Jeg har lest Norwegian Wood i sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese “alt” av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda.

Norwegian Wood handler om Toru Watanabe. Vi møter han først på flyet til Tyskland da han er 37 år. Han hører sangen Norwegian Wood og får et lite sammenbrudd. Vi følger tankene til Watanabe tilbake til slutten av 60-tallet da han var student på universitetet i Tokyo og får høre om bakgrunnen for at han reagerer slik på sangen.

Da Watanabe er 17 år tar hans beste venn, Kizuki, livet av seg. Noen år senere møter Watanabe tilfeldig kjæresten til Kizuki, Naoko, på toget og de begynner å gå tur sammen. Det er noe med Naoko, men vi ser det hele fra Watanabes perspektiv og han forstår ikke hva det er. Watanabe bor på internat i Tokyo, og det internatet har Murakami beskrevet helt nøyaktig likt i en annen bok, jeg tror kanskje det kan være i Trekkoppfuglen. Men det kan også ha vært i en novelle, siden Murakami selv sier han bruker ting fra novellene sine i bøkene. Men innsiden av internatet og livet der beskrives i sine noe ekle detaljer i denne romanen, og slik var ikke den andre beskrivelsen. Likevel får det meg til å tro at Murakami bodde på nettopp dette internatet i en periode. Livet på universitetet blir også beskrevet. Men hovedfokuset er på hvordan Watanabe lever livet sitt. Han har Naoko, blir kjent med en annen student på internatet som heter Nagasawa. De to drar ut og drikker sammen og ligger med tilfeldige jenter. Dette er ikke helt Watanabes stil, men han fortsetter med det en liten stund likevel. Han sier at han føler seg ensom og trenger kroppskontakt.

Jeg følte bare avsky overfor meg selv. Jeg burde ikke holde på på den måten. Men jeg klarte ikke la være. Jeg var så sugen på nærhet, på sex. Selv om jeg hele tiden, når jeg lå med andre, bare tenkte på Naoko.

Etter at Watanabe tilslutt kommer å langt at han ligger med Naoko, forsvinner hun og Watanabe bruker tid på å skrive til henne via foreldrene hennes. Til slutt får han vite at Naoko er på en slags psykriatisk institusjon som heter Ami-tunet. Den er basert på at pasientene skal helbrede seg selv. Watanabe drar til Ami-tunet flere ganger og møter der (den en del eldre) Reiko som bor på samme rom som som Naoko. Mens han er der får vi også hele Reikos historie. (Jeg kjenner en jente som heter Reiko – så derfor vet jeg at det uttales Leiko. Det hang jeg meg litt opp i). Tilbake i byen begynner Watanabe å tilbringe tid med en medstudent som heter Midori samtidig som han skriver lange brev til Naoko. Det er ikke lenge før han føler seg revet mellom de to jentene. Tittelen på boken, Norwegian Wood, er fra sangen med samme navn av Beatles – Naokos favorittsang.

Det er flere personer i denne boken som tar livet sitt, blant annet Kizuki, Naokos storesøster og andre vi hører om. Noen, som Watanabes romkamerat, forsvinner uten en lyd. Det gjør forsåvidt både Naoko og Midori og, i hver sin periode. Men det er noe kjent med begge deler. Det er ikke sjelden at Murakamis karakterer forsvinner. Og det er heller ikke sjelden at hovedkarakterene har kjent personer som har tatt livet sitt. Det er også slik at en kunne skrevet egne avhandlinger om diverse bi-karakterer. Men det er det ikke plass til her så du får oppleve dem selv og finne dypet i dem.

Watanabe har en stor utvikling fra vi først møter ham som 17 åring, til vi forlater han når han er tyve. I en samtale med Midori sier han at han er blitt voksen, og det er klart han reagerer på de tingene som skjer rundt ham. Samtidig som han virker å være en svært ensom person, muligens av eget valg. (Med det i mente at hans bestekamerat har tatt livet sitt og at jenta han er glad i er på institusjon.)

“Aha! Du oppsøker ensomheten!” sa hun og lente haken i hånden. “Du reiser alene, spiser alene og sitter for deg selv på forelesningene?” “Ingen oppsøker vel ensomheten. Jeg gidder bare ikke anstrenge meg for å få venner. Det blir man bare skuffet av,” sa jeg.

Han har en slags sammenbrudd mot slutten av boken. Naoko er død, som en også forstår av innledningen, og han klarer ikke takle det. Reiko kommer han til hjelp, men det er et spørsmål om han i det hele tatt kommer over det.

Uansett hvor håpløst det ser ut, finnes det alltid en løsning. Blir alt plutselig mørkt rundt en, får en heller stå og vente til øynene har vent seg til mørket, før en går videre.

Som vanlig er jeg virkelig begeistret etter å ha lest, en for meg ny, bok av Murakami. Og som vanlig er det som romanen lever sitt liv i hodet mitt og jeg kommer på flere ting jeg må tenke over. Murakami føles ikke lett tilgjengelig. Eller det er ikke helt sant. En kan lese Murakamis romaner som en fin historie. Men en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt er at bøkene har flere lag. du kan grave deg stadig lengre ned og oppdage dypere sannheter. For meg handlet denne romanen først og fremst om døden og livet. Om hvor vanskelig det kan være å leve videre når noen dør. Og hvor sårbar man er i slutten av tyveårene. Men jeg har også ande tanker rundt historien som jeg kan jobbe med en stund.

Døden er ikke livets motsetning: men noe vi bærer i oss som en del av livet. Det er en kjensgjerning. Selve det å leve er det som frembringer døden.