Tags

, , , , , , , ,

Hvit tigerHvit tiger er en roman om gründeren Balram Halwai, også kalt den hvite tigeren, skrevet av den indiske forfatteren og journalisten Aravind Adiga. Den er forfatterens debutroman og fikk Bookerprisen i 2008. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for januar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Balram Halwai begynner livet som Munna, hindi for gutt. Familien hadde ikke gitt han noe eget navn. Faren er rickshaw-trekker og moren dør tidlig. Han vokser opp i landsbyen Laxmangarh (i nord) blant tanter og onkler, søskenbarn og egne søsken og det er bestemor som bestemmer i familien. Han kommer fra den delen av India han kaller Mørket. Den fattige delen, der folk ikke har skolegang og hvor de treller for en minstelønn for å holde liv i storfamilien. Faren får Munna inn på barneskolen, og han får der navnet Balram. Han lærer nok til å kunne lese og skrive, og så må han tilbake til å jobbe på et tehus med å knuse kull. Det skjer endel ting i livet hans, både tilfeldig og fordi han gjør dem mulig, som gjør at han ender opp som en velstående mann. Men det er en lang historie mellom der.

Rammen om boken er at India venter besøk av Kinas statsminister, Wen Jiabao. Balram forventer at Indias statsminister kun vil vise han glansbildene og ikke hvordan India egentlig er. De sier på radioen at:

Mr Jiabao ønsker å møte noen indiske gründere og høre historien om deres suksess fra deres egen munn.

Og er det noe Balram ser på seg selv som, så er det gründer. Så i løpet av syv netter skriver han lange brev til Mr Jiabao for å fortelle om det virkelige India. Samtidig forteller han sin egen livshistorie. Balram skriver om natten og må alltid være ferdig til klokken 3. Han skriver at han da må ta seg av sitt outsourcing-selskap. Men det er også alt vi får vite om den siden av saken før slutten av boken.

I det første brevet skriver han:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Balram begynner fortellingen med en ettersøkt plakat av ham selv som henger på stolper, vegger og politikontor. Den etterlyser Balram Halwai for en dusør på en million rupi. Plakaten forteller ikke hva han er ettersøkt for, men fortsetter med at han er i besittelse av en veske med en stor pengesum. Men bildet er så dårlig at det kan forestille enhver indiske mann, så Balram er ikke redd for å bli tatt. Ikke minst fordi han har flyttet fra Mørket og til byen Bangalore. (i sør). Han forteller ikke noe om hvorfor han er etterlyst, men fortsetter sin egen historie. Et av vendepunktene hans er da han klarte å få jobb som 2. sjåfør for en rik mann i landsbyen. En jordeier. Sønnen til denne rike mannen hadde giftet seg i Amerika uten foreldrenes samtykke. Og etter at han har tatt sin nye kone med til India trenger familien enda en sjåfør. Sønnen heter Mr. Astok og kona hans kalles Pinky Madam. (Hun er hvit).

Etterhvert flytter Mr Astok og Pinky Madam til Dehli og det er Balram som er ansvarlig for kjøringen av dem, for å holde bilen ren og fin og for å utføre alle de andre små og store tingene en forventer av en indisk tjener. Balram forteller at indiske familier ikke har tjenere som er ansatt til å gjøre bestemte ting, det er tjenerens lodd å hjelpe sjefen sin med alt han vil ha hjelp til. Når det gjelder Mr Astok inkluderer det å kjøre fra minibank til minibank for å samle sammen pengene som trengs for å bestikke de rette politikerne, før en drar til en viktig mann og gir ham pengene. Balram blir meget fristet av den røde vesken til Mr Astok, for han skjønner at det er, for han, uhorvelig med penger der.

Han føler seg undervurdert, mobbet og sett ned på av andre sjåfører fordi det er så mye han ikke vet om storbyen. Men kanskje verst er hvordan han blir behandlet av sjefene (Mr. Astok med far og brødre). De etterlater han i bilen i time etter time, de kjefter på han for alt de kan komme på å kjefte for. Men Mr Astok er bedre enn resten av familien. Balram har stor respekt for han. Frem til Pinky Madam kjører på og dreper et barn etter at hun har drukket og familien krever at Balram skal skrive under på en erklæring som sier at det var han som gjorde det. Da er det ikke mye respekt igjen i Balram.

Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert. Som her når han forteller om da engelskmennene forlot India:

Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …

Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.