So many books, so little time er skrevet av amerikanske Sara Nelson. Hun er, som jeg har puslet sammen i følge denne boken og wikipedia; journalist, bokanmelder, konsulent og spaltist. Hun er tidligere redaktør i Oprahs magasin (O-magazine) og i Publishers Weekley, og er nå redaktør i Amazon.com. Hun bruker mye av sin kunnskap fra de ulike jobbene hun har og har hatt i denne boken, men likevel er dette først og fremst en bok om hennes personlige meninger om bøker.

Sometimes subtle, sometimes striking, the interplay between our lives and our books is the subject of this unique memoir by well-known publishing correspondent and self-described “readaholic” Sara Nelson. From Solzhenitsyn to Laura Zigman, Catherine M. to Captain Underpants, the result is a personal chronicle of insight, wit, and enough infectious enthusiasm to make a passionate reader out of anybody.

Dette er den type bok jeg ender opp med full av bokmerker. Det betyr at det står noe spesielt bra på en side, og noe jeg gjerne vil ha med meg når jeg skriver om den. Og det er alltid et positivt trekk at en bok har mange bokmerker i seg når jeg er ferdig. Men. Det er endel men i denne boken. For det første så regner jeg med at en person i de jobbene hun har hatt må ha lest endel (og det høres det ut som hun har). Så hvorfor starter hun med at hun skal vie et år til lesing for å lese hele 50 bøker? 50 bøker burde ikke være mye for henne. Hun skriver også at hun ikke kan si noe om de bøkene hun ikke leser ferdig, og det synes jeg er rart. Jeg leser ikke mer enn ca 50 sider i en bok jeg ikke liker og kan uttale meg om boken på grunnlag av de 50 sidene. Hun leser en 3-400 sider og mener at hun ikke har grunnlag for å uttale seg.

Men, over til de positive sidene, for de er det mange av. Her får du først presentert en liste på 50 bøker hun har tenkt å lese, og som ikke helt blir de bøkene hun faktisk leser noe jeg synes er et fint trekk. Hun kommer til den konklusjonen at bøkene i mange situasjoner velger oss og at det er hvilken livsituasjon vi er i som ofte bestemmer bokvalget. Jeg tror hun har rett i begge deler.

I set out to read “whatever I wanted” and ended up with a reading list I could never have divised. I couldn’t have predicted, say, that A million little pieces would turn up at the exact moment I needed it, or that spending some time with my mother would reintroduce me to Majorie Moningstar.

Det er et meget personlig syn på bøker hun viser oss, og gir oss samtidig et blikk inn i familien sin. Hun er gift med Leo, som er en av mennene bak Saturday night live, og har en syv år gammel sønn som heter Charlie. Vi får innblikk i krangler og gode dager. Men i med lys på hvordan det påvirker lesingen hennes.

When things go right in my life, I read. When things go wrong I read more. Frustrated with work, bored with my marriage, anoyed at my kid or my friends, I escape into books.

Også hvordan det å anbefale bøker for hverandre påvirker et vennskap har hun med. Hun kaller det å anbefale bøker for venner “a minetrap”:

An occasional disagrement over a book’s merit should not be a big deal to normal people, but the people I love – and the person I am – am not normal: we’re book people. To us, disagreeing about something we read is as shocking and disruptive as, say, deceiding that we hate each other’s husbands.

I løpet av boken snakker hun mye om sin familie. Sin mor og far og sin søster Liza. Men hun forteller også om da hun selv begynte å lese. Og ikke minst (for meg) oppdagelsen av det “fri-rommet” du får ved å sette deg ned med en bok, som barn. Jeg hadde det også akkurat slik som hun skriver (inkludert bok-gjennfortellingene):

… But I knew early how to protect myself from too much attention and unwanted noice: Tell Mom and Dad you had to read a book. Not only did it please them – “My daughter, the reader” – but it got them of my back. Never mind that my mother would often come in the next hour or day and ask for a mini book report; at least for the moment I needed it, I could get away.

Dette var til syvende og sist en bok jeg koste meg med. Jeg fikk virkelig mange gode boktips siden hun skriver nøye og ærlig om de bøkene hun leser, og tenker tilbake på bøker hun har lest før som virkelig gjorde noe med henne. Hun er virkelig “a book-person” som hun også kaller seg selv. Og det var både spennende og interessant å lese hvordan en annen “book-person” har det, og ikke minst og se på likheter og ulikheter.

I slutten av boken skriver hun om viktigheten av hvordan en bok begynner. Den første setningen og hvordan den kan gripe oss. Hun har listet opp mange eksempler på gode begynnelser, og jeg skal gjenta ett par her. Men først må jeg anbefale deg å lese denne boken. Det var et fornøyelig bekjentskap! Og så vil jeg takke Tønsberg og Nøtterøy bibliotek som sendte meg denne boken helt utenom vanlige utlånsrutiner.

My name was Salmon, like the fish; first name Susie. I was fourteen when I was murdered, – Alice Sebold, The lovely bones.

It is a thruth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want for a wife. – Jane Austen, Pride and Prejustice.

Lagre