Lille Linerle av Myrjam Bjerkli

Tags

, , , , , , , , , , , ,

Det er en bok som har fått utrolig gode kritikker i det siste. Jeg har sett flere krimblogger (og andre blogger) skrive om den, og tenkte det var en bok jeg burde lese. Jeg er tross alt veldig glad i krim. I litteraturstudiet jeg tar har jeg lest en bok som heter Blodig Alvor av Hans H. Skei, den handler om kriminallitteraturen i Norge. Der har jeg lest om hvordan krimromaner skaper orden for oss i en uoversiktlig verden. Den slemme får sin straff og vi kan sove godt om kvelden.

Lille linerle av Myriam H. Bjerkli er ikke blant bøkene Skei skriver om. Jeg begynte på den om kvelden, på sengen, som jeg bruker å gjøre med krim. Og jeg fullførte den klokken 4 om morgenen helt ute av stand til å legge den fra meg. Resten av natten tenkte jeg på handlingen. Dette er ikke en roman som skaper orden for deg, dette er en roman som river og sliter i deg og ber deg våkne opp og selv være med å ta den som er slem.

Marie er syv år den dagen hun blir kidnappet. Resten av sin barndom tilbringer hun i en mørk kjeller sammen med en voksen mann. Vi får vite en god del av det hun tenker og får beskrevet, i forsiktige ord, hva som skjer med henne. Tilbake sitter en mor som savner barnet sitt. Hun blir et lett bytte for en mann som ingen burde være sammen med. I det hele er det flere skadde barn i denne boken, barn som har blitt voksne og som ikke har bearbeidet det som var.

Jeg har mailet litt med forfatteren etterpå. Egentlig snakket jeg med en annen i forlaget. Men jeg tror han syntes det var bedre jeg snakket direkte med henne. Jeg var så istykkerrevet etter å ha lest boken at jeg ikke kunne se hvordan jeg kunne anbefale den til noen som helst. Jeg var redd for å såre og skade og dette skrev jeg til henne. Men Myriam fikk meg til å åpne øynene for det som er utenfor min egen lille verden. For det finnes barn som lever i kjellere. Som blir mishandlet i årevis, enten hjemme i det som skulle være deres trygge hjem, eller i kjellere hos den som kidnappet dem. Det finnes barn som er ofre for menneskehandlere og som lever i en eller annen form for slaveri. Det finnes barn som flykter fra sin verden, bare for å komme til et kaldt samfunn hvor de blir plassert på asylmottak. De får ingen hjelp for traumer eller behandling for indre sår på samme måte som vi ville gitt det til våre egne barn. Det finnes en stor mengde barn som forsvinner fra asylmottak hvert år. Barn ingen leter etter. Barn som bor på gata, eller som har havnet i et nettverk av menneskehandlere og misbrukere. Det finnes voksne som har blitt monstre etter selv å ha vært ofre for mishandling som barn. Det finnes slike monstre som fortsetter mishandlingen fordi det er det de har lært.

Det finnes voksne som slår barn, som drikker slik at barna blir skadet av det, som forlater, svikter og sårer. Det finnes så mye vondt her i denne lille verden vi bor i. Så hva gjør vi med det? Min første innskytelse var til å krølle meg sammen til en ball og ikke se. Ikke ville. Men jeg er heldigvis ikke skapt slik. Det skulle noen ord fra Myriam til for at jeg våget, men jeg har åpnet øynene. Vi har en sønn fra Afghanistan, og er med på å hjelpe barn i Russland. Så det er ikke slik at jeg har vært blind for det som skjer. Det er mer det at jeg har brukt litteraturen som en flukt fra det som gjør vondt, og at jeg ikke ville at de to verdenene skulle møtes. At litteratur skulle bli noe annet enn en reise bort fra det som gjør vondt.

Myriam H. Bjerkli skriver utrolig godt. Hun har fullstendig kontroll på ord og setningstrukturer, på litterære effekter og alt annet som gjør en tekst både meget godt skrevet og fullstendig umulig å rive seg løs fra. Hun har fått seksere på terningen av flere bloggere, og blir lovprist av flere og flere etterhvert som boken når frem til dem.

