Smakebit – Himmelstrand

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagI dag er det akkurat en uke til jeg drar på ferie. Den nye jobben til mannen min gjør at han ikke kan ta ferie om sommeren, så da blir det ferie om høsten. Jeg liker egentlig det, men denne ferien har det kjens lenge ut å lenge å vente på. Heldigvis skal jeg ikke på campingferie. Det er ikke fordi jeg har noe imot den typen ferie, men fordi jeg nettopp har lest Himmelstrand av John Ajvide Lindqvist.

HimmelstrandBak på boken står det at forfatteren sier dette er den rareste og vanskeligste boken han har skrevet, og jeg har lyst til å replisere at det er den rareste og vanskeligste boken jeg har lest. Men det er bare nesten sant. Men rar, det var den. Vanskelig og. For det er ikke noe som gir mening. Forfatteren gir ingen forklaringer på hva som skjer eller skjedde. Det er bare en mengde hendelser som skjer en gruppe mennesker og så er det over. Ferdig med den boken. Samtidig kunne jeg ikke slutte å lese heller. Historien var spennende og grøssende og uhyggelig, og koselig, varm og menneskelig i tillegg.

Jeg liker ikke thillere som starter som vanlige romaner og blir skumle i siste tredjedel. Skal det være thriller, så skal det være thriller. Denne er blant dem som er skumle tvers igjennom. En gruppe mennesker som sover i campingvognene sine på campingplassen våkner en morgen i en annen verden. Eller kanskje er det som hos Murakami en sideverden som tangerer vår. Der opplever de uforståelige og grusomme ting, og prøver å jobbe sammen og hjelpe hverandre. Men den største skrekken er at de ikke forstår noen ting.

Smakebiten, som jeg deler på Flukten fra virkeligheten, er fra den grøssende delen:

Isabelle svaier der hun står på kne med armene utstrakt. Hun skjønner ikke. Blodet holder på å forsvinne. Alt som strømmer ut av kroppen hennes absorberes i bakken like fort som det renner ned. Det ligger riktignok blod igjen på bakken, men ikke i nærheten av den mengden hun allerede har ofret og
Mer. Mer.
fortsetter og ofre.
Mer.
Det er tydeligvis ikke nok. Arteriene i armene er for tynne, hun må gi dem mer.
Alt.

Så selv om jeg synes denne boken er rar og vanskelig så likte jeg den. En må på en måte godta at her kommer en ikke til å finne mening, men samtidig; Kanskje meningen ligger i hvordan disse menneskene reagerer på det ukjente. Kanskje. For mer enn noe annet så hadde denne boken fine karakterbeskrivelser, og karakterene hadde interessante historier. Så den anbefales.

Himmelstrand har jeg fått av Cappelen Damm.

Hesten på Utvær

Tags

, , , , ,

Dette diktet, lærte jeg på Jakob Sande-kvelden, var et av de diktene Jakob Sande selv syntes var blant de beste han hadde skrevet.

Hest i vann

Hesten på Utvær

Det levde ein hest utpå Utvær øy,
~ dei kalla ham Gråen Gamle.
Han levde sitt liv på vatn og høy,
og no var han gamal, men før han fekk døy
og heim til sine samle
han måtte på sjøen ramle.

Det hende ein haustdag med hustre ver
~ i fjella timde dei snøen ~
at Gråen gjekk ute på svaberga der
og beitte seg ned mot dei sleipe skjer
som ligg under heimebøen
og stupna bardus i sjøen.

Ei ramling i berget ~ so kom det eit brak
so høgt det i heia dunde.
Og Gråen var frampå med annsame tak,
men var ikkje skodd, han fall att og bak,
og halvkjøvd av sjø han stunde
med augo av redsla runde.

I stova sat gardsfolket, varmt og trygt
og småsov den dimme døkken.
Men brått vart dei vekte av noko stygt,
ut for dei alle og lyste med lykt,
og tenkte på draugen og nøkken.
So fekk dei den store støkken.

