Hjartespreng av Inger Johanne Sæterbakk

Tags

, , ,

HjartesprengHjartespreng er en nynorsk ungdomsroman av Inger Johanne Sæterbakk. Den handler om Inga på 16 år som går første året på videregående. Hun føler at hun ikke er noe god på å være 16 år. Rundt henne går jentene på fest, de drikker og de har sex. Inga føler seg absolutt ikke klar til noe av det, men tenker hun må være lik de andre. Det er bare det at den eneste hun kunne tenkt seg å være sammen med er nabogutten Nils, på 18, som hun har kjent hele livet. Og han er det mange andre som vil ha.

Inga er også god venn med naboen Kalle på 69 år, hun er ofte hos han og hjelper han. Men så glipper det ut av Kalle at han har vært i fengsel, før han drar avgårde på en tur ril byen. Han vil heller ikke snakke om hverken fengsel eller hva han skal i byen og Inga blir redd han har gjort noe veldig alvorlig.

Inga har mye fantasi og hun spinner fortellinger i hodet om Kalle og om Nils. Det blir svært vanskelig å være 16 og bli med på russefest når hun ikke vet hva som skjer med Kalle og ikke vet om hun klarer å ha sex. Men etter å ha danset mye med Nils på festen, og ha drukket endel, vil hun prøve å ha sex. Det blir bare for vanskelig med alle tankene hun ikke klarer legge fra seg.

Inga er en tenåring som er skikkelig flink på skolen, men som har litt vanskelig med de sosiale kodene. Når bestevenninnen hennes plutselig begynner å henge med klassens vakreste jente og de går på fest uten henne, føler hun at det er hennes skyld, fordi hun ikke får til det de andre får til. Hun er kanskje litt umoden på enkelte områder, men samtidig voksen og ansvarsfull på andre. Hun har et varmt hjerte og er en god venn både på skolen og i forhold til Kalle.

Hjartespreng er godt skrevet og en føler med Inga i hennes oppturer og nedturer. En blir fortvilet for henne når hun lar sin egen fantasi ødelegge for seg selv, men ser at det også er en del av å være tenåring. En kjenner igjen usikkerheten og det å ønske å være lik de andre. Samtidig som det er flott å se at Inga finner sin egen plass og etterhvert ser hvem hun ønsker å være.

Sølvstrupen av Siri Pettersen

Tags

, , , , , ,

SølvstrupenSølvstrupen er bok to i trilogien Vardari av den norske fantasydronningen Siri Pettersen. Hun er mest kjent for trilogien Ravneringene, med bøkene Odinsbarn, Evna og Råta. Denne nye trilogien er fra det samme universet som Ravneringene, men også helt uavhengig av dem. Den første boken i Vardari heter Jernulven. Den kan du lese om HER.

Vardari er en episk fantasy trilogi med egen verdensbygging, historie, geografi, mytologi, seder og skikker. Menneskene der har også et nært forhold til ulver. Hovedpersonen Juva, møter en som ser ut til å være fra en rase som har utviklet seg fra ulver, og som har egenskaper i blodet som kan føre til dannelsen av menneskelige skapninger som heter vardari. Han, en mann ved navn Grif, har blitt holdt som fange i 600 år, og da Juvas mor dør slipper hun han fri. Det er ikke sikkert det var en god ide. Juva finner ut hvilken vardari som fanget Grif og at det er en mann hun kjenner.

Vardari kan leve for evig med gjevnlig tilførsel av blodet fra Grif. Men vardari kan også dele sitt blod med menneskene, de blir da ulvesjuke, og Juva jobber med å drepe slike før de blir gale og dreper andre. Et annet viktig punkt i disse bøkene er at i byen handlingen er hentet fra, Náklav, står det flere porter som leder til andre steder. Noen av dem brukes jevnlig og fører til andre øyer. En ser ut til å bare virke for Grif. Og noen ender bare under vann og kan ikke brukes.

