Category Archives: 1001 bøker

Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen av Haruki Murakami

25 mandag aug 2014

Posted by in 1001 bøker, noveller

≈ 11 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen er to novellesamlinger skrevet av den populære japanske forfatteren Haruki Murakami. Murakami er kjent for bøker som 1Q84 og Kafka på stranden, men han har også skrevet en rekke noveller. Selv forteller han at han ikke skriver romaner og noveller samtidig:

Helt siden jeg debuterte som forfatter i 1979, har jeg vekslet mellom å skrive romaner og noveller. Når jeg er ferdig med en lang roman, får jeg lyst til å skrive kortere tekster, og så snart jeg har gjort meg ferdig med en samling noveller, lengter jeg etter å konsentrere meg om å skrive en lang roman … Sagt så enkelt som mulig, opplever jeg det å skrive romaner som en utfordring, og det å skrive noveller som en fornøyelse. Om det å skrive en roman kan sammenlignes med å plante en hel skog, er novelleskrivingen mer å sammenligne med å anlegge en hage.

imageEtter skjelvet inneholder 6 noveller skrevet etter jordskjelvet i Kobe i 1995. Den står på listen 1001 bøker du må lese før du dør.

Den 17. januar i 1995 blir Kobe rammet av et stort jordskjelv. Ca 6500 mennesker mister livet og ca 310 000 mennesker blir hjemløse. Skjelvet er det største i Japan siden 1923. I etterkant ble myndighetene i Japan kritisert for manglende hjelpemannskap og liten vilje til å motta hjelp fra utlandet. Tre måneder senere ble undergrunnen i Tokyo utsatt for et gassangrep som drepte 12 stykker og som skadet 5500. En dødelig nervegass ble sluppet ned i undergrunnen i rushtiden. En dommedags-sekt kalt Aum Shinrikyo ble dømt for angrepet.

Murakami bodde i USA da dette skjedde. Han er selv fra Kobe, og tok nyheten om jordskjelvet tungt. Så tungt at han flyttet tilbake til Japan. Jeg fant denne beskrivelsen av Murakami på nettet;

Murakami benyttet sjansen med suksessen Norwegian Wood til å flykte fra Japan. Bort fra japansk presse, vekk fra forfatterkollegaer som ikke tok ham seriøst nok og vekk til et land der han kunne føle seg fri til å skrive slik han ville. Han legger stadig vekt på sin nomadiske sjel i intervjuer. Han forteller at han skrev Norwegian Wood på de greske øyer. Dans, dans, dans i Roma, Trekkoppfuglen i Princeton og til slutt Etter skjelvet i et lite, avsidesliggende hus i Tokyo.

Etter skjelvet inneholder 6 veldig forskjellige noveller. Det som er felles ved dem er at de alle er satt til februar 1995, som er måneden mellom jordskjelvet og gassangrepet i undergrunnen i Tokyo. De er alle fortalt i tredje person, men bare en av dem inneholder et fantastisk element. To av dem: «En UFO lander i Kushiro» og «Froskern redder Tokyo», handler noenlunde direkte om jordskjelvet. I den første er en kvinne så oppslukt av TV-sendingene etter skjelvet at hun hverken får i seg mat eller sover, og i den andre kommer det en stor frosk til en mann og ber om hjelp til å overvinne slangen som ligger under byen. I den første går historien over til å handle om mannen til kvinnen etter at hun forlater ham, og i den andre redder de byen og forhindrer jordskjelvet. I de andre novellene er kanskje en av karakterene fra Kobe, eller jordskjelvet blir nevnt i forbifarten, men det får ingen stor plass i novellene. Istedenfor handler de om liv levd samtidig med en stor katastrofe. Om vanlige ting som skjer, og om mennesker i et land som har det vondt.

Den siste novellen «Honningkake» er en vakker kjærlighetshistorie. En mann, Junpei, er svært forelsket i en kvinne som er gift og har en datter. Etterhvert blir hun skilt og han ønsker å nå kunne bli en del av familien. Junpei er forfatter og skriver noveller. I slutten av novellen tenker han følgende; (Dette er altså slutten av hele boken).

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

imageBlindepilen og den sovende kvinnen inneholder 26 noveller og et langt forord av Murakami. Novellene er fra hele Murakamis forfatterskap. To av dem; «Våre fattige tanter» og «Gruveulykken i New York» er fra Murakamis første novellesamling som ble utgitt i USA i 1991. Flere av de andre novellene er skrevet tidlig på 80-tallet. Mens «Bursdagsjenta», «De menneskeetende kattene» , «Den sjuende mannen» og «Ismannen» er fra 90-tallet. De siste tre novellene i boken er skrevet etter 2005.

Murakami nevner i forordet at han «ofte skriver noveller om til en del av en roman» Det merker jeg når jeg leser. Begynnelsen på boken Trekkoppfuglen, er for eksempel veldig lik novellen «I spagettiens år». I begge to blir spagettikoking opphøyd til en seremoni som ikke må avbrytes. Det er også veldig mange trekk som er like, både mellom novellene og mellom novellene og bøkene.

Når Murakami beskriver et par, et ektepar eller et kjærestepar er det ofte slik at de har tilfredsstillende, men ikke fantastisk sex. Dette blir alltid sagt om parene, som det er en viktig detalj. De har også ofte forhold til noen utenfor ekteskap. Og når jeg tenker meg om er det først og fremst kvinnene som har en elsker som blir beskrevet. Karakterene bærer som regel på ting de ikke forteller hverandre og de har mange ganger lignende bakgrunn. Med foreldre som pusher på for at de skal gå på Universitetet i Tokyo, en søster eller bror som er yngre, et familieproblem og en relasjon til landsbygden. De bor ofte på hybel, eller hvert fall alene, og de føler seg ensomme i den store byen. På samme måte er der likhetstrekk i det at matlaging ofte blir beskrevet i detalj, Jazzmusikk har som regel en betydning for de ulike personene og de samler gjerne på Jazz-plater. Murakami selv har eid en jazz-bar i Tokyo som het Peter Cat, og er svært glad i musikk. Han gjorde et forsøk på selv å bli musiker, men ble forfatter istedenfor da evnene hans ikke helt strakk til. (Som vi også kan lese om karakterer i disse novellene).

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

(Fra «Fly – eller: Han som snakket med seg selv som han leste dikt»)

Dette beskriver godt karakterene til Murakami. Samtidig som Murakami gjerne beskriver karakterene sine fra en allvitende synsvinkel. Vi får innsyn i både tanker og følelser de ikke uttrykker. Samtidig får vi vite lite om hvordan de ser ut. Klær blir gjerne beskrevet, men selve personen er noe vi selv må sette ansikt på. I novellen jeg nevner over er mange av de tingene jeg beskriver samlet. Her har vi en ung mann som har et forhold til en gift kvinne. Stuen hennes er full av LP-plater, og en ting til: Kvinnene til Murakami gråter gjerne etter de har hatt sex. Det er en merkelig vri jeg har bitt meg merke i, og jeg kan ikke unngå å lure på om dette er selvopplevd.