Dei skyna såpass at mot slik kommers
var våpenet huspostillen.
So stødde dei under med salmevers,
for no skulle, betterdø, draugen til pers,
den helvetes krokodillen
som rugar ut pestbasillen.

Og uroa vart både hund og katt
med lesing, bøn og synging.
Dei stridde mot skrymtet til langt på natt,
men vart ikkje kvitt det, for støtt kom ho att
denne rastlause, døyvde dynjing
blanda med kaldsleg stynjing.

Slik enda den strid mellom draug og hest
at Gråen gav opp, mismodig.
Med hovane framme var avslitne mest,
slipte mot berget til siste rest
so beinpipa lyste blodig
mot tangvasen, mykt og frodig.

Å lese Guds ord er so god ein skikk,
~ å synge det og, forresten.
Gud unne oss alle til siste nikk
å oppfylle skrifta til punkt og prikk,
og stø oss til Ordet og presten.
~ Men Herren forbarme hesten!

~ Jakob Sande, fra diktsamlingen Sirius (1955)

Smakebit på søndag 16. august

Tags

, ,

Smakebit på søndagDet er slutt på sommerferien, for noen, søndag og på tide med et nytt smakebit på søndag innlegg hos Flukten fra virkeligheten. Jeg skriver «for noen» fordi jeg ikke har vært på ferie enda. Men nå er det bare 14 dager til.

Smakebiten min i dag kommer fra Simon Stangers nye roman Det som en gang var jord som jeg skrev om i går HER. Jeg klarer ikke bli ferdig med den og tenker mye på ulike avsnitt. Den handler om okkupasjon og noen menn som graver en tunnel under muren og til landet på den andre siden og om flyktninger. Men i dag skal jeg dra frem et avsnitt som jeg ikke tok med i omtalen min. Jeg skrev at jeg synes Stranger er god på å formidle følelser mellom mennesker, men jeg tok ikke med noe eksempel på det. Så nå skal du få det eksempelet her istedenfor:

Det som en gang var jordSå ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige, beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet en et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.

Fra forlaget:

Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én.

I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære.

Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Befolkningen har mat å velge mellom, og Mikael finner igjen spor av glede i blikket til Miriam og Isak, hans kone og deres åtte år gamle sønn. Kanskje kan kjærligheten mellom dem likevel reddes.

Håpet om å komme vekk og starte på nytt vekkes, men idet muligheten åpner seg, må også Mikael ta et valg som bryter med alt han står for.

Men finnes det egentlig valg i situasjonen han befinner seg i?

Det som en gang var jord beskriver en verden ikke langt fra vår egen. Det er en bok om ikke å gi slipp, om lengselen etter det tapte, og om å holde håpet levende, selv i det mørkeste mørke.

Det som en gang var jord av Simon Stranger

Tags

, , , , , ,

Det som en gang var jordDet som en gang var jord er den nyeste romanen til Simon Stranger. Han har vist et sterkt og økende engasjement for flyktninger i romanene sine. Noe som kom sterkt til syne i ungdomsbøkene Barsakh og De som ikke finnes. Denne gangen handler det om et okkupert område og en tunnel som graves under jorden.

Jeg leste denne romanen for noen dager siden, men da jeg prøvde å sette meg ned og skrive om den, klarte jeg det ikke. Det handler om følelser denne romanen vekket i meg. Jeg har en god venn som kom til Norge som mindreårig etter å ha flyktet gjennom hele Europa. Jeg har ikke spurt han om å få dele historien hans, så det kan jeg ikke gjøre. Han krysset den norske grensen i 2009 og fremdeles trenger han å snakke om flukten, og alt jeg kan gjøre er å lytte. En av de tingene han sier som har bitt seg fast i meg er «Det er så mange folk på veien». Med det mener han at det er flyktninger på vei fra et land til et annet over hele Europa. Han forteller om en park i Paris som er så full av flyktninger, papirløse flyktninger, at det er kamp om plass til å sove. Det er ungdomsromanen De som ikke finnes som handler om disse menneskene, men du finner også en flyktninger i Det som en gang var jord.

