God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb og etterpå sovet i nesten 2 timer. Så nå er det allerede snart kveld. Denne dagen gikk fort. Jeg har ikke fått lest noe i dag, men jeg har lest ganske mye de siste dagene, så det var kanskje greit med en dag full av andre ting. I morgen har jeg tenkt å lese. Men da skal jeg lese barne- og ungdomsbøker til neste vurderingsmøte for barne- og ungdomslitteratur. Et møte med andre barne- og ungdomsbibliotekarer i fylket.
I dag har jeg funnet frem et sitat fra American Gods av Neil Gaiman. Jeg har lest den en gang på engelsk og en gang på norsk. Det er ofte sånn at jeg leser bøker jeg virkelig liker på norsk, også på originalspråket. Bare for å virkelig få med seg hva forfatteren egentlig sier. Dette sitatet er en del av et mye lenger sitat, som alt handler om å tro på forskjellige ting:
I believe that mankind’s destiny lies in the stars. I believe that candy really did taste better when I was a kid, that it’s aerodynamically impossible for a bumble bee to fly, that light is a wave and a particle, that there’s a cat in a box somewhere who’s alive and dead at the same time (although if they don’t ever open the box to feed it it’ll eventually just be two different kinds of dead), and that there are stars in the universe billions of years older than the universe itself.
Der het det seg at den som myrder sin ektefelle skulle henrettes etter helt spesifikke regler: Først skulle den dømte hentes fra fengselet, barhodet og i simple klær; han skulle få tau rundt halsen og settes på rakkerens slede – den samme som ble brukt til å frakte selvdøde dyr på, for ikke å snakke om selvmordere og produktene fra byens utedasser. Deretter skulle han knipes med glødende tenger, fem ganger mellom gjerningstedet og retterstedet; så skulle høyre hånd hugges av «lefvendis» og deretter hodet. Til slutt skulle alle levningene – hånd, hode og kropp heises opp på steile og hjul og stå der til de rotnet opp.
Solveig heter ikke egentlig Solveig. Hun het noe annet før, noe hun forsøker å glemme hva var, men så byttet hun til Solveig. Det føltes riktig, men nå har hun behov for å bytte igjen. Skatteetaten/Folkeregisteret sier at det etter navneendring som hovedregel må gå ti år før man kan foreta en ny navneendring. Det er altfor lenge for Solveig. Hun vurderer å skrive alle de fine navnene hun vet om på lapper og legge dem i en boks eller en hatt og så trekke et navn hver gang hun får lyst til å hete noe annet. Hun har allerede begynt å skrive lappene. Mange navn er trange og begrensende. Solveig er akkurat litt for knapt. Hun trodde at det ikke var et lukket navn, men da hun begynte å hete det, oppdaget hun at det var sider ved henne som ikke kunne leves ut med det navnet.
Juva trakk i spaken og hørte armbrøsten slå seg ut med et betryggende knepp. Hun støttet skjeftet mot brystet, klar til å reagere. Lyttet.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.
A taste of cut grass blew in and every now and then a close breeze stirred the ivy, on the ledge. When a shadow crossed, he looked out; a gulp of swallows skirmishing, high up, in camaraderie. Down on the lawns, some people were out sunbathing and there were children, and beds plump with flowers; so much of life carrying smoothly on, despite the tangle of human upsets and the knowledge of how everything must end.
«Call a meeting,» he sighed. «Pass the word around … we need to gather the girls and send them off into the hills for mushroom gathering or whatever – for several weeks. All the military-aged boys should go into the wilds whit the sheep. Or to hunt. Also, everyone should probably bury whatever gold or valuables they have someplace they won’t be found.»
Politiet rykker ut med to utrykningskjøretøy og fire uniformerte tjenestemenn til Gyldenløves gate 74 i Kristiansand. Det er bråk i en leilighet. Høye rop, tunge dunk i veggene og lyden av glass som knuses.
Det er nesten så hun skammer seg over at hun sitter her og gråter over skilsmissen, mens tonene av Griegs «Våren» strømmer ut fra orgelet i Högalidskyrkan. Derimot tviler hun ikke på at Clara, som snufser til venstre for henne, er oppriktig rørt. Hun er det mest lettrørte menneske Emily noen gang har møtt. Gråter når katten Marian blir syk. Gråter når hun leser en spesielt fin setning i en av kjærlighetsromanene hun jobber med. Gråter når vinneren av Augustprisen holder takketale.
Fortellingene er ikke samstemte i hvor ideen kom fra. Noen sier at en politiker […] hadde foreslått å ta en empatitest for å avsanne klinisk umoralsk oppførsel i et forsøk på å rette opp imaget sitt. Noen sier ideen kom fra folk i allmenhet. I alle fall vokste den seg stor. En kvinnelig politiker gikk til avisene med resultatet av testen, deretter nok en politiker. Et av partiene kunngjorde at alle skulle sendes for å ta testen, deretter et annet parti. Tre uker senere samtykte flertallet på Alltinget i at det skulle være obligatorisk testing for alltingsfolk, i håp om å gjenvinne folks tillit til institusjonen. Oli opplevde den samme lettelsen som resten av nasjonen da syv mennesker ble tvunget til å trekke seg.