Category Archives: 1001 bøker

Smakebit ~ Langsom mann

14 søndag feb 2021

Posted by in 1001 bøker, Boktema

≈ 25 Comments

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod fastelavnssøndag (fettisdagen), morsdag og Valentine! Og ikke minst, velkommen til nye smakebiter!

I dag er det både fastelavnssøndag (fettisdagen), morsdag og valentinesdag samlet i en dag! Det tror jeg må være den første gangen jeg har opplevd det. Vi har barnebarnet vårt på besøk og venter sønnen min og kona hans senere i dag. Da skal vi spise kremboller og semlor. Jeg har ikke smakt semlor før, så det gleder jeg meg til. De høres fantastiske ut. Men kanskje ganske mektige?

Jeg har lest litt Agatha Christie denne helgen. Nå har jeg bare igjen to novellesamlinger og endel skuespill i prosjektet mitt med å lese alle Agatha Christies bøker. Jeg har bestilt de to novellesamlingene på biblioteket. Men skuespillene sliter jeg litt mer med å finne. I går begynte jeg også på Langsom mann av J.M. Coetzee- Det er min februarbok i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Jeg leste tidligere Vanære av samme forfatter og likte den veldig godt. Når jeg da skulle finne en ny bok fra Afrika passet det godt med Langsom mann. (Slow man på engelsk).

Smakebiten er fra begynnelsen:

Langsom mannSlaget treffer ham fra høyre, skarpt og overraskende og smertefullt, som et elektrisk støt, og løfter ham opp fra sykkelen. Slapp av! sier han til seg selv idet han flyr gjennom luften (flyr gjennom luften med den største letthet!), og han kan faktisk kjenne lemmene spenne lydig av. Som en katt sier han til seg selv: Rull, og sprett opp igjen, klar for de neste. Det uvanlige ordet adrett melder seg også.
Men det er ikke helt slik det går. Enten det er fordi beina streiker eller fordi han et øyeblikk mister følelsen i kroppen (han hører snarere enn kjenner hodet smelle mot asfalten, fjernt, tørt, som et kølleslag), spretter han slett ikke opp igjen, men sklir tvert imot meter etter meter, sklir og sklir, til bevegelsen nesten bysser ham i søvn.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Kort om: Fornemmelsen for slutten

02 tirsdag jun 2020

Posted by in 1001 bøker, Romaner

≈ 9 Comments

Tags

, , ,

Fornemmelsen for slutten er en roman skrevet av den britiske forfatteren Julian Barnes. Romanen har vunnet Bookerprisen og er også nevnt i boken 1001 bøker du må lese før du dør.

imageFornemmelsen for slutten handler om Anthony (Tony) Wester. Han forteller deler av sin egen historie i en roman som er delt i to deler. I den første delen møter vi Tony som ung, og vi blir introdusert for vennene hans; Alex, Colin og Adrian. Vi følger dem fra grunnskolen og over på universitetet. De er en gjeng snille gutter, med en vel stor hang til å filosofere. Vi møter også Veronica som Tony ble kjæreste med på universitetet, og som senere ble kjæreste med Adrian. I del to møter vi Tony som gammel mann. Han er skilt og har en datter, og er ganske fornøyd med sitt stille liv. En dag får han brev fra en advokat som forteller ham at Veronicas mor har etterlatt ham en sum penger og Adrians dagbok. Veronica vil imidlertid ikke skille seg av med dagboken og Tony setter i gang en sjarmoffensiv overfor Veronica.

Det er vanskelig å sette ord på hva jeg synes om denne romanen. Jeg likte den bedre mot slutten enn jeg gjorde i begynnelsen og ble litt lettet over at slutten var så oppklarende. For boken gjemmer seg bake en mengde filosofering, eller personene blir gjemt bak, tenker jeg er en bedre måte å si det på. Jeg klarer ikke helt å få tak i dem. Veronica oppleves først som vanskelig og urimelig, men så tenker jeg på Tony og hans feighet. Og på at to personer kan påvirke hverandre i negativ retning og da er det kanskje samspillet dem imellom som er vanskelig. Tony gjør en innsats, mot slutten av boken, på å gjøre opp for feil han gjorde som ung. Men da er det kanskje for sent.

Adrian er den som gjemmer seg mest bak tankene sine. Han har flotte og intelligente svar til lærerne allerede på grunnskolen, men fra det lille fragmentet Tony får lese fra dagboken kan en lure på om han klarte å tenke seg inn i sorgen. Han tar livet sitt, etterlater et meget flott og forklarende selvmordsbrev og helt mot slutten forstår Tony. Før det har han sett på Adrians selvmord ut fra selvmordsbrevet. Men er livet noen ganger så enkelt?