Så for å gå tilbake til det jeg tenker om denne nye romanen. Vi møter Mikael, Miriam og Isak. De var en gang en vanlig familie i et vanlig land og hadde gode jobber på universitetet. Men så skjer det en okkupasjon, universitetet blir stengt og de blir flyttet til et hus utenfor byen. De finner seg jobb, men tjener ikke mye, og det er heller ikke mye å kjøpe i butikkene. Okkupasjonsmakten holder igjen forsyningene. Mikael bestemmer seg for å være med på å grave en tunnel under muren og til nabolandet, for der å kunne handle mat og andre livsnødvendige varer. Etter at tunnelen er ferdig forsyner de også butikkene. Men det å se landet på den andre siden vekker en lengsel i Mikael etter å flykte.

Med det samme vekker denne romanen tanker om Gaza og okkupasjonen det. Det er vel det området jeg først tenker på når jeg tenker på forsyningstunneler under jorden. Men romanen definerer ikke hvor okkupasjonen foregår og den kan også være en fremtidig okkupasjon. Dette er en kort, men som jeg tidligere nevnte, en meget sterk roman, som vekker et sinne og en fortvilelse over hvor urettferdig verden er. Samtidig er dette en umiskjennelig Stranger roman. Jeg har lest alt det han har skrevet og kjenner igjen måter å beskrive ting på fra mnem. For eksempel beskrivelsen av da Mikael løper gjennom et område som har blitt bombet og vi «får se» mer av omgivelsene enn andre forfattere ville lagt inn:

Mikael fortsetter over enda en sammenrast bygning, tråkker over restene av en kjøkkenvegg, med hvite fliser og smadrede skap … Han klatrer over liket av en tykk dame i sort skjørt, og klyver over et veltet badekar før han kommer ned til veien igjen.

Jeg liker denne måten å legge inn detaljer i hendelsesforløpet og anbefaler at du leser mnem hvis du også kan se det vakre i detaljer. Jeg synes også Stranger er dyktig til å beskrive det som skjer mellom mennesker. Igjen er det detaljene som blir trukket frem og som gir gjenklang i følelser. Men også naturen, verden, spiller en rolle. Romanen slutter slik:

For alt som lever er som en bølge som stiger opp fra bakken før det synker sammen, smulder opp og forsvinner.

Vakkert, lyrisk og tankevekkende.

Det er ingen hemmelighet at når du har lest helt hit så forstår du at jeg elsker boken. Det er en stund siden en bok rørte meg sånn at jeg måtte jobbe med meg selv for å klare å skrive om den. Den er en roman en husker, en roman en bærer med seg. Og, håper jeg, en roman som gjør mennesker mer opptatt av dem som er på flukt. En roman som gir deg lyst til å hjelpe, til å gjøre en forskjell.

Det som en gang var jord har jeg fått av Tiden forlag

Smakebit på søndag 19. juli

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagDet er en stund siden jeg har vært med på Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten, så det er typisk at jeg finner ut jeg skal være med når Mari har tatt ferie! Det en stund siden jeg har vært på bloggen i det hele tatt. Jeg fikk skrevet et innlegg på fredag og det var første gang på lenge. Det er hverken det at jeg er lei av bloggen eller lei av bøker, men jeg trengte vel en pause. Pauser er det heldigvis lett å ta på sommeren. 2015-07-18 20.29.32

Jeg leser ganske lite for tiden og, men det skyldes at jeg har tatt opp igjen en gammel hobby. Før strikket jeg en mengde duker og så gikk det flere år før jeg nå i vår plutselig begynte igjen. Nå synes jeg det er virkelig gøy, og tenker det er mange som skal få strikkede duker til jul i år. (Jeg holder på med den røde) Jeg klarer ikke strikke og lese samtidig, så akkurat nå strikkes det mer enn det leses. Men, jeg har fått hund og må gå tur med han to ganger om dagen (mannen min tar morgenturen), og da hører jeg på lydbok. Det gjør at jeg iallefall får lest/hørt noen bøker.

