God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Beklager, jeg glemte meg av i går! Vi har barnebarnet vårt på besøk, og i går var det så nydelig vær at vi bestemte oss for å gå tur. Jeg fikk opp varselet på mobilen om å lage smakebiter før vi gikk, men tenkte jeg skulle gjøre det etter vi kom hjem. Men da hadde jeg glemt det. Heldigvis kom jeg på det nå!
Jeg hadde et prosjekt for en stund siden der jeg leste alle Agatha Christies bøker. På jobb her en dag kom jeg over en bok jeg ikke hadde lest og tenkte det var merkelig. Jeg trodde jeg hadde lest alle. Så jeg tok den med meg hjem. Det viser seg at det er en ny utgivelse med noveller av Agatha Christie som skjer om våren. Det vil si at jeg har lest novellene før, bare ikke samlet i denne boken. Jeg begynte å tenke: Har jeg lest alle bøkene til Agatha Christie hvis jeg ikke leser denne? Jeg har lest novellene før, men ikke i samlet i denne boken. Så jeg bestemte meg for å lese disse novellene om igjen. Da har jeg hvertfall lest denne boken og. Boken heter Sinister Spring.
Smakebiten er fra novellen The Marked Basing Mystery:
«After all, there’s nothing like the country, is there?» said Inspector Japp, breathing in heavily through his nose and out through his mouth in the most approved fashion.
I dag fungerer ikke InLinkz igjen. Hvertfall ikke nå om morgenen. Legg igjen link til innlegget ditt i kommentarfeltet.
Perphaps it was a tired thing, all the references the world has already made to the Ptolemaic Royal Library of Alexandria. History had proven the library to be endlessly facinating as a subject, either because the obsession of what it might have contained was bound only by the imagination or because humanity longs for things most ardently as collective. All men can love a forbidden thing, generally speaking, and in the most cases knowledge is precisely that; lost knowledge even more so. Tired or not, there is something for everyone to long for when it comes to the Library of Alexandria, and we have always been a species highly susceptible to call of the distant unknown.
Natten hadde vært helt vanlig. Jeg sov godt. Men av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig. Jeg bestemte meg for å gå ut i stua og prøve å sove der istedet. Jeg la meg på sofaen, lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det. Kjedsomheten har vi hilst på, og jeg har flørtet på min kant, men aldri slik at det har truet ekteskapet vårt. Jeg vet ikke hvordan det er med Christian, men han har sikkert vært betatt av noen, han også, selv om jeg ikke har merket noe. Om han har vært utro, ønsker jeg ikke å vite det. Hva skulle det være godt for?
But as the words of the story wash over him, he traces the sentences with his fingers, trying to recreate the feeling of being grounded, rooted to the spot, nothing more than a body, reading words, allowing his mind to wander elsewhere. He can feel the story take control of his mind, pulling him away. His own thoughts, his worries, that voice, begin to buzz at the back of his mind, and eventually they become nothing but white noise.
Unsure it wasn’t the last thing she’d ever do she held her arms wide, shaking ones more. And with a ratteling and clicking, it’s oversiced pale white scull, the bones as smooth and cool as a snake’s, breaking free of its programming, the skeleton child ran into her arms.
Jeg heter Kathy H. Jeg er enogtredve år og har vært omsorgsperson i elleve år. Det lyder jo ganske lenge, men faktisk hadde de gjerne sett at jeg holdt på i åtte måneder til, frem til slutten av året. Da skulle det bli nesten nøyaktig tolv år. At jeg har vært omsorgsperson såpass lenge, betyr ikke nødvendigvis at de synes jeg er fantastisk til det jeg driver med. Det finnes en del skikkelig bra omsorgspersoner som har fått beskjed om at det klarer seg etter bare ett par-tre år.
Linus groaned to himself. Today had been going so well. Somewhat. He’d gotten a spot of orange dressing on his white dress shirt from the soggy salad he’d purchased from the comissary, a persistent stain that only smudged when he’d tried to rub it away. And rain was thundering on the roof overhead, with no signs of letting up anytime soon. He’d forgotten his umbrella at home yet again.
Det beste ved jobben – noe jeg ikke nøler med å gjøre kundene mine oppmerksomme på – er at jeg leverer alt på døren hjemme hos dem, jeg kjører ut korrekturleste artikler, essays og oversettelser som om alt er thailandsk nudelsalat og vårruller. Det kan godt være at det er gammeldags, men det virker, folk vil gjerne kjenne på papiret og ha en ørliten stund ansikt til ansikt med et fremmed menneske som i noen tilfeller har skuet inn i dypet av deres sjeleliv.