingle scorn!
Dregs of life, and lees of man:
Yet we will not die forlorn.»

5
The voice grew faint: there came a further change:
Once more uprose the mystic mountain-range:
Below were men and horses pierced with worms,
And slowly quickening into lower forms;
By shards and scurf of salt, and scum of dross,
Old plash of rains, and refuse patch’d with moss,
Then some one spake: «Behold! it was a crime
Of sense avenged by sense that wore with time».
Another said: «The crime of sense became
The crime of malice, and is equal blame».
And one: «He had not wholly quench’d his power;
A little grain of conscience made him sour».
At last I heard a voice upon the slope
Cry to the summit, «Is there any hope?»
To which an answer peal’d from that high land.
But in a tongue no man could understand;
And on the glimmering limit far withdrawn
God made Himself an awful rose of dawn.

~ Lord Alfred Tennyson

Alfred TennysonAlfred Tennyson, 1. baron Tennyson (1809 – 1892) var en britisk lyriker og en av de mest populære engelske poeter noensinne. Han betraktes som hovedrepresentant for lyrikken under viktoriansk tid. Mesteparten av Tennysons poesi var basert på klassiske eller mytologiske tema. Et antall fraser fra Tennysons poesi har gått inn og blitt vanlige i det engelske språk, blant annet «nature, red in tooth and claw», «better to have loved and lost», «Theirs not to reason why,/Theirs but to do and die», og «My strength is as the strength of ten,/Because my heart is pure». Tennyson var en briljant versemaker i Wordsworth-tradisjonen som visste å spille på viktoriatidens konvensjoner, preget av konservativ nasjonalisme og preferanser. I samtiden var det forventninger til at Tennyson skulle bli den nye Lord Byron, men ettertiden har dog minsket hans betydning. (Wikipedia)

Musa i orgelet

06 torsdag sep 2018

Posted by astridterese in Dikt

≈ 1 Comment

Tags

Dikt, jakob Sande, musa i orgelet, poem, poetry

Alexas_Fotos / Pixabay

Det budde ei mus i et orgel
som stod i et kyrkjehus.
Ho var ikkje nettopp nonne
– berre ei orgelmus.

Ho treivs inni orgelverket
for musa var musikalsk,
og merka når orgeltonen
var aldri so lite falsk.

Og det fekk ho ofte merke
for han som var orgelnist,
og han som var belgetrøar
var brødrene Rosenquist.

Den eldste var belgetrøar,
– ein storvomba somlekopp;
men broren på klaviaturet
var sprek som ein orre å topp.

Så ingen kan undrast at musa
stundom vart ille ved.
Men bortsett frå slikt spetakkel
ho levde sitt liv i fred.

Ho hadde til levemåten,
for brød sto ho aldri i beit.
Det fant ho i sakristiet,
men det er det ingen som veit.

Og ein gong var musa heldig,
– det hende nok enno ein gong -:
Ho barsla til dyr musikk
av Mendelsohn’s bryllupsong.

Og når det var preikesundag
ho hadde si gode stund,
og tok seg tilliks med hine
sin vanlege sundagsblund.

Men sidan var ulykka ute:
det fants ikkje botevon,
då Rosenquist, belgetrøar,
gav opp, og gjekk av på pensjon.

For bror hans fekk trumfa igjennom
ein skinnbelg av likaste sort
på fire til fem hestekrefter,
og dermed bles musa bort.

Men likevel, kan ein vel seie,
tok musa det siste stikk:
Ho fauk over kyrkjetårnet
til himmels med full musikk.

~ Jakob Sande

Jakob SandeJakob Sande ble født 1. desember 1906 og døde 16. mars 1967. Han var en norsk forfatter fra Dale i Sunnfjord. Han gav ut, mens han levde,ti diktsamlinger og tre novellesamlinger. Mange av diktene hans fikk melodi og ble populære viser. Sande ble en folkekjær dikter i løpet av sin karriere, og flere av diktene er fremdeles svært populære. Diktningen spinner rundt temaer som vestlandsnaturen, sjømannslivet, livet på bygden, dikt som tar opp sosiale spørsmål og dikt som tar for seg klassiske temaer som kjærligheten og døden. Diktene veksler fra grotesk humor, som i «Kallen og katten» og «Likfunn», til sentimentale og følelsesladde dikt som «Fløytelåt» og «Vesle Daniel». Han er også representert i salmebøker med «Det lyser i stille grender» og «Du som låg i natti seine». (Fra Wikipedia)

← Older posts
januar 2023
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  
« des    

Leser nå

Christmas Stories

Sengelektyre

Confessions of a Sociopath

Ebok

Tolv lysår

Lydbok

Fedrenes misgjerninger

2023 Reading Challenge

2023 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 12 books toward
her goal of
450 books.
hide

12 of 450 (2%)
view books

Tegneserier

19 / 250 tegneserier. 8% done!

Ebøker

0 / 12 ebøker. 0% done!

1001-bøker/klassikere

0 / 12 1001-bøker/klassikere. 0% done!

Lydbøker

0 / 12 lydbøker. 0% done!

Bøker fra egen hylle

0 / 12 egne bøker. 0% done!

NetGalley

Professional Reader

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Årringer av Eva Barck. Dikt om å å leve med en nevrodivergent sinn. Sterk diktdebut:)

RSS Bentebing’s weblog

  • Svaner blir ikke skilt

RSS Bjørnebok

RSS BokBloggBerit

  • Dikt og slikt: Hvor hadde vi det fra?

RSS Boktanker

  • Winter i verdens rikeste land

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Det står skrevet - om kvinner, lesing og amerikanske presidentfruer.

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Januar - månedsoppsummering

RSS Elikkens bokhylle

  • Små føtter setter dype spor (utvidet 2022)

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Under the egg - En smakebit på søndag

RSS I bokhylla

  • Det er mandag og tid for forrige ukes oppsummering ...

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS insomnia journal

  • En feil oppstod, som antagelig betyr at strømmen er nede. Prøv igjen senere.

RSS Jeg leser

  • Årene ~ Annie Ernaux

RSS Kleppanrova

  • Ellen Vahr " Sykehuset på Ellis Island"

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Hastig høstinnlegg: sakprosa

RSS Leselukke

  • Charles Dickens - ein juleskatt i ny drakt.

RSS Min bok- og maleblogg

  • Diktsirkel 2023 Brynjulf Jung Tjønn: Kvit norsk mann

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • Månadsoppteljing #92 | Januar i bøker

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • Oppsummering av årets første lesemåned

RSS Tones bokmerke

  • Kniven i ilden av Ingeborg Arvola – den første romenen i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet

RSS Tulleruska’s World

  • Covid chronicles

RSS Ågots bokblogg

  • Kim Leine: Etter åndemaneren
bokblogger

Profile for englene

Siste kommentarer

  • Paula Merio til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • MiaEggimann (@MiaEggimann) til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • bokdivisionen til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • Lyrans Noblesser til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • Marianne Barron til Smakebit ~ What if? og Født sånn eller blitt sånn?

Besøkende

Flag Counter

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.