Jeg skulle nok tatt meg bedre tid med denne romanen. Der er mange tanker her som hadde fortjent å bli tygget litt på. Måter å forholde seg til andre på som en kan kjenne igjen i sine egne følelser, var det noen av, og også slike fortjener å bli fremhevet. Istedenfor må jeg si at du må lese denne boken selv. Den traff meg ikke godt nok til at jeg ønsker å bruke mer tid enn jeg har gjort på den.

Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood

11 lørdag apr 2020

Posted by in 1001 bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , , ,

Tjenerinnens beretningTjenerinnens beretning, med den engelske tittelen The Handmaid’s Tale, er skrevet av canadiske Margaret Atwood og utgitt i 1985. Den har blitt spesielt godt kjent fordi det er laget en TV-serie av den. Serien har samme navn og går på HBO. Selve boken er bare den første sesongen i serien som tilsammen består av tre sesonger. Jeg har sett denne serien og også lest tegneserien, med samme navn, som er laget av boken. Jeg følte derfor at jeg kjente boken godt før jeg startet på den. Jeg leste boken som min bok for mars i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001-bøker du bør lese før du dør.

Det jeg lærte var at serien var veldig tro mot boken og at tegneserien også brukte originalteksten. Det gjorde det litt kjedelig å lese boken, men det er ikke fordi boken på noen måte er kjedelig. Det ble som jeg leste boken for tredje gang.

Tjenerinnens beretning handler om Offred, som engang het June. USA har blitt en totalitær stat som kaller seg Gilead. Gradvis endret samfunnet seg. Den ene tingen etter den andre ble forbudt og spesielt for kvinnene ble dagene snudd opp ned. Først mistet de jobben, så sine egne penger. De ble overført til mannen deres, eventuelt faren eller broren. Kvinner fikk heller ikke lenger lese og mistet en hånd hvis de ble tatt i denne ulovlige handlingen.

Det var da grunnloven ble opphevet. Midlertidig, sa de. Det var ikke engang opptøyer i gatene. Folk satt hjemme om kvelden og så på fjernsyn og prøvde å fatte hva som skjedde. Det fantes ingen fiende å sette fingeren på.

Samfunnet i GIlead led under at det var sluppet ut giftige stoffer i atmosfæren, og at den radioaktive strålingen hadde vært høy. Derfor ble veldig mange, både menn og kvinner, sterile. Men det var ulovlig å si at det kunne være mannens feil. Fordi mange ektepar i ledende stillinger ikke hadde barn, skapte de tjenerinnene. Disse besto av kvinner som allerede hadde fått et barn. Hver tjenerinne ble tildelt en høyerestående offiser. Der fikk hun navnet hans, slik som for eksempel June som het Offred etter sin «mann» Fred. Og der ble hun for å prøve å bli gravid. Barna de hadde fra før ble gitt til andre offiserer.

Hver måned, når tjenerinnen hadde eggløsning, ble hun voldtatt på fanget til kona i huset for å skaffe paret barn. Tjenerinnene hadde lært å ligge stille. Før de ble tjenerinner gikk de igjennom streng og krevende trening. Samtidig ble de strippet for alle sine rettigheter, også menneskerettigheter.

Tjenerinnens beretning er en dystopi. Det vil si at den handler om samfunnet vårt i fremtiden, etter at dårlige krefter har fått overtaket eller at det har vært en krig eller katastrofe. I dette tilfellet er det en ekstrem gruppe som kaller seg rettroende og som vrir det som står i Bibelen til sitt eget beste. Det er de øverste klassene som har et tilnærmet normalt liv. Det vil si mennene i disse ekteparene. Kvinnene, hvor velstående de enn er, har ingen stemme. Det eneste de kan håpe på er at mannen deres elsker dem og har barmhjertighet.

Det er ikke nødvendig å skrive så mye om innholdet i denne boken. Jeg tror veldig mange kjenner historien fra før. Men det er viktig å anbefale den. Dette er en av de bøkene som har en stemme det er viktig å lytt til. Den forteller om når ting blir ekstremt og noens velstand hviler på andres slaveri. Tjenerinnene er slaver, de er til for en eneste grunn. Livet deres er ikke lenger deres. Det er andre som har kontrollen over det.

Jeg liker virkelig godt bøkene til Margaret Atwood. Hun skriver fantastiske bøker. Egentlig burde jeg lest boken på engelsk, men nå når biblioteket er stengt får en ta til takke med det som finnes i ens egen bokhylle og der var bare den norske oversettelsen. Men tegneserien jeg leste var på engelsk. Jeg har flere uleste Atwood bøker og etter denne gleder jeg meg virkelig til å sette igang med den neste. Denne boken anbefales!

