Tags
Abida Raja, abida raja frihetens øyeblikk, biografi, familievold, Håkon F. Høydal, innvandring, Pakistan, tvangsekteskap, vold, voldtekt
Abida Raja Frihetens øyeblikk er en biografi ført i pennen av Håkon F. Høydal. Boken forteller historien om Abid Rajas søster Abidas oppvekst i Norge og Pakistan, og om livet i et tvangskteskap i Norge. Dette er en utrolig sterk historie om et liv preget av vold og voldtekt. Der hun drømmer om et liv i frihet, men ikke våger strekke seg etter det.
Abida Raja er født i Norge i 1973 i en pakistansk innvandrer familie. Allerede som seksåring ble hun sendt til Pakistan for å bo hos farens familie. Der gikk hun på koranskole og pakistansk grunnskole, språket hennes ble urdu og det hun kunne av norsk ble borte. I storfamilien hun bodde i ble hun godt behandlet av farfaren sin, men hun ble likevel oppdratt med slag og nedsettende kommentarer. Livet på landsbygda var tøft, og hun lærte å oppføre seg som de pakistanske kvinnene hun hadde som forbilder.
Ti år gammel kom hun tilbake til Norge for å gå siste året på barneskolen. Men det ble først og fremst en kamp for å lære seg språket. Selv om hun og søsken og venner hadde frihet til å være ute å leke på ettermiddagene var livet i familien hardt. Faren var mye sint og voldelig, og både Abida og søsknene måtte utholde slag og harde straffemetoder. Som tenåring forelsket hun seg i en pakistansk gutt, og klarte å holde dette hemmelig en lang stund. Men hun fortalte hva som skjedde til en ung tante. Og denne tanten fortalte det etterhvert videre til sin mann. Da var vegen kort til at faren fikk vite det. Abida prøvde å flykte fra familien sin og bodde en god stund hos tanten og onkelen. Men til slutt ble hun med familien til Pakistan der hun ble giftet bort til en annen.
Livet med denne mannen var hardt. Hun ble slått og voldtatt jevnlig. De fikk etterhvert fire barn, som også ble slått. Og som Abida oppdro med de samme slagene og mangelen på nærhet som hun selv hadde blitt oppdratt med. Etterhvert grep barnevernet inn og Abida fikk valget om å skille seg eller miste barna.
Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.
Det har heldigvis blitt laget flere ulike system for å fange opp tvangsekteskap, og en kan få hjelp både hos politiet og hos barnevernet. I slutten av boken står det litt om ulike instanser forfatteren har snakket med som driver med dette. Jeg er likevel redd for at dette fremdeles er et problem, og at det er mye skjult i samfunnet vårt. Selv om vi forsøker å være opplyste.
Jeg klarer ikke se for meg hvor tøft Abida vil få det nå når denne boken er gitt ut. Med den æres-kulturen som finnes i familien hennes risikerer hun å bli utestengt. Men også vold fra ulike familiemedlemmer. Abida har anmeldt mannen sin til politiet og den saken er under etterforskning. Abida har fått kritikk for at denne boken kommer ut før etterforskningen er ferdig. Men hun menes selv at hun må kunne fortelle sin historie, og at hun har jobbet med dette og med Høydal i flere år for at historien skal bli så riktig som mulig.
Jeg har ikke lest Abid Rajas bok, men skal gjøre det etter å ha lest denne. Historien rørte meg så sterkt at jeg gjerne vil se flere fasetter av den.
Jeg har fått denne boken på J.M. Stenersen og Kagges høstmøte i Stavanger.
Det er en bok som har fått utrolig gode kritikker i det siste. Jeg har sett flere krimblogger (og andre blogger) skrive om den, og tenkte det var en bok jeg burde lese. Jeg er tross alt veldig glad i krim. I litteraturstudiet jeg tar har jeg lest en bok som heter 
vondt her i denne lille verden vi bor i. Så hva gjør vi med det? Min første innskytelse var til å krølle meg sammen til en ball og ikke se. Ikke ville. Men jeg er heldigvis ikke skapt slik. Det skulle noen ord fra Myriam til for at jeg våget, men jeg har åpnet øynene. Vi har en sønn fra Afghanistan, og er med på å hjelpe barn i Russland. Så det er ikke slik at jeg har vært blind for det som skjer. Det er mer det at jeg har brukt litteraturen som en flukt fra det som gjør vondt, og at jeg ikke ville at de to verdenene skulle møtes. At litteratur skulle bli noe annet enn en reise bort fra det som gjør vondt.