Lanark er den første romanen til den skotske forfatteren Alasdair Gray. Den ble utgitt i 1981, etter at Gray hadde brukt 30 år på å gjøre den ferdig. Den er en fortelling om Thaw/Lanark (samme person – vi kommer tilbake til det) og byen Glasgow/Unthank delt på fire bøker. Bøkene leses i rekkefølgen 3, 1, 2 og 4. I begynnelsen finner du en introduksjon, foran bok 1 en prolog og etter kapittel 40, i bok 4, en epilog. Lanark er både en realistisk- og en fantasyroman. En kan si at fortellingen om Thaw er den realistiske og fortellingen om Lanark er fantasy.

I bok 3 er handlingen som følger; Thaw våkner på et tog. Han har ingen ide om hvem han er, så han tar navnet Lanark etter en plakat. Han havner i byen Unthank som er en by med svært lite dagslys. Der får han penger fra sosialen, han sitter på verandaen for å prøve å få et glimt av dagslys og etterhvert får han kontakt med en gruppe ungdommer som henger på en kafe. Gruppen er ledet av Sludden, som Lanark ikke liker. I denne gruppen møter han også Rima, som han prøver å ha et forhold til. Det skjer mye forskjellig og dramatisk, blant annet utvikler Lanark en sykdom som gir mennesker dragehud og han ender opp på instituttet. Et slags sykehus, som behandler han for dragehuden og hvor han oppdager at reisen dit gjorde han minst ti år eldre. På instituttet møter han etterhvert Rima og et orakel.

I prologen forteller orakelet hvem det er.

I første bok forteller oraklet Lanark om Duncan Thaws barndom og oppvekst. Lanark kan ikke huske selv at han er Thaw. I epilogen lærer vi at denne delen er i stor del basert på oppveksten til forfatteren. Thaw er første barn til et ektepar som bør i øst-Glasgow. Han er sta, vanskelig, blir tuktet ofte og lider av astma. Boken forteller om hvordan familien ble evakuert under krigen, om krangler han har med sin yngre søster Ruth og om et ganske så ensomt barn som ikke hadde mange venner.

I bok 2 fortsetter fortellingen om Duncan Thaw. Han har nå fått et stipend til å gå på kunstakademiet i Glasgow og vi følger hvordan han gjør det der. Kranglene med lærerne, hans manglende evne til i innpasse seg og hans spesielle tanker rundt det å male. Han har et stort behov for å få være nær en kvinne, men det er ingen som vil være nær han og han har ganske så groteske sex-fantasier. Samtidig er han en del av en gruppe venner som også maler, og som på sin egen måte er snille mot ham. Thaw havner på sykehuset på grunn av astma, der møter han en prest som ansetter han for å male et veggmaleri i kirken. Men det er på vei nedover med Thaw og i slutten av denne boken finner han veien til bok 3.

I bok 4 er vi tilbake på instituttet. Lanark har oppdaget ting ved instituttet han ikke kan leve med og tar med seg Rima og drar derfra. De må gjennom en interkalendarisk sone, et sted hvor tiden ikke er som den skal være. Da de kommer frem til Unthank etter noen få dager er Rima ni måneder på vei. I Unthank er Sludden nå blitt borgermester og han innsetter Lanark i rådet sitt. Rima føder en sønn, Alexander og flytter fra Lanark og inn til Sludden, mens Sludden sender Lanark som utsending til rådstatenes generalforsamling. (Nå går tiden helt vilkårlig og Alexander blir 10 år mens dette skjer). Lanark får tittelen overborgermester i Storunthank, blir gitt en mappe med viktige papirer og sendt gjennom en ny interkalendarisk sone til byen Provan.

I epilogen møter Lanark kongen i Provan, som da er forfatteren. De diskuterer Lanarks historie, men mest av alt hvordan boken skal slutte. (Der er de veldig uenige). I margen på hele prologen finner vi også referanser til steder forfatteren mener han har lånt, kopiert og stjålet fra andre tekster og en oversikt over hvilken bøker det er tatt fra.

Bok fire fortsetter med Lanark på rådsmøte. Han er blitt gammel på turen, med hvitt skjegg og føler seg viktig. Men ting går ikke som han vill. Han kommer seg etterhvert tilbake til Unthank, men nå som meget gammel mann.

Helt til slutt finner du et intervju med forfatteren.

Boken er lang, og meget innviklet til tider, så det er ikke lett å fortelle enkelt om hva den handler om. Det er heller ikke enkelt å ikke røpe noe essensielt. Enda vanskeligere er det å mene noe om denne boken. Den står på 1001-listen og er regnet som en klassiker, noen steder blir den også referert til som en kultbok. Jeg visste ikke noe av dette da jeg valgte den, men etter å ha lest bok 1 følte jeg behov for noen annens tanker om det jeg leste og oppdaget at boken var regnet som viktigere enn jeg var klar over. Jeg opplevde at jeg likte hovedpersonen mindre og mindre ettersom boken skred frem, men syntes at boken var god. Det kommer seg mot slutten. Lanark i bok fire er bedre enn han har vært før. Det kan jo komme av at han er blitt eldre og har opplevd mye, eller av at forfatteren har forandret seg i de tredve årene han brukte på å skrive boken.

Thaw/Lanark er en utrolig egoistisk og fiendtlig mann. Han får plass på kunstakademiet men vil ikke gjøre som lærerne sier og han vil ikke høre på sin far. Han er ekstremt opptatt av jenter, men der er ingen som vil ha ham. Rima sier mot slutten av bok fire at han er altfor nervøs og følelsesladet, selvtilfreds og overbevist om han alltid har rett. Og at han ikke trenger noen. Samtidig ser vi han fra innsiden og ser en ensom, trengende og usikker mann som virkelig har behov for noen andre.

Forfatteren sier selv, på spørsmål om hvor selvbiografisk boken er: “… den første halvdelen av beretningen om Thaw, er meget lik mitt eget liv inntil jeg fylte sytten og et halvt år, men skildret som langt mer trøstesløst …” “den andre delen av beretningen om Thaw beskriver temmelig korrekt venner jeg fikk på kunstakademiet og noen av mine sammenstøt med lærerstaben der ... ”

Boken er meget godt skrevet. Den har et eget driv og det var ikke snakk om at jeg kunne legge den fra meg selv om det var biter jeg ikke likte. Den er blitt forklart og anmeldt av mange og jeg føler meg ikke kompetent til å delta i den diskusjonen. I epilogen finnes fotnoter som forteller hva ulike deler av er basert på, samtidig som forfatteren refererer til verk av Goethe, Kafka, Dante, William Blake, Joyce og Lewis Carroll. Og både i epilogen og intervjuet til slutt får man vite mye om hva forfatteren tenker og hva han ønsker å si med denne romanen.