Det forheksede fjellet av Etienne Van Heerden

10 tirsdag mar 2020

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , , ,

Det forheksede fjelletDet forheksede fjellet av Etienne Van Heerden er en roman fra Sør-Afrika, og den første romanen jeg leser som opprinnelig er skrevet på afrikaans. Den er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for februar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Da jeg skulle finne en «roman fra Afrika» som var Elidas kategorivalg for februar hadde jeg lyst il å lese noe av en forfatter jeg ikke hadde lest noe av før. Det er bare noen få afrikanske forfattere på 1001-bøker listen, og Van Heerden var det navnet jeg ikke hadde hørt om. Nå angrer jeg litt på det, fordi jeg ikke likte denne boken.

Det forheksede fjellet handler om en slekt som heter Moolman. Og heldigvis er slektstavlen tegnet inn i begynnelsen av boken, fordi den eldste gutten i hvert slektsledd heter Abel. Da er det lett å blande dem sammen. Forfatteren kaller dem Stam-Abel, Gamle-Abel, Abel og Tvers-Abel. Og selv om det er Abel og Tvers-Abel som lever i nåtiden, så har forfedrene stor innvirkning på det som skjer. Denne familien er hvit. Men Sønnen til Stam-Abel, Andries – kalt Floors, fikk barn med en svart jente. Og denne delen av familien kalles Skam-familien. De har skiftet etternavn til Riet fordi de vil skape avstand til «hovedfamilien». Men de bor rett ved siden av hverandre, og i Stam-Abels testamente er det bestemt at de alltid skal ha noe av utbyttet på gården til Moolman-familien, betalt i naturalia. Spesielt for Moolman-familien er at mange av sønnene ikke kan få barn. Så det er egentlig bare en gutt i den siste generasjonen. Han er sønn til den eneste datteren – en svært vakker kvinne, som også er psykisk syk. (Eller muligens utviklingshemmed. De kaller henne Gærne-Tillie).

Det er veldig tørt på Toorberg, som gården heter. Og de borer konstant etter vannkilder. Denne siste gutten, som heter Noah og som blir kalt Dråpen, faller ned i et borehull og sitter fast. (Veldig mange av personene har rare kallenavn – jeg lurer på om de betyr mer på afrikaans og at den meningen går tapt i oversettelsen). De prøver alt mulig for å få opp Dråpen, de graver rundt i den steinharde jorden, de sender ned en kjøttkrok som de prøver å hekte han på og de prøver selvfølgelig med tau. Til slutt, etter flere døgn henter Abel revolveren og skyter Dråpen.

I nåtiden kommer en dommer til Toorberg. Han skal avgjøre om det har skjedd en forbrytelse, eller ikke. Han drar fra person til person for å få vite hva som skjedde rundt borehullet. På den måten ligner boken nesten en krim. (Men bare nesten).

«Hvorfor har man sendt dem hit?» spurte hun. Han trakk på skuldrene om smilte. «Hver dag,» svarte han, «oppdager jeg flere grunner til at de skulle sende meg. Det var en viss episode som vakte lovens oppmerksomhet. Et dødsfall, kanskje mord. Kanskje var noen bare skjødesløs: de skulle ha dekket til hullet, så ikke barn kunne falle nedi. Jeg skal bringe på det rene om det var dolus eller culpa. Skyld eller uaktsomhet – det er det som er jobben min.»

Mye av handlingen forteller om det som har skjedd før. Altså i tidligere generasjoner. I beskrivelsen av forlaget står det at boken forteller mye av Sør-Afrikas historie. Og innimellom får vi vite om frihetskamp og politisk engasjement. Men jeg kan for lite om denne historien fra før, og jeg tror jeg gikk glipp av mye av hentydningene. Jeg fokuserte på familien, eller forholdet mellom de ulike personene og lite på hva de ulike sønnene drev med i byen. En ting jeg fikk med meg er at Stam-Abel fanget faren til den svarte jenta som fikk barn med «Floors» Moolman og dro med ham, bundet til salen, hjem til gården. Han drepte en hel haug svarte i samme episode. Rasismen, eller vi kan vel kalle det apartheid, er bakteppe for hele boken.

Dette var kanskje for fremmed for meg. Jeg har lest bøker fra alle verdensdeler og noe kjenner jeg meg bedre igjen i enn andre ting. Denne boken havnet i den helt fremmede delen. Det var til og med vanskelig å kjenne seg igjen i forholdet familien igjennom. Boken er gitt ut i 1983, men jeg følte hele tiden at jeg leste en historie fra -50 eller -60-tallet. Der kan jeg ta helt feil, men det var sånn det opplevdes. Jeg kan dessverre ikke anbefale denne boken, siden jeg rett og slett ikke likte den. Men som portrett av apartheid innad i en delvis svart og delvis hvit familie var den ok.

