Category Archives: Dystopi

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami

13 tirsdag jul 2021

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 4 Comments

Tags

, , , , ,

Så den store fuglen ikke tar degSå den store fuglen ikke tar deg er en dystopi skrevet av den japanske forfatteren Hiromi Kawakami. Den er gitt ut av Press forlag nå i år. Jeg har tidligere lest Merkelig vær i Tokyo av samme forfatter og har Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander i bokhyllen. Kawakami har skrevet ganske mange bøker, men det er disse tre som er oversatt til norsk.

Jeg har blitt svært glad i dystopier og prøver å finne ulike typer fra ulike land. Dette er den første japanske dystopien jeg har lest, og på mange måter minner den meg om andre japanske romaner. Men samtidig er dystopi en sjanger under science fiction, og bøker innenfor en sjanger minner om hverandre.

I denne boken møter vi en hel rekke ulike karakterer, som har hvert sitt kapittel. Men samtidig danner de en hel fortelling. Det har skjedd ulike katastrofer, pest, krig og naturkatastrofer avløser hverandre og menneskene dør ut. Samtidig er vi kommet så langt at kunstige intelligenser klarer å eksistere på egen hånd. De har funnet en måte å «leve» i bukhulen til mennesker og på den måten skape en egen form for liv. To mennesker; Jakob og Ian, finner ut at hvis små grupper med mennesker bor isolert i egne samfunn så er det større sjanse for mutasjoner som kan styrke menneskerasen. I ulike kapitler møter vi noen av disse gruppene.

Den kunstige intelligensen har skapt en mødrerase som oppdrar (klonede) barn til å være våkere. De skal reise en og en til de ulike samfunnene og passe på dem. Skulle det skje uheldige konflikter eller andre ting som kan true eksistensen til gruppen, så skal våkerne gripe inn. Hvis ikke skal gruppene få være i fred. Disse våkerne er alle den samme «personen», bare klonet på nytt og på nytt. Jakob og Ian er også våkere, selv om de er mennesker, og kloner seg selv når de blir gamle. Når vi møter dem er de ca 5000 år.

I den første og siste fortellingen møter vi mennesker dyrket frem på fabrikker, men med basis i dyr. Det brukes dyreceller fordi menneskets egne celler ikke virker så godt. Da kan man spørre seg hva som er forskjell på mennesker og dyr. Og jeg tror det er det forfatterne mener med å velge dette eksemplet. Det finnes også mennesker i denne verdenen som kan produsere energi selv fra sol og vann, og som helst sitter stille i solen. Altså nesten en plante.

Dette er en nydelig dystopi. Det var spesielt å merke den japanske stilen i en bok som handler om å bevare mennesket og kunstig intelligens. Men samtidig passer Kawakamis stemme svært godt til denne historien. Noen ganger møter vi bare en person i en gruppe, men vi får også se grupper gjennom flere øyne. Og kanskje aller mest i det å beskrive andre kjenner jeg igjen Kawakami fra den første boken jeg leste av henne. Så den store fuglen ikke tar deg er lettlest, men samtidig er den så full av ideer som kan provosere eller vekke ettertanke. Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha lest den, og synes dette er en vakker bok. Anbefales!

Utbryterne av Nina Borge

14 torsdag jan 2021

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 8 Comments

Tags

, , , , ,

UtbryterneUtbryterne er en dystopi for ungdom og debutantboken til forfatteren Nina Borge. Jeg har fått den som leseeksemplar av Gyldendal.

Feministene styrer Norge og menn har ingen rettigheter. Som et strengt muslimsk land bare motsatt. Clara er lærling i Klimaavdelingen i Sandefjord og bor sammen med de andre feministene i en strengt beskyttet festning. Hun vokste opp som foreldreløs i feministenes egen barnehjem. Etterhvert har det vist seg at hun har høy intelligens og mye ressurser, hun blir derfor regnet blant eliten hos feministene. Clara er lærling hos Johanne og de jobber sammen om å finne noe som kan rense luften. Den er så forurenset at alle må gå med pustemasker når de er ute.