Det er vanskelig å skrive om bok 2 i en trilog, spesielt når det er bøker en elsker. En ønsker å fortelle om alle de fantastiske tingene som skjer, men må samtidig passe godt på så en ikke røper essensielle «plot-twists». Siri Pettersen er spesiellt flink til det siste. Hvis du har lest Ravneringene har du møtt det samme sjokket som meg da du gikk fra bok en til bok to. Sjokket her er ikke like stort, men likevel merkbart. Når en halveis i boken må begynne å tenke annerledes, så legger en godt merke til det.

Siri Pettersens fantasy er av den kompliserte sorten. Med det mener jeg at hovedkarakterene er sammensatte og kompliserte. De er både gode og ikke fullt så gode. Hovedpersonen Juva, er både ung og komplisert. Hun hater vardari og ønsker bare å være jeger, som jakter dem. Samtidig har hun virkelig utviklet seg som karakter fra begynnelsen av den første boken. Hun er fremdeles full av frykt, men også sterkere, og istand til å sette seg inn i andres følelser på en helt annen måte enn i begynnelsen av historien. Hun har møtt kjærligheten, men ikke i en tradisjonell mann/kvinne setting. Hun har blitt forsørger og støtte til en gruppe jenter, og hun må endre sitt syn på det hun jager. Samtidig som hun må se hvem som egentlig er fienden. Hun er en karakter en virkelig blir glad i og heier på.

Jeg elsket Ravneringene, og jeg elsker Jernulven og Sølvstrupen. Pettersen har skapt en verden som fremstår som ekte og levende. Karakterene skaper en spenning i fortellingen som driver deg videre fra kapittel til kapittel, og som gjør det nesten uutholdelig å vente på neste bok! Både Jernulven og Sølvstrupen er virkelig godt skrevet, med et godt språk, med flere spenningstopper og med en utrolig godt planlagt fantasyverden. Det er fantastisk at vi har fått så god norsk fantasy, en sjelden og meget velkommen gave for både fantasylesere og alle som er glad i en god historie.

Du trenger ikke være en fan av fantasy for å lese Siri Pettersens bøker. Historien i seg selv, med både karakterer og verdensoppbygging, skaper en så god fortelling at den passer også den som har lyst på en god bok. En spennende bok, en bok med interessante karakterer og en bok som drives frem av karakterenes utvikling. I disse bøkene absolutt Juva, men også flere andre interessante personligheter som dukker opp underveis. Jeg kan ikke egentlig anbefale den nok. Dette er en bok du bare må lese.

Smakebit ~ Sølvstrupen

Tags

, , , , , ,

Peggychoucair / Pixabay

God første søndag i advent og velkommen til nye smakebiter!

I dag er det hvitt på bakken, men det er mer hagl enn snø. Likevel er det vakkert med alt det hvite. Det har også vært den kaldeste november på 13 år, noe vi altså ikke er så vandt til. Som regel er det mildt, regne og vind på denne kanten av landet om vinteren. Så selv om vi sliter litt med å varme opp leiligheten uten å bruke for mye strøm, så liker jeg det når vi får «ekte» vinter.

Jeg har nettopp lest Jernulven (Järnulven) (første bok i trilogien Vardari) av Siri Pettersen for andre gang, fordi jeg nå skal igang med bok to; Sølvstrupen (ikke oversatt enda). Vi skal ha et arrangement på biblioteket der bibliotekarene snakker om årets bøker i deres avdeling (på onsdag). Siden min avdeling er ungdomsbøker, fantasy, sci-fi og tegneserier skal jeg prøve å være innom alle tre. Jeg har valgt ut Sølvstrupen og serien «Rivers of London» av Ben Aaronovitch fra fantasyseksjonen, Langt hjemmefra fra tegneseier og ungdomsbøkene Hjartespreng av Inger Johanne Sæterbakk og På en betingelse av Neda Alaei. Av disse blir Langt hjemmefra mest utfordrende, fordi det er en tegneserie uten tekst.