Hvit tiger av Aravind Adiga

07 tirsdag jan 2020

Posted by in 1001 bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Hvit tigerHvit tiger er en roman om gründeren Balram Halwai, også kalt den hvite tigeren, skrevet av den indiske forfatteren og journalisten Aravind Adiga. Den er forfatterens debutroman og fikk Bookerprisen i 2008. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for januar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Balram Halwai begynner livet som Munna, hindi for gutt. Familien hadde ikke gitt han noe eget navn. Faren er rickshaw-trekker og moren dør tidlig. Han vokser opp i landsbyen Laxmangarh (i nord) blant tanter og onkler, søskenbarn og egne søsken og det er bestemor som bestemmer i familien. Han kommer fra den delen av India han kaller Mørket. Den fattige delen, der folk ikke har skolegang og hvor de treller for en minstelønn for å holde liv i storfamilien. Faren får Munna inn på barneskolen, og han får der navnet Balram. Han lærer nok til å kunne lese og skrive, og så må han tilbake til å jobbe på et tehus med å knuse kull. Det skjer endel ting i livet hans, både tilfeldig og fordi han gjør dem mulig, som gjør at han ender opp som en velstående mann. Men det er en lang historie mellom der.

Rammen om boken er at India venter besøk av Kinas statsminister, Wen Jiabao. Balram forventer at Indias statsminister kun vil vise han glansbildene og ikke hvordan India egentlig er. De sier på radioen at:

Mr Jiabao ønsker å møte noen indiske gründere og høre historien om deres suksess fra deres egen munn.

Og er det noe Balram ser på seg selv som, så er det gründer. Så i løpet av syv netter skriver han lange brev til Mr Jiabao for å fortelle om det virkelige India. Samtidig forteller han sin egen livshistorie. Balram skriver om natten og må alltid være ferdig til klokken 3. Han skriver at han da må ta seg av sitt outsourcing-selskap. Men det er også alt vi får vite om den siden av saken før slutten av boken.

I det første brevet skriver han:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Balram begynner fortellingen med en ettersøkt plakat av ham selv som henger på stolper, vegger og politikontor. Den etterlyser Balram Halwai for en dusør på en million rupi. Plakaten forteller ikke hva han er ettersøkt for, men fortsetter med at han er i besittelse av en veske med en stor pengesum. Men bildet er så dårlig at det kan forestille enhver indiske mann, så Balram er ikke redd for å bli tatt. Ikke minst fordi han har flyttet fra Mørket og til byen Bangalore. (i sør). Han forteller ikke noe om hvorfor han er etterlyst, men fortsetter sin egen historie. Et av vendepunktene hans er da han klarte å få jobb som 2. sjåfør for en rik mann i landsbyen. En jordeier. Sønnen til denne rike mannen hadde giftet seg i Amerika uten foreldrenes samtykke. Og etter at han har tatt sin nye kone med til India trenger familien enda en sjåfør. Sønnen heter Mr. Astok og kona hans kalles Pinky Madam. (Hun er hvit).

Etterhvert flytter Mr Astok og Pinky Madam til Dehli og det er Balram som er ansvarlig for kjøringen av dem, for å holde bilen ren og fin og for å utføre alle de andre små og store tingene en forventer av en indisk tjener. Balram forteller at indiske familier ikke har tjenere som er ansatt til å gjøre bestemte ting, det er tjenerens lodd å hjelpe sjefen sin med alt han vil ha hjelp til. Når det gjelder Mr Astok inkluderer det å kjøre fra minibank til minibank for å samle sammen pengene som trengs for å bestikke de rette politikerne, før en drar til en viktig mann og gir ham pengene. Balram blir meget fristet av den røde vesken til Mr Astok, for han skjønner at det er, for han, uhorvelig med penger der.

Han føler seg undervurdert, mobbet og sett ned på av andre sjåfører fordi det er så mye han ikke vet om storbyen. Men kanskje verst er hvordan han blir behandlet av sjefene (Mr. Astok med far og brødre). De etterlater han i bilen i time etter time, de kjefter på han for alt de kan komme på å kjefte for. Men Mr Astok er bedre enn resten av familien. Balram har stor respekt for han. Frem til Pinky Madam kjører på og dreper et barn etter at hun har drukket og familien krever at Balram skal skrive under på en erklæring som sier at det var han som gjorde det. Da er det ikke mye respekt igjen i Balram.

Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert. Som her når han forteller om da engelskmennene forlot India:

Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …

Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.

Smakebit ~ Hvit tiger

05 søndag jan 2020

Posted by in 1001 bøker, Boktema

≈ 26 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten!