I novellen «Den tilfeldige reisende» dukker forfatteren selv frem med en forklaring. Novellen begynner slik:

Jeg, Haruki Murakami, er forfatteren av denne teksten. Mesteparten av denne fortellingen vil utspille seg i tredje person, men aller først ville jeg, altså fortelleren, vise meg litt for dere i disse åpningslinjene.

Historien handler om at alle mennesker kan møte på merkverdige ting. At mirakler skjer og at noen ganger er virkeligheten Murakamimeget merkelig. Og det er nettopp dette med det merkverdige, eller det fantastiske elementet Murakami tilfører historiene sine som skiller ham så sterk ut, det at han bruker sjangeren magisk realisme for det den er verd. Samtidig som jeg må nevne at han har en særegen stemme. Jeg tenkte mens jeg leste disse novellene at hadde dette vært en novellesamling av forskjellige forfattere så hadde jeg klart å plukke ut hvem som var Murakami uten at det stod der. Han fremmedgjør helt vanlige objekter, som en ny buss i novellen «Blindepilen og den sovende kvinnen». Bare fordi bussen er ny og det sitter en gruppe pensjonister på den vrir han på ordene og lar den ene karakteren føle seg fremmedgjort.

Det er mye dette fantastiske elementet Murakami tilfører, denne sjangeren magisk realisme som er grunn for at jeg elsker bøkene hans. Men det er ikke bare derfor. Murakami har som sagt en egen stemme, en spesiell tone, og den resonerer i mitt hjerte. Den leker med tanker og følelser og gir en intellektuell glede i tillegg til en følelsemessing en. Det er som å drukne i en brønn av opplevelser når en kobler ut verden rundt seg og lar seg føre med i Murakamis bøker. Akkurat nå leser jeg Trekkoppfuglen, og foreløpig er den like vakker som resten av det jeg har lest. Her må jeg likevel nevne at Elskede Sputnik ikke traff meg. Av en eller annen grunn var den annerledes enn det andre jeg har lest.

Jeg anbefaler deg å lese Murakami. Begynn gjerne på Kafka på stranden og fortsett med 1Q84. Men også novellene er fantastisk fine, og Blindepilen og den sovende kvinnen en nydelig bok. Etter skjelvet er også fin, men dypere, mørkere og mye kortere.

Etter skjelvet har jeg lånt på biblioteket og 
Blindepilen og den sovende kvinnen har jeg kjøpt selv. 
Murakamis ord er sitert fra forordet i Blindepilen 
og den sovende kvinnen. Beskrivelsen av hvor Murakami 
skrev bøkene sine er hentet fra Japan 1995.

1Q84 av Haruki Murakami

11 mandag aug 2014

Posted by in 1001 bøker, Romaner

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , ,

1Q84 er skrevet av den japanske forfatteren Haruki Murakami og ble gitt ut på norsk i 2011. Murakami er en kjent forfatter i mange land og har, før 1Q84, skrevet 12 bøker. Til høsten kommer den norske oversettelsen av hans siste bok ut Pax forlag. Boken har fått tittelen Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår.

imageJeg leste 1Q84 mens vi var på ferie i Spania og hadde lange stunder på stranden og i sengen hvor jeg var helt oppslukt av Murakamis univers. I det store og det hele elsket jeg boken så høyt at jeg vet at den blir vanskelig å skrive om. Det er alltid verre å beskrive det en virkelig forelsket seg i.

Boken handler om Aomame og Tengo og er en kjærlighetshistorie og en historie om en verden som kanskje er parallell til vår. Aomame befinner seg i en taxi på motorveien. Det er trafikkkaos og hun ser at hun vil komme for sent til en avtale. Taxisjåføren sier at hun kan gå ut av bilen og klatre ned en nød-branntrapp, og på den måten nå toget dit hun skal. Aomame gjør som han sier og beveger seg der på trappen over fra 1984 til 1Q84. Det er Aomame som gir denne verdenen et navn og Q står for questionmark. Tengo er ansatt som mattelærer i en deltidsstilling og resten av tiden prøver han å bli forfatter. Agenten hans får han til å skrive om et manus som skal leveres inn til en konkurranse. Manuset er egentlig skrevet av 17 år gamle Fukaeri og det de gjør er om ikke på kant med loven, hvert fall moralsk galt. Manuset blir antatt, vinner og gis ut som bok med navnet Luftpuppe. I Luftpuppe lever det et småfolk som snakker med menneskene, og som nok ikke er udelt gode, og den verden de lever i kjennetegnes av at den har to måner. Aomame oppdager etterhvert at 1Q84 har to måner, og gjennom fortellingen i Luftsuppe og alt det som skjer rundt den dras Aomame og Tengo til hverandre.

Jeg kunne fortalt så uendelig mye mer om boken, men jeg tror at gleden over å oppdage de ulike tingene selv er endel av det som gjør en bok god, og jeg vil ikke ødelegge gleden i det for deg. Jeg brukte noen sider på å komme inn i fortellingen, men etter det var jeg oppslukt. En kan se noen ting som må skje på forhånd og en venter og lengter etter at det skal skje. Andre ting kommer som en overraskelse, og hindringer i veien kan få en til å miste pusten.

Selve plotet, historien, er så vakker, innfløkt, så full av detaljer og levende som bare Murakami kan skape den. Han bruker, som han som regel gjør, en «uvirkelig» ting for å gjøre historien mer … Ja, hva skal jeg kalle det? Levende? Virkelig? Menneskelig? Eller lettere for oss å dykke inn i og ta med oss ut det som er viktig? Rent teknisk er det han gjør å bruke en sjanger som heter magisk realisme. Det er en sjanger som kjennetegnes av at historien foregår i en realistisk virkelighet men at det i tillegg finnes noe som ikke kunne ha skjedd i virkeligheten. I denne historien skjer det som ville skjedd i Japan i 1984, men i tillegg er 1Q84 der. Der er to måner og en sekt som snakker med småfolket.  Det er kanskje enklere å plukke ut den magiske delen i en annen av Murakamis romaner. I Kafka på stranden er også handlingen hentet fra Japan, men i tillegg finnes det en mann som kan snakke med katter. Jeg slo opp magisk realisme på Wikipedia og der er det en setning som jeg synes er viktig i denne sammenhengen:

De overnaturlige hendelsene i magisk realisme blir aldri eller sjelden forklart eller sannsynliggjort – de er simpelthen en del av tilværelsen som personene i verket godtar og lever med.

