• Bøker i minnebanken
    • 2025
    • 2024
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Category Archives: Fagbøker

Den lille pakkeboken – pakk mindre, lettere og smartere!

02 søndag jul 2017

Posted by astridterese in Fagbøker, Reise

≈ 2 Comments

Tags

aurelia, Dagmar Goovarets Bern, den lille pakkeboken, Gunnar Garfors, håndkoffert, pakke, reise, reise lett

Den lille pakkeboken er skrevet av Dagmar Goovaerts Bern og gitt ut på eget forlag (Aurelia). Forfatteren reiser selv bare med håndkoffert og boken handler om hvordan dette er mulig. Hun kommer med en mengde gode tips fra du skal velge ut hva du skal ha med deg, gjennom pakkingen og til tips når du er på ferie. For reiseglade nordmenn må denne være perfekt.

Jeg lærte mye av denne boken siden jeg selv ikke er flink til å pakke. Jeg ender alltid opp med å ta med mye mer enn jeg egentlig har bruk for. Om jeg kunne klart å reise bare med håndkoffert er jeg ikke sikker på, men det hadde vært morsomt å prøve. Dagmar sier at dette mye handler om å ta et valg og så gjøre de tingene som er nødvendige. Samtidig er dette et miljøvennlig alternativ, på flere måter og det betyr noe for meg. Globetrotteren Gunnar Garfors har skrevet et forord på nynorsk, han pakker selv bare håndbagasje når han reiser.

Dagmar legger alt hun har lyst til å ha med seg utover sengen, og lager så noen få antrekk i en stil eller en farge, slik at flere ting kan kombineres. Hun velger tøy av lette materialer (hun veier dem) og som ikke krøller. Alt av småting legges i egne poser. (Der er jeg flink, for jeg bruker også sånne poser.) De flytende toalettsakene må over i små beholdere, men alt det tørre kan gå i en lett pose og inn i kofferten. Hun har også med seg et tynt bærenett hvor hun legger alt som skal vises frem i sikkerhetskontrollen, så er det klart på forhånd (Smart!)

Dette er en bok jeg anbefaler før du skal ut å reise. Ikke nødvendigvis for at du kun skal reise med håndkoffert, selv om det ser så herlig og praktisk ut, men også fordi boken er full av tips til hvordan å løse enkelte utfordringer i ferien. Den lille pakkeboken er lettlest, oversiktlig og lærerik, en meget god venn til neste ferie.

Boken har fått sin egen tid på God morgen Norge, og Rose Marie har skrevet om den. På bokens egen hjemmeside kan du teste deg for å se om du er klar for å reise lett og du kan følge andres lesetips blant annet på Facebooksiden.

Boken har jeg fått fra forfatteren mot en ærlig omtale.

Klok med bok i Teaterkjelleren

20 torsdag apr 2017

Posted by astridterese in Fagbøker, Forlagsmøte

≈ 4 Comments

Tags

Anne Gaathaug, ære være mine døtre, forlagsmøte, fortielser, Kagge, klok med bok, Lene Worl, Marianne Mjaaland, Monica Csango, tvang og tvil

I kveld hadde Kagge sitt første Klok med bok arrangement, og hadde med seg forfatterne Marianne Mjaaland med Tvang og tvil, Lene Wold med Ære være mine døtre og Monica Csango med Fortielser. Alle tre har skrevet sakprosa med sterke historier. Teaterkjelleren var full av folk, og på en time ledet forlagsjef Anne Gaathaug oss gjennom en flott, og veldig lærerik, presentasjon og samtale med forfatterne.

Marianne Mjaaland er psykiater og skjønnlitterær forfatter, og har skrevet Tvang og tvil om psykiatrien i Norge. Fra scenen forteller Mjaaland om menneskeskjebnene som er grunnlaget for boken. Hun ville si fra om noe som riv ruskende galt i et svært lukket system. Med andre ord snakke for pasientene som ikke kan si noe for seg selv. Dette er så klart et etisk minefelt, og en utfordrende historie å skrive, for det første må pasientene anonymiseres til de ikke lenger kan kjennes igjen. Men også de ansatte, legene, sykepleierne, vernepleierne og nattevaktene må bli karakterer i en fortelling.

Det er mange mennesker og mange skjebner i denne boken. Levende mennesker en får respekt for. Mjaaland leser fra et kapittel der en ung kvinne går fra hendene på to politi til belteseng. Det er virkelig tøft å høre henne fortelle, det å bli lagt i belte er en skremmende tanke. Gaathaug spør om det brukes for mye tvang i psykriatri-Norge og det mener Mjaaland hun opplever. Men det er krevende å endre holdningene til en hel gruppe ansatte på en avdeling, for ikke å snakke om på et helt sykehus. Den som er reddest er den som først legger noen i belteseng. Det skal mye til for å roe ned en pasient hvis du selv er redd og kollektivet ansatte er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd.