Jeg har valgt å hente smakebiten fra Sølvstrupen. Juva er hovedpersonen. I serien finnes det noe som kalles blodperler, som misbrukes som narkotika for oss. Men dessverre fører det ofte til at folk får den beryktede ulvesjuka, der de rammede ender opp med å gå til angrep og drepe de rundt seg. (Hvis du vil vite mer om serien har jeg skrevet om den første boken HER).

«Er du ulvesjuk, Hjarn?» spurte hun, i håp om å vekke handlingsvettet i ham.
«Nei! Nei, selvfølgelig ikke,» svarte han brydd og pekte ildraken mot ei dør under trappa. «Hun er innelåst i vinkjelleren. Hun kan ikke gjøre noe skade.»
«På mennesker,» som det fra kona. «Vinene er verd en formue.»
Juva gikk bort og la øret mot tredøra. Hun hørte ingenting, men visste stillheten løy. Noe smøg seg som frostrøyk rundt hjertet. Karene samlet seg rundt henne, og hun ga dem et diskré nikk for å bekrefte følelsen.
«Hvem er hun?» spurte Boddmar.
Auga la hennene over ørene på jentungen før hun svarte.
«Ingen har noensinne brukt blodperler i dette huset! Vi ville aldri ha hyret henne hvis vi hadde ant … Mildre er kokk, hun har de beste skussmål, og lager den herligste slottskaken …»
«Er hun alene?» avbrøt Juva. Hun ville ikke ha detaljene. Jo mer hun visste, jo verre. Nå måtte hun drepe mer enn en ulvesjuk, hun måtte drepe Mildred som lagde slottskake.

En smakebit på søndag

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Jernulven av Siri Pettersen

Tags

, , , , ,

JernulvenJernulven er den første boken i trilogien Vardari av den norske fantasydronningen Siri Pettersen. Mest kjent for trilogien Ravneringene, med bøkene Odinsbarn, Evna og Råta. Denne nye trilogien er fra det samme universet som Ravneringene, men også helt uavhengig av dem. Hvis du har lest Ravneringene husker du kanskje at det finnes porter der du kan reise til andre verdener, og de finnes også i Jernulven. Så uten at jeg vet det sikkert tror jeg at trilogien Vardari skjer i en annen av de verdene du kan nå gjennom portene. Blant annet blir, i løpet av boken, også Evna en del av historien, og den spilte en stor role i Ravneringene.

Hovedpersonen i disse bøkene heter Juva Sannseyr. Hun er datter av en blodleser som også er en av overhodene i Seidlauget i byen Náklav. Blodlesere er en form for synske kvinner som leser i blod blandet med saltvann. Moren til Juva, Lagalune, har i hele Juvas liv lært henne opp til å bli blodleser. Derfor vet også Juva at mye som disse kvinnene sier er løgn, og at de fleste blodleserne er uten evner. Juva har valgt å bli ulvejeger. Blodet til ulvene trengs for å drive portene i denne verdenen, og sammen med jaktlaget sitt står Juva for mye av dette blodet. Men det finnes også noe som kalles ulvesjuke. Mennesker som får huggtenner som ulvene og som blir gale. Blodet deres kan også drive portene, og de blir jaktet på med den unnskyldningen at innbyggerne i Náklav må beskyttes fra dem. Så finnes det en myte, om Vardari, eller De evige. Noen som gjennom blod har fått evig liv og som er enda farligere enn de ulvesjuke.

Juva er en ung og komplisert kvinne. Hun hater blodleserne og ønsker bare å være jeger. Men da Lagalune klarer å lure henne til å komme hjem en tur blir hennes verden mye, mye mer komplisert. Hele livet har Juva hørt om djevelen, hun har tegnet djevelen og brent tegningene og hun tror hun så ham som liten. Lagalune sier det ikke er sant. Men nå, da Lagalune skal dø sier hun at Juva må beskytte djevelen og ikke la Vardari få ham. Hva er sant i alt dette? Juva er full av frykt, men sterk, og begynner å nøste opp i hva som er sant og hva som er løgn.

