God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg har glemt meg helt av! Beklager!
Vi har barnebarnet vårt på ferie for tiden, og da gjør vi andre ting enn vi vanligvis gjør. Så da glemte jeg alt sammen. Jeg har ikke fått lest så mye de dagene han har vært her, men tenker jeg får tatt det igjen etterpå. Jeg har også mange sommervakter på biblioteket. Så dagene er travle. Men her kommer det hvertfall et smakebit innlegg!
Den store faren ved å jobbe på biblioteket er at du finner veldig mange bøker du ønsker å lese. Så hylla mi med bibliotekbøker er ganske full. En av bøkene som står der er Fedrenes misgjerninger (Fädernas missgärningar) av Åsa Larsson. Jeg har lest alle bøkene hennes, så jeg må selvfølgelig få med meg denne. Hun skriver virkelig gode krimbøker.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve. Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.
Det vill gå uhyre fort. Ingen mulighet til å ombestemme seg heller, men tung ryggsekk uten flytekraft og ski på beina. Deretter skulle det endelig være over.Hun hadde avtalt møte med døden. Og døden skulle hun få møte, faktisk den dagen hun i all hemmelighet hadde bestemt, men ikke på den måten hun hadde tenkt seg.
Jeg er en dypvannsfisk drevet opp på grunna, var det siste vennen min sa før han la på midt i en telefonsamtale for en stund siden. Nå var han innlagt på en psykriatisk avdeling.
Forbløffet rakte jeg hånden frem og rørte ved noe glatt og kaldt, noe som ytet motstand, og det der det umulig kunne finnes annet enn tynn luft. Nølende forsøkte jeg igjen, og på nytt støtte hånden min borti noe som minnet om en vindusrute. Jeg hørte noe som hamret veldig og så meg om, og så forstod jeg med ett at det var mine egne hjerteslag som drønnet i ørene mine. Hjertet mitt hadde visst at det var noe galt før jeg rakk å bli redd.
Forfattere er, om jeg får være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt harmoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om det selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (antakelig rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Skikkelsen lukket døren omhyggelig etter seg og tente lyset. Den inngrodde, tette eimen av tenåring var ikke til å ta feil av – en blanding av uvaskede sokker, svette og hormoner i vilt opprør hadde i årenes løp gjennomsyret alle kriker og kroker i Fleat House.
Jeg tror jeg klamret meg fast i det som omga meg, i alle tingene våre. Jeg kunne umulig forestille meg at jeg skulle kunne komme meg vekk derfra, ettersom jeg trodde at alt jeg trengte for å overleve, fantes der. Nå har jeg vanskelig for å forstå det. Den lyse og lykkelige tiden vi hadde der, hadde jo vært så kort. Hvorfor ville jeg bli værende?
Han er den yngste biskopen i North Nott bispedømme noensinne. Han er en fremragende taler, han har skrevet flere teologiske avhandlinger, og det skulle ikke forundre meg om han i det minste har forsøkt å gå på vannet.
Tre meter. Minst. Nei, mer.
In the early hours of Saturday, 17 December 2011, Zoe Nolan, a ninteen-year old Manchester University student, walked out of a party taking place in the shared accommodation where she had been living for three months.
Inntil slutten av den tidlige moderne tid var det vanlig i Vest-Europa at man hadde to søvnperioder … Den første søvnperioden ble vanligvis kalt den «første søvnen» … Den påfølgende perioden ble kalt den «andre søvnen» eller «morgensøvnen» … Beggge søvnperiodene hadde omtrent samme varighet, der man vanligvis våknet litt etter midnatt, før man senere la seg til å sove igjen.