Maresi er bare en liten jente når hun kommer til Det røde klosteret. Klosteret ligger for seg selv på øya Menos og er beskyttet av murer. I den verden Maresi bor har ikke jentene noen verdi. De får ikke bestemme over eget liv, gå på skole eller jobbe. På øya Menos og i klosteret er det bare kvinner og jenter, der har menn ingen adgang. Der får Maresi lære å lese og der lærer hun om verden rundt seg.

Med ulike mellomrom kommer det nye jenter til klosteret. De er sendt dit av mødre for å redde dem fra ekteskap eller for at klosteret skal brødfø dem i dårlige tider. Jai, er liten og med ryggen full av arr da hun kommer og det blir Maresi som tar seg av henne. Jai er sendt til øya nesten helt uten å tro at klosteret virkelig finnes. Moren hennes sendte henne etter faren begraver søsteren hennes levende fordi hun snakket med en gutt. Hun er hele tiden redd for at faren skal komme etter henne. Selv om hun ble holdt skjult på den lange reisen tror hun faren har midler nok til å få folk til å snakke.

I klosteret er de så selvforsynte som mulig. Nonnene lærer opp barna i ulike håndverk, de fisker og de har geiter. De handler også med fiskerne. Men mennene får ikke gå i land. Jeg har ikke skrevet noe om det feministiske tilsnittet i boken. Men i artikkelen «Turtschaninoff vill nyansera fantasyns kvinnobild» (fra Nytid) kan du lese om forfatterens ønske om å fremme kvinnelige hovedpersoner i fantasybøker. Her finner du mer informasjon om henne og bøkene hennes.

Dette er altså en ungdomsbok i fantasysjangeren, og første bok i en serie. Den er skrevet av finske Maria Turtschaninoff. Maresi er virkelig god og kan godt leses av voksne. Den er lettlest og spennende og burde ligge under mange juletrær denne julen. (Boken heter også Maresi på svensk). Den var dette årets høytlesingsbok under Nordisk bibliotekuke 2017 og fikk Svenska Yles litteraturpris 2014 og Finlandia Junior priset 2014. Den er (så vidt jeg vet) oversatt til 16 språk. (Jeg har fått boken av forlaget).

I smakebiten forteller Jai til Maresi om flukten:

Jai åpnet øynene. Hun så opp på den blå formiddagshimmelen, så rett inn i solen som om hun ville brenne bort noe i øynene sine. «Vi reiste hele natten og lot eslene hvile bare en liten stund om ettermiddagen neste dag. Kusken virket veldig nervøs. Jeg tror mor hadde betalt ham for å frakte meg helt til havet, men han forlot meg i første by vi kom til. Jeg vet ikke engang hva den het. Kusken var nok redd for at far skulle hevne seg på ham, for plutselig, i en liten sidegate, jagde han meg ned fra vognen og kjørte avsted uten å se seg tilbake. Jeg ble stående der på gata midt blant fremmede mennesker og visste ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så redd, Maresi. Jeg hadde aldri før snakket med en annen mann enn mine mannlige slektninger. Jeg var helt alene.»