Murakami har en meget særegen stemme. Jeg leser nå noen noveller han har skrevet (som er samlet i boken Blindepilen og den sovende kvinnen). Jeg tenkte at hvis jeg hadde lest noen av disse novellene i en imagenovellesamling, med mange forfattere, uten å vite at det var Murakami som hadde skrevet den, så hadde jeg likevel forstått det. Han har en måte å forklare verden rundt seg på, et øye for detaljer. Og en fremmedgjøring av vanlige objekter som er så tydelig hans stemme. I den novellen jeg tenker på går to gutter på en helt ny buss og det at det ikke er den gamle bussen, men en ny, får den ene gutten til å føle at han har tatt ett steg ut av den virkelige verden. Uten at det er sagt et ord om det. Murakami bare forklarer hva han ser og tenker. Og så føler vi det.

Men tilbake til 1Q84. Det har tatt meg lang tid å begynne på denne boken, som jeg egentlig har villet lese siden den kom ut. Det er klart at det at den egentlig er en trilogi på ca 1180 sider har noe med saken å gjøre (på norsk er den utgitt i to bind). Men det har også noe å gjøre med at jeg visste Murakami kom til å kreve noe av meg. En vilje til å bli oppslukt, en vilje til å se hva han ville si og en evne til å komme ut på den andre siden med noe nytt. Dette er en av de bøkene jeg kunne ha lest om igjen med en gang jeg var ferdig, det var så mye jeg ville ha med meg at jeg ikke klarte det i en omgang. Men samtidig er dette en av de bøkene jeg virkelig vil huske. Jeg hadde det på samme måte med Kafka på stranden. Men ikke med Elskede Sputnik som jeg også har lest. Jeg ser at flere sier at de ikke fikk noe utav Elskede Sputnik eller at de ikke likte den, så hvis du er en av dem må du ikke la det skremme deg fra å prøve feks 1Q84 og/eller Kafka på stranden.

Jeg har blitt så oppslukt av Murakami og hans stemme at jeg har kjøpt fire bøker til av ham, pluss at jeg lånte Etter skjelvet på biblioteket. (Jeg så den stod på 1001 bøker listen). Det kan godt være at jeg må lese andre bøker mellom hver Murakami bok. Eller egentlig tenker jeg at det er meget sannsynlig, siden bøkene hans er så kravstore. Jeg leste nettopp en novelle jeg ikke forstod slutten på og går med den i hodet. Da er det vanskelig å dykke ned i en ny novelle før jeg har funnet ut av den første. Men en bok i en annen, og kanskje av de lettere sjangrene, hadde passet fint.

Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.

Det var i grunnen godt å få skrive om 1Q84, da måtte jeg tenke igjennom den en gang til. Jeg tror ikke du finner noe objektivitet her, men det viktigste for meg var i grunnen å få sagt noe om hvor utrolig sterkt inntrykk denne boken gjorde på meg.

The long dark tea-time of the soul

07 torsdag aug 2014

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Fantasy, Humor, Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

The long dark tea time of the soulThe long dark tea-time of the soul er en morsom krim-fantasy skrevet av den kjente forfatteren Douglas Adams. Den er en fortsettelse av Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå og ble gitt ut i 1988. Den står også på 1001 bøker listen for de som ser etter slike bøker. Jeg har lest begge bøkene flere ganger og synes de er like fantastiske hver gang.

Dirk Gently er en holistisk detektiv, noe han forklarer med at han må se hele helheten før han kan bestemme noe eller for den saks skyld finne ut noe. Det betyr at han, når han en sjelden gang kjører bil bare følger etter bilen foran og regner med at han da ender opp der han behøver å være. Et sted som ikke nødvendigvis er det samme sted som han tenkte å dra til. I store og det hele finner han ut det han skal på grunn av tilfeldigheter. Han er lat, uberegnelig, feig, litt ekkel og fullstendig fascinerende.

I denne boken møter vi Kate. Hun er på flyplassen, på vei til Norge, da alt bare går fullstendig galt. Hun finner ikke veien, roter med ting osv. før hun ender opp foran innsjekkingsskranken 3 minutt før den stenger. Foran henne står en stor lyshåret mann som også prøver å dra til Norge. Riktignok uten penger eller pass og da han oppdager at han ikke får reise eksploderer hele innsjekkingen. Både mannen og Kate havner på sykehus, og en rekke rare ting skjer. Vi møter også en annen mann, en gammel enøyd mann, som ligger og sløver på et privat sykehus. Han heter noe i retning Odin og elsker rent sengetøy. Kate slipper ut fra sykehuset, men setter i gang for å finne denne store mannen hun traff og finner selvfølgelig etterhvert ut at han heter Tor. Tor har noe uoppgjort med Odin, samtidig som det er tydelig at Odins personlige tjener, Toe Rag, har noe på gang. Det blir opp til Dirk Gently å løse mye av denne floken, også fordi en av hans klienter nettopp ble drept og dette har noe med det andre å gjøre, selvfølgelig. Men Kate er også absolutt til stor hjelp.

Boken er morsom, noen ganger på grensen til hysterisk. Den har store morsomme sekvenser, små morsomme setninger og en mengde bilder som etterlater deg humrende etter du har lagt fra deg boken. Den er spennende som en krimfortelling, først må du finne ut hva som er galt, i tillegg til at en mann er drept, og så må du starte på løsningen. Det er nesten umulig å gjette selv om at Toe Rag er den mest ufyselige karakteren og du gjerne legger skylden på han. I tillegg på du forholde deg til kjøleskap som er så møkkete at det skaper en ny gud, en Coca Cola maskin som følger etter Tor o.l. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk!

Samtidig er dette en bok av mannen som skrev Haikerens guide til galaksen og da kan en på en måte forutse den heseblesende humoren og stilen på boken. Jeg kunne for eksempel ikke legge den fra meg denne gangen heller. Men den er en forholdsvis tynn bok, så det er fullt mulig å lese den i en «sitting». Jeg anbefaler både Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå og denne boken. Du bør helst lese dem i rekkefølge. Kos deg!

Sommer – leseplan

23 mandag jun 2014

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Fantasy, Kjærlighet, Klassiker, Norske romaner, noveller, Romaner

≈ 31 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Jeg har endelig klart å velge ut de bøkene jeg kan tenke meg å lese i sommer. Det var i grunnen ikke så veldig vanskelig siden jeg har tenkt på det en stund, men likevel krever det alltid litt tankearbeid å velge en bok foran en annen. Disse bøkene har jeg tenkt skal vare i resten av juni pluss juli og august. De skal dekke tre uker ferie og helst mange late dager på terrassen.