På utsiden bor Noah. Han er en del av en opprørsstyrke ledet av Garm. Han er venn med Ivy og er ofte sammen med henne på oppdrag. Det er forbudt for menn å gå ute alene, så han trenger henne også for å kunne komme seg steder i Sandefjord. Selve den byen vi kjenner som Sandefjord er oversvømt, og både opprørere og vanlige mennesker bor i ruiner og bygninger innover skogen.

Clara og Johanne klarer å finne løsningen på hvordan de skal rense luften, men det vil ikke justisministeren dele med andre enn feministene. Så da opprørerne sprenger et hull i festningen tar Johanna med seg Clara til Noah, som viser seg å være sønnen hennes. Sammen skal de bringe formelen til festningen i Oslo, og sende den via en stor sender der til forskere i mange andre land.

Clara er en typisk ekstrem feminist. Men veien hun og Noah må ta til Oslo viser henne nye sider av samfunnet og får henne til å stille spørsmål ved feministenes styre. De møter både opprørerne og Ivy, men også fattige mennesker som bor gjemt inne i gamle ruiner. Hun ser etterhvert barn som dør av den forurensede luften og skjønner at luften må renses for alle, og ikke bare for feministene. Hun får også se hva slags liv menn må leve, noe hun ikke hadde tenkt over før.

Utbryterne er en meget godt skrevet dystopi. Den er virkelig spennende og setter ting på spissen, bare med motsatt fortegn enn det vi er vant med. Vi får se hvor viktig det er med likestilling og menneskeverd. Samtidig som dette er en bok som handler om klima og forurensing. Den viser hvordan livet blir uten ren luft, spesielt fordi det koster penger for rensemasker og det har ikke alle råd til. I bakgrunnen i selvet fortellingen ser vi forskjellen på fattig og rik, på hvordan en må klare seg uten helsehjelp og hvordan livet blir i familier uten arbeid. Samtidig ser vi hvor lett det er å bli manipulert av mennesker som har noe de kjemper for samtidig som de drives av sin egen agenda.

Utbryterne er kompleks og enkel på en gang, den anbefales fordi den tar opp viktige spørsmål, og fordi den er skikkelig spennende. Jeg er imponert over at forfatteren klarer denne kompleksiteten uten at boken blir masete eller belærende. Utbyterne er rett og slett skikkelig god.

De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru

16 mandag mar 2020

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

De kommer til å drukne i sine mødres tårerDe kommer til å drukne i sine mødres tårer er en dystopi skrevet av svensk-ugandiske Johannes Anyuru. Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Til tider var den veldig tøff, med tøffe beskrivelser, men det meste var nydelig og slutten helt perfekt. Den ga boken en dimensjon som gjorde at jeg måtte tenke over historien flere ganger. Så dette var en bok jeg kommer til å huske godt og som jeg kan tenke meg å lese om igjen. Den inneholder også meget gode partier, om kjærlighet mellom familiemedlemmer og om kamp for det som er rett. Så ikke tro at dette bare er vond bok.

Vi befinner oss i Sverige i to ulike tider. Et Sverige vi kjenner i dag, og ett Sverige der muslimer og jøder blir satt i konsentrasjonsleire. En krevende del av boken er at tiden ikke er lineær for den ene hovedpersonen. La oss kalle henne Nour. Hun forteller at hun kommer fra fremtiden og ønsker å fortelle historien sin til den andre hovedpersonen. Som er denne bokens forfatter. Passet hennes er belgisk og hun heter i det Annika, men hun snakker svensk, og ikke flamsk, og hevder å være en kvinne fra fremtiden i Annikas kropp.

Jeg tror ikke lenger at tiden er ei rett linje. Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier som et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere. Og ingenting slutter egentlig.