Siri Pettersens fantasy er av den kompliserte sorten. Med det mener jeg at hovedkarakterene er sammensatte og kompliserte. De er både gode og ikke fullt så gode. Noen av dem setter sine egne interesser over alt annet. Noen av dem har virkelig vonde forhistorier og reagerer ut fra det, og noen av dem er mer ensidig på den gode eller onde siden. Men det er ikke alltid så lett å få øye på med første blikk hvem som er hvem. Juva har helt tydelig en vond forhistorie, samtidig som hun har en styrke hun selv ikke er klar over. Men hva med Nafraím, som er Vardari, og også en hovedkarakter. Hvilken side står han egentlig på?

Jeg elsket Ravneringene, og jeg elsker Jernulven. Forfatteren skaper en verden for oss som fremstår som ekte, levende og med både geografi, historie, seder, skikker, plante og dyreliv. Karakterene fremstår som de virkelig kunne levd, nesten som de kunne vært naboen (om en drar fra de mest overnaturlige trekkene). Det skaper en spenning i fortellingen som driver deg videre fra kapittel til kapittel, og som gjør det nesten uutholdelig å vente på neste bok i serien. Jernulven er virkelig godt skrevet, med et godt språk, med flere spenningstopper og med en utrolig godt planlagt fantasyverden. Det er fantastisk at vi har fått så god norsk fantasy, en sjelden og meget velkommen gave for både fantasylesere og alle som er glad i en god historie.

Du trenger ikke være en fan av fantasy for å lese Siri Pettersens bøker. Historien i seg selv, med både karakterer og verdensoppbygging, skaper en så god fortelling at den passer også den som har lyst på en god bok. En spennende bok, en bok med interessante karakterer og en bok som drives frem av karakterenes utvikling. I denne boken absolutt Juva, men også flere andre interessante personligheter som dukker opp underveis. Jeg kan ikke egentlig anbefale den nok. Dette er en bok du bare må lese.

Smakebit ~ The Utterly Uninteresting and Unadventurous Tales of Fred, the Vampire Accountant

Tags

, , ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Beklager! Jeg har glemt smakebitene! Så her kommer bare ett par smakebiter fra en fantastisk morsom fantasy jeg holder på å lese: The Utterly Uninteresting and Unadventurous Tales of Fred, the Vampire Accountant av Drew Hayes:

The Utterly Uninteresting and Unadventurous Tales of Fred, the Vampire AccountantYou will eventually discover that under the movie stereotypes, imposed mystique, and overall inflated expectations, each and every one of us is at least a touch more boring than our images would indicate. And that is not a bad thing.

Her voice was high and squeaky, peppered with levels of enthusiasm attainable only by children and drug addicts.

It’s curious that children can either be expert liars or utterly incapable of hiding their emotions, and the classification changes from minute to minute.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ Gathering Blue

Tags

, , ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne uken har jeg brukt endel tid på å kjøpe julegaver for å prøve å bli ferdig i god tid før jul. Jeg har ikke så mye igjen, men det jeg ikke har gjort er å kjøpe gaver til barna mine. De ønsker seg penger, men jeg liker å også gi dem noen små ting slik at de får gaver under treet. Det tar som regel litt tid å finne de perfekte små tingene. Selv har jeg sett en ring som jeg virkelig ønsker meg, så jeg håper julenissen vil være snill i år. Hva ønsker du deg til jul?

Jeg leste en bok som heter Den utvalgte (Den utvalde) av Lois Lowry fordi den stod på en liste på Goodreads. Det er en liste som heter Books That Everyone Should Read At Least Once som jeg har prøvd å lese mer og mer av. Rett og slett fordi jeg har funnet så mange fine bøker der. Den utvalgte er en dystopi fra 1995 jeg ikke hadde hørt om før. Men som viste seg å være helt fantastisk. Boken handler om Jonas, en tolv år gammel gutt som lever i et tilsynelatende ideelt samfunn, et samfunn uten konflikter, fattigdom, arbeidslediget, urettferdighet eller ulikhet. Han blir valgt ut til å bli etterfølgeren til han som bærer alle minnene i samfunnet. Etterhvert lærer han at for å skape et så likeverdig samfunn har de fjernet alle fargene, alle lyder som musikk og alle følelser som kan skape ulikhet. På få sider har forfatteren skapt både bilde av et utopisk samfunn og så vist at det ikke er en utopi. Boken er nummer 1 i en serie på 4. Det er bare den første som er oversatt til norsk, så nå har jeg lånt de neste tre på engelsk, og du skal få en smakebit fra bok 2; Gathering Blue:

