Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget. Du finner det i begynnelsen av alle innleggene om krim lest i 2019.)

Den stille uke – Sven Petter Næss

Den stille uke er debutromanen til Næss. En meget god debutroman. Hovedpersonene og Kripos-etterforskerne Harinder Singh og Rachel Hauge blir sendt til Elvestad for å etterforske mordet på Axel Davidsen. Sistnevnte er den unge arvingen til Elvestads rikeste og mektigste familie. Samtidig som Kripos-etterforskerne ankommer byen blir en lokal politimann betalt av Davidsen-familien for å både etterforske og stikke kjepper i hjulene for Kripos hvis de kommer for nær ubehagelige sannheter. Singh er halvt inder og opprinnelig fra Elvestad, men han skyr byen som pesten på grunn av hva som skjedde da han var en ung mann. Dette er første gang han er tilbake. Hva som skjedde og hvorfor det har gjort at han ikke har reist tilbake får vi vite mer og mer av underveis.

I forordet til boken har vi fått høre om en ung kvinne som er hengt opp på kjøttkroker og torturert til døde. Hun har en stemme mens hun hører noen grave graven hennes. Jeg liker vanligvis ikke når de døde “snakker. Men det er ikke å komme bort fra at dette forordet gir boken en ekstra uhyggelig dimensjon. Vi finner fort ut at nesten to år tidligere forsvant en ung jente, som også var en av Axels venner, uten et spor. Og vi kobler de to tingene sammen. Ikke alt tyder på at vi har rett i den antagelsen

Den stille uke er en god krim. Den føles ganske tradisjonell, men godt dokumentert politiarbeid. Det gjør den også til en meget god debut, det skal noe til å få alt dette riktig fra starten av et forfatterskap. Det skjer mye spennende underveis i boken og den har også en flott spenningskurve mot slutten. Jeg hadde ventet at Næss var politimann utfra de tekniske beskrivelsene i boken, men han jobber med data. Så jeg tipper på at han har hatt gode kilder når det kommer til politiarbeid. Denne boken anbefales.

Judasskuddet – Jørgen Jæger

Jeg er virkelig glad i kriminalromanene til Jørgen Jæger. Judasskuddet er nummer 12 i rekken, så her er det mye god krim å ta av. Et judasskudd er når noen setter en overdose narkotika på en annen. En måte å straffe for foreksempel tystere. Det tar sin tid før politiet skjønner at dette ikke er overdoser. Men når det skjer blir det en travel jakt på den som står bak.

I Jægers univers finner vi politioverbetjent Cecilie Hopen og tidligere lensmann Ole Vik. De hører hjemme i Fjellberghavn, et sted jeg har plasser oppover på Vestlandskysten. Ole Vik er forlovet med tidligere politisjef Marte som ligger i koma etter en eksplosjon i forrige bok. Derfor må Ole ta seg av barna hennes og blir litt hindret i alt han ønsker å gjøre. Han har et firma som jobber med sikkerhet i tillegg til at han er privat etterforsker. Foreldrene til en narkoman jente ber ham om hjelp til å finne datteren og da etterforsker han og Cecilie egentlig samme sak. Ole Vik hadde en datter som døde av en overdose. Så snart vi får vite det forventer vi oss at hennes sak skal være forbundet med denne etterforskningen, og det er klart den er det.

Jæger skriver virkelig god krim. De er enkle og full av mennesker en skulle ønske man kjente. Men det skjer temmelig grov kriminalitet i og rundt Fjellberghann. Det minner meg litt om TV-serien “Midsummer murders”. Både med karakterene som bor der og med alle mordene som skjer. Men sånn blir det vel når man plaserer politietterforskerne sine på et bestemt politikontor. Det er lettere for de som skriver om Kripos-etterforskere å flytte seg rundt fra sted til sted.

Menneskehunger – Jørgen Brekke

Med Menneskehunger, som er Brekkes åttende kriminalroman, stiller Jørgen Brekke seg fint opp i samme kategori som Jørgen Jæger. Vi har en trivelig politietterforsker som setter i gang med etterforskning så snart det skjer et mord. Brekkes etterforsker, Odd Singsaker, har etterhvert blitt en godt voksen mann med en amerikansk kone og en liten datter. Handlingen er lagt til et kjent sted, her Trondheim, og Singsaker er akkurat ferdig med pappapermisjonen.