Anbefal denne boken. Si til alle dine venner at de må lese den. Be bokhandelen eller biblioteket din bestille den til deg. Gi den i gave til en venninne. Jeg tror alle vil takke deg for det. MEN, husk å si at dette blir tøft. Si at du er der for å snakke om det etterpå. For det kan bli nødvendig.

Lille Linerle har jeg fått av Liv forlag, men det jeg skriver er min egen mening.

Smakebit – Til fyret

Tags

, , ,

God søndag! Nå nærmer det seg søndag kveld, men jeg skal få til en smakebit hos Flukten fra virkeligheten før det blir mørkt ute. Vi har vært på fjelltur, vel, «ås-tur» er vel mer dekkende. Men fint var det. Sammen med hunden vår som elsker å løpe fritt og på jakt etter cacher i Geocaching hadde vi det gøy alle sammen.

Jeg begynte å rote i haugen med bøker jeg leser for å se hvilken jeg skulle velge som smakebit. Men rundt pc-en ligger det bøker om litteratur siden jeg holder på å skrive skoleoppgave om James Joyce, Wirginia Woolf og Marcel Proust. Så det er strengt tatt de bøkene jeg leser. Jeg synes det er utfordrende å skrive om modernismen, den har aldri vært der jeg følte meg mest hjemme, men jeg gjør så godt jeg kan. (Det er lettere med 1800-tallet, der så mange av mine favoritter befinner seg.) Men når jeg bare kommer til etter 2. verdenskrig synes jeg det blir lettere fordi litteraturen deler seg i ulike retninger og det er flere jeg liker. Smakebiten blir derfor fra Wirginia Woolfs Til fyret:

Til fyret er i delt i tre deler og midtdelen beskriver 10 år på 20 sider. (I motsetning til del 1 og 3 som beskriver 1 dag på over hundre sider hver). Smakebiten er en del av midten.

Fra forlaget:
Romanen foregår på familien Ramsays landsted i Cornwall og stiller farens patriarkalisme opp mot moren som hjemmets engel: Hun legemliggjør den kvinnelige opplevelse av sammenheng og uforanderlighet, på bekostning av selvutfoldelse. Ti år etter morens død kombinerer malerinnen Lily kvinnelig skapertrang med mannlig kraft, skaper form midt i et verdikaos og betaler omkostningene for den utsatte identitet som kunstner og fri kvinne.

På overflaten flyter vannliljene

Tags

, , , , , ,

I dag har jeg vært på Egersund bibliotek og hørt Frode Eie Larsen snakke om sitt forfatterskap og om sin siste bok På overflaten flyter vannliljene. Det var ikke så mange som tok turen til biblioteket i dag, men det gjorde også settingen nærere og det var lettere å stille spørsmål og å snakke om krim generelt. Dette er Larsens 6 kriminalroman, men de to første han ga ut Hemmeligheten og Frostrøyk er slått sammen og utgitt i en litt revidert utgave.

Hovedpersonen i bøkene er politimannen Eddi Stubb og han har etterhvert fått med seg kollega Kari Danielsen. I begynnelsen handlet de også mye om journalist Oscar Myhre, og Larsen fortalte i dag at han for hver bok har skiftet fokus fra Oscar til Eddi. For oss som har lest alle bøkene er det veldig tydelig. Det er også tydelig hvor mye bedre Eddi passer til Larsens skrivestil, og ikke minst til hans utvikling språklig sett. Dette var et tema da vi møtte han i dag og han er åpen om at språket ikke var like godt fra begynnelsen av. Det har imidlertid blitt veldig godt, han sier at han ønsker å skrive vakkert. Med andre ord at språket skal oppleves slik. Han siterte Liv Gade på at det skal være «lommer av lykke» innimellom i en historie, og oppfordret oss, som også hun gjør, til å lese sakte. Til å nyte nettopp det språklige og det kunstneriske. Ikke bare i hans egne bøker.