Gathering Blue«Mother?»
There was no reply. She hadn’t expected one. Her mother had been dead now for four days, and Kira could tell that the last of the spirit was drifting away.
«Mother.» She said it again, quietly, to whatever was leaving. She thought that she could feel its leave-taking, the way one could feel a small whisper of breeze at night.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ Den brutale sannheten

Tags

, , ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg har fri denne helgen og da prøver jeg å få lest litt. I dag leste jeg Drømmenes sykkelregister av Erlend Loe og Alene ut av Bjørn Markussen (Som jeg har skrevet om i to tidligere smakebiter). Den siste handler om en som forlater en menighet/sekt som hele familien er medlem av, noe som fører til at de fleste snur ryggen til ham. Det er en skikkelig sterk bok. I morgen skal jeg lese litt manga og litt av slutten på serien om Nancy Drew. Jeg har ikke så mange bøker igjen før jeg er ferdig.

Men i går leste jeg Den brutale sannheten (Ett ohyggligt avslöjande) av Louise Penny. Den femte boken i serien «Komissarie Armand Gamache». Jeg er virkelig glad i serien om landsbyen Three Pines i Quebeck og politimannen Armand Gamach. Det er nydelige krimbøker som handler mer om livet og menneskene enn mordet, men som likevel er kriminalromaner. Gamache er en fantastisk karakter som en umiddelbart blir glad i. Men det finnes også mange andre karakterer i disse bøkene som både er komplekse og interessante. Bøkene er tykke, men overhodet ikke kjedelige.

Denne siste begynner sånn:

Den brutale sannheten«Alle sammen?»
«Til og med barna?»
Det knitret og sprakte i den åpne peisen, og lyden fra peisbålet overdøvet gispet hans.
«Slaktet ned?»
«Verre.»
Da ble det stille. Og i den stillheten bodde alt det som kunne være verre enn å bli nedslaktet.
«Er de i nærheten?»
Det sitret i ryggraden mens han forestilte seg noe fryktinngytende som snek seg gjennom skogen. I deres retning. Han så seg omkring og forventet nesten å se røde øyne som glodde inn på dem gjennom de mørke rutene. Eller fra krokene, eller fra mørket under sengen.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ Alene ut

Tags

, ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen er barnebarnet mitt her igjen, så da blir det ikke så mye lesing. Vi skal også en tur og besøke foreldrene mine, og jeg burde rydde litt blant bøker jeg har hatt til salg. Så kanskje lesingen får vente litt. Jeg har bare jobbet tirsdag denne uken og derfor fått lest ganske mye. Så det gjør ikke noe med noen dager uten lesing. Mannen mitt er opptatt av julekakebaking. Han har endel bestillinger på kaker, så han baker litt hver dag. I dag tror jeg han er ferdig med den første ladningen til foreldrene mine. De kakene må være glutenfrie, og må derfor bakes for seg selv.

Men hvis barnebarnet mitt setter seg på pc’en i ettermiddag så skal jeg begynne litt på Alene ut; fra menigheten Samfundet til evig fortapelse av Bjørn Markussen. Samfundet er en menighet ikke så langt fra der jeg bor. (Jeg har delt smakebit fra denne boken tidligere, men dette er ikke den samme smakebiten). De er veldig strenge. På baksiden av boken står det: «1749 nordmenn lærer at de – og bare de- er på vei mot himmelen. Medlemmene i Menigheten Samfundet kan bare gifte seg med hverandre. Barna skal gå på menighetens skoler. Tolv menn bestemmer.» Boken er biografisk og handler om Robin Andersen som fra han er 19 strever i syv år med tanken om å forlate menigheten, før han gjør alvor av det. Da forlater han også familien og venner, ingen har lov til å ha kontakt med ham etterpå. Boken høres interessant ut, men jeg må lese den nå fordi det er kø på den og tilbakeleveringsdatoen nærmer seg.