Jeg har to bøker som jeg skifter litt innimellom når jeg faktisk leser. Begge involverer Haruki Murakami. Den ene er hans intervjuer med mennesker som ble berørt av sarin angrepet på Tokys undergrunn; Underground. Og den andre en biografi om Murakami som heter Haruki Murakami and the music of words. Begge er litt tungleste, men jeg håper jeg skal klare å fullføre dem før jeg må levere dem tilbake til biblioteket. Smakebiten kommer fra biografien og er et sitat av Murakami fra en tale han holdt på universitetet i California;

Haruki Murakami and the music of wordsMy style boils down to this: First of all, I never put more meaning into a sentence than is absolutely necessary. Second, the sentences have to have rhythm. This is something I learned from music, especially jazz. In jazz, great rhythm is what makes great improvising possible. It’s all in the footwork. To maintain that rhythm, there must be no extra weight. This doesn’t mean that there should be no weight at all – just no weigh that isn’t absolutely necessary. You have to cut out the fat.

Fra forlaget:

As a young man, Haruki Murakami played records and mixed drinks at his Tokyo Jazz club, Peter Cat, then wrote at the kitchen table until the sun came up. He loves music of all kinds—jazz, classical, folk, rock—and has more than six thousand records at home. And when he writes, his words have a music all their own, much of it learned from jazz. Jay Rubin, a self-confessed fan, has written a book for other fans who want to know more about this reclusive writer. He reveals the autobiographical elements in Murakami’s fiction, and explains how he developed a distinctive new style in Japanese writing. In tracing Murakami’s career, he uses interviews he conducted with the author between 1993 and 2001, and draws on insights and observations gathered from over ten years of collaborating with Murakami on translations of his works.

Bålet av Bergljot Hobæk Haff

Tags

, , , , , , ,

BåletBålet er en kort, men sterk, roman av Bergljot Hobæk Haff. Jeg fant frem til den etter å ha lest et stykke om den i Nikolaj Frobenius bok Herlige nederlag. Der sier han om boken; «som ligger litt bortgjemt i den store norske bokheimen, men som faktisk burde hatt klassikerstatus.» Dette gjorde meg nysgjerrig nok til å låne romanen på biblioteket. Dette er en roman som nesten er umulig å beskrive uten å bruke en mengde sitater. Språket er så vakkert og så full av mening, og de korte 100 sidene så utrolig fulle av menneskets gode og onde natur. Jeg ble fanget inn i romanen og følte den på kroppen på en måte som vekte tanker og følelser jeg ikke hadde tatt frem på en stund.

Bålet handler om en liten bygd, om menneskene der og tankene deres. Men sentrerer rundt lærerinnen, skomakeren og en mann som kaller seg Allan. De har alle kommet til bygda langs landeveien, lærerinnen er der da romanen begynner men ingen tenker noe spesielt om henne. Skomakeren kommer i begynnelsen av historien og etter han har vært der i omtrent ett år kommer Allan. Sistemann er en laps eller en form for sjarlatan, men ser svært elegant ut for bygdefolket. Han har også evnen til å skape ufred og strid uten at det er klart hvor de ulike tankene har sin opprinnelse.

Romanen er skrevet som en øyenvitneskildring. Og om nettopp øyenvitnet står det; Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Romanen er tidløs. Den er skrevet i 1962, men den har ingen setninger eller beskrivelser som kan tidfeste historien for oss. Frobenius skriver: «Hobæk Haffs romanpersoner har tilsynelatende ingen ting med vår tid å gjøre. De opptrer under andre samfunnsforhold, står på siden, er unntaksmennesker.» Romanen beskriver bygden, lærerinnen, skomakeren og Allan. I tillegg til noen få av bygdefolket, men det er ikke selve personene den handler om. Snarere tankene og følelsene deres. Allan er en mann som ønsker å skape ufred, han er der for å ta bort velviljen og tilliten bygdefolket føler. Men samtidig sier Hobæk Haff; «kan han ikke skape følelser der de ikke finnes». Så han drar frem de smålige og skjulte sidene hos dem han treffer, på en måte som gjør at de ikke anklager ham for det.