På overflaten flyter vannliljene etter at et lik er kastet i vannet og ringene er borte. Politiet får en bekymringsmelding fra en nabo som har hørt Larviks håndballtreners hund bjeffe hele dagen. Politiet tar seg inn i huset og finner en hund som er ivrig etter å komme ut. To ganger slipper den avgårde og begge gangene drar den rett til Bakkanetjønn. Etter den andre gangen sender Eddi en dykker uti og der finner de håndballtreneren. En kvinne blir funnet i Farriselva, hun har vært savnet i et halvt år og de fleste hadde innsett at hun måtte være død. De er ikke i utgangspunktet noen sammenheng mellom de to. Til de finner ut at hun var elskerinnen til sjefen i Larvik håndballklubb. Larsen var event manager i Larvik håndballklubb i ett par år, men den klubben en møter i boken har ikke så mye med virkeligheten å gjøre forstår man. Ikke minst ved mengden drap og mistenkelige personer.

Det er et spennende plott i denne boken. Men samtidig et ganske gjennomsiktig ett. Du ser hva det gir seg ut for å være, men klarer ikke henge sviket på noen før helt i slutten. Han som dreper er helt tydelig psykisk syk. Han hører skogen snakke med seg i hele historien og skogen bekrefter for ham at han må myrde. I slutten får vi forklaringen bak og ser at det er andre som har sveket, som burde ha fortalt sannheten. Her synes jeg Larsen kunne brukt mer tid, og fylt ut historien mer rundt disse personene. Men delen der denne syke personen snakker med skogen er fin. Han går, lange turer, og vi ser at det er sykdommen hans som jager han ut i skogen. Jeg ville likevel gjerne fått mer om denne personen. Ikke hvem han er, det er fantastisk skjult for oss frem til Larsen vil at vi skal se det. Nei, bare mer slik at vi lærer han bedre å kjenne og blir mer involvert i karakteren.

De er spennende krimbøker Larsen skriver. Men ikke voldsomme, blodfylte og grusomme. Han hopper over de «ufyselige» detaljene og lar oss få den intellektuelle gåten og ikke det groteske ved mord. Dette gjør at bøkene hans har potensiale til å nå ut til mange flere enn dem som leser han i dag. Jeg jobber på bokhandel (tidligere på biblioteket), og veldig mange spør om «grusomhetsnivået» i krim. Dette er ikke grusom krim. Her får du spenningen, du får en ekte «whodunnit?». Det vil si en historie hvor hvem som har gjort det er selve hovedspørsmålet. I tillegg er historien godt skrevet, og som nevnt, skrevet i et godt språk. Med andre ord, den oppfyller mange krav til en bok du vil sette stor pris på.

Jeg har skrevet om Hemmeligheten, Frostrøyk og Jordtårer. Noen få ord om Englefjær og om Du skal lide. Jeg ser at jeg har bemerket utviklingen i språket, og at Larsen gjerne lar mistanken falle på en annen en den som er skyldig. Måten han gjør det på minner meg stadig om Harland Coben, og jeg vet at Larsen liker den forfatteren. Det blir spennende å følge han fremover og se hvilken vei han vil føre karakterene. I denne siste boken skjer det ting med hovedpersonene også. Det er svært positivt fordi det gir oss et mye mer tredimensjonalt bilde av de som skal bære historien. Ikke de at de ikke har hatt kjøtt på beina før, men det ble mer ekte denne gangen. Mer virkelig. Som du sikkert har forstått bør du lese disse bøkene. Du kan gjerne starte med denne, men aller helst med Du skal lide. Men det er ikke sånn at du må lese alle bøkene for å komme inn i historien.

På overflaten flyter vannliljene har jeg fått av LIV forlag, og siden Frode Eie Larsen er markedsansvarlig i forlaget, i praksis av ham selv.

En liten tur på veven letende etter bøker, og selvfølgelig også etter litt moro!

