Etter å ha lest The Midnight Library av Matt Haig fikk jeg lyst til å prøve meg på flere av bøkene hans. Den første jeg fant var Tilhører Mr. Cave, som var ok, og så fant jeg Det går så bra så som jeg ikke likte. Da var jeg ikke sikker på om jeg ville fortsette med flere bøker. Men så så jeg på Instagram at mange likte The Humans så jeg ville gi prosjektet en siste sjanse med den. Det er jeg nå glad jeg gjorde. Disse siste tre bøkene av Haig handler om familier i ulike varianter, og hvordan vi roter til livene våre. Det er en far som overbeskytter datteren sin, en hund som prøver å beskytte familien sin mot farer utenfra, og i denne siste en mann som prøver å beskytte familien sin. Så utenom The Midnight Library har temaet i bøkene lignet mye på hverandre.

The Humans handler om at menneskene har løst the Riemann hypothesis, et matematisk problem som vil føre til at menneskene oppdager hvordan de kan reise i rommet. En rase som bor på en fjern, fjern planet mener at menneskene ikke er klar for å møte andre raser. De sender derfor et vesen som overtar kroppen og livet til professoren som løste dette problemet, Andrew, for å drepe alle han har fortalt det til. (Hovedpersonen demonstrerer i slutten av boken hvor langt det er til planeten hans. Han legger en grapefrukt på spisebordet og sier det er solen, så legger han en drue på den andre enden av spisebordet – det er jorden. Til slutt tar han frem en appelsin og sier det er hans egen planet. Men for å få den riktige avstanden til vårt solsystem må appelsinen legges på et spisebord på New Zealand).

Andrew er gift med Isobel og har sønnen Gulliver. Han er hva vi fint kan kalle en drittsekk som ikke bryr seg om andre enn seg selv. Men denne nye Andrew forelsker seg i Isobel og får dype følelser for Gulliver og klarer ikke drepe dem. Men vil rasen han kommer fra godta dette? Som en kan tenke seg har dette vesenet som nå er Andrew problemer med å orientere seg på jorden. Det kommer fra en rase i mer eller mindre gassform som kan tenke kollektivt og hvor det alltid er fred og kjærlighet, og hvor logikk og matematikk er det viktigste. Denne første tilvenningen til å bli menneske er ganske morsom, men kanskje mest tankevekkende.

Andrew filosoferer mye rundt hva det vil si å være menneske og setter fingeren på mange av våre motsetninger eller fordeler/ulemper. Det er klart det i mange tilfeller bare er enkel filosofi, men likevel er det underholdende og interessant og følge de ulike tanketrådene hans. Som romvesen kjenner han ikke til hvordan menneskene forholder seg til hverandre eller hvordan vi føler i ulike sammenhenger. Men han prøver å lære. Jeg har et eksempel på denne filosoferingen under. Her bruker han matematikk for å understreke hvor unikt hvert menneske er. Det er ganske mye tekst, men samtidig en morsom liten bit.

I looked at Isobel and saw a miracle. It was ridiculous, I know. But human, in its own small way, was a kind of miraculous achievment, in mathematical terms.
For a start, it wasn’t very likely that Isobel’s mother and father would have met. And even if they had met the chances of their having a baby would have been pretty slim, given the numerous agonies surrounding the human dating process.

Her mother would have had about a hundred thousan eggs ovulating inside her, and her father would have had five trillion sperm during the same length of time. But even then, even that one in five million million million chance of existing was a terrible understatement, and nowhere near did the coincidence of human life justice.
You see, when you look at a human’s face, you had to comprehend the luck that brought that person there. Isobel Martin had a total of 150 000 generations before her, and that only includes the humans. That was 150 000 increasingly unlikely copulations resulting in increasingly unlikely children. That was one in quadrillion chance multiplied by another quadrillion for every generation.

Or around twenty thousand times more than the numbers of the atoms in the universe. But even that was only the start of it, because humans had only been around for three million Earth years, certainly a very short time compared to the three and a half billion years since life first appeared on this planet.
Therefore, mathematically, rounding things up, there was no chance at all that Isobel Martin could have existed. A zero in ten-to-the-power-of-forever chance. And yet here she was, in front of me.

The Humans er en fornøyelig roman. Som flere av Haigs bøker krysser den litt mellom sjangere. The midnight Library var både en roman og en fantasy, mens denne har elementer vi ville kalle sci-fi. En roman som krysser sjangere på denne måten kan vi også kalle magisk realisme. Tenk på Haruki Murakami. Han har elementer i romanene sine som ikke tilhører vår verden. Det samme med Haig.

Jeg likte The Humans, kanskje ikke like godt som The Midnight Library. Men likevel svært bra. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at de to bøkene jeg har likt best begge er på originalspråket, mens de to jeg likte minst er oversatt. Det kan være tilfeldig, og det kan være det er fordi jeg har en svakhet for magisk realisme. Det går så bra så har en hund som jeg-person så det er igrunnen kanskje også magisk realisme. Jeg er ikke sikker. Men det var likevel den jeg likte minst. Så kanskje ikke likevel.

Jeg anbefaler The Humans som en fornøyelig roman. Den er litt humoristisk, litt romantisk, litt sci-fi og litt filosoferende. Men det funker.