Vi skriver 2020, og selv om vi har gjort det i 5 dager, så er det stadig like underlig. Tiden flyr virkelig fortere når man blir eldre. Jeg har ikke brukt å lage meg nyttårsforsetter, utenom det at jeg gjerne vil bli mer aktiv på bloggen og instagram. Noen ganger synes jeg det er finest og lettest å skrive et innlegg på bloggen, mens andre ganger får jeg sagt det jeg vil på den mer begrensede plassen på instagram. Til og med snapchat har jeg tatt i bruk når det gjelder å dele hva jeg leser. (Du finner meg begge steder med brukernavnet @astridterese – Og på Facebook har jeg siden Betraktninger.)

Men jeg har som vanlig satt meg noen lesemål:
I fjor var målet 200 bøker og jeg leste 257, men jeg tror jeg sier 200 i år og.
Jeg hadde satt opp 50 tegneserier, men leste bare 32. Så målet i år er 30.
Jeg nådde målet med 10 lydbøker (Hørte 11), så det blir 10 lydbøker i år igjen.
Jeg vil lese 30 e-bøker selv om jeg feilet stort med det i fjor, da klarte jeg 8!
Så vil jeg lese 12 1001-bøker i Elidas lesesirkel, der vi leser fra 1001-bøker lista, der klarte jeg alle i fjor.

Den første kategorien i Elidas 1001-bøker lesesirkel er bøker skrevet mellom 1961 og listens slutt. I lesesirkelen er det slika at Elida kun  bestemmer kategoriene, og så velger man bok som passer inn der selv. Listen man velger fra er HER. Jeg leste litt rask over den og fant Hvit tiger av Aravinda Adiga. En bok fra India, og de har jeg ikke lest mange av. Hvit tiger vant Bookerprisen i 2008. Beskrivelsen av boken fra forlaget begynner som her: Dette er historien om gründeren Balram Halwai. Romanen forteller om klassereisen han foretar fra en liten landsby i det dypeste India, til Balram blir en rik og vellykket mann i dagens Bangalore. Boken er samtidig en fortelling om dagens India. Det hørtes interessant ut.

Hvit tigerSmakebiten er fra første kapittel:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

En by som Alice av Nevil Shute

02 mandag des 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , ,

En by som AliceEn by som Alice av engelske Nevil Shute er min bok for november i Elidas 1001-bøkers lesesirkel. Kategorien jeg skulle finne bok til var «bok med et navn i tittelen». Alice er jo et jentenavn, selv om det i dette tilfelle dreier seg om byen Alice Springs i Australia. Boken ble gitt ut første gang i 1950. Men min utgave er fra 1993.

Shute het egentlig Nevil Shute Norway, men brukte bare Nevil Shute som forfatternavn. Han var født i England i 1899 og deltok som soldat i første verdenskrig. Men på 1950-tallet emigrerte han til Australia. Der jobbet han som forfatter, men hadde også en kort karriere som racerbilsjåfør. Under andre verdenskrig var han en periode krigskorrespondent, blant annet i Burma. Shute døde i 1960.

En by som Alice handler om Jean Paget. I 1948 arver hun en ganske stor pengesum av en grandonkel. Men fordi onkelen ikke trodde på at en ung kvinne kunne bestyre en formue så satte han advokaten Noel Strachan som formynder og bestyrer av formuen. Advokaten og Jean blir etterhvert godt kjent og hun forteller ham om tiden hun var krigsfange under andre verdenskrig. Jean og en gruppe kvinner og barn ble tatt til fange av japanerne i Malakka i Malaysia. Det var der hun bodde som barn, og der hun reiste tilbake til for å jobbe i 1939.

Da japanerne kom sendte de mennene avgårde til fangeleire. Men en gruppe på rundt tretti kvinner og barn visste de ikke hva de skulle gjøre med. Så de endte opp med å sende dem fra sted til sted. Men det fantes ikke transportmidler, så kvinnene måtte gå hele veien. Flere av kvinnene og barna døde av strabasene underveis, men en gruppe på atten klarte seg gjennom de årene dette foregikk. I slutten fikk de bo i en malaysisk landsby. Men før det gikk de utrolige strekninger. Jean ble en slags leder for gruppen, blant annet fordi hun hadde lært å snakke malaysisk fra hun var liten. I et etterord har forfatteren skrevet at denne marsjen hendte i virkeligheten med en gruppe kvinner på Sumatra. Og at han ble så sterkt grepet av historien deres at han ville bruke det i en roman.

I løpet av årene de vandret rundt i Malaysia møtte Jean en australsk krigsfange, Joe Harman, som kjørte lastebil for japanerne. Han hjalp henne med litt mat og de brukte tid sammen hver gang lastebilen passerte kvinnene. En dag stjal Joe noen kyllinger for at kvinnene skulle få mat. Men han ble tatt og korsfestet til et tre. Jean sørget sterkt over Joe. Etter å ha gått i kryss og tvers i Malaysia kom de til landsbyen Kuala Talong. Der ble den japanske vakten som fulgte kvinnene syk og døde. De var i tvil om hva de skulle gjøre, men visste at japanerne bare så på dem som et problem og de var derfor redd for å bli skutt. Så de overtalte høvdingen i landsbyen om at de skulle få bli der og jobbe på rismarkene. De var i landsbyen i tre år, til krigen var over og japanerne ble jaget fra Malaysia.