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det er lenge siden jeg har delt noe av alt det rare jeg kommer borti på internett, så det er virkelig på tide å gi deg et lite friminutt med en masse bokrelaterte internettsider.
Sett deg ned. Pust.
Og så begynner vi.

Smakebit på søndag – Tørst

Tags

, , , , ,

Det er en nydelig søndag på Sørlandet og jeg tror deler av den må nytes utendørs. Men først blir det blogging og smakebiter hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg leser litt for mange bøker på en gang akkurat nå, men det er vanskelig å ikke begynne på bøker jeg har gledet meg til. Som Tørst av Jo Nesbø, for eksempel. Jeg liker Harry Hole bøkene og gledet meg til å finne ut hva denne handler om. Det skal jeg ikke fortelle deg, for jeg tenker det er flere enn meg som gleder seg til akkurat det, og som gjerne vil finne det ut selv.

Jeg så at den allerede er kommet ut på svensk, så dere i vårt naboland skal slippe å gå og vente så lenge. Det sier endel om hvem som har skrevet den og hvilken bok det er både at første opplaget er på 300 000, og at den blir oversatt med en gang.

Smakebiten er derfor ingen spoiler, men likevel litt lang. Den beskriver en Tinder-date og en bartender som har sett det hele før:

Jeg vet hvor du er

Tags

, , , , , , ,

Jeg vet hvor du er begynte jeg å lese på sengen, som jeg gjør med alle krimbøker, men den havnet veldig fort inn i stuen, for denne kan du ikke lese når det er mørkt. Jeg har en venninne som jeg vet liker thrillere og som jeg tenkte på gjennom hele boken i glede over å kunne gi henne noe virkelig skremmende. At jeg synes noe er så skremmende er det ikke så ofte skjer. Det som ofte hender når jeg får en ny thriller i hus er at jeg ender opp med å skumlese frem til der det skumle begynner. At Claire Kendal lykkes så godt med debutromanen lover godt for det som kommer fremover.

Hovedpersonen i romanen er Clarissa. Hun er helt nylig blitt alene og jobber på universitetet i administrasjonen. En av hennes kolleger, Rafe, følger etter henne, sender henne ting og ringer hele tiden. Vi kommer inn i handlingen etter at Rafe har dopet og voldtatt Clarissa, og etter hun har fått tak i brosjyrer om hva du gjør når du har fått en stalker. Hun er valgt ut til jurytjeneste, og er glad for at hun skal være hele dagen i retten og ikke på kontoret der også Rafe er. Hun er en sterk dame som har bestemt seg for å ta tilbake livet sitt. Men æsj så creepy det er når Rafe følger etter henne og gjør ulike ting jeg ikke skal avsløre her. Det er noe med måten Kendal skriver på som virkelig kom under huden på meg.

Denne anbefales. Jeg vet der er flere som meg som gjerne vil at thrillere skal være mer skremmende i hele historien. (Som leste Casino-grøssere da de var på moten og virkelig ble skremt!) Men det er også det at Clarissa er sterk, selv om hun ikke føler det slik selv, og at hun tar tak i ting som gjør boken så bra. Et eksempel til etterfølgelse om du noen gang skulle havne i en slik situasjon – i alle fall i delen om å involvere politiet.

Jeg vet hvor du er har jeg fått av Bazar forlag.

Smakebit – Kildens vokter

Tags

, , , , ,

I dag snør det i Vest Agder. Det var en rimelig stor overraskelse siden det var 8 grader og sol i går. Ikke det at det er rare snøvær, men hagen utenfor kontorvinduet mitt er hvit. Sammen med alle de hvite husene i denne sørlandsbyen, skaper det en spesiell effekt. Så jeg har noe pent å se på mens jeg skriver min smakebit til Flukten fra virkeligheten og ser på deres smakebiter.

