Denne gangen er jeg alvorlig forsinket med innlegget om The Moonstone. Noe som er rart siden dette er en virkelig god bok! (Jeg har brukt Spark-notes til å hjelpe meg med hva jeg skal skrive om denne boken)
The Moonstone ble skrevet i 1868 av Wilkie Collins og er en britisk brev-roman (flere personer beskriver i brev hva de opplever i forbindelse med tyveriet), som blir sett på som den første detektivromanen på engelsk. Historien ble opprinnelig utgitt som serie i Charles Dickens magasin «All the Year Round».
Ha, Mr. Betteredge, the day is not far off when the poor will rise against the rich. I pray Heaven they may begin with him.
Foruten å skape et sett grunnregler for detektivromaner, reflekterer også The Moonstone Collins sine opplyste sosiale holdninger. Dette kommer til uttrykk i hvordan han behandler tjenerne i romanen.
Stolen from the forehead of a Hindu idol, the dazzling gem known as the Moonstone resurfaces at a birthdayparty in an English country home – with an engimatec trio of watchful Brahmins hot on its trail. Laced with superstitions, suspicion, humor, and romance, this 1868 mystery draws readers into a compelling tale whose twists and turns range from sleepwalking to experimentation with opium.
Selve The Moonstone er en diamant som fikk navn fra tilknytningen den har til den hinduistiske guden for månen. Opprinnelig satt den i pannen på en hellig statue som stod ved Somnath, og senere ved Benares. Den ble sagt å være beskyttet på ordre fra Vishnu, og å vokse og avta i lysstyrke sammen med lyset fra månen.
The idea is that we should all write the story of the Moonstone in turn—as far as our own personal experience extends, and no farther.
Rachel Verinder, en ung engelsk kvinne, arver The Moonstone på sin attende fødselsdag. Hun arver den fra en onkel, en korrupt engelsk offiser som tjenestegjorde i India. Diamanten er av stor religiøs betydning, så vel som svært verdifull, og tre hinduistiske prester har viet sitt liv til å få den tilbake. Rachels attende fødselsdag feires med en stor fest, der gjestene inkluderer fetteren hennes, Franklin Blake. Hun bærer diamanten på kjolen slik at alle kan se den, inkludert noen indiske gjøglere som spør etter arbeid. Senere den natten blir diamanten stjålet fra Rachels soverom, og boken forteller om uro og misforståelser som følger av tyveriet. Historien blir fortalt av en serie brev fra noen av hovedpersonene, og fra brevene lærer vi om det komplekse plottet og arbeidet med å oppklare tyveriet, identifisere tyven, spore steinen og få den tilbake.
I am asked to tell the story of the Diamond, and, instead of that, I have been telling the story of my own self. Curious, and quite beyond me to account for. I wonder whether the gentlemen who make a business and a living out of writing books, ever find their own selves getting in the way of their subjects, like me?
Boka regnes av noen som forløperen til den moderne grøsserromanen, krimromanen og spenningsromanen. TS Eliot kalte den:
Den første, den lengste, og det beste av moderne engelsk krimromaner i en sjanger oppfunnet av Collins og ikke av Poe.
Og Dorothy L. Sayers som:
Trolig den aller fineste detektivhistorie som noensinne er skrevet.
Boken ble utgitt i 1868, etter at Poes mysterie Morden på Rue Morgue (1841) som introduserte det berømte låst-rom mysteriet og The Purloined Letter (1845). Plottet har noen paralleller med en tidligere mordgåte skrevet av den engelske forfatteren Sarah Burney; The Hermitage (1839). En barndoms følgesvenn kommer tilbake, den seksuelle symbolikken som er underforstått i kriminaliteten, og i fraværet av reaksjoner hos hovedpersonen. Men The Moonstone introduserer dette i romanform, i motsetning til Poe som bruker noveller. En rekke elementer som skulle bli klassisk for det tjuende århundres kriminalfortelling finnes i denne boken.
Franklin Blake, den begavede amatøren, er et tidlig eksempel på en detektiv som er høflig og snill. Den svært kompetente Sergeant Cuff, politimannen fra Scotland Yard (Collins baserte ham på den virkelige inspektøren Jonathan Whicher som løste Constance Kent mordet), er ikke medlem av de rike og velstående, og er ute av stand til å få Rachel Verinder til å snakke om det Cuff ser er en innside-jobb. Den sosiale forskjellen mellom Collins sine to detektiver vises med deres relasjoner til Verinder familien: Sersjant Cuff blir venn med tjeneren Gabriel Betteredge, mens Franklin Blake til slutt gifter seg med Rachel.
Denne boken er den eneste gang Collins gjentar bruken av flere fortellerstemmer etter The Woman in White. Teknikken fungerer. Avsnittene av Gabriel Betteredge (tjener) og Miss Clack (en fattig slektning med sterke religiøse bånd) er morsomme og gir kontrast til vitnemålet til de andre fortellerne, samtidig som de konstruerer og fremmer plottet i romanen.
En av funksjonene som har gjort The Moonstone til en slik suksess var den sensasjonspregete beskrivelsen av opiumavhengighet. Det var ukjent for lesere hans, men Collins beskrev dette av personlig erfaring. I sine senere år, ble Collins sterkt avhengig av laudanum og som et resultat led han av paranoide vrangforestillinger, den mest bemerkelsesverdige er hans overbevisning om at han ble ledsaget av en dobbeltgjenger han kalte «Ghost Wilkie».
The Moonstone var Collins siste store suksess, og den kommer på slutten av en usedvanlig produktiv periode hvor hele fire romaner blir bestselgere. Etter The Moonstone skrev han romaner som inneholder mer åpenlyse sosiale kommentarer, men som ikke oppnår den samme populariteten.
Dette var for meg en fantastisk krim-roman. Jeg er veldig glad i engelsk krim og liker bøker fra 1800-tallet, så The Moonstone ble en perfekt sammenblanding av to av mine lidenskaper. Denne anbefales på det sterkeste!