Sommer - leseplanJeg har valgt meg ut bøker i alle mulige slags sjangere. Men krim faller utenfor og det er ikke fordi jeg ikke skal lese krim i sommer. Det har blitt en lang tradisjon at mannen min og jeg leser krim på sengen og så leser jeg alle andre bøker om dagen. Jeg leser boken først og så gir jeg den videre til mannen min hvis jeg synes den er god. Det gjør likevel at krim er noe vi må bestemme oss for sammen, og så langt er vi ikke kommet.

Jeg tenkte at jeg måtte ha med meg endel feel-good bøker på ferie, for det er en viktig del av sommeren. Men da jeg talte opp Vakre nederlager likevel ikke feel-good sjangeren dominerende. Det er vanskelig å putte flere av bøkene i bare en kategori så det blir som følger. 13 romaner, av dem er tre 1001-bøker og fire feel-good. Seks av bøkene havner i kategorien fantasy, seks er på engelsk, fem er ungdomsbøker og tre er antologier.

Alle antologiene er på engelsk. Den første; Under my hat: Tales from the Cauldron kjøpte jeg fordi den inneholder en novelle av Neil Gaiman, mens den andre; After the King er en hyllest til J.R.R: Tolkien og kan tilby et stykke av Terry Pratchett (blant mange andre). Unnatural Creatures er en samling » … about the fantastical things that exist only in our minds … » samlet sammen av Neil Gaiman. To av bøkene som også er på engelsk er i seie og er skrevet av Neil Gaiman og Michael Reeves; Interworld og The silver dream. De er også begge ungdomsbøker og fantasy. Den siste jeg skal lese på engelsk er How to be a woman av Caitlin Moran. Moran skriver for The Times og har også skrevet TV-serier, og er TV-kritiker. I denne boken har hun skrevet med humor om alle de ting kvinner gjennomgår. Som det står i beskrivelsen av boken » … provocative observations on women’s lives with laugh-out-loud funny scenes from her own … »

Da Gud var en kaninRomanene jeg har valgt ut faller stort sett i tre kategorier; feel-good, 1001-bøker og en eller annen form for kjærlighet. Mors gaver har jeg begynt på en gang, så nå passet det godt å gjøre den ferdig – den handler mye om kjærlighet til mor. Da Gud var en kanin handler mye om kjærlighet mellom en bror og søster. Tittelen på Ti ting jeg har lært om kjærligheten sier det meste om innholdet, men den handler også om fedre og døtre.

Herr Fikrys litterære liv og Vakre nederlag er begge feel-good bøker jeg har hørt mye bra om. De er de eneste «rene» feel-good bøkene jeg har valgt ut, selv om du også kan kalle noen av dem som jeg har lagt i kategorien kjærlighet for feel-good.

Buddha på loftetFornemmelsen for slutten, Kjærlighetens historie og 1Q84 er 1001-bøker. Jeg har hatt behov for bøker med litt mer substans i det siste og da tenkte jeg at hva kan være mer perfekt enn 1001-bøker. 1Q84 er skrevet av en japansk forfatter mens Kjærlighetens historie handler om USA og Polen, og Fornemmelsen for slutten handler om minner og om tapt vennskap.

Vindens navn er en fantasy jeg lenge har tenkt å lese og nå har jeg fått den i en hendig pocketutgave, så den skal leses på Vindens navnflyet. Splittet og Tronen er bok to og tre i en fantasyserie som begynner med Byttet. Den handler om byttinger og troll og jeg gleder meg til å lese videre i den.

Sanger til Willow Frost og Bellman & Black fikk jeg på et forlagsmøte i fjor men jeg har ikke fått lest dem enda. Jeg er veldig glad i de tidligere bøkene til disse forfatterne (Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt og Den trettende fortellingen) så jeg har høye forventninger til begge bøkene. En fremmed i verden av Simon Stranger er nok den boken jeg kommer til å sette i gang med først. Det er den eneste jeg mangler å lese av alt Stranger har skrevet. Jeg leste mnem tidligere i år og falt helt pladask for måten Stranger skriver på. Den ensomme polygamisten er også en bok jeg ser frem til etter å ha lest positive omtaler og Buddah på loftet, som handler om japanske postordrebruder til USA, noe som høres ut som en interessant historie.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er en ungdomsbok det også blir sagt mye fint om. Den er den eneste ungdomsboken jeg skal lese som ikke er fantasy, men det er fint å lese ungdomsbøker innimellom.

Bøkene er;

  • Mors gaver – Cecelia EngerEn fremmed i verden
  • Vindens navn – Patrick Rothfuss
  • Unnatural creatures – Neil Gaiman
  • Buddha på loftet – Julie Otsuka
  • Under my hat – antologi
  • Fornemmelsen for slutten – Julian Barnes
  • Kjærlighetens historie – Nicole Krauss
  • 1Q84 – Haruki Murakami
  • Herr Fikrys litterære liv – Gabrielle Zevin
  • Splittet og Tronen – Amanda Hocking
  • Sanger til Willow Frost – Jamie Ford
  • Bellman & Black – Diane Setterfield
  • Interworld – Neil Gaiman
  • The silver dream – Neil Gaiman
  • Drømmegjengeren – Samantha Shannon
  • Da Gud var en kanin – Sarah Winman
  • Ti ting jeg har lært om kjærligheten – Sarah Butler
  • Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Liv Marit Weberg
  • Vakre nederlag – Jess Walter
  • En fremmed i verden – Simon Stranger
  • Den ensomme polygamisten – Brady Udall
  • After the King – stories in honor of J.R.R. Tolkien
  • How to be a woman – Cailin Moran

Lanark – Et liv i fire bøker

20 fredag jun 2014

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Fantasy

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

LanarkLanark er den første romanen til den skotske forfatteren Alasdair Gray. Den ble utgitt i 1981, etter at Gray hadde brukt 30 år på å gjøre den ferdig. Den er en fortelling om Thaw/Lanark (samme person – vi kommer tilbake til det) og byen Glasgow/Unthank delt på fire bøker. Bøkene leses i rekkefølgen 3, 1, 2 og 4. I begynnelsen finner du en introduksjon, foran bok 1 en prolog og etter kapittel 40, i bok 4, en epilog. Lanark er både en realistisk- og en fantasyroman. En kan si at fortellingen om Thaw er den realistiske og fortellingen om Lanark er fantasy.