Lærerinnen blir grundig beskrevet i det første kapittelet, ved første øyekast. Men egentlig er det ingen som vet noe om henne. Hun er bare lærerinnen; «Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.» Det eneste de bemerker er at hun har lange ben og heller litt til siden når hun går. Men det er bare greit, for da kjenner man henne igjen på avstand. Hun er flink til å helbrede småskader og sår og fjerner lopper og lus uten å bry foreldrene. Hun passer også på at barna ikke har hull på strømpene og har et lager med sokker til erstatning.

Det er da skomakeren kommer det kan anes noe mer med lærerinnen. Hun henter han på verkstedet om kvelden og tar han med til skolestuen. Der lager han til gymnastikksal til elevene. Skomakeren er en stor mann, men har uforholdsmessige korte bein. Når bygdefolket ser dem sammen på veien mellom skomakerverkstedet og skolehuset tenker de: «En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.»

Skomakeren er en mild mann. Når han sitter bak disken i skomakerverkstedet er det ingen som kan se de korte bena og snart glemmer folk dem. Vi får vite lite om ham, men det står noe i slutten av kapittelet der skomakeren har kommet til bygden: «Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.»

Det kan anes noe mellom lærerinnen og skomakeren. Noe sart og forsiktig som ville blitt ødelagt om det omtales. Men I korte små blikk kan vi se dem sammen. Som når skomakeren jobber i gymnastikksalen; «Selvsagt hendte det at bankingen stilnet, men hvem skulle ha interesse av å stoppe opp og merke seg hvor lang tid det gikk før arbeidet ble gjenopptatt?» Bygdefolket ser dem, men ennå i den troskyldige og velvillige tonen de har seg i mellom; «Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.»

Men så kommer da altså Allan. Det er nesten som det lugger i mot og jeg ikke har lyst til å skrive videre. Det hadde vært så fint om historien sluttet her. Men vi må også besøke ondskapen. «Omtrent på årsdagen for skomakerens ankomst trådte en annen langveisfarende inn i kafeen. Sett med fattigfolks øyne var mannen rasende elegant av ytre, og innbød straks til nærgående interesse. Men sannheten var nok heller den at han lignet en laps.»

Han forhører seg straks om skomakeren. Kan det være han har truffet han før? «Men når det gjaldt lærerinnen, var den fremmede ganske annerledes tilbakeholdende». Likevel tar han inn som losjerende på skolehuset og ikke i rommet over kafeen som står til disposisjon for reisende. Om det skriver Hobæk Haff: «Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket.» De har en krangel den først dagen, observert av en gutt som står og smugkikker. Kan det være at dette også er mennesker som kjenner hverandre. Og hva vil denne nye fremmede synes om forholdet som har oppstått mellom lærerinnen og skomakeren? Han gleder seg ikke over det, det er sikkert.

Der tar det slutt med lapper jeg har lagt i boken. Det er ikke slutt på de vakre og tankevekkende ordene til Hobæk Haff, snarere tvert imot. Men det er slutt på freden, tilliten og den troskyldige måten bygdefolket ser på hverandre. Allan sitter på kafeen hver kveld og lærer bygdefolket triksing i kortspill, han danser og han sjarmerer. Men innimellom sier han ting som får bygdefolket til å tenke på en ny måte. «Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.» De ser det negative istedenfor det positive og de begynner å se ned på hverandre, lærerinnen og aller mest skomakeren. For det er han Allan vil bli kvitt. Det hele kulminerer i et bål, og en jaget skomaker. Men det tror jeg det er best du lese om selv.

Bålet ga meg veldig mye. Både tankemessig og følelsemessig. Den gikk så inn under huden på meg at jeg strevde med å lese om hvordan det gikk. Og så tenker jeg om det er sånn det er i virkeligheten? Er det så lett å bli lurt av noen som legger vekten på det negative? Og hvordan tenker jeg om mine medmennesker? Er jeg positiv, tillitsfull og uskyldig, eller heller jeg mot det motsatte? Jeg håper på det ene og frykter det andre, men mens jeg tenker på det anbefaler jeg sterkt at du leser Bålet.

