Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr “kledd som en gutt” på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må “skifte kjønn” når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som “bare” hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. “Redningen” hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et “ikke-ord” hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så “råtten” at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å “okkupere” Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den “sterke” kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har “forkjempere” som hver dag går ut i “krigen” for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.