I bok 3 er handlingen som følger; Thaw våkner på et tog. Han har ingen ide om hvem han er, så han tar navnet Lanark etter en plakat. Han havner i byen Unthank som er en by med svært lite dagslys. Der får han penger fra sosialen, han sitter på verandaen for å prøve å få et glimt av dagslys og etterhvert får han kontakt med en gruppe ungdommer som henger på en kafe. Gruppen er ledet av Sludden, som Lanark ikke liker. I denne gruppen møter han også Rima, som han prøver å ha et forhold til. Det skjer mye forskjellig og dramatisk, blant annet utvikler Lanark en sykdom som gir mennesker dragehud og han ender opp på instituttet. Et slags sykehus, som behandler han for dragehuden og hvor han oppdager at reisen dit gjorde han minst ti år eldre. På instituttet møter han etterhvert Rima og et orakel.

I prologen forteller orakelet hvem det er.

I første bok forteller oraklet Lanark om Duncan Thaws barndom og oppvekst. Lanark kan ikke huske selv at han er Thaw. I epilogen lærer vi at denne delen er i stor del basert på oppveksten til forfatteren. Thaw er første barn til et ektepar som bør i øst-Glasgow. Han er sta, vanskelig, blir tuktet ofte og lider av astma. Boken forteller om hvordan familien ble evakuert under krigen, om krangler han har med sin yngre søster Ruth og om et ganske så ensomt barn som ikke hadde mange venner.

I bok 2 fortsetter fortellingen om Duncan Thaw. Han har nå fått et stipend til å gå på kunstakademiet i Glasgow og vi følger hvordan han gjør det der. Kranglene med lærerne, hans manglende evne til i innpasse seg og hans spesielle tanker rundt det å male. Han har et stort behov for å få være nær en kvinne, men det er ingen som vil være nær han og han har ganske så groteske sex-fantasier. Samtidig er han en del av en gruppe venner som også maler, og som på sin egen måte er snille mot ham. Thaw havner på sykehuset på grunn av astma, der møter han en prest som ansetter han for å male et veggmaleri i kirken. Men det er på vei nedover med Thaw og i slutten av denne boken finner han veien til bok 3.

I bok 4 er vi tilbake på instituttet. Lanark har oppdaget ting ved instituttet han ikke kan leve med og tar med seg Rima og drar derfra. De må gjennom en interkalendarisk sone, et sted hvor tiden ikke er som den skal være. Da de kommer frem til Unthank etter noen få dager er Rima ni måneder på vei. I Unthank er Sludden nå blitt borgermester og han innsetter Lanark i rådet sitt. Rima føder en sønn, Alexander og flytter fra Lanark og inn til Sludden, mens Sludden sender Lanark som utsending til rådstatenes generalforsamling. (Nå går tiden helt vilkårlig og Alexander blir 10 år mens dette skjer). Lanark får tittelen overborgermester i Storunthank, blir gitt en mappe med viktige papirer og sendt gjennom en ny interkalendarisk sone til byen Provan.

I epilogen møter Lanark kongen i Provan, som da er forfatteren. De diskuterer Lanarks historie, men mest av alt hvordan boken skal slutte. (Der er de veldig uenige). I margen på hele prologen finner vi også referanser til steder forfatteren mener han har lånt, kopiert og stjålet fra andre tekster og en oversikt over hvilken bøker det er tatt fra.

Bok fire fortsetter med Lanark på rådsmøte. Han er blitt gammel på turen, med hvitt skjegg og føler seg viktig. Men ting går ikke som han vill. Han kommer seg etterhvert tilbake til Unthank, men nå som meget gammel mann.

Helt til slutt finner du et intervju med forfatteren.Book four

Boken er lang, og meget innviklet til tider, så det er ikke lett å fortelle enkelt om hva den handler om. Det er heller ikke enkelt å ikke røpe noe essensielt. Enda vanskeligere er det å mene noe om denne boken. Den står på 1001-listen og er regnet som en klassiker, noen steder blir den også referert til som en kultbok. Jeg visste ikke noe av dette da jeg valgte den, men etter å ha lest bok 1 følte jeg behov for noen annens tanker om det jeg leste og oppdaget at boken var regnet som viktigere enn jeg var klar over. Jeg opplevde at jeg likte hovedpersonen mindre og mindre ettersom boken skred frem, men syntes at boken var god. Det kommer seg mot slutten. Lanark i bok fire er bedre enn han har vært før. Det kan jo komme av at han er blitt eldre og har opplevd mye, eller av at forfatteren har forandret seg i de tredve årene han brukte på å skrive boken.

Thaw/Lanark er en utrolig egoistisk og fiendtlig mann. Han får plass på kunstakademiet men vil ikke gjøre som lærerne sier og han vil ikke høre på sin far. Han er ekstremt opptatt av jenter, men der er ingen som vil ha ham. Rima sier mot slutten av bok fire at han er altfor nervøs og følelsesladet, selvtilfreds og overbevist om han alltid har rett. Og at han ikke trenger noen. Samtidig ser vi han fra innsiden og ser en ensom, trengende og usikker mann som virkelig har behov for noen andre.

Forfatteren sier selv, på spørsmål om hvor selvbiografisk boken er: «… den første halvdelen av beretningen om Thaw, er meget lik mitt eget liv inntil jeg fylte sytten og et halvt år, men skildret som langt mer trøstesløst …» «den andre delen av beretningen om Thaw beskriver temmelig korrekt venner jeg fikk på kunstakademiet og noen av mine sammenstøt med lærerstaben der ... »

Boken er meget godt skrevet. Den har et eget driv og det var ikke snakk om at jeg kunne legge den fra meg selv om det var biter jeg ikke likte. Den er blitt forklart og anmeldt av mange og jeg føler meg ikke kompetent til å delta i den diskusjonen. I epilogen finnes fotnoter som forteller hva ulike deler av er basert på, samtidig som forfatteren refererer til verk av Goethe, Kafka, Dante, William Blake, Joyce og Lewis Carroll. Og både i epilogen og intervjuet til slutt får man vite mye om hva forfatteren tenker og hva han ønsker å si med denne romanen.

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

27 søndag jan 2013

Posted by in 1001 bøker

≈ 16 Comments

Tags

, , , , , ,

Kafka på stranden er årets første bok i Lines lesesirkel. Klikk deg inn på bloggen hennes for spor til flere omtaler.

Kafka på stranden er skrevet av den japanske forfatteren Haruki Murakami i 2005. Boken blir regnet som et episk verk med forankring både i realisme og drøm.

På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra. Han slår seg ned i et lite bibliotek på øya Takamatsu, der han blir kjent med den androgyne Oshima og den gåtefulle, eldre kvinnen Saeka. Vi møter også Nakata, en underlig, gammel mann som har kunnet snakke med katter etter en mystisk ulykke han var utsatt for som liten. Etter hvert veves Kafkas og Nakatas liv sammen. En episk roman med forankring i realisme og drøm.