I begynnelsen av boken møter vi en kvinne, Nour, og to menn, Amin og Hamad (Hamad har vært i Syria og blitt radikalisert av Daesh (IS)). De ifører seg bombevester og stormer et foredrag av en karikaturtegner. Han har tegnet en rekke karikaturer av profeten Muhammed, og de vil straffe ham. Her er det klare linjer til karikaturstriden i Danmark. De tar alle som er på foredraget som gisler og skyter rundt seg med maskinpistoler. Hamad blir ganske raskt drept av et skudd fra politiet. Men de andre to fortsetter. Nour oppgave er å filme det som skjer og Amin skal drepe karikaturtegneren. Men idet Amin skal til å bruke kniven på mannens hals prøver Nour å stoppe ham. Hun sier hun husker denne filmen hun lager nå, fra før, og at dette er galt. Fordi Amin ikke stopper det han vil gjøre skyter hun ham. De to var gift, det er han som kaller henne Nour, og det er litt uklart hvorfor hun skyter foruten at hun sier at hun nå husker hvem hun er.

Fortellingen til Nour, om det at hun er fra fremtiden, får henne innlagt på den psykiatriske klinikken Tundra. Det er derfra hun tar kontakt med forfatteren. Han får ark av henne der hun har skrevet sin historie, flere ark hver gang han besøker henne. Hun forteller om et Sverige der muslimer og jøder må underskrive en samfunnskontrakt som sier at de tar avstand fra mange av de tingene som utgjør islam og jødedommen. Hvis ikke er de sverigefiender og havner i Kaningården. En bydel i Gøteborg som er styrt av private sikkerhetsfirma og der de blir behandlet helt forferdelig. Forfatteren bor i denne bydelen i bokens nåtid.

Forfatteren leser om Nour på internett, og i nyhetene, og pusler sammen at Annika konverterte til islam fordi hun fikk en kjæreste fra Marokko. Som syttenåring ble hun kidnappet fra Belgia og satt i fengsel i al-Mima i Jordan. Der ble hun slått, mishandlet og fornedret.

Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte «illegale krigere» fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.

Det var etter hun kom tilbake til Belgia, fra denne leiren, hun hevdet å være Nour. Hun rømte fra foreldrene (hun forstod ikke lenger språket deres) og haiket til Sverige. Der møtte hun Amin på en buss og de ble venner og så kjærester.

Det er så mye her jeg skulle skrevet om. Men for å ta det siste først. al-Mima eksisterer ikke. Men det ligner veldig på Guantánamo. I begynnelsen av boken, før historien begynner, er det også en referanse til Guantánamo. Fangene har ingen rettigheter, de blir slått og straffet uten grunn. I boken blir de fornedret på samme måte som de amerikanske soldatene gjorde i Guantánamo. Husker du det? De kledte fanger nakne og la dem i hauger og tok fornedrende bilder. I fengselet kobler de Nour til en rekke maskiner som hun ikke vet hva gjør, men resultatet er at hun mister seg selv. Hun blir overbevist om at hun er Nour og ikke Annika.

Kaningården i fremtiden består av ulike soner der mennesker bor etter sikkerhetsnivå. Nour bor i begynnelsen sammen med foreldrene sine i et helt vanlig nabolag av Gøteborg. Men etter at de nekter å skrive under samfunnskontrakten blir de flyttet til Kaningården. Moren dør ganske fort, og faren bryter sammen på mange måter. De får servert bare grisekjøtt i denne konsentrasjonsleiren, fordi det er det den er. Vaktene er fra et privat firma og de slår og fornedrer menneskene i leiren etter behag. Det er ingen utvei. Ikke noe håp. De er der til de dør.

Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.

Mye av det Nour ønsker å fortelle forfatteren er at dette ligger i Sveriges fremtid. Grunnen til at hun skjøt Amin var at hun husket å ha sett filmen hun lagte i fremtiden. Og at drapet i den brukes som grunn for å opprette konsentrasjonsleirene. Hun trenger forfatterens hjelp til å stoppe utviklingen. Til å få til et annet Sverige i fremtiden enn det Sverige hun kommer fra.

