Tags

, , , , , ,

The Kaiju Preservation Society er en sci-fi roman skrevet av amerikanske John Scalzi. Den er full av referanser til litteratur og samtidskultur, men med en meget morsom snert. Den er forutsigbar og lett å lese, noe som gjør dette til en bok man kan slappe av med. En god bok, vil jeg si. Og en bok jeg lo høyt av flere ganger.

Den handler om Kaiju – tenk Godzilla, men i en versjon som har en innebygd atomreaktor. Kaiju er opprinnelig monstre fra japanske legender. Men her i en størrelse som store skyskrapere eller små fjell. I boken beskrevet som mer et økologisk system enn et dyr. De lever på en alternativ jord, en jord som er tilgjengelig gjennom portaler fra vår jord. Dit drar det mennesker for å rett å slett drive bevaring av rasen. Så lenge menneskene drev prøvesprenginger kunne kaiju komme seg over fra sin jord til vår, fordi atomkraften svekket barrieren mellom de to verdnene. Men nå er det lenge siden sist en kaiju krysset over.

Jamie Gray er i ledelsen av et firma som ligner foodora, men helt i begynnelsen av boken blir han sparket nedover til deliverator av sjefen. Flau over sin status, men i et New York nedstengt under covid, har han ikke mye valg og blir sykkelbud. Allerede der er det etablert hvem som er hvem, Jamie er selvfølgelig helten, og sjefen den vi skal mislike. Gjennom et tilfeldig møte blir Jamie tilbudt jobb i The Kaiju Preservation Society, og historien tar av etter som han drar til den alternative verjonen av jorda. Jamie blir ansatt som en som skal løfte ting, og en referanse jeg ikke kunne la være å tenke på er hver gang folk sier noe og han svarer med «I lift things» (noe han gjør riktig ofte) tenker jeg på «Groot». (Helt i begynnelsen var det noe annet jeg også lo av, idet forfatteren sier «it’s his deathname, istedetfor birthname».) Lettvindt humor, men treffsikker i kontekst.

En annen ting jeg er skikkelig glad i er «banter», som er helt umulig å oversette til norsk. Små-erting kanskje, i en kompleks form. Jeg er glad i det i virkeligheten, og jeg er glad i det i bøker. Og i denne boken finner en det i fleng. Boken treffer derfor humoren min «to a tee».  Forfatteren selv skriver om boken:

KPS is not, and I say this with absolutely no slight intended, a brooding symphony of a novel. It’s a pop song. It’s meant to be light and catchy, with three minutes of hooks and choruses for you to sing along with, and then you’re done and you go on with your day, hopefully with a smile on your face. I had fun writing this, and I needed to have fun writing this. We all need a pop song from time to time, particularly after a stretch of darkness.”

Boken tar ikke seg selv særlig høytidelig. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn den er. Men paret med den usansynlige kaiju-rasen og det at den er en sci-fi, gjør den interessant, spennende og utrolig sjarmerende. Den er basert på amerikansk kultur, men i en form vi stadig ser i TV-serier og på internett, så den virker kjent og ikke fremmed. Den er forutsigbar i det at en ganske snart skjønner hva som vil skje, om ikke akkurat hvordan, og det er forutsigbart hvem som står bak. Men det gjør ikke noe med denne boken, den leverer historien på en måte som er underholdene nok til å holde oppe interessen. Derfor anbefales den som en lettvindt liten stund der man kan bli underholdt og smile samtidig.

Sitat:

My brain said. Just walk away […] but even as my brain was saying that, my body was turning back, because like puppies we ar enculturated to turn when our names is called.

It was stupidly perfect how all my problems were suddenly solved with the strategic application of money.

You’re feeling cognitive dissonance, Jamie. Two contradictory-yet-entirely-valid-within-their-context thoughts about the same subject. And humans hate that shit. We hate it so much. The worst answer for us for anything is, «It depends.»

“So we’re the monster police, too?” I said to Tom.
“Correct,” he replied. “The only real question is, who are the monsters?”
“They ask that question in every monster movie, you know. It’s an actual trope.”
“I know,” Tom said. “What does it say about us that it’s relevant every single time they ask it?”