 

Legende

Tags

, , , ,

Moses

Legende

Moses opplyfte sin lange stav
og skilde Det raude hav.
Frå strand til strand stod ein vasskanal
romsleg som Jordans dal.
og Moses ropte: Fylg på, fylg på!
Farao kjem, og Gud hjelpe oss då
om ikkje vi alle er langt her ifrå
på veg mot det lova landet.

Og taktfast til tonar av horn og lur
skreid flokk på flokk til havs etter tur
rettleid av prestestandet.
Kamelane vogga i vyrdeleg gang
men glei opp-på sleipe maneter og tang
og skreik so dei skremde smalen.
Hokrande på sine lange bein
smatt krabben i ly under tarestein,
og hummaren slo med halen.

Men inn for den vassblanke, håle mur
stod fisken som attom eit spegelglasbur
og bisna på denne skreia.
Storkveita låg der i kongeleg ro
men flundra var sakte meir nyfiken, ho,
og våga seg heilt fram i leia.
Det glimta i buken på steinbit og ål,
og hysemor storma so vyrdlaust mot mål
at knapt ho fekk snu før ho landa.
Seien kom sendande, smellfeit og gild
og jaga fram stimar av fin kokesild
som mest kunne takast med handa.

Men då kom det liv i smågutane der!
Reint styrlause vart dei, som rimeleg er,
og uråd å halda i age.
Dei skreik: Onkel Moses, ver nådig no,
stans opp, og gjev katen i Farao,
han får nok ei ny landeplage!
Og Moses, forstandig og barnekjær,
fann ut at det var likast å fire her,
og dermed lyfte han luren:
Eit jubelrop helsa det klåre signal,
og smågutenevar i tusental
slo inn i den våte muren.

Vassdrivet stod som ein fossesprut
kvar gong ein lyr eller sei drog ut
og inn på det turre hala.
Men han som fyrst kloa i storkveita slo,
laut påkalle hjelp både ein gong og to
før trygt ho i tanga sprala.
So dunga då fisken seg litt etter litt,
ja, jamvel dei minste var frampå med sitt,
som bladsild og småmakrelar.
Og då dei så trøytna og gav seg med kvart,
då synde det seg at det samanlagt vart
ei føring på fem pakk-kamelar.

Det vart vel ein kveld i Arabialand
med steinmura gruer på skjelkvit sand,
og fresing i steikepanna.
Kvar einskild fekk ete seg stappande mett
og sutalaust velje sin eigen rett,
og etterpå vanka det manna.
Men tett under land steig det bobler opp,
der Farao låg, den forvorpne kropp,
med hestar og generalar.
Og difor skal Herren skje takk og pris
som fører sitt folk på forunderleg vis
til song i Judea dalar!

~ Jakob Sande, fra Korn og Klunger (1950)

Us Two

Tags

, , , , , ,

~ pooh.wikia.com

~ pooh.wikia.com

Wherever I am, there’s always Pooh,
There’s always Pooh and Me.
Whatever I do, he wants to do,
«Where are you going today?» says Pooh:
«Well, that’s very odd ‘cos I was too.
Let’s go together,» says Pooh, says he.
«Let’s go together,» says Pooh.

«What’s twice eleven?» I said to Pooh.
(«Twice what?» said Pooh to Me.)
«I think it ought to be twenty-two.»
«Just what I think myself,» said Pooh.
«It wasn’t an easy sum to do,
But that’s what it is,» said Pooh, said he.
«That’s what it is,» said Pooh.

«Let’s look for dragons,» I said to Pooh.
«Yes, let’s,» said Pooh to Me.
We crossed the river and found a few-
«Yes, those are dragons all right,» said Pooh.
«As soon as I saw their beaks I knew.
That’s what they are,» said Pooh, said he.
«That’s what they are,» said Pooh.

