I dag, 23. mars, er verdens bokdag 2018. Dagen heter egentlig Verdens bok- og opphavsrettdag, men blir til vanlig forkortet til bare bokdag. Denne dagen har blitt markert siden 1995. I Norge har vi vært en del av den markeringen siden 1997.
Dagen er en av FN-dagene, du kjenner kanskje til Den internasjonale kvinnedagen, Verdensdagen for Down syndrom og Miljøverndagen? De er alle FN-dager.
De heter FN-dager fordi de er “markeringsdager der FN eller organisasjoner i FN-systemet ønsker å rette spesiell oppmerksomhet mot forskjellige temaer og problemområder i verden.” Verdens bokdag er en av UNESCOS utvalgte dager.
Verdens bok- og opphavsrettsdag baserer seg på en gammel tradisjon fra Barcelona, hvor man hvert år på samme dag setter byen i bokens tegn. Datoen har symbolverdi da både Cervantes, Shakespeare og Garcilaso de la Vega døde på denne dagen i 1616.
Verdens bok- og opphavsrettsdag blir feiret i mer enn hundre land over hele jorden.
(Kilde Wikipedia og UNESCO)
Gellinger / Pixabay
Da jeg begynte å skrive blogg hadde jeg noen innlegg om rare og fantastiske ting en kunne finne hvis en dykket ned i det utrolig store internett, og ikke minst brukte 
meg ut igjen. Jeg gir deg 
Vi er inne i den siste uken på skolen for denne gang, men det betyr ikke at tempoet er skrudd ned. Sist fredag besøkte vi Aschehoug, det har jeg ikke fått fortalt om. På lørdag kom svigermor og besøkte meg og vi var blant annet og så ballett på operaen – noe som var helt fantastisk. Søndag var jeg en tur i Vigelandsparken. Mandag var det skole og middag med klassen og i går var vi i Fredrikstad og på høstmøtet til Manifest, Minuskel, Pelikanen og Flamme. I dag har vi hatt besøk av Notabene og kritiker Catrine Krøger (som snakket om kritikk av høyskole pensum (sykepleien) og hvor viktig det er at også den type bøker blir kritisert og satt under debatt. Jeg var ikke klar over at mange synes det pensum de blir gitt er svært dårlig, både skrevet og faglig kompetente) og hatt fire timer markedsføring.
eller som man føler vil profilere forlaget slik de ønsker å bli oppfattet.
bli lei av den evige damen du enten ser ansiktet av eller ryggen på, der hun skuer utover. Dette, sier forlaget, er en måte å fortelle deg på hvilken type bok du har i hånden og, skulle de skifte til hva som helst annet, ville ikke leseren kjenne igjen type bok og derfor også ikke kjøpe den. Det samme gjelder krim. Der er fremsidene mørke og skumle og bruker svart “farge” som sjangermerke eller gjennfinningsfaktor.
formidlingsted. Selv om den nok er butikk foran formidling. Noe av det morsomste for meg var å møte Stine Friis Hals. Hun er både min kontakt i Aschehoug og forlagets ansikt i sosiale media. De har både 
På lørdag så svigermor og jeg balletten 
på bokhandel vil du forstå det). Vi fikk følge bøkene fra de kom inn til de for ut igjen, gjennom et sinnrikt system av hyller, samlebånd, kasser og datamaskiner. Det var bare “nerdete”: skikkelig kult! Tirsdag var vi i Fredrikstad hos 
Flamme. 