Jeg elsket denne boken. Både fortellingen om Kafka Tamura, Oshima og Saeki og fortellingen om Nakata og Hoshino. Bare det at Kafka bodde på biblioteket var fint for en som jobber der, men også forholdet hans til menneskene rundt seg var spesielt og fint. Nakata måtte en bare bli glad i. Med sin hjelpeløshet og store overlevelsesevne var han er nydelig karakter og høyt savnet mot slutten av boken.

Jeg vet ikke om jeg forstod alt, eller noe i det hele tatt. Men bildene og ordene i denne boken var som myk fløyel og gjorde godt for sjelen. Det var et sitat jeg noterte meg som vel forteller deler av hva som ligger bak historien. Eller kanskje det forteller om hva som traff meg i denne meget komplekse historien.

Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen… Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet.

Jeg tror jeg kunne lest denne boken flere ganger. Jeg tror at jeg da ville ha lagt merke til ting jeg ikke la merke til nå. Det var så mye å forholde seg til. Det er også hundre flere ting jeg kunne tatt med i dette innlegget. Men for meg ble dette en bok jeg bevarer inni meg, og som jeg ikke helt klarer snakke om. Hodet mitt er fullt av bilder som jeg ikke klarer uttrykke i ord. Men Kafka sa;

Det som er der, kan ikke settes ord på.

Slaughterhouse 5, or The children’s crusade: a duty-dance with death av Kurt Vonnegut jr.

14 mandag jan 2013

Posted by in 1001 bøker

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Jeg har lest Slaughterhouse 5, or The children’s crusade: A duty-dance with death av A fourth-generation German-American now living in easy circumstances on Cape Cod (and smoking too much), who, as an American infantry scout hors de combat, as a prisoner of war, witnessed the fire bombing of Dresden, Germany, «The Florence of the Elbe», a long time ago, and survived to tell the tale. This is a novel somewhat in the telegraphic schizophrenic manner of tales of the planet Tralfamadore, where the flying saucers come from. Peace. (Dette er det som står på tittelbladet til boken).

Denne boken er vanskelig å skrive om, den handler om så mye, på så mange plan. Men jeg skal gi det et forsøk.

I begynnelsen av boken forteller Vonnegut at han var i Dresden da byen ble bombet i februar 1945. Etterhvert ønsket han å skrive en bok om det, men hans mange forsøk førte ikke noe sted. Før denne boken som forteller om soldaten Billy Pilgrim. Billy er ikke bare en soldat, han er også «unstuck in time» (han reiser i tid) og har et langt besøk på planeten Tralfamadore. Fordi han er tidsreisende blir historien hans fortalt i sprang både fremover og bakover i tid. Og vi får historien om Dresden i korte glimt mellom fortellingen om resten av Billys liv.

Gjennom hele romanen bruker Vonnegut uttrykket: So it goes. Spesielt etter noe negativt, som et dødsfall, kommer ordene; So it goes. Jeg har prøvd å tenke meg hva det riktige norske uttrykket ville være og kom frem til; Det er sånn som skjer. Kanskje ikke helt riktig, men det er hvert fall nesten.

Ganske tidlig i romanen står det: «… Billy didn’t really like life at all.» Han har adoptert Tralfamadorenes syn på livet: Hvert øyeblikk eksisterer som en adskilt del som ikke forsvinner eller dør. Du kan se tilbake (eller for Tralfamadorerne) fremover, på hvert øyeblikk. På den måten er ingen døde, for alle deres øyeblikk lever videre og du er bare død i en del av historien. På grunn av sine (ufrivillige) tidsreiser opplever han øyeblikkene slik. Plutselig er han tilbake i krigen, så er han i sin egen framtid osv. Han gifter seg og vet at ekteskapet vil være ok, (He had already seen a lot of their marriage, thanks to time-travel, knew that it was going to be at least bearable all the way.) Han vet når han skal dø (I, Billy Pilgrim, the tape begins, will die, have died, and always will die on February thirteenth, 1976). Og han tilbringer flere år på Tralfamadore.

Tralfamadorene synes menneskene er noen rare skapninger som gjør mye dumt. De mener at; «That’s one thing Earthlings might learn to do, if they tried hard enough: Ignore the awful times, and consentrate on the good ones».

Samtidig fortelles en historie om soldaten Billy. Han ble sendt ut for å være assistent til feltpresten, men ble ganske fort tatt til fange. Han reiser i en lukket togvogn til en fangeleir, sammen med en ganske stor gruppe amerikanere. I fangeleiren er det allerede en stor gruppe engelskmenn og de blir alle behandlet bedre enn jeg har hørt nazistene behandlet noen. Fra fangeleiren blir de transportert til Dresden for å jobbe: «They washed windows and swept floors and cleaned lavatories and put jars into boxes and sealed cardboard boxes in a factory that made syrup«. Og der opplever de bombingen. «The Americans and their guards took shelter in an echoing meat locker which was hollowed in living rock under the slaughterhouse». (nr 5, hvor de bor). Sittende i et rom under bakken, med en av vaktene som stikker hodet opp av og til og rapporterer om branner og ødeleggelse. Etter bombingen beskriver Vonnegut et månelandskap. De amerikanske soldatene ble satt til å grave i dette landskapet. Jeg lurer på om de egentlig lette etter overlevende, men de fant bare døde. Etterhvert ble lukten så umulig å utholde at de bare satte fyr på alt de fant. Så en dag var vaktene borte og krigen var slutt. «And then one morning they woke up to discover that the door was unlocked. World War Two in Europe was over.» Fra en dag til en annen. De fleste beskrivelsene av krigen og soldatene er satiriske og humoristiske, men innimellom dukker krigens redsler frem; «There was another long silence, with the coronel dying and dying, drowning where he stood.»/»Human beings in there (togvognen) took turns standing and lying down.»/ «Halt», said a guard. The Americans halted. They stood there quietly in the cold. The sheds they were among were outwardly like thousands of other sheds they had passed.» Også beskrivelsen av hvordan det er i Dresden etter bombingen er fæl.

I begynnelsen av boken blir det referert til en krangel Vonnegut har med en venninne (Mary O’Hare som boken er dedikert til). Hun tror Vonnegut vil skrive om de barske mennene som kjempet i andre verdenskrig, og sier at soldatene egentlig bare var barn. Vonnegut sier at han skal kalle boken The Childrens crusade for å vise at soldatene var svært unge. I tillegg står det i boken; «We had forgotten that wars were fought by babies.» I hele boken er det de mennesklige sidene av soldatene du møter, de sårbare og vonde sidene. Men samtidig blir de engelske soldatene beskrevet svært satirisk.