Ære være mine døtre er en bok om æresdrap fra gjerningsmannens synspunkt. Skrevet av den unge journalisten Lene Wold. Hun har jobbet for avisen The Independent og The Centre for Investigative Journalism i England, og bodd og frilanset i Midtøsten. Wold bodde egentlig i Libanon, men det ble for farlig å bo der så hun dro til Jordan. Der møtte hun Raman som har fdrept en datter og forsøkt å drepe den andre. Da han var svært ung ble han tvunget av sin far til å drepe sin mor. Disse drapene kalles æresdrap, et ord som ikke gir noen mening her hos oss.

Dette er en bok fra gjerningsmannens synsvinkel, noe som er en ny og ubrukt måte å skrive denne historien på. Wold har brukt mye tid på å snakke med menn som ar begått denne typen drap for å finne ut om de var religiøst betinget. Det hun fant var at alle disse mennene sier drapene er kulturelt betinget og egentlig bunner i nomadekulturen hvor fellesskapet var viktigere enn individet. Den ene datteren til Raman, Amina, overlevde drapsforsøket selv om hun ble skutt gjennom haken. Hun sitter fengslet i et kvinnefengsel for å beskyttes mot å bli drept. Dette bakvendte i at det er kvinnen som fengsles bruker også Wold tid på.

Den siste boken som ble presentert i dag er Fortielser, min jødiske families historie av Monica Csango. Denne romanen handler om hennes families dramatiske historie Før 2. verdenskrig møttes farmor og farfar på et ball i Budapest. De ble gift etter et år, og etter fire år sammen, da farmor er 7 måneder på vei med Csangos pappa, forsvinner farfar. Han ble sendt til det han trodde var kamper i fronten sammen med ungarske soldater, men som viste seg å være slavearbeid. Også farmors søsters mann blir sendt til samme sted. Et stort tall ungarske jødiske menn fikk denne skjebnen.

Dette tapet av sin mann preget farmor i svært stor grad. Csango bruker ordet arvesorg om tema i boken og forteller om en sorg som ble altoverskyggende, og et liv hvor det ble laget mat til de som ble borte og det ble satt frem stoler for dem. Det er klart at Csangos pappa måtte bli preget av å vokse opp på denne måten. Men hun fortsetter med å si at de fortalte så mye og så ofte om farfar at han var levende også for henne. Ny genetisk forskning antyder at følelser kan arves, og i dette tilfellet er det sorgen og savnet som preger generasjonene. Gaathaug og Csango skal snakke om Fortielser på Historisk søndag på Litteraturhuset kl 13.00 (23.04).

Smakebit – Røff guide til samtidslitteraturen

04 søndag des 2016

Posted by astridterese in Boktema, Fagbøker

≈ 24 Comments

Tags

fagskolen for bokbransjen, litteraturhistorie, litteraturstudie, Marta Norheim, Røff guide til samtidslitteraturen, samtidslitteratur, smakebit på søndag

Smakebit på søndagAndre søndag i advent allerede! Dette går litt for fort for meg. Jeg må bruke dagen i dag på å lese fag, slik at jeg når det jeg skal før jul. Men jeg vil avse noen minutter på Smakebiter og Flukten fra virkeligheten.

I tillegg må jeg jo trekke premier i desember-konkurransen!! Tre stykker blir heldige vinnere av bøker og boklys. Trykk HER for å være med. Jeg trekker i kveld!

roff-guide-til-samtidslitteraturenJeg leser mest fag og minst for gøy for tiden. Men jeg klarer å få inn litt skjønnlitteratur innimellom litteraturhistorien. Den siste boken jeg leser handler om begge deler. En røff guide til samtidslitteraturen av Marta Norheim er en fantastisk god hjelp når en skal få grep om litteraturen mellom 1965 og 2016, som er det min oppgave går ut på. Det største problemet er at det er langt mellom litteraturhistorier eller andre fagbøker som dekker litteratur etter 2000. Læreboken min stopper i 2004. Men denne strekker seg til 2008. Så du får flere små påstander om norsk samtidslitteratur som smakebit i dag. Dette blir selvsagt tatt ut av sin sammenheng. Men viser likevel tendenser i de norske romanene.

  • Barnet er faktisk den mest eintydige helten i norsk samtidslitteratur.
  • Ein ganske beisk variant av den gamle borgarlege fasadehistoria: Vi held maska om dagen og spyr av mareritt om natta.
  • Det er skrinne kår for den slitesterke kjærleiken mellom vaksne.
  • Eit fåtal av familiane i den nye litteraturen slit med skam eller det pinlege
  • [Menn] er kort sagt mistilpassa, dei har det ikkje godt med seg sjølve og verda, og dei veit ikkje kva dei vil.
  • Malplassert begjær, amoral og spørsmål kring kor mykje styring eit menneske har over det som skjer, og dermed kor mykje ansvar den einskilde må ta på seg.

Fra forlaget:
Boka tar for seg norsk skjønnlitterær prosa av forfattarar som har debutert mellom 1990 og 2005. Bøkene er gruppert etter tema, og forfattaren har forsøkt å finne dei beste bøkene innan kvart tema i perioden. Du kan m.a. lese om Mirjam Kristensen, Lars Ramslie og Anna Bache-Wiig som skriv om sin eigen barndom, Ingeborg Arvola og Brit Bildøen som skriv om familiar, Erlend Loe og Nikolaj Frobenius som skriv om mannsrolla, Helene Uri og Grethe Nestor som skriv om kvinnerolla og Torgrim Eggen og Henrik Langeland som har lagt handlinga i sine bøker til eit anna miljø enn privat- og familielivet

Lagre

De förklädda flickorna i Kabul av Jenny Nordberg

05 tirsdag apr 2016

Posted by astridterese in Å være menneske, Betraktninger, Fagbøker

≈ 10 Comments

Tags

Afghanistan, alakaana, bacha posh, bistandsarbeid, de förklädda flickorna i kabul, feminisme, Jenny Nordberg, kabul, kvinnekamp, kvinner, kvinners rettigheter, kvinneundertrykkelse, menneskeverd, osama, politikk, rettigheter, taliban

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.

Kort om bøker som har blitt liggende igjen #1

01 mandag sep 2014

Posted by astridterese in Fagbøker, Norske romaner, Romaner, Skjebne/biografi

≈ 3 Comments

Tags

Agnes Ravatn, alkoholisme, Anna og Solmann, bokbloggerprisen 2013, Erna Osland, evangeliesenteret, filosofi, Frøydis Sollid Simonsen, fugletribunalet, halehelten Ludvig, hjelp til Russland, hver morgen kryper jeg opp fra havet, John Granly, kjærlighet, kjemi, norweigan, ond kjemi, slag, Ulf Ellervik

Jeg når ikke å skrive noe langt innlegg om alle bøkene jeg leser. Så jeg tenkte at jeg kunne nevne dem litt i et samleinnlegg. Jeg har plukket ut litt av hvert, men ingen kriminalromaner, for de kommer i sitt eget innlegg. Jeg har lest ganske mye i sommer så listen over bøker jeg ikke hadde skrevet om ble ganske lang, og ett par av disse er til og med fra våren. Noen av bøkene jeg har lest var så gode at de fortjener sitt eget innlegg, så dem skal jeg ta meg av etterhvert. Nå tenkte jeg å bare få kortet ned litt på listen over bøker jeg så absolutt skulle sagt noen ord om.

Anna og Solmann, livslang forelsking av Erna Osland

Anna og SolmannHistorien om Anna og Solmann må være noe av det vakreste jeg har lest i år. Det er en liten bok full av bilder og med bare en enkel tekst på hver side. Men den forteller en utrolig historie. Det er en sann historie om et ektepar som bor i Gulen i Sogn og Fjordane. Jeg har vært der de bor, så det var lett å se for seg landskapet rundt. Men det var hva Solmann gjør før Anna som nesten kan ta pusten fra deg.

Anna og Solmann er 80 år gamle og har kjent hverandre hele livet. For endel år siden fikk Anna slag og måtte til Førde på sykehuset. Det er ganske langt unna der de bor, så Solmann flyttet på hybel nær sykehuset og bodde der det halve året Anna var på sykehuset. Tilbake i Gulen måtte Anna bo på sykehjemmet og Solmann besøkte henne hver dag. Hun likte godt å komme seg ut på den elektriske rullestolen, men Solmann var så dårlig til beins at han ikke klarte følge henne. Da bygde han en plattform og et sete til seg selv bakpå rullestolen og så drar de ut på tur sammen. Anna måtte etterhvert flytte på en institusjon i Eivindvik og Solmann reiste hver dag med buss og rutebåt for å besøke henne. På søndagene gikk ikke båten, så da kjørte han scooter 1,5 time hver dag for å besøke Anna. På vinteren kjørte han båt den lange veien.