En stor forskjell er at Brekke ofte legger til en sak fra tidligere tider som får betydning for dagens etterforskning. I denne boken oppdager arkeologer et skjelett fra 1200-tallet under en utgravning. Men morgenen etter er det ene lårbenet byttet ut med ett som er helt nytt. Det blir selvfølgelig oppstandelse. Rett etterpå blir en restaurantanmelder funnet drept. Han mangler hele det ene benet. Morderen dreper etterhvert flere mennesker. Men det mest skremmende for Singsaker er at han oppdager en blodflekk i vognen til datteren. Han får testet blodet og det kommer fra den drepte resturananmelderen. Singsaker blir selvfølgelig redd for både datteren og ektefellen. Samtidig som han gjør alt han kan for å finne morderen må han derfor også tenke på familien.

Jeg er veldig glad i Brekkes kriminalromaner og gleder meg alltid til den neste. Det er noe med sammenblandingen av tidsepoker, en eldre politietterforsker med en ung familie og ikke minst Singsakers intelligens som treffer meg. Bøkene fortsetter historien om Singsaker, men er ellers helt uavhengige av hverandre og kan leses i den rekkefølgen man ønsker.

Terapeuten – Helene Flood

Terapeuten er en psykologisk thriller av norske Helene Flood. Jeg ville bare understreke det, for jeg trodde forfatteren var amerikansk. (Til jeg leste boken, som har handling fra Oslo). Flood er psykolog og det samme er Sara, som er hovedpersonen i Terapeuten. Hun bor i et gammelt hus sammen med mannen sin Sigurd, som er arkitekt. Huset er under oppussing og Sara er etter Sigurd fordi han ikke gjør noe i huset. Så forholdet dem i mellom er noe lunkent.

Sigurd har dratt avgårde på hyttetur med noen kamerater. Så Sara er alene i huset. Hun tar imot ungdommer i et rom over garasjen der hun har kontor, og irriterer seg over kaldt bad og uferdig hus. Men så kommer ikke Sigurd hjem. Kameratene forteller at han ikke kom på hytteturen og arbeidskollegene hans har ikke sett han. Sara melder han savnet hos politiet. Men føler seg mistenkeliggjort og lite ivaretatt. Hun opplever at ting har flyttet på seg i huset og er redd det er noen som bryter seg inn om natten. Men politiet finner ikke noen spor og hun føler ikke at de tror henne.

Dette er en meget spennende thriller, der grunnlaget blir lagt helt i begynnelsen av boken. Det kryper kaldt nedover ryggen min når Sara er alene i et hus med skumle lyder og jeg er veldig glad dette er en bok og ikke virkelig. Terapeuten ble solgt til 23 land før den ble utgitt i Norge, så dette er helt klart en fantastisk bok. Den anbefales alle som kan tenke seg noe skummelt i høstmørket.

Blodørn – Helge Thime-Iversen

Helge Thime-Iversen skrev kriminalromanen X i 2013 om en norsk seriemorder. Det var en helt fantastisk kriminalroman, så jeg hadde litt for høye forventninger til Blodørn. Denne siste boken er et lukket-rom-mysterie og selv om den er meget spennende har ikke Thime-Iversen helt mestret å bygge et troverdig univers.  er gitt ut som e-bok på eget forlag.

Kriposetterforsker Njaal Natland (som også er hovedpersonen i X) blir invitert på en kombinert ferietur og utfordring om å løse tre mysterier. Sammen med syv andre skal han til en øde og værutsatt øy utenfor Måløy hvor de skal være til de har funnet ut av det hele. Gjestegården de skal bo på er et tomt hus, uten strøm, med andre ord med levende lys og fyr i peisen. De finner tre nummererte pakker og et velkomstbrev som inneholder instruksjoner for oppholdet.

Samtidig forteller Thime-Iversen en historie fra krigens dager og vi venter at de to fortellingene skal møtes. Jeg ga Blodørn en firer på terningen så jeg likte deler av boken. Men jeg syntes ikke det lukkede-rom-konseptet fungerte helt. Det ble for uvirkelig. Jeg kunne ikke klare å plassere det i det virkelige samfunnet og det er kanskje ett av kriteriene jeg setter på god krim, eller en god thriller. Man må tro på det som står der. Og det gjør jeg dessverre ikke her.