gang, men jeg bet meg merke i 
Det er snart slutten på min fjerde uke i Oslo og jeg sitter hjemme med vondt i hodet. Det er sånn som skjer, og heldigvis på en dag da også foreleseren var syk. Så da misset jeg ikke noe. Det blir bedre til i morgen til jus og besøk hos 
forfattersentrum
I går etter skolen var jeg på det merkelige konseptet som heter 
og hørte ekteparet 
Overskriften er ikke fra mine egne ord, men ordene til Christian Skrede som har 
TV-aksjonen og denne gangen skal pengene gå til 
Vi besøkte også Tronsmo bokhandel og 
Det er deilig å være litt dramaqueen og legge vekt på at jeg er virkelig forkjølet og helt alene i Oslo. Men egentlig er jeg ikke alene og forkjølelsen kommer jo til å gå over. Jeg er ikke alene fordi jeg går på skolen sammen med en gjeng virkelig trivelige folk og møter mange engasjerte “litteratur-mennesker”. Og i dag har jeg også hatt en skikkelig god og lang prat med en flott venninne fra Hidra. Det gjør godt og kan til og med være med å minske hjemlengselen. For det har jeg. Jeg har en vakker familie, og da lengter man selvfølgelig. Venninnen min, Gunnhild, tar geriatri som påbygg til sykepleien og er en tøff dame som også er kunstner. Jeg har et nydelig bilde malt av henne på stueveggen. I dag ga hun meg tegningen til høyre. Håpet. Det vi lever på. Og en ting som er viktig for meg, for jeg vet hvordan det er å leve uten. I 2013 fikk jeg diagnosen ME, eller kronisk utmattelsesyndrom. Det var et stort problem lenge, men ikke nå lenger – så nå er håpet tilbake i livet mitt.
Nå holdt jeg på å glemme noe viktig. Og det ble litt typisk. For på fredag hadde vi besøk av Oddbjørn By på skolen. (Verdensmester i hukommelse 2006) I fire timer fikk vi trene på Memo-teknikker, noe jeg har lest om tidligere og var overrasket over hvor enkelt det var. By snakker om at poenget er at man lagrer ny kunnskap i langtidshukommelsen fordi den da blir værende, mens det som lagres i korttidshukommelsen fort kan bli borte. Så han knytter ny kunnskap til geografisk hukommelse. Vi begynte med en øvelse hvor han sa vi skulle se for oss et hus vi husket godt. For meg ble det mors leilighet. Så skulle vi huske et ord og et verb i forbindelse med rom i huset. Det var kjempeenkelt. Etterpå viste han oss hvordan vi hadde lært italienske verb. Siden jeg ikke hadde så bruk for det var neste øvelse å huske de ti største landene i verden basert på geografisk utstrekning. Det var viktig å skrifte hus (det kan også være en gåtur eller lignende), så mitt neste sted var huset jeg bodde i som liten. For å forstå hva han gjør så skal jeg forklare litt av hva han sa. På trappen står en russ, i gangen er en gås, på kjøkken er Mikke Mus, i neste rom er en kinakål, neste kaffe, neste en kenguru, neste en indianer, neste (fotballspilleren) Messi, neste en kasse og til slutt en allergisk person. Så de ti geografisk største landene er: Russland, Canada, USA, Kina, Brasil, Australia, India, Argentina, Kazakstan og Algerie! Ser du? Russ – Russland, gås – Canada (gås), kinakål – Kina, kaffe – Brasil osv. Jeg var til og med så heldig at jeg vant en bok av ham, 
raser en krig i Europa og i en fredelig liten bygd på Grønland ligger det et sykehus hvor handlingen utspiller seg. Solen går ikke lenger ned og dette er vanskelig for flere å leve med. Synsvinkelen i denne romanen, som bare dekker et døgn, er spesiell idet at den gis videre fra person til person. Enten ved personlig kontakt eller ved mail, telefon ol. Til sammen hopper den mellom 25 personer. Det er kjærlighet her, spenninger, en psykotisk mann som stikker av, en 75 år gammel lege som drar etter ham. En kone, en elskerinne m.m. Leine forsikrer om at dette går bra til slutt og at romanen er humoristisk vinklet.
Jan-Erik Fjell – Lykkejegeren. Det var morsomt å snakke med Fjell fordi vi fokuserte på karakteren Anton Brekke. Jeg lurte på hvor han kom fra, og Fjell sa at det var den personen han ville ha vært om han kunne gå. Jeg var ærlig på at jeg ikke likte han i den første boken, men det hadde han hørt andre si også og mente han hadde gjort Brekke mer sympatisk etterhvert. Jeg lurte også på hvordan han kunne finne på å sende spilleavhengige Brekke til Las Vegas og igjen var det det at han selv ønsket å reise dit. Da mannen min spurte om hva som hadde vært kjekkest ved speeddatingen var det absolutt møtet med Jan-Erik Fjell.