Jeg tillater meg i å sitere forlaget når de beskriver boken; «I ord og bilde har Osland og Apneseth dokumentert Anna og Solmanns strev for å få vere saman, og den store gleda dei har av kvarandre og styrken dei får frå kvarandre, trass i den vanskelege livssituasjonen. Fokus ligg på det vedunderlege dei får til i lag og kva som er viktig for dei og oss alle. Språket i boka er tilrettelagt for personar med lesevansker og spesielt tiltenkt dei som har hatt slag og har nedsett lese- og talefunksjon.»

Selv om dette er en tilrettelagt bok synes jeg du skulle spør på nærmeste bibliotek om de har den og ta en titt i den.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

FugletribunaletJeg leste Fugletribunalet i mai og har tenkt at jeg måtte skrive noe om den, men det var ikke så mange ord som kom ut. Jeg liker boken, den har en fin historie fortalt på en god måte. Men jeg er ikke overbegeistret.

Allis rømmer fra livet sitt og begynner å jobbe som hushjelp for Bagge. De er et underlig par, med hemninger på begge sider og en historie de verger seg for å fortelle hverandre. I begynnelsen gjør Allis bare som hun får beskjed om, men etterhvert våger hun å vise sine egne følelser og sette ord på det hun tenker. Bagge er en lukket dør, og det tar lang tid før han sier et eneste ord om hvem han er. Han har fortalt Allis at kona er bortreist og det er ikke før han har vært i begravelsen hennes at det går opp for Allis at hun har vært syk.

Dette er en bok der det meste sies mellom linjene, og jeg tror jeg var for utålmodig til å klare å hele tiden tolke og vurdere. Jeg ønsket meg en rett frem historie, og det er ikke det denne boken handler om. Samtidig ble jeg påvirket av de fine strømningene og av følelsene som gjennomsyrer boken. Skyld, skam, ønske om å sone, sorg, tapt kjærlighet – følelsene er kanskje mest i det som en kan kalle det negative registeret, men de blir delt med oss og fremstilt som noe vakkert og noe en må respektere og ikke flykte fra. Jeg vil absolutt anbefale deg å få med deg Fugletribunalet hvis du ikke har lest den. Den har fått flere priser og er også nominert til Bokbloggerprisen 2013.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Halehelten Ludvig av John Granly

Halehelten LudvigI var familie har vi to hovedsaker vi prøver å donere penger til. Den ene er Hjelp til Russland som du ser en link til på siden her og den andre er Evangeliesenteret. Halehelten Ludvig er boken om Ludvig Karlsen som startet Evangeliesenteret sammen med sin kone, Lise. Da Norweigan hadde en konkurranse om hvem som skulle pryde halepartiet på flyene deres vant Ludvig Karlsen den ene gruppen. Han er en mann å beundre og hente inspirasjon fra. Dessverre døde han for noen år siden.

Denne boken forteller kortversjonen om livet han. Han ble født inn i en taterfamilie med mange barn som stadig var på reise, og han ble tidlig en slave for alkohol. Foreldrene hans ble kristne og valgte å slå seg ned på ett sted, i et bittelite hus. Men Ludvig var rastløs, og selv ikke etter han giftet seg med Lise klarte han helt å ta ansvar for livet sitt. De fikk flere barn, selv om de begge var alkoholikere, og fikk ikke beholde dem alle. Etterhvert ble ting så ille for Ludvig at han tenkte på å ta livet sitt. Han satt med geværet i munnen da han trakk av, men skuddet gikk rett i vegen.

Da de begge var slik helt på bunnen ble de med på et møte hvor de begge ble frelst. Og nå begynte en ny type liv for dem. Etter noen år bestemte de seg for å ta inn noen alkoholikere i garasjen og prøve å hjelpe dem til å slutte å drikke og slik ble Evangeliesenteret startet. I dag er der 4-5 senter rundt i Norge som hjelper både alkoholikere og narkomane tilbake til et liv uten dop.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alt det fantastiske som har skjedd på disse sentrene. Vi har besøk av en gruppe fra Varna-senteret i kirken vår hver mars, og da lærer vi mye om både elendighet og glede. Men ikke minst ser vi hvordan mennesker som har vært helt knust får livet og gleden tilbake. Takket være Ludvig og Lise og det arbeidet de startet.

Boken har jeg kjøpt selv

Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen

Hver morgen kryper jeg opp fra havetHver morgen kryper jeg opp fra havet var den aller første boken jeg lastet ned til iPaden min ved hjelp av bibliotekets utlånsapp eBokBib. Jeg hadde sett den blant kulturfond-bøkene og var fascinert av tittelen. Men jeg hadde ikke tatt meg tid til å lese den. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den heller. Den er en liten bok, med korte tekster og den er ganske filosofisk i tonen.