Etter at Jean har arvet pengene får hun Strachans tillatelse til å dra tilbake til Kuala Talong for å grave en brønn og bygge et vaskehus til kvinnene i landsbyen. Mens hun er der snakker hun med noen som jobbet på sykehuset i en av byene de passerte på marsjen og hun får vite at Joe overlevde korsfestingen og dro tilbake til Australia etter krigen. Hun får lov av Stratchan å legge ut på den lange og strabasiøse reisen ut i Australias villmark for å finne Joe. Hun vet hva gården heter der han jobber, og at hun først må komme seg til byen Alice Springs. Men mens hun er på reise til Australia drar Joe til England for å finne Jean. Han trodde hun var gift under krigen fordi hun bar et spedbarn på hoften. Men møtte en av pilotene som hadde flydd kvinnene tilbake til England og han fortalte Joe at Jean var en frøken og ikke en frue. Så da la han ut på den lange reisen for å finne henne.

Jean og Joe møter hverandre igjen i Australia. Hun velger å være i byen Willstown for å vente på at han skal komme tilbake. (Jean og advokaten skriver til hverandre og da Joe møter opp hos advokaten for å spørre etter Jean styrer han det så de skal møtes). Willstown er en gammel by fra gullrushet i Australia. Men fordi det er tomt for gull har byen forfalt og det er bare noen få hundre mennesker igjen. Det finnes ikke jobb der for annet enn krøtterdrivere på gårdene. Men det er nesten umulig å få unge menn til å komme dit fordi det ikke finnes noen unge kvinner der. Jean sammenligner Willstown med Alice Springs. I den sistnevnte byen har man isbarer, kino, butikker og det en trenger i dagliglivet og hun vil gjerne gjøre noe for at Willstown også skal bli slik. Selvfølgelig med det i bakhodet at hun skal bo der med Joe.

Med penger fra arven sin klarer hun å bygge opp et verksted der man syr sko av krokodilleskinn og en isbar. Hun ansetter unge kvinner, og unge menn begynner å se etter jobb i nærheten. Hun og Joe planlegger og får til å bygge demninger i elvene slik at de skal kunne få mer for til kveget og dermed kunne utvide gården. Jean jobber videre med Willstown for å gjøre den mer lik Alice Springs og derfra har du tittelen. Hun gjør det selvfølgelig veldig bra, det er den type bok. Men det viktigste er at hun og Joe finner hverandre og at hun virkelig gjør en forskjell for et lite samfunn ute i villmarken i Australia.

Jeg likte virkelig godt denne boken. Den var lettlest og spennende. Den beskriver hver del inngående og en blir virkelig engasjert i marsjen i Malaysia og utviklingen av Willstown. Noel Stratchen er forteller i det meste av boken. Han får brev fra Jean jevnt og trutt og bruker dem til å beskrive livet hennes. Men i den første delen, mens de møtes i England, er det Jean selv som har fortellerstemmen. Hun forteller Noen om krigsårene mens han prøver å bli kjent med henne. Mot slutten av boken drar han til Australia for å besøke Jean og Joe og barna deres. Da forteller han med egen stemme det han opplever. Noel er Jeans formynder til hun blir trettifem, selv om hun er gift. Men han gir henne de pengene hun vil ha underveis. Det er likevel rart å lese om at en kvinne trenger en formynder så lenge. Stratchen selv forklarer det med at grandonkelen levde i en annen tid og derfor så på unge kvinner på en annen måte.

Jeg leste litt om Nevil Shute etter at jeg hadde lest boken. Og jeg ser at han har skrevet en science fiction bok som heter On the beach. Det passer inn under mine favorittsjangre så den har jeg tenkt jeg skal lese. Jeg fikk lyst til å lese mer av Shute siden En by som Alice var virkelig god. Jeg skjønner hvorfor den står på 1001-bøker listen.