Billy dro tilbake til USA, fortsatte i jobben som optiker, giftet seg og fikk to barn, overlevde en flyulykke, ble enkemann og etterhvert som han ønsket å fortelle hele Amerika om Tralfamadore, sett på som litt gal. Vonnegut forteller om disse episodene i en vilkårlig rekkefølge gjennom boken, også Billys død kommer før boken er slutt. De siste ordene i boken er Poo-tee-weet. Som viser tilbake på at bombingen av Dresden var en massakre, og etter en massakre er det helt stille. Bare fuglene lager lyd. «Everything is supposed to be very quiet after a massacre, and it always is, except for the birds.»

Dette er en satirisk anti-krigs roman. Med mange ulike virkemidler. Noen av dem har jeg vært innom, men i tillegg opptrer også Vonnegut som en karakter i boken. To ganger forteller han hva en soldat sa, for så å si at den soldaten, det var meg. «Sombody behind him in the boxcar said, «Oz». That was I. That was me.»

Dette er en fantastisk bok, en 1001-bøker roman og en stor klassiker. Det høres kanskje rart ut med en roman som hopper så mye i tid, men det funker. Vonnegut får formidlet hvor meningsløs han synes krig er og hvor ille bombingen av Dresden var. Blant annet forteller han at det døde 135 000 i Dresden og ca 71 000 i Hiroshima. Jeg vil ikke holde de to opp mot hverandre. Det er klart at begge deler var grusomt. Krig er grusomt uansett om en ser på det på en humoristisk og satirisk måte eller helt nakent og reelt.

Over the years, people I’ve met have often asked me what I’m working on, and I’ve usually replied that the main thing was a book about Dresden. I said that to Harrison Starr, the movie-maker, one time, and he raised his eyebrows and inquired, «Is it an anti-war book?» «Yes», I said, «I guess». «You know what I say to people when I hear they’re writing anti-war books?» «No. What do you say?» «I say: Why don’t you write an anti-glacier book instead?» What he ment, of course, was that there would always be wars, that they were as easy to stop as glaciers. I believe that, too.

En fortælling om to byer eller A tale of two cities av Charles Dickens

21 fredag sep 2012

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

«It was the best of Times, it was the worst of Times, it was the age of Wisdom, it was the age of Foolishness, it was the epoch of Belief, it was the epoch of Incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the Spring of Hope, it was the Winter of Despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way.»

Dette er begynnelsen av boken A tale of two cities skrevet av Charles Dickens og utgitt i 1859. Jeg har lest den på engelsk, men også i versjonen; En fortælling om to byer som er en del av Dickens Samlede verker og utgitt i Danmark i 1919. Det var et anderledes, men vakkert møte med Dickens og hans roman. Bøkene hans kan leses i vårt moderne språk, men det var noe spesielt med å møte Dickens i en gammel, og om jeg kan si; romantisk, språkdrakt. Nå så ikke mitt eksemplar akkurat ut som bildet under. Men jeg syntes det var et omslag som stod i stil til boken.

En fortælling om to byerFra Wikipedia:

Romanen skildrer situasjonen for de franske bøndene i årene frem til revolusjonen. Den demonstrerer i stor grad brutaliteten de revolusjonære viser mot de tidligere aristokratene. Den viser også mange lite flatterende sosiale paralleller med livet i London under samme tidsperiode. Romanen følger livene til en gruppe hovedpersoner gjennom disse hendelsene. De mest bemerkelsesverdige av disse er Charles Darnay og Sydney Carton. Darnay er en fransk aristokrat som har sagt fra seg sin makt og posisjon, men som likevel faller offer for, det som kan synes å være en vilkårlige gruppe ledende revolusjonære. Carton er en utsvevende engelsk advokat som er ulykkelig forelsket i Darnays kone.

Caron lever et svært nedbrytende liv og sier selv at han mangler alle former for selvoppholdelse og er svært lat. Allikevel er det Carton som gir det ultimate offer og sitt liv for Darnay.

En stor del av denne romanen handler om  Darneys kone; Lucie Manette og faren hennes; Doktor Manette. I det boken begynner er Manettes far akkurat sluppet løs fra 18 år som fange i et fengsel hvor han har sittet uten dom. Han er ganske ødelagt både psykisk og fysisk, men Lucie pleier ham til han kommer noenlunde tilbake til sånn han var før han ble satt inn.

Jeg trengte litt hjelp med å analysere denne romanen. Jeg kunne selvfølgelig fortsatt med helt overfladisk ting. Men for å få formidlet hele dypet i romanen har jeg tatt meg den frihet å oversette noe av det som står om denne romanen på stedene helt nederst på siden.

Med denne boken sier Dickens at han tror på at det kan komme nytt liv og forandring, både på et personlig nivå og på samfunnsnivå, av et offer. Fortellingen kan tydes som at Sydney Cartons død gir Lucie Manette, Charles Darnay, og Carton selv et nytt og fredeligere liv. Ved å ofre seg selv,får Carton en opphøyd heltestatus og blir en figur som skal minne om Jesus; altså at hans død redder andres liv. Carton sitt eget liv, som ikke har vært et særlig heltemodig eller verdig liv før, får på den måten både betydning og verdi. Til slutt i boken antydes det at Carton blir gjenfødt i hjertene til de han har dødd for å redde. På den samme måten kan man si at teksten sier at «døden» eller fallet av det gamle regimet i Frankrike gir «liv» til det vakre, nye og bedre Paris som Carton ser for seg når han skal dø. Selv om Carton tilbringer mesteparten av romanen i et liv som en kan si ikke har betydning for noen, betyr den utrolige uselviskheten hans i den siste handlingen han utfører at han har en evne til å forandre seg. Selv om mye av denne boken handler om grusomhetene begått både av aristokratiet og av rasende bønder, er fokuset på troen på at denne volden vil vike for et nytt og bedre samfunn.

Dette finner vi best beskrevet i karakteren til Doctor Manette. Tidlig i romanen, Legens 18 år i fengsel utgjorde en slags død og det at han ble reddet er en slags gjenfødelse. Lucies kjærlighet gir Dr. Manette tilbake et åndelig liv eller evnen til å fungere som et «oppegående» menneske. Denne kjærligheten blir grunnlaget for fornyelsen, eller det nye livet.

Sammen med denne ideen om en oppstandelse står ideen om at det er nødvendig å ofre noe for å oppnå den. Her kan en også finne igjen den samme tanken både på et samfunnsnivå og et personlig nivå. De revolusjonære må ofre for at en ny fransk republikk skal kunne oppstå. Personlig kjærlighet og lojalitet må ofres for nasjonen. For eksempel; Etter at Darnay er blitt arrestert for andre gang og Dr. Manette prøver å besøke ham, minner vakten Dr. Manette om at de statlige interessene må komme foran personlig lojalitet. Madame Defarge gir ektemannen en lignende lekse da hun fordømmer ham for hans vilje til å spare Lucie Manette for dødsstraff. Denne besluttingen, mener hun, kommer i veien for hans plikt til å tjene revolusjonens sak. Cartons forandring til en mann som viser en moralsk side, og en side som vil ofre seg for andre viser også offer her offer på det personlige plan. I å velge å dø for sine venner, oppnår ikke bare Carton sin lykke, men han sørger også for sin åndelige gjenfødelse. (Under er en del av Cartons avskjedsord, som også er de siste ordene i boken.)