Forlaget skriver; Verden sett, og verden tenkt på. Sølvkreet i dusjen når du kommer hjem sent på natten. Mikroorganismene som bor i hånden din. Melkeveien. Hos Frøydis Sollid Simonsen brytes poetens blikk mot den naturvitenskapelige optikken. Det lille og det store, urhavet og stemmen til den du tenker på, stemmen du helst vil høre, alt det som livet består av kjedes sammen til én stor, evig bevegelse – en utvikling som begynte den gang verden var ny og taus.

Den er ganske fin. Mange av tekstene gjorde inntrykk på meg og ga meg noe å tenke på. Den er som sagt ganske filosofisk, og det er lett å fortsette tankerekkene så langt du vil. Eller å hente seg tilbake og se på teksten på neste side. På iPaden var annenhver side blank, men jeg kikket i boken og så at den ikke var det der, så jeg vet ikke om det var noe med formatet, eller bare en feil.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Ond kjemi av Ulf Ellervik

Ond kjemiOnd kjemi har undertittel; berettelser om mennesker, mord og molekyler og er en fagbok om kjemi. Og da først og fremst dødelig kjemi. Den forteller om ulike giftstoffer og gir eksempler på mennesker som har dødd av dem. Den forteller om de kjemiske forbindelsene vi har i hjernen og hvordan de påvirker oss, den forteller om atombomber, sprengstoff, planter og om molekyler og deres oppbygging. Det er en fascinerende reise i kjemiens verden.

Jeg lærte utrolig mye nytt og skulle ønske jeg kunne huske det alt sammen. Noe sitter igjen, som giftige fargestoffer og hva som er forskjellen på en bensinmotor og en dieselmotor. (Vi kjøpte dieselbil rett etter jeg hadde lest det). Litt om det som skjer i hjernen hadde jeg lest før, men nå fikk jeg det bedre forklart. Fagbøker er ikke egentlig min greie, jeg er altfor lite flink til å lese fagstoff. Men jeg leste i en avis om denne boken og der hadde de brukt som eksemplet en morder som blir beskrevet i denne boken og det gjorde at jeg fikk lyst til å lese den.

Det var verd det. For en fagbok er den svært lite ekskluderende, denne boken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.

Boken har jeg lånt på biblioteket

 

Smakebit på søndag 17. august

17 søndag aug 2014

Posted by astridterese in Boktema, Fagbøker, Kristne

≈ 34 Comments

Tags

Boktema, kristendom, misjonærer, Nord-Korea, undergrunnskirke

Smakebit på søndagUkene bare flyr avgårde og det er allerede søndag
og tid for en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Det verste er at jeg jammen ikke er sikker på hvor denne uken har flydd hen. Jeg vet jeg har lest en del, vært på tur til Stavanger med mannen min, hatt besøk av sønnen min, gått på besøk, cachet litt og spilt litt. Men at det er nok til å fylle opp en uke sier litt om alle de timene jeg må hvile. Ja, ja. Nå er det bare sånn for tiden.

Jeg leser mye Murakami, men må ha litt andre ting innimellom. Litt fordi jeg trenger tid til å tenke på hva jeg har lest og litt for å skille bøkene fra hverandre. Jeg har to stykker liggende her jeg skal skrive om, men de må på en måte synke skikkelig inn før jeg kan si noe om dem. Sist uke fikk jeg en bok fra Depotbiblioteket (Mo i Rana) som jeg må lese før lånetiden går ut. Men det er som jeg gruer meg litt. Den heter Blodrød smeltedigel og handler om undergrunnskirken i Nord Korea. Jeg har lest mye om dette landet det siste året. Og selv om det er veldig interessant er det også rimelig tøff lesning. (Det sier for eksempel litt at den nordkoreanske medforfatteren må være anonym, selv etter at han er død, for at ikke familien skal bli straffet.

Du skal få ett par smakebiter fra boken.

Blodrød smeltedigel omslag_pocket.inddFra innledningen;

Nord-Korea blir ofte kalt «Eremittriket» som befinner seg bak bambusteppet. Jeg synes denne forestillingen om et bambusteppe er helt latterlig. Det ville være lett å titte inn gjennom et bambusteppe, og et slikt teppe kunne lett blitt revet ned og krysset. Nord-Korea ligner mer på et betongrike med stålstenger og lufttette jernhvelv, med grenser som blir nidkjært bevoktet ved hjelp av landminer og militære bunkere.