(Opplysningene om Nevil Shute har jeg fra Wikipedia)

David Copperfield av Charles Dickens

26 lørdag okt 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , ,

David Copperfield er en roman av den svært kjente engelske forfatteren Charles Dickens (1812–1870). Den handler, som tittelen forteller, om David Copperfield. Faren hans dør før han ble født, moren gifter seg på nytt, og David blir sendt på internatskole. Men etter morens død må han mer eller mindre klare seg selv. Heldigvis har han en tidligere barnepike å støtte seg til, og gode venner han møter på veien. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for august som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Charles Dickens skrev bøker i årene 1836-1870. En tid som kalles Viktoriatiden og som er kjent for en forkjærlighet for romanen som form. Selv om flere av den tidens beste romaner gikk som føljetonger i avisene før de ble samlet og gitt ut som roman. For Dickens er romanen som regel et sted for samfunnsskildring. Spesielt tar han opp tema som fattigdom, mangel på utdanning og muligheter for arbeiderklassen. Familien er viktig for ham og karakterene hans mangler ofte foreldre, eller en av foreldrene, og har det derfor svært vanskelig. I denne tidsperioden skjer det en industrialisering i samfunnet og Dickens setter denne prosessen under lupe. Han ønsker seg sosiale reformer og bruker romanene sine som innlegg i debatten. Samtidig synes jeg Dickens er den fineste personskildreren som skriver i denne perioden. Han har fokus på kjærlighet, og mennesker – både familie og venner – er rørende glade i hverandre i romanene hans. David Copperfield er regnet som en selvbiografisk roman. En tror at Dickens skrev ned barndomsminner og opplevelser og bruker det i denne romanen, sammen med opplevelser han hadde som voksen.

I David Copperfield er forholdet mellom mor, sønn og barnepiken Peggotty blant disse rørende familiene. De er tett knyttet sammen. Men da David er seks gifter moren seg på nytt og mannens søster flytter inn sammen med dem. Hun er en hustyrann og lar ikke Davids mor ha en stemme. Så da oppdragelsen til David blir overtatt av spanskrøret går det like mye ut over moren hans. David blir sendt til en grusom internatskole, hvor han likevel får gode venner. Men det tar ikke lang tid før moren dør og David må slutte skolen. Han blir sendt avgårde for å jobbe i stefarens vinfirma og får bo hos ekteparet Micawber (som også blir venner). Han har også et forhold til Peggottys familie, det vil si hennes bror og hans barn, som vil komme til å bety mye i livet hans. Etter å ha rømt fra jobben for Murdston klarer han finne en tante han har hørt han har (farens søster), og hun hjelper ham videre og sørger for at han får utdannelse. Da er det bare kjærlighet igjen, og den finner han selvfølgelig til slutt. Han blir også forfatter, støttet av vennene sine på veien til stor suksess.

En twist er det i romanen. En mann som blir beskrevet ufordelaktig fra før David vet det er noe negativt ved ham svindler firmaet han jobber i. Firmaet er egentlig eid av en Davids venner og David tar opp kampen. Han får hjelp av alle de ulike vennene han har skaffet seg i løpet av livet. Funfakt: Svindleren i romanen heter Uriah Heep og det er der det engelske rockebandet fikk navnet fra.

Dickens romaner er selvfølgelig gammeldagse og uten temaene og motivene vi er vant til fra samtidslitteraturen. Men samtidig er de vakre og underholdene, av og til litt spennende, og med den sikkerheten at det kommer til å gå bra til slutt. Min favoritt blant dem er Bleak House, men David Copperfield er også meget bra. Jeg ble sjarmert av David og hans ståpåvilje. Han er ikke en gutt som tar til takke med hva som helst. Samtidig som han er meget lojal og rettskaffen. Jeg liker romaner fra Victoriatiden generelt, men det er noe spesielt med Dickens. Han er absolutt blant mine favorittforfattere. Hele ti av Dickens romaner står på listen over 1001-bøker du bør lese før du dør. Det er virkelig en bragd. Jeg har ikke lest alle enda, men ser frem til hver eneste en. Romanene er: The adventures of Olivers Twist (1838), The life and adventures of Nicholas Nickleby (1839), A Christmas Carol (1843), The life and adventures of Martin Chuzzlewit (1844), The personal history, experience, and observation of David Copperfield (1850), Bleak House (1853), Hard Times (1854), A Tale of Two Cities (1859), Great Expectations (1861), Our Mutual Friend (1864-65). Veldig mange av romanene er filmatisert. David Copperfield hvertfall 20 ganger. Min favoritt er fra 1999 med Daniel Radcliffe i hovedrollen. Dickens romaner var ofte illustrert. Min utgave av David Copperfield er illustrert med de samme illustrasjonene som var i originalutgaven. Laget av Hablot K. Browne. Du ser to av dem i dette innlegget.

Kort om Barnas bok av A.S. Byatt

19 mandag aug 2019

Posted by in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Barnas bok er skrevet av engelske A.S. Byatt (Antonia Susan Duffy). Jeg har lest den som min bok for juli i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Kategorien var bok på over 500 sider og med sine 734 sider er Barnas bok godt innenfor.

