Tags
Abida Raja, abida raja frihetens øyeblikk, biografi, familievold, Håkon F. Høydal, innvandring, Pakistan, tvangsekteskap, vold, voldtekt
Abida Raja Frihetens øyeblikk er en biografi ført i pennen av Håkon F. Høydal. Boken forteller historien om Abid Rajas søster Abidas oppvekst i Norge og Pakistan, og om livet i et tvangskteskap i Norge. Dette er en utrolig sterk historie om et liv preget av vold og voldtekt. Der hun drømmer om et liv i frihet, men ikke våger strekke seg etter det.
Abida Raja er født i Norge i 1973 i en pakistansk innvandrer familie. Allerede som seksåring ble hun sendt til Pakistan for å bo hos farens familie. Der gikk hun på koranskole og pakistansk grunnskole, språket hennes ble urdu og det hun kunne av norsk ble borte. I storfamilien hun bodde i ble hun godt behandlet av farfaren sin, men hun ble likevel oppdratt med slag og nedsettende kommentarer. Livet på landsbygda var tøft, og hun lærte å oppføre seg som de pakistanske kvinnene hun hadde som forbilder.
Ti år gammel kom hun tilbake til Norge for å gå siste året på barneskolen. Men det ble først og fremst en kamp for å lære seg språket. Selv om hun og søsken og venner hadde frihet til å være ute å leke på ettermiddagene var livet i familien hardt. Faren var mye sint og voldelig, og både Abida og søsknene måtte utholde slag og harde straffemetoder. Som tenåring forelsket hun seg i en pakistansk gutt, og klarte å holde dette hemmelig en lang stund. Men hun fortalte hva som skjedde til en ung tante. Og denne tanten fortalte det etterhvert videre til sin mann. Da var vegen kort til at faren fikk vite det. Abida prøvde å flykte fra familien sin og bodde en god stund hos tanten og onkelen. Men til slutt ble hun med familien til Pakistan der hun ble giftet bort til en annen.
Livet med denne mannen var hardt. Hun ble slått og voldtatt jevnlig. De fikk etterhvert fire barn, som også ble slått. Og som Abida oppdro med de samme slagene og mangelen på nærhet som hun selv hadde blitt oppdratt med. Etterhvert grep barnevernet inn og Abida fikk valget om å skille seg eller miste barna.
Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.
Det har heldigvis blitt laget flere ulike system for å fange opp tvangsekteskap, og en kan få hjelp både hos politiet og hos barnevernet. I slutten av boken står det litt om ulike instanser forfatteren har snakket med som driver med dette. Jeg er likevel redd for at dette fremdeles er et problem, og at det er mye skjult i samfunnet vårt. Selv om vi forsøker å være opplyste.
Jeg klarer ikke se for meg hvor tøft Abida vil få det nå når denne boken er gitt ut. Med den æres-kulturen som finnes i familien hennes risikerer hun å bli utestengt. Men også vold fra ulike familiemedlemmer. Abida har anmeldt mannen sin til politiet og den saken er under etterforskning. Abida har fått kritikk for at denne boken kommer ut før etterforskningen er ferdig. Men hun menes selv at hun må kunne fortelle sin historie, og at hun har jobbet med dette og med Høydal i flere år for at historien skal bli så riktig som mulig.
Jeg har ikke lest Abid Rajas bok, men skal gjøre det etter å ha lest denne. Historien rørte meg så sterkt at jeg gjerne vil se flere fasetter av den.
Jeg har fått denne boken på J.M. Stenersen og Kagges høstmøte i Stavanger.
Da jeg begynte å skrive blogg hadde jeg noen innlegg om rare og fantastiske ting en kunne finne hvis en dykket ned i det utrolig store internett, og ikke minst brukte 
omgang tenker jeg meg denne som du ser på bildet, og som selvfølgelig er fra Tolkiens Ringenes Herre. Teksten den er hentet fra ser du på det gule bildet.
Men, så så jeg en annen tatovering fra serien Det mørke tårn av Stephen King. Disse bøkene er mine favorittbøker over alt annet, og jeg kan egentlig ikke forklare det, men jeg leser dem om igjen og om igjen. Og når du gjør det er det en setning som blir veldig betydningsfull. Og det er den aller første setningen; «The man in black fled accross the desert, and the gunslinger followed.» Så fant jeg bilde av ei som hadde tatt den tatoveringen, fulgt av utvalgte bilder og en tatovering på den andre armen, hvor det står: «The mild, spicy smell of old books hit him, and the smell was somehow like coming home». Som jeg ikke akkurat nå kommer på hvilken av de syv bøkene det kommer fra. 
fortellinger om Jonas i hvalfiskens buk. At hvalen blir nevnt som fisk i denne historien er naturlig ut fra den tids viten om dyret. De fleste ytre kjennetegn har den felles med fisken, og den lever hele sitt liv i vann. Dyret Leviathan, også fra Det gamle Testamentet, er et annet bibelsk dyr det er naturlig å oppfatte som en hval og dette navnet er senere blitt brukt poetisk om de store hvalene. Sokrates var den første som skrev ned observasjoner om hvalen, i Historia Animalum skriver han at hvalen var et pattedyr. Aristotels plasserte i sitt dyre-system hvalen i en egen, selvstendig klasse. Han skriver; «Blant vivipare dyr er mennesket, hesten, selen og andre dyr som er hårbedekket, og likeledes av marine dyr – hvalene. Disse sistnevnte dyra er forsynt med «et sprøytehull», og de er utstyrt med lunger, og de ånder…»
feilaktige ord og utrykk. En slik feilbenevnelse er ordet barder som man mener er slang for skjegg. Dette gjenspeiles også i eldre stikk som fremstiller hvalen med en krans av stive hår rundt hodet og tenner i munnen. Spermaceti er et annet slikt ord. Man mente før i tiden at spermasetthvalens sæd lå lagret i hodet. Navnet har så blitt sittende igjen på den flytende oljen disse hvalene har lagret nettopp i hodet.
sank når de ble drept. Hvalfangerne kunne bare se flokkene av disse dyra på veien til fangstområdene ved Grønland og Svalbard. Men rundt 1860 startet den moderne hvalfangsten med utviklingen av harpunkanonen. Denne moderne hvalfangstmetoden er utviklet av Sven Foyn fra Tønsberg. Han hadde fulgt seilskuter med dampmotor på hvalfangst i noen år og i 1840-årene bygget han videre på ideer om en harpunkanon som flere amerikanere hadde jobbet med. I 1868 fanget han 30 hval som ble opparbeidet. Flensingen foregikk på land. Foyn hadde monopol på denne nye fangstmetoden og de første årene var han nesten alene om å drive fangst på kysten av Finnmark. Men i begynnelsen av 1880-årene kom det flere båter som ville være med. I 1886 drev 20 selskaper hvalfangst med ca 35 båter. Beskatningen av hval i dette området var nå så stor at man snart merket endringer i bestanden. I 1904 fredet Stortinget hvalen på Finnmarkskysten.
forekomstene av hval var størst. Hvalen ble opparbeidet langs siden av kokeriet. Det var knølhval som var den viktigste hvalarten i starten. Det ble fanget 6197 knølhval i 1910, som var toppåret. Da det begynte å minke på antallet knølhval, ble blåhvalen mer aktuell. Noen av de største blåhval vi kjenner ble fanget av norske hvalfangere i denne perioden. Enkelte dyr var over 33 meter lange.