«Jeg ser, at jeg inntager en hellig Plads i deres Hjerter og i deres Efterkommeres i flere Led. Jeg ser hende som gammel Kone græde over Mig paa denne Dags Aarsdag. …Det jeg nu gør, er noget langt, langt bedre end hvad jeg nogen Sinde har gjort; den Hvile, hvortil jeg nu gaar, er langt, langt bedre end nogen jeg har kendt før.» 

Jeg har brukt Spark notes, Wikipedia, The Literature Network og Cliffsnotes

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese

28 tirsdag aug 2012

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Norske romaner

≈ 14 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede er skrevet av den norske forfatteren Jan Wiese, og står på listen over 1001 bøker en bør lese før en dør.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskedePå et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede utkom i 1990 og var Jan Wieses debutroman. Siden har romanen stadig vunnet flere lesere, både i og utenfor Norge. Romanen er utgitt i 17 land, og har solgt i over 100 000 eksemplarer bare i Norge.

Denne boken har en rammefortelling hvor en bibliotekar i Vatikanet finner et gammelt manuskript som fascinerer ham sterk. Sammen med manuskriptet er der henvisninger til et maleri som viser seg å henge i en avstengt del av Vatikanet. Maleriet blir tatt frem og beundret av mange, men det er historien bak det som er virkelig fascinerende.

Selve historien om maleriet blir satt i pennen av en forteller i en landsby i Italia, og av kunstneren som malte bildet. Sammen forteller de en historie om en ung maler, en vakker kvinne og om en landsbys fordømmelse. Vevd inn i kunstnerens historie er fortellinger han har hørt av den gamle fortelleren og som har påvirket hans egne følelser i sterk grad. En av disse fortellingene handler om kvinnen som kledte seg naken for sin elskede.

Denne boken er så utrolig godt skrevet. Jeg forstår absolutt hvordan den havnet på 1001 listen. En lever seg fullstendig inn i kunstneren og fortellerens liv og pusler sammen historien deres gjennom fortellingene. Maleriet blir beskrevet slik at man kan se det for seg, og historien til bibliotekaren blir forstått gjennom manuskriptet. Dette er en liten bok på bare 162 sider, så jeg anbefaler deg å låne den på biblioteket eller ta dem frem fra bokhyllen og bare nyte den. Bare følge disse tre personene en liten stund og oppdage hvor vakkert, noe som kanskje er en trist fortelling, kan være.

Lesesirkel 1001 bøker: Vredens druer av John Steinbeck

26 søndag aug 2012

Posted by in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 18 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Vredens druer ble skrevet av John Steinbeck i 1939. Men boken bringer meg til finanskrisen i USA i 2007-2010 og bringer frem mange paralleller mellom depresjonen i 1920 – 30 årene og finanskrisen i dag.

Handlingen er hentet fra 1920-årenes USA. Hovedpersonene er familien Joad, en av mange farmerfamilier som må flykte fra Oklahoma, etter at banker og storspekulanter har tatt jorda fra dem. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg vestover mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.

Boken forteller historien til familien Joad. Mor og far, besteforeldre, onkel John og 5 barn. De bor på en gård i Oklahoma hvor de driver med mais og bomull. Etter flere dårlige år har de måttet låne penger i banken, og til slutt skylder de så mye at banken tar over jorden og gjør den til del av et fellesbruk som dyrkes av store traktorer. Familien må forlate jorden, og som så mange andre drar de vestover, mot en lovd fremtid i solrike California.

Den eldste sønnen, Tom, har akkurat kommet ut fra fengselet og kan ikke forlate staten. Men han drar likevel sammen med dem. De får også følge av en tidligere predikant som heter Casey. De klarer å få kjøpt seg en bil de kan gjøre om til lastebil og bruker sine siste penger på å komme til California. De har en strabasiøs reise, hvor både bestefar og bestemor dør. På veien møter de mennesker som forteller dem at de ikke finnes arbeid i California, men desperasjonen og håpet er så stort at de drar likevel.

John Steinbeck er en mester til å beskrive både hvordan landskapet han skriver om ser ut og hvordan menneskene ser ut og er. Allerede på første side blir en møtt av en beskrivelse av maismarkene og tørken som er like levende som et fotografi. En kan føle hvor tørre jordklumpene er og se hvordan bladene på maisplanten bøyer seg for solen og vinden. Også menneskene blir levende i den grundige beskrivelsen av deres utseende, og dialogen og tankene Steinbeck skildrer. Jeg vet om få som kan gjøre dette bedre enn han.

Men tilbake til desperasjonen og finanskrisen. I denne boken følger en mennesker som ikke lenger har et sted og bo eller en jobb. Der finnes ingen hjelp å få, alle må klare seg selv. Først mister de jobben, noe som fører til at de ikke kan betale banken og så mister de huset. De drar ut, med en bil eller lastebil pakket full av de tingene de kan klare å få med seg. Og så leter de etter et sted å slå seg ned og et sted å få jobb. Utenfor byene og i nærheten av mulige jobber danner det seg teltbyer av fortvilede mennesker, mennesker som sulter, som er desperate etter jobb og som jobber for luselønn fordi det er bedre enn ingenting. Mennesker som blir jaget fra teltbyene fordi politiet og politikerne ikke vil tillate det å danne seg slumområder. Og mennesker som drar videre til neste sted det er mulig å få bo en stund.
Dette kunne være en beskrivelse av USA i 20-årene eller en beskrivelse av USA på 2000-tallet. Det var spesielt å lese Steinbecks bok nå, med vår nylige krise i tankene. Jeg har lest den før på et tidspunkt hvor ikke verden så slik ut, og dette føltes anderledes. Tankene mine går også til menneskene fra Romania i vårt land. «Okiene» som flyktningene ble kalt på 20-tallet møtte mye fremmedfrykt, og det i sitt eget land. Hvor mye fremmedfrykt møter ikke de som kommer til oss i håp om å tjene litt penger for å fø barn og familie?

Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boken, men jeg føler at jeg nå har dratt frem det jeg synes er de to viktigste tingene. For dette var en tankevekkende bok, og en vakker bok. En kan ikke komme bort fra hvor vakker skrivestilen til Steinbeck gjør en bok. Men denne boken ble så mye mer enn det og satte merke på tankene og hjertet mitt. Den vil bli en bok jeg kommer til å bære med meg lenge.