Tjenerinnens beretning, med den engelske tittelen The Handmaid’s Tale, er skrevet av canadiske Margaret Atwood og utgitt i 1985. Den har blitt spesielt godt kjent fordi det er laget en TV-serie av den. Serien har samme navn og går på HBO. Selve boken er bare den første sesongen i serien som tilsammen består av tre sesonger. Jeg har sett denne serien og også lest tegneserien, med samme navn, som er laget av boken. Jeg følte derfor at jeg kjente boken godt før jeg startet på den. Jeg leste boken som min bok for mars i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001-bøker du bør lese før du dør.

Det jeg lærte var at serien var veldig tro mot boken og at tegneserien også brukte originalteksten. Det gjorde det litt kjedelig å lese boken, men det er ikke fordi boken på noen måte er kjedelig. Det ble som jeg leste boken for tredje gang.

Tjenerinnens beretning handler om Offred, som engang het June. USA har blitt en totalitær stat som kaller seg Gilead. Gradvis endret samfunnet seg. Den ene tingen etter den andre ble forbudt og spesielt for kvinnene ble dagene snudd opp ned. Først mistet de jobben, så sine egne penger. De ble overført til mannen deres, eventuelt faren eller broren. Kvinner fikk heller ikke lenger lese og mistet en hånd hvis de ble tatt i denne ulovlige handlingen.

Det var da grunnloven ble opphevet. Midlertidig, sa de. Det var ikke engang opptøyer i gatene. Folk satt hjemme om kvelden og så på fjernsyn og prøvde å fatte hva som skjedde. Det fantes ingen fiende å sette fingeren på.

Samfunnet i GIlead led under at det var sluppet ut giftige stoffer i atmosfæren, og at den radioaktive strålingen hadde vært høy. Derfor ble veldig mange, både menn og kvinner, sterile. Men det var ulovlig å si at det kunne være mannens feil. Fordi mange ektepar i ledende stillinger ikke hadde barn, skapte de tjenerinnene. Disse besto av kvinner som allerede hadde fått et barn. Hver tjenerinne ble tildelt en høyerestående offiser. Der fikk hun navnet hans, slik som for eksempel June som het Offred etter sin «mann» Fred. Og der ble hun for å prøve å bli gravid. Barna de hadde fra før ble gitt til andre offiserer.

Hver måned, når tjenerinnen hadde eggløsning, ble hun voldtatt på fanget til kona i huset for å skaffe paret barn. Tjenerinnene hadde lært å ligge stille. Før de ble tjenerinner gikk de igjennom streng og krevende trening. Samtidig ble de strippet for alle sine rettigheter, også menneskerettigheter.

Tjenerinnens beretning er en dystopi. Det vil si at den handler om samfunnet vårt i fremtiden, etter at dårlige krefter har fått overtaket eller at det har vært en krig eller katastrofe. I dette tilfellet er det en ekstrem gruppe som kaller seg rettroende og som vrir det som står i Bibelen til sitt eget beste. Det er de øverste klassene som har et tilnærmet normalt liv. Det vil si mennene i disse ekteparene. Kvinnene, hvor velstående de enn er, har ingen stemme. Det eneste de kan håpe på er at mannen deres elsker dem og har barmhjertighet.

Det er ikke nødvendig å skrive så mye om innholdet i denne boken. Jeg tror veldig mange kjenner historien fra før. Men det er viktig å anbefale den. Dette er en av de bøkene som har en stemme det er viktig å lytt til. Den forteller om når ting blir ekstremt og noens velstand hviler på andres slaveri. Tjenerinnene er slaver, de er til for en eneste grunn. Livet deres er ikke lenger deres. Det er andre som har kontrollen over det.

Jeg liker virkelig godt bøkene til Margaret Atwood. Hun skriver fantastiske bøker. Egentlig burde jeg lest boken på engelsk, men nå når biblioteket er stengt får en ta til takke med det som finnes i ens egen bokhylle og der var bare den norske oversettelsen. Men tegneserien jeg leste var på engelsk. Jeg har flere uleste Atwood bøker og etter denne gleder jeg meg virkelig til å sette igang med den neste. Denne boken anbefales!