«Let’s frighten the dragons,» I said to Pooh.
«That’s right,» said Pooh to Me.
«I’m not afraid,» I said to Pooh,
And I held his paw and I shouted «Shoo!
Silly old dragons!»- and off they flew.
«I wasn’t afraid,» said Pooh, said he,
«I’m never afraid with you.»

So wherever I am, there’s always Pooh,
There’s always Pooh and Me.
«What would I do?» I said to Pooh,
«If it wasn’t for you,» and Pooh said: «True,
It isn’t much fun for One, but Two,
Can stick together, says Pooh, says he.
«That’s how it is,» says Pooh.

~ Alan Alexander Milne

Smakebit på søndag 21. juni

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagI går feiret vi mannen min sin 50-års dag med stort selskap, hjemme der vi bodde før. Vi overnattet hos min mor hele helgen og nå har vi akkurat kommet inn dørene hjemme. Det var et nydelig selskap, og et godt møte med familie og venner. Neste helg skal vi feire igjen, da hjemme hos mine svigerforeldre på Østlandet.

Før jeg gjør noe annet må jeg skrive et smakebit-innlegg. Jeg leser Underground av Haruki Murakami. Han har intervjuet 70 mennesker som ble påvirket av gassangrepet i undergrunnen i Tokyo 20. mars 1995. Så dette er en faktabok og ingen roman, men likevel sterkt påvirket av Murakamis skrivestil. Jeg har nettopp lest en annen bok av Murakami som het The strange library. Det er en liten fantasyroman for barn og som anbefales om du kan få tak i den. Jeg lånte den på biblioteket.

Men tilbake til Underground. Smakebiten er fra et stykke om den ene av dem som utførte angrepet, Hayashi:

Underground«I could feel my heart pounding in my chest – though where else would my heart be?»

There was no way for Hayashi to refuse. «This is just yoga of the Mahamudra» he kept telling himself. Mahamudra being a crucial discipline for attaining the stage of the True Enlightened Master.
When asked by Ashara’s legal team whether he could have refused if he had wanted to. Hayashi replied: «If that had been possible, the Tokyo gas attack would never have happened.»

Fra forlaget:

The true story behind an act of terrorism that turned an average Monday morning into a national disaster. In spite of the perpetrators’ intentions, the Tokyo gas attack left only twelve people dead, but thousands were injured and many suffered serious after-effects. The novelist Haruki Murakami interviews the victims to try and establish precisely what happened on the subway that day. He also interviews members and ex-members of the doomsday cult responsible, in the hope that they might be able to explain the reason for the attack and how it was that their guru instilled such devotion in his followers.

Smakebit på søndag 14. juni

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagDet er en ny fin sommersøndag, og på tide med en smakebit
hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen har vi hatt besøk av barnebarnet vårt. Fordi vi har flyttet er veien blitt lenger. Men vi drar med toget og sitter i familievognen, så da er det mye som tar oppmerksomheten og gjør turen kortere. Det hjelper. I dag er det på tide å dra hjem igjen, men heldigvis ses vi allerede neste helg i mannen min sin 50-års dag.

Jeg var på biblioteket her i Flekkefjord for å gjøre meg kjent og fant da et par bøker om litteratur. Jeg valgte dem fordi det står om Murakami i begge to. Men det står også mye annet fint. Den første heter Herlige nederlag og er skrevet av Nikolaj Frobenius. Smakebiten er hentet fra Bålet av Bergljot Hobæk Haff (som Frobenius skriver om), men kan leses som en generell betraktning og uten sammenheng:

Herlige nederlag«En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.»

Fra forlaget:

Boken inneholder en samling artikler og intervjuer om litteratur og film, bl.a. betraktninger om samtidslitteratur og klassikere, om tilstanden i norsk film og filmens fortellemåter og intervjuer med den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk og den danske dogmefilm-manusforfatteren Mogens Rukov. Forfatteren reflekterer også rundt sine egne arbeider innenfor litteratur og film, bl.a. mottakelsen av romanen Teori og praksis.