Det er mye å tenke over, småting en kanskje ikke ser på som galt, men satt i system blir det grusomt. Hva tenker en om andre grupper, hvor langt kan en gå i tankene før en automatisk setter de om til handling?

«De kommer til å drukne i sine mødres tårer», sa Isra. «De som reiser dit for å dø. I neste verden.»

Dette er en vakkert skrevet dystopi. Vakker og svært tankevekkende. Jeg skulle ønske alle leste den, den kommer til å være en bok jeg anbefaler hver gang jeg snakker om bøker. Både fordi jeg likte den så godt og fordi jeg synes den er så viktig. Det er ikke så ofte en finner bøker som treffer en slik i hjertet. Jeg har opplevd det med ulike sjangre, så det er ikke det at boken er en dystopi som er grunnen. Det er mer at den forteller en historie en kan relatere seg til, der en skjønner hva det er forfatteren ønsker å si. Og der en er enig i at det forfatteren forteller er viktig. Og så hjelper det på at boken er godt skrevet. Og at det oppleves som at forfatteren har gjort grundig reserch. Så les, les!

Enkebyen, de bortførte, av Thomas Enger

16 lørdag mar 2019

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

Enkebyen - de bortførteEnkebyen – de bortførte, av Thomas Enger er en dystopisk ungdomsroman om hva som skjer med oss og samfunnet vårt når klimaforandringene har endret verden og hvordan vi lever livene våre.

Stella er 16 år og bor i Gravdal sammen med foreldrene sine og mormoren. Moren er lege og jobber i Enkebyen og faren er en form for ordfører. Bestemor sitter i rullestol. Vi møter Stella idet en stor flom gjør at demningen over byen brister og hele landsbyen blir oversvømt. Faren drar avgårde for å hjelpe andre og sier Stella skal pakke sammen det viktigste og følge etter. Men Stella klarer ikke forlate bestemoren. Likevel klarer hun ikke få henne med seg og bestemoren blir tatt av flommen. Dette vil ikke Stella tilgi faren og det får konsekvenser i valg hun tar i slutten av boken. Stella og faren, sammen med noen av naboene bestemmer seg for å gå til Enkebyen og håper det finnes jobb og hus til dem der.

I boken fortelles det om Vannkrigen som nettopp er over. Verden er så skadet av klimaforandringene at det ikke går an å bo nærme ekvator. Havet har også steget og slukt byer. Folk flykter nordover og det har skapt store flyktningeleirer. Etter en vanskelig ferd kommer Stella og faren frem til flyktningeleiren utenfor Enkebyen. Enkebyen er gjerdet inne av en stor mur (som gir assosiasjoner) og flyktningeleiren er kjempestor. Men Stella og faren finner moren og kommer seg inn i byen fordi faren er villig til å ta seg jobb i de forhatte Fredsstyrkene. Så langt ser jeg for meg Europa og de stengte grensene rundt Tyrkia, og selvfølgelig Muren Trump vil bygge i USA.

Vannkrigen og miljøforandringene har skapt politiske utfordringer og konsekvenser. Enkebyen har navnet sitt fra at mennesker kan komme dit for å dø. En mann eller kvinne kan på den måten få fordeler til sin enke eller enkemann. Det er for mange mennesker i verden og noe av de politiske konsekvensene er å finne nye måter å redusere antallet mennesker på. Ingen har lov til å ha mer enn ett barn, og en kan få fordeler av å sterilisere seg. Fordelene består i bedre mat og bedre sted å bo. Maten blir delt ut en gang i uken.

Dette er en svært godt skrevet dystopi. Den tar for seg mange nivå av konsekvenser etter miljøforandringer. Spesielt det at det er for mange mennesker i verden og at det gjøres politiske valg for å redusere menneskemengden blir belyst. Det er ikke nok mat og ressurser til alle, og derfor får mennesker verdi etter hva de kan tilby av evner og kunnskap. På den måten er Stella heldig som har foreldre med høy verdi. Det har ikke alle av vennene hun etterhvert får i byen.

