En halv gul sol er en roman av nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie. Den handler om mennesker fra middelklassen og deres opplevelser av Biafrakrigen (1967-1970). Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for juni som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel. Jeg er med andre ord litt sent ute (Jeg leste ferdig boken i dag 1.august). Delvis er det at jeg er sen bokens egen skyld. Den er omfattende og noe tørr. Men det viktigste er at jeg har valgt lettere bøker i sommerferien.

Biafrakrigen var en borgerkrig i Nigeria. Oigbofolket gjorde opprør mot en nedslakting av deres stamme av en annen folkegruppe i Nigeria. Mest kjent er krigen for barna som led av kwashiorkor. En mangelsykdom hos småbarn som kommer av at de får for lite mat. Og da først og fremst protein. Barna får veldig store mager, en sterk kontrast til den ellers sterkt avmagrede kroppen.

En halv gul sol handler om Oleanna og Kainene som er tvillingsøstre med velstående foreldre. Historien er delt inn i to deler, som veksler. En stund følger vi dem tidlig på sekstitallet og en stund sent på sekstitallet. Sent på sekstitallet vil også si under krigen, mens de lever gode liv tidlig på sekstitallet. Oleanna blir samboer med Odenigbo, han er utro og det fører til et barn som kalles Baby. Moren vil ikke ha barnet, så Oleanna tar det til seg som sitt. Odenigbo har en tjener som heter Ugwu. Mye av boken er fortalt gjennom hans øyne. Kainene er en svært egenrådig og selvstendig kvinne som etterhvert forlover seg med engelske Richard. Han har reist til Nigeria fordi han så et bilde av en krukke han forelsket seg i. Men etterhvert blir han svært involvert i krigen og jobber som journalist for engelske aviser.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg likte boken. Delvis var den svært opplysende, for det jeg visste om Biafra var barna med de store magene. Og nå lærte jeg om årsakene til krigen og om grusomhetene under den. Det var også lærerikt det jeg lærte om middelklassen. Jeg visste ikke noe om den gruppen fra før. Egentlig har det meste jeg har lest fra og om Afrika handlet om stammer og landsbyer. Og lite om de intellektuelle ved universitetet i Nsukka. Delvis var den ganske tørr, med sine beskrivelser om dager som var like andre dager. Derfor har jeg også brukt lang tid på den og lest andre bøker underveis. Men det er en bok jeg er glad jeg har lest. Jeg tror det er en viktig bok, fordi den løfter frem en konflikt ikke mange vet noe om. Og viser frem at det er andre samfunn i Afrika enn dem vi ser for oss i vårt snevre verdenssyn.