Forordet begynner med at politiet kommer til leiligheten hans etter melding om husbråk. Leiligheten er full av ødelagde ting og knust glass, men Robin er helt alene der, og i rapporten står det: «ambulanse og lege tar over«. Dette er fra samtalen med legen:

alene ut19-åringen starter på et par setninger, men stopper. Hvordan skal han få sagt dette? Alt er så flaut. Så skamfullt. Og antakelig helt uforståelig for legen.
Jeg tror ikke lenger på Gud, sier han, og forklarer at han lenge har ønsket å forlate trossamfunnet han er født inn i.
Men han tør ikke.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ American Gods

Tags

, ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag har jeg vært på jobb og etterpå sovet i nesten 2 timer. Så nå er det allerede snart kveld. Denne dagen gikk fort. Jeg har ikke fått lest noe i dag, men jeg har lest ganske mye de siste dagene, så det var kanskje greit med en dag full av andre ting. I morgen har jeg tenkt å lese. Men da skal jeg lese barne- og ungdomsbøker til neste vurderingsmøte for barne- og ungdomslitteratur. Et møte med andre barne- og ungdomsbibliotekarer i fylket.

I dag har jeg funnet frem et sitat fra American Gods av Neil Gaiman. Jeg har lest den en gang på engelsk og en gang på norsk. Det er ofte sånn at jeg leser bøker jeg virkelig liker på norsk, også på originalspråket. Bare for å virkelig få med seg hva forfatteren egentlig sier. Dette sitatet er en del av et mye lenger sitat, som alt handler om å tro på forskjellige ting:

I believe that mankind’s destiny lies in the stars. I believe that candy really did taste better when I was a kid, that it’s aerodynamically impossible for a bumble bee to fly, that light is a wave and a particle, that there’s a cat in a box somewhere who’s alive and dead at the same time (although if they don’t ever open the box to feed it it’ll eventually just be two different kinds of dead), and that there are stars in the universe billions of years older than the universe itself.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Død og pine II

Tags

, ,

En smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag har vært en lesedag, Jeg har hatt helt fri etter mye jobbing i det siste, og har lest nesten hele dagen. Jeg hadde noen bøker som må leveres tilbake til biblioteket på mandag, som jeg tenkte jeg skulle få prøvd å lese først. Det er ikke alltid jeg får gjort det. Enten har jeg for mange bøker med meg hjem (selvfølgelig har jeg det), eller så leser jeg for lite (nei, ikke egentlig). Men disse bøkene hadde jeg veldig lyst til å lese, så da ble dette en lesedag.

Så i dag har jeg lest Min skam av Nadia Ansar, På ære og samvittighet av Chris Tvedt, Post Mortem: med begravelsesagenten på åstedet av Tor-Håkon Gabriel Håvartsen og halve Død og Pine: de henrettede i Norge 1749-1752 av Torgrim Sørnes. Den siste har jeg skrevet om før og gitt deg en smakebit fra begynnelsen, men siden den er boken som ligger her ved siden av meg, så skal du få en smakebit til fra den. (Det samme som jeg leste for mannen min): (det er ganske grotesk).

Død og pineDer het det seg at den som myrder sin ektefelle skulle henrettes etter helt spesifikke regler: Først skulle den dømte hentes fra fengselet, barhodet og i simple klær; han skulle få tau rundt halsen og settes på rakkerens slede – den samme som ble brukt til å frakte selvdøde dyr på, for ikke å snakke om selvmordere og produktene fra byens utedasser. Deretter skulle han knipes med glødende tenger, fem ganger mellom gjerningstedet og retterstedet; så skulle høyre hånd hugges av «lefvendis» og deretter hodet. Til slutt skulle alle levningene – hånd, hode og kropp heises opp på steile og hjul og stå der til de rotnet opp.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter