Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Torsdag 19.11, det vil si i går, var jeg nesten hele dagen på Sølvberget i Stavanger for å få med meg forfattere snakke om bøkene sine. I tillegg var noen av programpostene vinklet mot kropp, fordi det er det som er overskriften på årets Kapittel. Det er flere bokbloggere som synes det er fint å få med seg disse arrangementene, så innimellom slagene drakk vi kaffe sammen og pratet om alt mulig. Også blogg og bøker.

Det første jeg ville få med meg var Jan Grue og Bjørn Hatterud i samtale med Heidi Marie Vestrheim. Jan Grue har skrevet boken Jeg lever et liv som ligner deres og Bjørn Hatterud en pamflett som heter Mot normalt. Begge beskriver livet som handikappet. Denne samtalen var vinklet mot hvordan språk og klassebakgrunn påvirker synet på kropp og annerledeshet. Grue og Hatterud kommer fra to ulike klasser; Grue fra akademikere og middelklasse og Hatterud fra arbeiderklasse og kroppsarbeid. For Grue var det ikke vanskelig å pense inn på et akademisk spor og utdannelse (selv om det ikke var så enkelt som jeg får det til å høres nå). Men for Hatterud, som var omgitt av folk med arbeid der de hadde bruk for en frisk kropp, ikke så noen annen mulighet enn uføretrygd. Senere har han studert på universitetet og fått erfare hvordan det har innflytelse på språket han snakker med helsevesenet og ikke minst hvordan det endrer synet helsevesenet har på ham.

Grue beskriver å være “innafor” i den akademiske middelklassen, men likevel ikke helt, på grunn av handikap og rullestol. Han snakker om samfunnets forventninger og brytningen mellom det og hva han har oppnådd. Han er professor og familiefar, noe det ikke var gitt at han vill oppnå, men som likevel var enklere for han som kommer fra en akademikerfamilie enn det ville være for en utenforstående handikappet person. Hatterud er fra Ringsaker i Brumunddal og forteller at det er den kommunen som har lavest gjennomsnittlig utdannelsenivå. Han var omgitt av bilmekanikere og barnepleiere og så først ikke selv at han hadde noen mulighet til å komme i jobb. Nå er han uføretrygdet og aktiv innen kulturfeltet – et “arbeidsområde” der det er en høy andel uføretrygdede – dvs kunstnere, musikere o.l.

Begge to snakker om hvordan språket bestemmer hvordan man blir behandlet i helsevesenet. Fra diagnoser man får til mulighet til å treffe overleger. De har begge opplevd at når de kan snakke samme språk som legene så blir det flere ressurser tilgjengelig. Noe som er fryktelig skremmende. Ikke minst spiller språket inn på hva du får gjennom NAV, og måten de ansatte på NAV møter en på. En får dårligere hjelp hvis en har en bakgrunn. Det vil si en bakgrunn fra arbeiderklasse og uten akademisk, eller hvertfall oppegående og intelligent, språk. Jeg fikk mange tanker i hodet etter denne samtalen. Det var et sterkt møte med de to forfatterne og det de delte om bakgrunn og motgang. Jeg anbefaler sterkt Jeg lever et liv som ligner deres og Mot normalt.

Det neste jeg fikk med meg var Maja Lundes ord om den nyeste boken hennes, Przewalskis hest, som kom ut denne uken. Dette er den tredje boken i Lundes Klima-kvartett. Det vil si at bøkene er orientert mot klimautfordringer og at det blir til sammen fire bøker. De to første er Bienes historie fra 2015 og Blå fra 2017. Bienes historie var tredelt og handlet om bier i fortid, nåtid og fremtid. Mens Blå er todelt og handler om havet, eller vann, i nåtid og fremtid. Przewalskis hest er tredelt og handler om en spesiell rase hester i fortid, nåtid og fremtid.

Lunde ble stilt spørsmål om hva hun tenkte når hun valgte en tittel ingen kan uttale. Hun forteller at hun introduserte den forsiktig for forlaget et helt år før, og at de ikke var noe begeistret. Det førte til at Lunde foreslo hele 30 andre titler, før de ble enige om at det kanskje var en god ide å kalle opp boken etter hestene som er en av hovedfortellingen. Et annet viktig tema i boken er menneskedyret, og det at vi ikke må glemme at vi også er et dyr. Lunde stiller spørsmål som; Hvordan har vi mennesker påvirket andre arter på jorda? Hva er forskjellene på oss og dyrene? Har vi noen mulighet til å rette opp våre feil? Og hva skal til for at vi alle skal overleve?

Jeg var også å hørte Tore Renberg og Johan B. Mjønes snakke med Guro Hoftun under overskriften “Når tiden renner ut”. Renberg har nettopp gitt ut bok om den eldre kvinnen Edel og datteren hennes Tove, som heter Ingen tid å miste. Mens Mjønes har skrevet om Jørgen Heim som ligger for døden og det siste døgnet av livet hans i boken Heim. Hoftun er i tillegg snart klar med en sakprosa om alderdom (kommer i oktober). Jeg må nevne at begge forfatterne leste fra bøkene sine, det vil si at Renberg resiterte sin del. Jeg har hørt han før resitere fra en annen av bøkene sine og er like imponert hver gang. Han må kunne enorme mengder med tekst utenat.

Hoftun påpeker både likheter og forskjeller i bøkene. Før det første kan Mjønes bok oppleves klaustrofobisk i det at hovedpersonen har mistet evnen til å kommunisere og ligger på sykehjemmet i store smerter og venter på døden. Mens Edel i Renbergs bok gir oss et kikkeraktig perspektiv inn på en kvinne som tar stor plass og som kommuniserer både sterkt og gjerne litt på bekostning av andre. De tre snakker sammen om det å bli gammel, om det å pensjonere seg og hva en skal bruke tiden til etter at arbeidshverdagen er over. I den forbindelsen forteller Hoftun noe som sjokkerte meg. Hun forteller at den høyeste selvmordsraten finner man hos menn over 80 år og at 1 av 5 som tar livet av seg er over 65. Det er skremmende tall. Hoftun forklarer det med at en mister alt som har vært viktig. Først jobb når man blir pensjonist, så bevegelsefrihet og mulighet til å bestemme over seg selv, helt frem til selv intimstell. I denne prosessen med å miste er det altså mange som velger å avslutte livet.

Jeg har ikke lest Heim, men det skal jeg gjøre. Mjønes har erfaring som pleieassistent og bruker det i boken sin. Han sier han gjerne ville ha fortsatt å jobbe med eldre, hvis ikke det var så fryktelig dårlig betalt. Jeg har lest Ingen tid å miste og syntes den var veldig bra. Renberg forteller at autoriteten hans i det å skrive om en eldre dame kommer fra brevene han fikk fra sin mormor. Han brevskrev med henne i 11 år og fant tilbake til hvordan hun var og hvordan vi snakket og hva vi snakket om på 90-tallet gjennom brevene. Selv om romanen ikke handler om mormoren hans.

På kvelden fikk jeg med meg litt av forlagsmøtet til Gyldendal der de presenterte høstens bøker, men det er en annen historie.