Boken handler om en gruppe sammenvevde familier i perioden 1895 til 1919. I sentrum står Olive Wellwood, forfatter av barnebøker og mor til en hel skokk. Hun skriver en fortellinger til hvert av barna sine og det er der tittelen er hentet fra. Olive er gift med Humphrey og deler hus med søsteren sin Violet. Violet er den som tar seg av barn og hus mens Olive skriver. Humphrey sier opp en bankjobb i City for også å leve av å skrive, så i praksis er det Olive som forsørger dem. Han er en rundbrenner og Olive må også forsørge en sønn han har utenfor ekteskap. Det viser seg også etter hvert at noen av barna er Violet sine (med Humphrey). Og at hvertfall ett barn er Olives med en annen mann. Rundt denne familien finner vi en gruppe familier med barn som leker med Wellwood-barna, og med voksne som er kunstnere eller involvert med kunstnere. Alle sammen er de fabianere og noen sosialister og anarkister. Innimellom fortellingen om de ulike karakterene ramser boken opp hva som skjer både politisk og sosialt i samfunnet rundt dem. Vi hører også om forfattere fra denne perioden.

Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Barna vokser opp i selskap med hverandre. De er venner og mange av disse vennskapene beholder de livet ut. Noen av dem gifter seg med hverandre og noen dør i selvmord og første verdenskrig. Disse barna er så velstående at de får studere, men de møter andre barn som blir ansatt som hushjelp og lærling i keramikkverkstedet til en av foreldrenes venner. En av jentene vil bli lege, andre er usikre på om de vil ha familie og studerer for å slippe å ta et valg. Blant guttene er det noen som tar studiene på alvor og andre som studerer fordi det er ventet av dem. De er suffragetter og som nevnt sosialister. En vurderer seg som anarkist i en periode. De reiser til Tyskland og møter viktige personligheter, og en blir kastet i fengsel for å ha tatt kampen over grensen av det samfunnet vil akseptere.

Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. I beskrivelsen fra forlaget står det «Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk.» Mesteparten er virkelige fakta, mens noe er tilpasset romanen. Når disse faktaopplysningene ikke interesserte meg, så kan jeg ikke huske dem heller og da er det litt bortkastet. Derfor har jeg også slitt med å komme igjennom den og brukt flere uker i august for å fullføre den. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.

En halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie

01 torsdag aug 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , ,

En halv gul sol er en roman av nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie. Den handler om mennesker fra middelklassen og deres opplevelser av Biafrakrigen (1967-1970). Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for juni som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel. Jeg er med andre ord litt sent ute (Jeg leste ferdig boken i dag 1.august). Delvis er det at jeg er sen bokens egen skyld. Den er omfattende og noe tørr. Men det viktigste er at jeg har valgt lettere bøker i sommerferien.

Biafrakrigen var en borgerkrig i Nigeria. Oigbofolket gjorde opprør mot en nedslakting av deres stamme av en annen folkegruppe i Nigeria. Mest kjent er krigen for barna som led av kwashiorkor. En mangelsykdom hos småbarn som kommer av at de får for lite mat. Og da først og fremst protein. Barna får veldig store mager, en sterk kontrast til den ellers sterkt avmagrede kroppen.

En halv gul sol handler om Oleanna og Kainene som er tvillingsøstre med velstående foreldre. Historien er delt inn i to deler, som veksler. En stund følger vi dem tidlig på sekstitallet og en stund sent på sekstitallet. Sent på sekstitallet vil også si under krigen, mens de lever gode liv tidlig på sekstitallet. Oleanna blir samboer med Odenigbo, han er utro og det fører til et barn som kalles Baby. Moren vil ikke ha barnet, så Oleanna tar det til seg som sitt. Odenigbo har en tjener som heter Ugwu. Mye av boken er fortalt gjennom hans øyne. Kainene er en svært egenrådig og selvstendig kvinne som etterhvert forlover seg med engelske Richard. Han har reist til Nigeria fordi han så et bilde av en krukke han forelsket seg i. Men etterhvert blir han svært involvert i krigen og jobber som journalist for engelske aviser.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg likte boken. Delvis var den svært opplysende, for det jeg visste om Biafra var barna med de store magene. Og nå lærte jeg om årsakene til krigen og om grusomhetene under den. Det var også lærerikt det jeg lærte om middelklassen. Jeg visste ikke noe om den gruppen fra før. Egentlig har det meste jeg har lest fra og om Afrika handlet om stammer og landsbyer. Og lite om de intellektuelle ved universitetet i Nsukka. Delvis var den ganske tørr, med sine beskrivelser om dager som var like andre dager. Derfor har jeg også brukt lang tid på den og lest andre bøker underveis. Men det er en bok jeg er glad jeg har lest. Jeg tror det er en viktig bok, fordi den løfter frem en konflikt ikke mange vet noe om. Og viser frem at det er andre samfunn i Afrika enn dem vi ser for oss i vårt snevre verdenssyn.