Og fra en amerikansk rapport fra 2005;

… forfølgelsen av de kristne nå er på et nivå som best kan sammenlignes med Romerrikets brutale fremferd mot de kristne. Jeg tror de tar feil – romerne hadde ikke tilgang til elektrisitet og den moderne teknologi som har bidratt til at helt nye og særdeles grusomme torturmetoder er tatt i bruk.

Etter dette kommer det beskrivelser av noen av disse torturmetodene, men det skal jeg spare deg for.

Fra forlaget:

Når de fleste mennesker tenker på Nord-Korea, ser de for seg bilder preget av mørke, undertrykkelse og død. På disse sidene vil du finne et annet Nord-Korea, et land som en gang var et senter for vekkelse og som er i ferd med å bli det på nytt. Dette er sanne historier med sterke vitnesbyrd fra ulike mennesker som har ofret alt for evangeliet. Les de sterke vitnesbyrdene fra undergrunnskirken i Nord-Korea.

Om å skrive av Stephen King

04 onsdag jun 2014

Posted by astridterese in Fagbøker, Forfattere, Skjebne/biografi

≈ 8 Comments

Tags

adverb, biografi, fagbøker, gramatikk, om å skrive, ordforåd, passive verb, skriving, Stephen King

Om å skrive er en biografi og lærebok skrevet av den kjente amerikanske forfatteren Stephen King. Boken står blant biografiene på jobb og den hører nok mest hjemme der, selv om en også får mange flotte skrivetips i den midterste delen.

Om å skriveBoken er delt i tre deler hvor den første er en biografi om Stephen King hvor han plukker frem episoder fra hele livet sitt som handler om skriving eller hvorfor han skriver. Men vi får også fortellingen om en fattig familie og om hvordan han hadde flere jobber i begynnelsen av sin karriere., før han begynte å tjene penger på bøkene. Del to handler om det King kaller verktøykassen og om hvordan dialog er viktigere enn handling. Eller rettere sagt hvordan handling ikke skal være med i en roman. Det er historien som skal drive det hele og en skal bruke det en har av litterære virkemidler til å fortelle historien uten å beskrive handlingen. Jeg forstod hva han mente da jeg leste det, men jeg er allerede litt forvirret over hvordan. Del tre handler om bilulykken King var utsatt for i 1999 og om hvordan han kom på bena igjen.

I mine favorittbøker (serie) av King; Det mørke tårn, har denne bilulykken en sentral plass i en av bøkene. Der må to av karakterene fra boken komme til ulykkesstedet og hjelpe King for at han skal overleve. Derfor var det spesielt interessant å lese om hva som virkelig skjedde. Og ikke minst å lese nesten ordrett det samme som står i Det mørke tårn boken.

King har et interessant syn på hva det å skrive bøker er. Han mener at det kan regnes som telepati i det at forfatteren og leseren befinner seg på ulike steder og i helt forskjellige år. Og at når leser leser en bok er det som bevisstheten til forfatter og leser møtes. Han sier;

Jeg sa det ikke til deg. Du spurte meg ikke. Jeg åpnet aldri munnen, og du åpnet aldri din. Vi er ikke engang i samme år sammen, for ikke å si samme rom … bortsett fra at vi er sammen. Vi er nær hverandre.
Det er et møte mellom din bevissthet og min.

Ellers skriver han om viktigheten av ordforråd, kunnskap om grammatikk ol. Men det å ha et stort ordforråd må ikke overskygge det å skrive slik at den vanlige leser forstår hva du mener. King bruker et eksempel hvor han sammen ligner H.P. Lovecraft og John Steinbeck. Først fra boken Vanviddets fjell av H.P Lovecraft:

Det læraktigere, uforlignelige og nesten uoppslitelige preget var en iboende attributt ved tingens struktur, og var forbundet med en viss kenozoisk syklus innenfor de virvelløse dyrs utvikling som lå hinsides enhver menneskelig forestillingsevne.

Og så fra boken Vredens druer av John Steinbeck:

Noen av [eierne] var vennlige fordi de hatet det de måtte gjøre, og noen av dem var sinte fordi de hatet å være grusomme, og noen av dem var kolde fordi de hadde funnet ut for lenge siden at en ikke kunde være eier unntagen en var kold.

Slik kunne jeg i grunnen fortsatt, med eksempler og sitater om banning, avsnitt, passive verb, adverb osv. Men i grunnen ønsker jeg heller at du skal lese boken selv. Hvis du liker King vil du få et fint innblikk i livet hans og lære om hva han legger vekt på når det gjelder skriving. Og er du ingen stor fan kan du helt sikkert ha like mye utbytte av skriverådene som jeg føler jeg hadde. Noen av dem gjelder igrunnen bare når du skriver prosa, men mange kan godt tilpasses det å skrive blogg.

Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida

31 fredag jan 2014

Posted by astridterese in Bøker, Fagbøker

≈ 5 Comments

Tags

autisme, David Mitchell, japan, Naoki Higashida, spørsmål og svar

Hvorfor hopper jegHvorfor hopper jeg er skrevet av tretten år gamle Naoki Higashida fra Japan. Han ble diagnosert med autisme da han var seks år. Etterhvert lærte han seg å kommunisere ved hjelp av en alfabettabell hvor de førti mest brukte japanske tegnene var skrevet ned. Han ble flinkere og flinkere og skriver nå historier og blogger i tillegg til at han har skrevet denne boken om hvordan det er å være autist.

Boken er delt opp i små kapitler hvor Naoki svarer på Uten navnspørsmål. Ordene hans er både enkle og kompliserte. Han forklarer enkelt hvordan det er å være autist, men samtidig er det komplisert for oss som står på utsiden. Det var imidlertid flere av kapitlene som satt spor hos meg. Tanker jeg ikke hadde tenkt før og spørsmål jeg ikke har stilt. Hvorfor liker for eksempel en person med autisme ikke berøring? Hva gjør at en autist trives så godt i vann eller ute i naturen?

Svarene får du i boken og jeg anbefaler deg virkelig å ta deg tid til å lese denne.

Naoki Higashida

Naoki Higashida

Enten du kjenner noen med autisme eller ikke. En dag får du kanskje bruk for å vite hvordan du skal kommunisere, ta deg tid og få kontakt med et barn med spesielle behov.

Mange har skrevet lange og flotte anmeldelser om denne boken, og istedenfor å prøve å etterligne dem får du en liste over gode anmeldelser her:

  • Beathes bokhylle
  • Pias kulturkrok
  • Med bok og palett
  • Bok Karete
  • Julies bokbabbel
  • Aftenposten
  • Atferd, trening og hverdag

Boken har jeg fått av Pantagruel forlag

[http://www.youtube.com/watch?v=o1YPtBAcJ7w]

 

84 Charing Cross Road av Helen Hanff

13 lørdag jul 2013

Posted by astridterese in Fagbøker

≈ 7 Comments

Tags

84 Charing Cross Road, bøker, Frank Doel, Helene Hanff

84 Charing Cross Road er en brevroman av Helen Hanff fra 1970. Den inneholder brevene mellom henne og Frank Doel. Han var innkjøper hos antikvariatet Marks & Co i London. Helen og Frank korresponderte i 20 år. I begynnelsen bare om bøker, men etterhvert ble brevene også mer personlige.

Fra forlaget:

84 Charing Cross RoadIt all began with a letter inquiring about second-hand books, written by Helene Hanff in New York, and posted to a bookshop at 84, Charing Cross Road in London. As Helene’s sarcastic and witty letters are responded to by the stodgy and proper Frank Doel of 84, Charing Cross Road, a relationship blossoms into a warm and charming long-distance friendship lasting many years.

Boken inneholder brevene som ble sendt mellom Helen og Frank i årene fra 1949 til 1969. I begynnelsen er brevene strengt forretningsmessige, men etterhvert får Helen lære om et etterkrigs-London hvor det er mangel på det meste. Og for å hjelpe til sender hun pakker med mat både til Frank og til de andre på kontoret. Men det er likevel forholdet mellom de to, den forretningsmessigste Frank og bokelskeren Helen som er den fantastiske delen. Jeg klarer ikke helt uttrykke hva jeg mener. Jeg bare falt så pladask for denne lille boken og de flotte brevene.

Boken anbefales alle bokelskere og jeg anbefaler å ta en titt innom Siljes skriblerier for å lese hva Silje har skrevet om boken. Hun omtaler den grundig og fint, samtidig som hun tenker litt rundt det udefinerbare med denne boken. Det at det er så vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive den.

Lagre

Mørkets rike av Barbara Demick

03 mandag jun 2013

Posted by astridterese in Fagbøker

≈ 7 Comments

Tags

Barbara Demick, fattigdom, hungersnød, Kim Jong-un, kommunisme, Korea, Nord-Korea

Mørkets rike er en reportasje fra Nord-Korea, skrevet av den amerikanske journalisten Barbara Demick. Den er den andre boken jeg leser om Nord-Korea på kort tid, og en utrolig fascinerende bok. Den første boken jeg leste var Ni år på flukt fra helvete av Eunsun Kim.

Nord-Korea er et av de mest hemmelighetsfulle land i verden i dag. Journalisten Barbara Demick tar oss med inn i et samfunn få kjenner og viser hvordan det er å leve i dette undertrykkende og totalitære regimet. I Mørkets rike følger vi livet til seks nordkoreanere over en periode på 15 år.