Stella er opprørsk, politisk jomfruelig og modig nok til å prøve å gjøre en forskjell. Hun får vennene sine med seg på å demonstrere ved å utgi en liten avis som setter lys på at mange jenter forsvinner uten at det gjøres noe med det. For mennene på toppen av næringspyramiden er jenter mindre verd, så det er «greit» at de blir borte.

Jeg har lyst til å fortelle mye mer om boken for den engasjerte meg sånn, men jeg skal ikke ta lesegleden fra deg. Den er engasjerende og provoserende og anbefales alle ungdommer og foreldre. Den er litt enkel for å passe ungdommene, men ikke så enkel at den ikke passer for voksne. Stella er en fin karakter, om noe arrogant og uten syn for konsekvenser. Som en ungdom er i virkeligheten. Hun passer som hovedperson i en dramatisk, fartsfylt og engasjerende miljø-dystopi. På en måte minner hun med om Katniss i Hunger Games. Foreldrene minner hvertfall om foreldrene i den samme boken. De er litt satte og tørr ikke opponere. Det er ungdommene som fører motstanden mot det politiske styresettet og foreldregenerasjonen blir bakgrunnsstoff som ikke tar så mye plass. Det eneste er at de fungerer som motvekt til Stellas energetiske opprør. Denne må du virkelig lese!

Thomas Enger har skrevet flere virkelig gode bøker, og du anbefales å ta en titt på forfatterskapet hans. Spesielt godt likte jeg de to andre ungdomsromanene Den onde arven og Killerinstinkt.
Jeg har fått boken fra Capitana forlag, men de har ingen føring på hva jeg skriver.

Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne

10 tirsdag jul 2018

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , ,

Nullingen av Paul AbelEtter å ha lest MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood har jeg lett etter lignende bøker. I artikkelen 35 lesetips til late feriedager på NRK.no fant jeg en kategori de kaller «… vil reise frem i tid og se hvordan verden vil bli». Den passet perfekt til min søkene etter dystopier og bøker om fremtiden som ikke akkurat er science fiction. Så jeg startet med å se hva jeg selv hadde og hva jeg kunne finne på biblioteket.

Den første boken jeg har lest er Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne. Jeg hadde ikke lest noe av Vatne før, men vet jeg har Slik skal vi velge våre ofre i bokhyllen. Jeg likte Nullingen av Paul Abel så godt at jeg også må lese den andre.

Nullingen av Paul Abel er en dystopi. Vi er på midten av det 21. århundre og miljøpartiet Pan-etisk forbund griper makten gjennom en revolusjon. Det kan de gjøre fordi de har hacket seg til kontroll over strømmingen. Ett skritt tilbake. Hver person bærer nå en sjalk. Som en veldig oppgradert mobiltelefon som er operert inn i hodet og som både kan strømme dirkete fra alle kilder (hvem de er de du møter på gaten, nyheter, underholdning osv) og gi bæreren fordeler, som et ekstra støtt endofin eller dopamin.

Den transkraniale sjalken var påført hjernebarken hennes som et atomtykt lag av grafén, en hjelm på innsiden av hodeskallen, puslet sammen bit for bit av mikroskopiske roboter som ble sprøytet inn gjennom et millimeter stort hull i kraniet.

Men Paul Abel er gammeldags og sta, han vil ikke ha denne nye sjalken og sverger til sin gamle håndholdte modell. Han har riktignok elektroder installert i hjernebarken for å ha kontakt med den gamle sjalken. Men når han skrur av sjalken kan han ikke lenger motta oppdateringer. For det er det første Pan-etisk forbund gjør. De sender ut oppdateringer til alle, som gjør at alle også blir fullstendig enige med dem. Sjalkene lærer også av hverandre og oppgraderer seg selv etter hva de får respons på av bærerne og andre sjalker.

