Det forheksede fjellet av Etienne Van Heerden er en roman fra Sør-Afrika, og den første romanen jeg leser som opprinnelig er skrevet på afrikaans. Den er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for februar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.
Da jeg skulle finne en «roman fra Afrika» som var Elidas kategorivalg for februar hadde jeg lyst il å lese noe av en forfatter jeg ikke hadde lest noe av før. Det er bare noen få afrikanske forfattere på 1001-bøker listen, og Van Heerden var det navnet jeg ikke hadde hørt om. Nå angrer jeg litt på det, fordi jeg ikke likte denne boken.
Det forheksede fjellet handler om en slekt som heter Moolman. Og heldigvis er slektstavlen tegnet inn i begynnelsen av boken, fordi den eldste gutten i hvert slektsledd heter Abel. Da er det lett å blande dem sammen. Forfatteren kaller dem Stam-Abel, Gamle-Abel, Abel og Tvers-Abel. Og selv om det er Abel og Tvers-Abel som lever i nåtiden, så har forfedrene stor innvirkning på det som skjer. Denne familien er hvit. Men Sønnen til Stam-Abel, Andries – kalt Floors, fikk barn med en svart jente. Og denne delen av familien kalles Skam-familien. De har skiftet etternavn til Riet fordi de vil skape avstand til «hovedfamilien». Men de bor rett ved siden av hverandre, og i Stam-Abels testamente er det bestemt at de alltid skal ha noe av utbyttet på gården til Moolman-familien, betalt i naturalia. Spesielt for Moolman-familien er at mange av sønnene ikke kan få barn. Så det er egentlig bare en gutt i den siste generasjonen. Han er sønn til den eneste datteren – en svært vakker kvinne, som også er psykisk syk. (Eller muligens utviklingshemmed. De kaller henne Gærne-Tillie).
Det er veldig tørt på Toorberg, som gården heter. Og de borer konstant etter vannkilder. Denne siste gutten, som heter Noah og som blir kalt Dråpen, faller ned i et borehull og sitter fast. (Veldig mange av personene har rare kallenavn – jeg lurer på om de betyr mer på afrikaans og at den meningen går tapt i oversettelsen). De prøver alt mulig for å få opp Dråpen, de graver rundt i den steinharde jorden, de sender ned en kjøttkrok som de prøver å hekte han på og de prøver selvfølgelig med tau. Til slutt, etter flere døgn henter Abel revolveren og skyter Dråpen.
I nåtiden kommer en dommer til Toorberg. Han skal avgjøre om det har skjedd en forbrytelse, eller ikke. Han drar fra person til person for å få vite hva som skjedde rundt borehullet. På den måten ligner boken nesten en krim. (Men bare nesten).
«Hvorfor har man sendt dem hit?» spurte hun. Han trakk på skuldrene om smilte. «Hver dag,» svarte han, «oppdager jeg flere grunner til at de skulle sende meg. Det var en viss episode som vakte lovens oppmerksomhet. Et dødsfall, kanskje mord. Kanskje var noen bare skjødesløs: de skulle ha dekket til hullet, så ikke barn kunne falle nedi. Jeg skal bringe på det rene om det var dolus eller culpa. Skyld eller uaktsomhet – det er det som er jobben min.»
Mye av handlingen forteller om det som har skjedd før. Altså i tidligere generasjoner. I beskrivelsen av forlaget står det at boken forteller mye av Sør-Afrikas historie. Og innimellom får vi vite om frihetskamp og politisk engasjement. Men jeg kan for lite om denne historien fra før, og jeg tror jeg gikk glipp av mye av hentydningene. Jeg fokuserte på familien, eller forholdet mellom de ulike personene og lite på hva de ulike sønnene drev med i byen. En ting jeg fikk med meg er at Stam-Abel fanget faren til den svarte jenta som fikk barn med «Floors» Moolman og dro med ham, bundet til salen, hjem til gården. Han drepte en hel haug svarte i samme episode. Rasismen, eller vi kan vel kalle det apartheid, er bakteppe for hele boken.
Dette var kanskje for fremmed for meg. Jeg har lest bøker fra alle verdensdeler og noe kjenner jeg meg bedre igjen i enn andre ting. Denne boken havnet i den helt fremmede delen. Det var til og med vanskelig å kjenne seg igjen i forholdet familien igjennom. Boken er gitt ut i 1983, men jeg følte hele tiden at jeg leste en historie fra -50 eller -60-tallet. Der kan jeg ta helt feil, men det var sånn det opplevdes. Jeg kan dessverre ikke anbefale denne boken, siden jeg rett og slett ikke likte den. Men som portrett av apartheid innad i en delvis svart og delvis hvit familie var den ok.