Dette er en utrolig sterk bok om et land jeg ikke visste noen ting om før jeg begynte å lese om det. Vi ser bildene av Kim Jong-un og ler av den rare figuren han gjør (Spesielt i Kim Jong-un ser på). Men det vi ikke får se er et helt folk som lider under det totalitære regimet. Nord-Korea er i dag den eneste «fungerende» kommuniststaten hvor det er forventet at mat og klær skal komme fra staten og hvor økonomisk frihet er forbudt. I praksis er landet et u-land med mennesker som gjør hva som helst for å overleve.

Barbara Demic har skrevet en meget engasjerende bok. Vi blir kjent med 15 ulike mennesker (som på ulike måter har «hoppet av» og nå lever i Sør-Korea). De forteller om barndom og oppvekst, om oppvåkning, redsel og straff. Noen av dem har prøvd å flykte flere ganger og har blitt hardt straffet inni mellom. Andre har hatt hjelp av familiemedlemmer som har flyktet før. Og alle har de forlatt noen i Nord-Korea og lever med skyldfølelse overfor dette.

Historiene til disse menneskene var så sterke og involverende skrevet at jeg fortapte meg i denne boken. Den følgte meg rundt i flere dager og gjorde også at jeg så tv-programmer om Nord-Korea på NRK. Jeg har vel ikke tenkt på menneskene i Nord-Korea på denne måten før. Det har vært et så lukket land at det ikke har vært noen informasjon å hente om levevilkår eller historie. Det er det offisielle Nord-Korea vi kjenner, og det er på tide å prøve å bli kjent med de virkelige menneskene og historiene bak fasaden.

Jeg anbefaler denne boken sterkt. Den er et tydelig vitnesbyrd om hungersnøden i Nord-Korea på 90-tallet og om hvor hardt dette folket lider. Les den!

← Older posts
mai 2025
M T O T F L S
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  
« apr    

Leser nå

Sengelektyre

Ebok

2025 Reading Challenge

2025 Reading Challenge
Astrid Terese has

read 87 books toward her goal of 450 books.

hide

87 of 450 (19%)
view books

Tegneserier

26 / 200 tegneserier. 13% done!

Ebøker

15 / 30 ebøker. 50% done!

1001-bøker/klassikere

1 / 12 1001-bøker/klassikere. 8% done!

Bøker fra egen hylle

26 / 100 bøker fra egen hylle. 26% done!

Astrid Terese’s books

Håpets vinger
really liked it
Håpets vinger
by Natalie Normann
Drømmen som brast
really liked it
Drømmen som brast
by Natalie Normann
The Cat Who Saved Books
really liked it
The Cat Who Saved Books
by Sōsuke Natsukawa
Zero In
really liked it
Zero In
by Dean Koontz
Corkscrew
really liked it
Corkscrew
by Dean Koontz

 


goodreads.com

Goodreads

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Oppsummering april -25

RSS Bentebing’s weblog

  • Bomullsengelen

RSS BokBloggBerit

  • Oppsummering april og statistikk fyrste tertial 2025

RSS Boktanker

  • Hans og Grete

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Lesemåned april 2025

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Lest i januar

RSS Elikkens bokhylle

  • Gullungen, av Gunn Marit Nisja

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Sanders av Tor Åge Bringsværd

RSS I bokhylla

  • Helgelektyre(700)

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS Jeg leser

  • Den fremmede ~ Albert Camus

RSS Kleppanrova

  • 0ppsummering April, 2025

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Rydding på bloggen

RSS Leselukke

  • Årene - var det dette vi ønska oss?

RSS Min bok- og maleblogg

  • Dagfinn Johansen: Herleik. En roman om pest og kjærlighet 2024

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • Månadsoppteljing #119 | April i bøker

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • En kort helg med besøk til 4 dagsturhytter på to flotte turdager

RSS Tones bokmerke

  • Postkortet av Anne Berest – kan ikke unngå å trekke paralleller til vår tid

RSS Tulleruska’s World

  • Whiskey from small glasses

RSS Ågots bokblogg

  • Granta: Best of young british novelists 2023

Profile for englene

Siste kommentarer

  • Robert W til Smakebit ~ Tid
  • Lottens Bokblogg til Smakebit ~ Tid
  • Lottens Bokblogg til Smakebit ~ In the Lives of Puppets
  • En söndagssmakbit ur Bitarna – enligt O til Smakebit ~ In the Lives of Puppets
  • stjernekast til Smakebit ~ Ryper i solnedgang

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Besøkende

Flag Counter

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami historisk roman Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.