Utviklingen lignet på naturlig mutasjon, bare millioner av ganger raskere. En mutasjon av sjalkens programvare som forsøkte å kommunisere, men som ikke fikk noen feedback fra bæreren, ville straks dø ut. En ny og bedre variant ville helt umerkelig for bæreren oppstå i dens sted. Samtidig utvekslet alle sjalkene slike erfaringer med hverandre, lærte av andres feil og suksesser, og snart var den ufeilbarlige programvaren basert på den kognitive responsen fra millioner av bærere. Det var fremskrittet, troen på at det nyeste alltid var det beste.

Paul er gift med Astrid. Hun er dommer i Tingretten og han er forsker på universitetet i Ålesund. Hun mottar oppdateringene og blir en viktig person i det nye samfunnet, mens han skrur av sjalken fullstendig og mister både jobben og alle privilegier. Som mat, strøm og vann – og må derfor leve på sin kone. (Han blir nullet).

Astrid er helt undertrykt og Paul forsøker å drive motstandsarbeid. Etterhvert finner han en gruppe han kan bli med. Men i det store og hele er han en oppblåst, gammeldags og egosentrisk nerd som ikke nødvendigvis gjør en god jobb eller er så viktig for motstandskampen. På den måten føles hun viktig og han uviktig. Noe som reflekterer stillingene deres i samfunnet. Men egentlig gjør han så godt han kan, og om han virker bakstreversk til tider har han mot til å stå imot et veldig stort press. Han fremstår ikke akkurat som modig, men meget sta. Men er det å være modig det som ville hjulpet oss best i en slik situasjon? Er ikke stahet en egenskap som kan drive oss langt mange ganger? Selv er jeg meget sta, og det er en egenskap jeg setter pris på i meg selv. Jeg er vel også noe av en nerd. (På noen områder). På den måten kan det være jeg sammenligner meg selv litt med Paul. Jeg kjenner igjen egenskaper og heier på ham gjennom hele boken, og blir fryktelig frustrert av alt rotet hans.

Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.

MaddAddam trilogien av Margaret Atwood

14 torsdag jun 2018

Posted by in Bøker, Dystopi

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , ,

Jeg må prøve å skrive noen ord om de tre bøkene Oryx og Crake, Flommens år og MaddAddam av canadiske Margaret Atwood. Men først noen ord om forfatteren. Hun ble født i 1939 og har siden det skrevet 16 romaner (12 av dem er oversatt til norsk), 9 novellesamlinger (2 er oversatt) og 17 diktsamlinger (2 er oversatt). Hun er med andre ord en svært produktiv forfatter. Atwood har fått en mengde priser, og jeg er ikke alene om å synes hun skulle fått Nobels litteraturpris. Jeg har begynt et prosjekt for meg selv der jeg skal prøve å lese hvertfall de viktigste bøkene hennes.

De tre bøkene jeg skal skrive om i dag utgjør den dystopiske trilogien MaddAddam. Dystopi er en undersjanger av science fiction der noe har gått galt og der handlingen er satt til det som blir det motsatte av utopi. Det kan være 3. verdenskrig, en sykdom eller lignende som utsletter det meste av verdens befolkning. De gjenværende må kjempe for å overleve, ikke minst fordi en mengde håndverk har gått tapt. Det er for eksempel ingen urmakere, papirprodusenter, mekanikere og for ikke å snakke om matprodusenter igjen. Så menneskene må tilbake til en form for jordbruk og dyrehold, samt plyndre det som står igjen av bygninger for mat og det nødvendigste av ting vi trenger i hverdagen. En mengde dyreraser har gått tapt, og de finnes flere genspleisede dyr, som lamløver og varskunker. (Det betyr også at det ikke finnes fremtidsmaskiner, romskip eller utenomjordiske karakterer i bøkene.)