Jeg leste ferdig Caraval av Stephanie Garber i går. Den må du ta en titt på hvis du er glad i ungdomsbøker og fantasy. Jeg synes den er meget bra. I dag skal begynne på en sci-fi ungdomsbok jeg kjøpte på Mammut, nemlig Kildens vokter av Emmi Itäranta. Hun er fra Finland, som det er lett å se av navnet. Kildens vokter ble gitt ut samtidig på finsk og engelsk i 2012 og er nå oversatt til 25 språk. Den har et så interessant cover at det var det som dro meg mot dem. Samtidig som at jeg hadde lest resten av ungdomsbøkene på Mammut dette året. Boken begynner slik:

Fra forlaget:
Kildens vokter er en science fiction-roman for unge voksne og voksne lesere, om et skandinavisk samfunn en gang i framtiden der ferskvann er blitt mangelvare. Noria, den søtten år gamle datteren til landsbyens temester, arver den viktige stillingen etter faren da han dør. Samtidig blir hun den eneste bæreren av en stor og farlig hemmelighet: Hun vet nemlig om en kilde med ferskvann som skjuler seg inne i fjellet. Det diktatoriske regimet som styrer samfunnet, jakter på alle som skjuler drikkevann, og Noria kommer snart i en svært vanskelig stilling der hun må velge mellom å hjelpe venner og bekjente fra døden ved å gi dem ferskvann, og med det sette seg selv i dødsfare, eller å spille på lag med det korrupte styresettet som sakte, men sikkert destruerer hele samfunnet. Kunnskap er makt, men for Norias del blir kunnskapen også en kilde til fare og mulig død.

Unge Werthers lidelser av Johann Wolfgang von Goethe

Tags

, , , , , , , ,

Jeg har lest Unge Werthers lidelser (først utgitt i 1774) som del av undervisningen i nordisk ved Fagskolen i bokbransjen. Jeg måtte velge en roman av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og da ble det denne. Det var ikke en bok jeg hadde valgt uten å måtte, men jeg ble igrunnen positivt overrasket og likte romanen bedre enn jeg hadde ventet.

Unge Werthers lidelser er Goethes mest kjente roman fra det som kalles Sturm-und-Drang perioden. Dette var en periode hvor spesielt ungdom gjorde opprør mot den tidligere rasjonalismen og det var følelser og individets tanker og behov som skulle stå fremst. Den handler om en ung mann og hans besettende forelskelse i en forlovet, og senere gift pike som heter Lotte. Romanen ble skrevet etter en periode hvor Goethe selv var forelsket i vennens forlovede Charlotte. Litteraturhistorikere har gått Goethe i sømmene for å finne virkelige hendelser gjengitt i boken, og de mener å si med sikkerhet at boken egentlig handler om hans forelskelse og at den er full av hendelser fra Goethes liv.

Werther er en mann fra borgerskapet som er opptatt av kunst og litteratur og som bor hos andre, uten å arbeide. Han skriver regelmessige brev hjem til sin venn Wilhelm, og det er disse brevene som utgjør denne brevromanen. De begynner med skildringer av dagene hans, refleksjoner over mennesket, naturen, og ikke minst sine egne tanker og humør. Han møter en pike som heter Lotte, og som han straks omtaler som det fullkomne vesen. Han blir hodestups forelsket, og etter det ønsker han bare å være nær henne. Men piken er forlovet og Werther drar derfra for å prøve å fortsette sitt eget liv. Han får en stilling i diplomatiet, men mistrives og gjør det etter hvert umulig for seg selv å være der. I denne perioden finner vi noen få brev til Lotte i romanen. Så går ferden tilbake til Lotte, som imellomtiden har giftet seg med sin Albert. Følelsene hans blir bare sterkere og han blir mer og mer deprimert. Boken ender med at Werther låner Alberts pistol og tar livet sitt.

