God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har vært en lesedag, Jeg har hatt helt fri etter mye jobbing i det siste, og har lest nesten hele dagen. Jeg hadde noen bøker som må leveres tilbake til biblioteket på mandag, som jeg tenkte jeg skulle få prøvd å lese først. Det er ikke alltid jeg får gjort det. Enten har jeg for mange bøker med meg hjem (selvfølgelig har jeg det), eller så leser jeg for lite (nei, ikke egentlig). Men disse bøkene hadde jeg veldig lyst til å lese, så da ble dette en lesedag.
Så i dag har jeg lest Min skam av Nadia Ansar, På ære og samvittighet av Chris Tvedt, Post Mortem: med begravelsesagenten på åstedet av Tor-Håkon Gabriel Håvartsen og halve Død og Pine: de henrettede i Norge 1749-1752 av Torgrim Sørnes. Den siste har jeg skrevet om før og gitt deg en smakebit fra begynnelsen, men siden den er boken som ligger her ved siden av meg, så skal du få en smakebit til fra den. (Det samme som jeg leste for mannen min): (det er ganske grotesk).
Der het det seg at den som myrder sin ektefelle skulle henrettes etter helt spesifikke regler: Først skulle den dømte hentes fra fengselet, barhodet og i simple klær; han skulle få tau rundt halsen og settes på rakkerens slede – den samme som ble brukt til å frakte selvdøde dyr på, for ikke å snakke om selvmordere og produktene fra byens utedasser. Deretter skulle han knipes med glødende tenger, fem ganger mellom gjerningstedet og retterstedet; så skulle høyre hånd hugges av «lefvendis» og deretter hodet. Til slutt skulle alle levningene – hånd, hode og kropp heises opp på steile og hjul og stå der til de rotnet opp.
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […] I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, «Halleys komet» – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.
