Caroline med bloggen Carolines verden har kommet på en morsom utfordring, og min oppgave i utfordringen er å skrive om temaet; Hval.

De store hvalene har til alle tider gitt opphav til legender og myter, kanskje mest fordi de er veldig store dyr som lever skjult i havet. I Det gamle Testamentet finner vi fortellinger om  Jonas i hvalfiskens buk. At hvalen blir nevnt som fisk i denne historien er naturlig ut fra den tids viten om dyret. De fleste ytre kjennetegn har den felles med fisken, og den lever hele sitt liv i vann. Dyret Leviathan, også fra Det gamle Testamentet, er et annet bibelsk dyr det er naturlig å oppfatte som en hval og dette navnet er senere blitt brukt poetisk om de store hvalene. Sokrates var den første som skrev ned observasjoner om hvalen,  i Historia Animalum skriver han at hvalen var et pattedyr. Aristotels plasserte i sitt dyre-system hvalen i en egen, selvstendig klasse. Han skriver; “Blant vivipare dyr er mennesket, hesten, selen og andre dyr som er hårbedekket, og likeledes av marine dyr – hvalene. Disse sistnevnte dyra er forsynt med “et sprøytehull”, og de er utstyrt med lunger, og de ånder…”

Kunstnerisk har hvalen til alle tider vært et favorittmotiv for mange. I Norge har vi blant annet funnet helleristninger fra yngre steinalder der hvalen er avbildet. Ellers finner vi mange steder hvalen på mynter, som bokillustrasjoner, på eldre malerier og stikk. Selv om alle disse kunstneriske utfoldelsen ofte ikke sier så mye om hvordan kjempehvalene så ut, kan de si oss en del om de forestillinger man hadde om disse i eldre tider.

Overtro i forbindelse med hval kan enda vise seg i en del feilaktige ord og utrykk. En slik feilbenevnelse er ordet barder som man mener er slang for skjegg. Dette gjenspeiles også i eldre stikk som fremstiller hvalen med en krans av stive hår rundt hodet og tenner i munnen. Spermaceti er et annet slikt ord. Man mente før i tiden at spermasetthvalens sæd lå lagret i hodet. Navnet har så blitt sittende igjen på den flytende oljen disse hvalene har lagret nettopp i hodet.

En del av mytene og fablene har i folketradisjon holdt seg helt opp til vår tid, og det var først med vitenskapens oppblomstring på 1600-tallet at de lærde begynte å erkjenne hvalens biologi.

Hvalen var gjenstand for ærefrykt hos menneskene i steinalderen, og for tilbedelse hos de gamle grekerne. Hos de fleste andre folkeslag ble de jaktet på, og hos de 10 artene som lever i dag er der begrensede bestander igjen. 8 av de 10 artene er det så få av at vi kan snakke om en fare for utryddelse.

Det var retthvalen som først ble gjenstand for fangst. Både grønnlandshvalen og nordkaperen var svært lette å fange og de hadde den fordelen at de ikke sank etter at de var drept. Men rovdriften på retthval gjorde at hvalfangerne måtte finne nye områder hvor det ikke hadde blitt drevet hvalfangst før. På slutten av 1500-tallet kunne europeiske oppdagelses reisende som lette etter hurtige ruter til Østen fortelle om store mengder med retthval i arktiske områder. Ved Svalbard etablerte nederlandske og engelske hvalfangere seg på 16- og 1700-tallet. Fangsten i Arktis fortsatte på 1800-tallet, men tok slutt da bestanden var nesten utryddet. Da europeerne startet fangsten i Antarktis rundt starten av 1900-tallet kunne de starte fangst på en ny bestand. Men i 1931 var eventyret slutt. Flere århundres fangst ble stoppet da retthvalene ble fredet.

En annen art som er enkel å fange er spermhvalen. Den kommer ofte opp for å puste på samme sted som den dykket ned. Dessuten flyter også denne hvalen når den er drept. Behovet for lampeolje på 1700-tallet førte til en omfattende fangst av denne hvalen også langt fra de kystområdene hvor annen hvalfangst har utviklet seg. Flere hundre skip fanget hvalen fra både europeiske og nord-amerikanske havner. På 1800-tallet ble det drevet en betydelig spermhvalfangst fra østkysten av Nord-Amerika. Men gullfeber, mangel på arbeidskraft og mineraloljens inntog gjorde sitt til at interessen for spermhvalfangst dalte. En stor hvalfangerepoke tok slutt på begynnelsen av 1900-tallet.

Den typen bardehval som kalles finnhval hadde ikke blitt utsatt for noe fangst av betydning på midten av 1800-tallet. De var raskere enn retthval og spermhval og de sank når de ble drept. Hvalfangerne kunne bare se flokkene av disse dyra på veien til fangstområdene ved Grønland og Svalbard. Men rundt 1860 startet den moderne hvalfangsten med utviklingen av harpunkanonen. Denne moderne hvalfangstmetoden er utviklet av Sven Foyn fra Tønsberg. Han hadde fulgt seilskuter med dampmotor på hvalfangst i noen år og i 1840-årene bygget han videre på ideer om en harpunkanon som flere amerikanere hadde jobbet med. I 1868 fanget han 30 hval som ble opparbeidet. Flensingen foregikk på land. Foyn hadde monopol på denne nye fangstmetoden og de første årene var han nesten alene om å drive fangst på kysten av Finnmark. Men i begynnelsen av 1880-årene kom det flere båter som ville være med. I 1886 drev 20 selskaper hvalfangst med ca 35 båter. Beskatningen av hval i dette området var nå så stor at man snart merket endringer i bestanden. I 1904 fredet Stortinget hvalen på Finnmarkskysten.

Alt dette gjorde at hvalfangerne måtte finne nye områder å finne hval. Flere ekspedisjoner fra Sandefjord dro da til Antarktis. I sydishavet ble det opprettet en rekke stasjoner på land, og det ble satt inn flytende dampdrevne kokerier som kunne ligge der forekomstene av hval var størst. Hvalen ble opparbeidet langs siden av kokeriet. Det var knølhval som var den viktigste hvalarten i starten. Det ble fanget 6197 knølhval i 1910, som var toppåret. Da det begynte å minke på antallet knølhval, ble blåhvalen mer aktuell. Noen av de største blåhval vi kjenner ble fanget av norske hvalfangere i denne perioden. Enkelte dyr var over 33 meter lange.

Nye metoder og økende antall deltakere førte til at fangsten også økte. Men prisene sank dramatisk etter 1930 slik at flere og flere hvalfangstskip ble liggende hjemme fordi det ikke var lønnsomt å drive hvalfangst. Man så også at hvalbestandene rundt om i verden ikke var uutømmelige. Som et resultat av dette ble den internasjonale hvalkommisjonen (IWC) etablert i 1946. Telling av hval skulle skaffe et materiale som kunne brukes til utdeling av kvoter til de ulike land som drev hvalfangst. Men kvotereguleringene hjalp ikke. Lønnsomheten i fangsten ble dårligere og dårligere og en etter en trakk rederne seg ut av virksomheten. I 1982 vedtok IWC fangststopp for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i jakt på vågehval fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen.

Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden1990 likevel ikke vært villig til å revurdere fangstkvotene. I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for en bærekraftig fangst. Etter et opphold på fem år for studier av bestandgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. De norske kvotene baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltningsprosedyre, og var i 2005 på 670 dyr. I 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet.