Gösta Berlings saga er debutromanen til den kjente, svenske forfatteren Selma Lagerlöf. Den ble første gang utgitt i 1891, og jeg har lest et eksemplar fra 2009. Romanen står på listen over de 1001 bøkene du bør lese før du dør, og er valgt ut til denne månedens bok i Lines lesesirkel.
Dette var mitt første møte med Selma Lagerlöf og i tillegg gikk jeg rett fra en bok av Murakami til denne, og det var kanskje ikke det beste hoppet blant bøker. Men etter en stund kjente jeg at jeg satte pris på den blomstrende språket og de mange eskapadene til Gösta Berling. Likevel var dette kanskje ikke helt min type bok.
Romanen er delt opp i korte fortellinger. Rammen rundt dem er året kavalerene fikk styre på Ekeby. Jeg har ikke helt klart for meg hva tittelen kavaler betyr i denne sammenhengen. De er voksne, arbeidsløse menn som blir forsørget på en storgård. Mange av dem ser ut til å være tidligere soldater, men Gösta Berling er en av dem og han er en avsatt prest som gikk som tigger blant veien. Livet deres ser ut til å bestå av drikking, kortspill og underhold på fester. I alle fall er kavalerene på Ekeby svært redde for å jobbe. Men så skjer det en del ting som gjør at majorinnen, som egentlig er sjefen på Ekeby, blir kastet ut hjemmefra av mannen sin. Og kavalerene blir satt til å styre. De bestemmer seg for ikke å gjøre noe godt arbeid og ut over året gir dette endel alvorlige tilbakeslag for folkene de er storbønder for.
Mest av alt handler denne romanen om Gösta Berling, og han er hovedperson i mange, men ikke alle, av fortellingene. Han er vakker, rak og med god selvtillit og det er ikke bare én kvinne som faller for ham. Selv faller han også ofte, men i de fleste tilfeller skjer det noe som hindrer de to å være sammen. Han kan angre seg når han gjør noe dumt, være heltemodig og ordne opp i kronglete saker han har satt i gang. Men mest av alt er han en svirebror som ikke tenker seg om og som er glad i latter og moro. Endel av det som tynger samvittigheten hans er urett han har gjort når han ikke tenkte seg om.
Noe av det jeg la spesielt merke til i denne romanen er de dramatiske følelsene mellom kvinner og menn, og hvor dramatiske saker som kunne skje etter en liten samtale. Det er som personene er aks som vaier i vinden, hit og dit etter hva andre forteller dem. Gösta har spesielle talegaver til å få mennesker til å forandre seg, eller til å forandre det de hadde tenkt å gjøre. Men det finnes andre, både gode og onde med samme talegaver. Gösta får kvinner som elsker ham til å gifte seg med andre, han får kvinner til å forsake mannen sin (det var kanskje litt uforskyldt), prester til å omvende seg og en ung grevinne til å dø av sorg. Men i de fleste tilfeller redder han situasjoner som kunne gått over styr.
En annen ting er overtroen som råder blant menneskene. Ulven og bjørnen kunne være den onde selv, huldra bor i skogen og nøkken i vannet. Men mest av alt er de redde for hekser. Lagerlöf lar eventyr og overtro både begynne en fortelling, men også å dukke opp midt i dem. En mann blir til og med regnet som den onde selv og dukker opp på veien selv om han sitter langt unna i et hus. Ham er de redde for. Kirken har stor makt og menneskene er både redde for, og søker trøst hos, Gud. Men de som egentlig regjerer der langt ute i Värmland er prester og storbønder. (Og selvfølgelig adelen).
For ikke å snakke om naturbeskrivelsene. De omslutter historien og blir gjort levende med ord som glad og vennlig, staselig og flott. Med dårlig humør, med områder som har mistet ungdomsgleden og kraften og vidder som er sjalu på bergene. Den er stadig levende, fra beskrivelsen av hele Väneren til de små rosehagene og bjerkelunden.
Det var en fin opplevelse å lese Lagerlöf. Det var som å komme tilbake til noe gammelt, noe jeg kjente fra før. Med det mener jeg at skrivestilen hennes, med det blomstrende språket, de sterke følelsene og den stadige kampen mellom det gode og det onde minner meg om andre forfattere fra 1800-tallet som jeg er glad i. Jeg føler at bøkene er svært lette å lese, men også mulige å dykke inn i, hvis du ønsker å bli bedre kjent med både forfatter og karakterer. Jeg leste nok denne boken som ren underholdning, uten noen dypdykk, men den var fin på den måten og. Kanskje mest fordi det skjer det med Gösta som er det beste for ham, og ikke det som utenfra kan ha sett ut som det beste.
Kiara (16) anklages for å være heks på grunn av sine helbredende evner, men unnslipper galgen på mirakuløst vis. Under flukten fra retterstedet finner hun en eldgammel, keltisk skatt – en skatt medlemmene i et hemmelig brorskap har jaktet på i årevis. Kiara blir forfulgt av brorskapet da hun ved en tilfeldighet møter Sean, en ung mann som får hjertet hennes til å banke fortere. Sammen med ham fortsetter ferden gjennom det irske landskapet med forfølgerne i hælene, men hvem skal hjelpe dem? I hvert fall ikke Kiaras hjerteløse mor og onde stefar – de er blant dem som vil se henne hengt.
Kiaras hjerteløse mor og onde stefar er endelig satt ut av spill. Men livet har stadig nye utfordringer å by på: Hennes yngste søster, Mavourneen, er tatt til fange av to riddere, og Kiara vet ikke engang hvor hun holdes fanget. Den andre søsteren, den sjarmerende og yndige Deirdre, er overlatt i Seans varetekt. Ulykkelig innser Kiara at Sean aldri har vært forelsket i henne. Deirdre, derimot, er han visst svært begeistret for … Mavourneen så spørrende på ham. Han holdt henne så nær kanten at hun ble redd. Det var ikke tegn til spøk i ansiktet hans. Ikke i det hele tatt.