Mer enn noe annet er dette en roman om følelser. De gjennomsyrer alt Werther skriver og tenker, men også det han gjør. I begynnelsen er det hans sterke følsomhet for små og store hendelser som preger beskrivelsene hans. Han tar frem tegneblokken for å tegne to barn på gaten, han legger seg i gresset og ser på blomster og larver og han beundrer den storslåtte naturen. Men etter at han har sett Lotte er det nesten bare hun som er gjenstand for hans nesegruse beundring. Han møter også noen barn, som Lottes søsken og en bondedreng, som rører han sterkt. Men allerede tidlig i boken snakker han med Albert om selvmord, og han forsvarer en jente som tok livet av seg fordi hun ikke kunne få den hun ville ha. Så også de dramatiske og mismodige følelsene er med fra begynnelsen.

Den sterkeste av disse følelsene er likevel kjærligheten, og en kan tenke seg at Goethe var sterkt angrepet av forelskelsen når han kan skrive en roman der hovedpersonene så totalt mister seg selv i kjærligheten til en annen. Han beskriver også andre umulige kjærlighetsforhold i små historier, men ikke ett av dem går bra. Jenta i avsnittet over tok livet sitt, bondedrengen dreper sin konkurrent. Og Werther tar livet sitt. Det er ikke håp i denne type forelskelse, eller beruselse. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, men en roman om det å tape og det å gå under.

Den allvitende fortelleren griper inn mot slutten og forteller om hva Werther tenker og gjør, men også om Lottes tanker. Vi får et glimt av at Werthers kjærlighet ikke er så ensidig som det har sett ut til. Lottes mann ber henne bryte kontakten med Werther, men hun klarer det ikke. Hun elsker hans følsomme kunstnersinn, som er så likt hennes eget. Men da Werther går for langt og kysser henne klarer hun endelig å si nei. Det er etter dette kysset han skyter seg.

Werther undergår en forvandling fra en romantisk, følelsestyrt og flørtende ung mann til en mann preget av tungsinn, med utagerende og forvillet oppførsel. Han skriver på slutten at han lenge har tenkt på selvmord, men det føles for enkelt at det bare er følelsene for Lotte som driver han. Ting går bra, frem til da han flytter fra Lotte og tar en stilling i diplomatiet. Der jobber han for en mann han ikke liker, og som gjør at han ønsker seg bort Men han klarer også å erte på seg en gruppe aristokrater som gjør at det tiskes og hviskes om han i krokene. Dette er mer en hans selvfølelse vi ta, så han ber om å få bli løst fra stillingen. Istedenfor å da dra til denne brevvennen, som han tydelig ber han gjøre. Eller hjem til sin mor, så drar han tilbake til Lotte. Dette er et av mange steg i feil retning. Men det siste steget er det Lotte og mannen Albert som står for. Det er tydelig Albert synes Werther går for langt i tilbedelse av hans kone, og Lotte klarer som sagt ikke si nei. Men hadde de to snakket sammen om den de begge kaller en venn, så hadde de kunnet hjulpet ham. Dette sier også den allvitende fortelleren. Albert gir ham til slutt pistolen. Det er Lotte som med skjelvende hender gir den til tjeneren og som da Werther tolker som at hun gir sitt samtykke til det han skal gjøre. De skulle selvfølgelig ikke gitt den til ham, når de ser hvor galt det står til og han har snakket om å ta livet sitt lenge. På en måte er det å tilføre moderne indignasjon til et verk fra 1700-tallet. Men samtidig ikke. Den allvitende forfatteren ser at Lotte egentlig forstår hva som skal skje.

Jeg valgte akkurat denne romanen av Goethe fordi den blir beskrevet som en roman som fremdeles kan nå frem til hjertet. I samtiden førte den til en motebølge av selvmord og stormende lidenskap. Så mye at Goethe fikk trykket ordene «Vis de som en mann, og ikke følg meg etter!» på fremsiden av neste utgivelse. I det samlede Danmark-Norge ble boken forbudt. I dag er den en fortelling blant mange, men virkelig en sterk fortelling. Den rørte meg og jeg forstår hvorfor den regnes blant klassikerne og stadig blir utgitt i nye opplag. Werthers historie er en sørgelig historie, men også en svært fin kjærlighetshistorie.