I MaddAddam trilogien følger vi flere tidsløp og flere personer, men det er ikke vanskelig å følge vekslingen for alt hører sammen. Av og til får noen mennesker kallenavn slik at du ikke er helt sikker på at alt handler om samme person før i slutten av boken, men det gjør det bare spennende. Handlingen er ikke plassert i en bestemt tid, men verden lider under menneskenes plyndring. Solen brenner, slik at en forstår det er store hull i ozonlaget og det kommer store tordenvær hver ettermiddag. Det mest fremtidsrettede er hvor mye som gjøres ved genmanipulering. For eksempel vokser det menneskehår på sauer (hårfår) som blir festet til hodeskallen på mennesket og gror videre der. Det er flere store selskap som jobber med ulike former for genmodifisering, alt fra å gjøre menneskene vakrere til å skape sykdommer (og i hemmelighet plassere dem i vitaminpiller) for så selge pillene som skal kurere dem. Det er stor forskjell på rik og fattig. De som har fått jobb i de store selskapene, fra sjefer til vaskehjelpen bor i enklaver (som inngjerdede samfunn). Og de fattige, og de som jobber med alt mulig annet, bor på utsiden i det farlige plebland. Farlig fordi det er en veldig høy kriminalitet der.

Vi følger karakterer både på innsiden og på utsiden av enklavene. Noen er født i en enklave og noen har fått jobb der. I Oryx og Crake møter vi Snømann, som er vokter over en gjeng genmanipulerte mennesker. De er meget forskjellige fra oss. De har «løpetid», innebygget beskyttelse for solen, spiser kun gress og grønne planter, synger med en egen glassklar stemme, kan male som katter for å helbrede hverandre mm. Disse menneskene ble laget av Crake ved hjelp av en gjeng eksperter som ble kidnappet fra andre steder for å jobbe med dette. Men Crake, og partneren hans Oryx døde og det blir opp til Snømann å passe på dem. Han bor nede ved sjøen og har bare det aller nødvendigste for å overleve. Men han skaper en mytologi rundt Oryx og Crake for «crakerne» som han kaller de nye menneskene. I bytte får han fisk de fanger til ham. Den første boken handler og disse få karakterene, men vi får i tilbakeblikk og fortellingene lære om hva som egentlig skjedde og hva som gjør at de er i den situasjonen de er.

I Flommens år møter vi gartnerne. De er en religiøs gruppe med en tro skapt av Adam En. De prøver å ta vare på minnet om alle de utdødde artene og lever et liv som veganere. På taket av bygninger, og i mørke rom dyrker de det de trenger. Alt slags grønnsaker og grøntfôr pluss sopp og honning. Bygningene står i plebland, så de er meget utsatte for de kriminelle. Men samtidig ser folk på dem som skrullinger som ikke har noe verd å stjele. En av dem som er blant gartnerne er Toby. Hun ble reddet fra en mann som virkelig mishandlet henne, og der har gartnerne fått en stor fiende. Så etterhvert blir hun sendt til en enklave for å jobbe der, slik at han ikke skal få tak i henne. I Flommens år følger vi to tidsløp. Nåtiden, som er 25 år etter at verden gikk i stykker, og det året alt gikk galt, som av gartnerne kalles Flommens år. Etterhvert forstår vi enda mer enn det vi gjorde i Oryx og Crake, og det at tinge settes i sin rett omstendighet er en stor drivkraft til å lese vider.

MaddaddamI MaddAddam, som er den siste boken er det fremdeles gartnerne vi følger. Toby er hovedperson og jeg-person. Men samtidig fortelles historien om Zeb. Tobys kjæreste og en viktig person i Flommens år. Hans historie er virkelig spennende. Gartnerne tar seg nå av «crakerne», i den grad de trenger å bli tatt hånd om. Et samfunn har vokst frem, om et veldig lite samfunn. Alt knyttes sammen i MaddAddam, flere navn og kallenavn blir avslørt og flere sammenhenger satt lys på. I den grad jeg likte noen av bøkene bedre enn de andre var det MaddAddam som var best. Men det betyr ikke at ikke alle tre er fantastisk gode, for det er de.

Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.