God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag er det lørdag og jeg har hatt vakt på jobb. Det var en ganske travel dag, men jeg fikk likevel gjort ganske mye. Det er alltid en deilig følelse når en rekker over en hel liste av ting en trenger å gjøre. Jeg tenkte kanskje jeg skulle få tid til å lese litt, men resten av dagen har også gått i ett, så da får det bli lesedag i morgen.
Jeg tenkte å lese bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir som jeg ikke har lest. Jeg har lest Arr og Frøken Island, så det betyr at jeg har igjen Regn i november, Stiklingen, Dyreliv og Svaner blir ikke skilt. Jeg likte så godt de to jeg har lest at jeg virkelig har lyst til å lese resten. Har du lest noe av henne?
Smakebiten er fra Regn i november:
Det beste ved jobben – noe jeg ikke nøler med å gjøre kundene mine oppmerksomme på – er at jeg leverer alt på døren hjemme hos dem, jeg kjører ut korrekturleste artikler, essays og oversettelser som om alt er thailandsk nudelsalat og vårruller. Det kan godt være at det er gammeldags, men det virker, folk vil gjerne kjenne på papiret og ha en ørliten stund ansikt til ansikt med et fremmed menneske som i noen tilfeller har skuet inn i dypet av deres sjeleliv.
Innløpet til Themsen strakte seg foran oss som inngangen til en uendelig seilas. Ute i havgapet var hav og himmel sveiset sammen i et hele, og i dette lysende rommet var det som de barkede seilene på lekterne som drev innover med tidevannet, sto stille, buntet sammen i røde buketter skarpt tegnet mot himmelen, med de blanke spristakene glitrende i solen. En lett dis hang over elven og fikk de slake breddene til å synke gradvis på ferden ut mot havet. Himmelen var mørk over Gravesend, og lenger inne virket den enda mer kompakt der den hang, sorgtung og dyster, og ruget ubevegelig over den største og mektigste byen i verden.
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.
Q. What if everyone actually had only one soul mate, a random person somewhere in the world?
Vi må lytte, sier bestemor.
Boken som foreligger nå, står i gjeld til en gammel forbrytelse jeg kom på sporet av sommeren 2016. Det var under arbeidet med et oppdrag for Holocaust-senteret om Villa Grandes historie. I en bunke med gulnede avisklipp lå en lørdagsreportasje om «Quislings Gimle» i VG fra 4.april 1970. «Samlested for kunst og løsøre tatt fra fanger og flyktninger under krigen.», står det i ingressen. En ikke navngitt antikvitetshandler (NN) var kilden.
Iladalen, Oslo, 1980-tallet
There are not many people – and as it is desirable that at story-teller and a story-reader should establish a mutural understanding as soon as possible, I beg it to be noticed that I confine this obervation neither to young people nor to little people, but extend it to all conditions of people: little and big, young and old, yet growing up, already grown down again – there are not, I say, many people who would care to sleep in a church. I don’t mean at sermon-time in warm weather (when the ting has actualy been done, once or twice) but in the night, and alone. A great multitude of persons will be violently astonished, I know, by this position in the broad bold Day. But it applies to Night. It must be argued by night, and Iwill undertake to maintain insuccsessfully on any gusty winter’s night apointed for the purpose, would anyone upponent chosen from the rest, who would meat me singly in an old church yard, before an old church-door; and will previosly empower me to lock him in, if needful to his satisfaction, until morning.
It was only June, but summer already lay heavy on the ground, threatening to press us softly and heavily towards the parquet floors. We could not stand to go down to the water where the salt air was heavier still, and a long drive to the city felt like an offencive impossibility.
Besides, he was only making a gesture, perhaps a rather foolish one – at worst he was about to play a prank, nothing more. He had never gone in for practical jokes as a boy, but on those odd occations that he had played one, and been sucsessful, he had felt a spasm of purest joy wich had borne him up through many wearisome days.