Men så en dag kom Jesus. Han sa «Min kjære venn …»

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

I helga har vi vært i Bryne Frikyrkje for å høre på og være sammen med mennesker fra Evangeliesenteret. Nærmere bestemt bibelskolen på Varna. Vi har vært sammen med dem første uke i mars i mange år. Neste år er det 10-årsjubileum for denne uken. Vidar (min mann) lager maten til dem, alle dagene. Men får hjelp av mange hjelpsomme hender. Sammen må menigheten re opp til 50 stykker, dekke border og rydde, vaske opp og ordne kirkesalen. Det er en skikkelig dugnad som foregår bak kulissene. Vi fikk besøk av så mange som 12-1300 mennesker i kirken. Det er meget bra.

Evangeliesenteret er et sted for rehabilitering av rusmisbrukere. Både narkomane, alkoholikere og pillemisbrukere. De gjør en enorm jobb. Ofte uten støtte av staten. Det vil si dekning for brukere. Noen kommuner betaler for rusbehandling, men mange gjør det ikke. Derfor er de avhengige av glade givere.

Elevene ved bibelskolen har fantastiske musikere med seg når de kommer på besøk, sammen med engasjerte talere. Mange ganger er det musikken vi drar frem fordi den har en evne til å komme under huden på oss, men talerne både lære og veileder oss i tillegg. Denne gangen var det Inge R. Evensen, Hugo Diaz og Trond P. Eriksen som talte og Jostein Kirkenes som ledet musikerne. I Facebookgruppen til kirken er det lagt ut mange videoer av musikken som jeg anbefaler å få med deg. Jeg har prøvd å legge inn litt her.

Musikken høres absolutt mye bedre ut «live». Men teksten hører du jo. 🙂

Smakebit – Two ravens and one crow

Tags

, , ,

Det er søndag og før-kirketid. Jeg har ikke helt fått på meg kjolen enda, men er klar til å dele en smakebit på Flukten fra virkeligheten.

I det siste har jeg lest om igjen serien The Iron Druide Chronicles. Det er en urban fantasy serie av irske Kevin Hearne. Den handler om en 2100 år gammel druide som ser ut som han er 22, og som har diverse problemer med forskjellige gudeverdener. Det begynner med at han plutselig står med sverdet til den irske guden Aengus Og i hendene midt i et slag, og drar avgårde med det. Det fører til at guden vil drepe han og han tilbringer 1000 år med å leke gjemsel. I den første boken i serien dreper han guden og får sverdet. Men da er det andre gudeverdner som blir oppmerksomme på han og bedre blir det ikke da han hjelper en varulv og en vampyr å komme seg inn i Asgard slik at de kan drepe Tor. Jeg er akkurat ferdig med bok fire, og er igang med en novelle som er gitt ut mellom bok fire og bok fem. Den heter Two Ravens and One Crow. Ravnene er Hugin og Munin til Odin og the Crow er den irske guden Morrigan. Hun er den som velger hvem som skal dø i et slag og representerer både død og skjebne.

Dette er noen av mine favorittbøker og om du liker urban fantasy så anbefaler jeg deg dem sterkt. De er både interessante og morsomme, serien gis ut fremdeles og forfatteren skriver meget bra.

Smakebiten er fra Druidens (Atticus) besøk hos Morrigan:
Fra forlaget:
Six years into the training of his beautiful apprentice, Granuaile, a large crow swoops down and transforms into none other than the Morrigan, a goddess who insists that Atticus come with her at once. He must leave his apprentice behind, along with his Irish wolfhound, Oberon—and he must also leave his sword. The Morrigan has always taken extreme pleasure in pronouncing the Druid’s mortal danger and imminent doom, so the fact that she won’t reveal the purpose of their journey makes him very nervous. Of course, any time the Celtic Chooser of the Slain drops in unannounced, it’s never good. When she does let slip that she’ll be saving his life in the near future, Atticus is left to wonder . . . will he soon be giving his legions of enemies something to crow about?