Smakebit – Den første sten

Tags

, ,

Smakebit på søndagJeg har en fin helg denne pinsehelgen. Huset er fullt av barn, svigerbarn og barnebarn og jeg elsker å ha dem alle rundt meg. Travelt er det selvfølgelig og, men sove kan vi gjøre etterpå. Det jeg merker det går mest utover er lesing, men det kan jeg også ta igjen. I dag er det smakebit tid og det vil jeg være med på. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg leser egentlig litt mange bøker på en gang akkurat nå. Jeg er ikke ferdig med Nuuk som jeg hadde smakebit fra sist søndag, men jeg vil likevel gi deg smakebit fra en annen bok. En som ligger helt fremme på leselisten, men som likevel må vike for ett par bibliotekbøker det haster med å få lest. Jeg har et prosjekt om å lese mest mulig fra Afghanistan, fordi den ene sønnen min er født der. Jeg finner den ene etter den andre boken som jeg ikke visste hadde det temaet. Noen skjønnlitterære og noen fagbøker. Jeg kjøpte akkurat to fagbøker om krigen som aldri tar slutt, men boken jeg skal dele smakebit fra i dag er en skjønnlitterær bok om akkurat den lange krigen. Det står i beskrivelsen fra forlaget at den er et intenst drama av bibelske dimensjoner, hvor afghansk stammejustis og skandinavisk moralisme virvles sammen i en dødsdans av blodhevn.

Boken heter Den første sten og er skrevet av Carsten Jensen. Det er igrunnen nok å lese dedikasjonen i denne boken og den er som følger:

Den første stenJeg møtte Shah Wali i en mujahedin-leir i Arghestan-dalen i 1988, da russerne ennå befant seg i Afghanistan. Jeg la merke til ham fordi barneansiktet hans hele tiden trakk seg sammen i tics som egentlig hørte hjemme hos et langt eldre menneske, plaget av traumatiserende hendelser. Mujahedinene fortalte meg at Shah Wali var trent som snikmorder. Han var bare tolv år gammel, men hadde allerede drept seks mennesker.
Denne boken er tilegnet Shah Wali og alle andre som fikk livet sitt stjålet av en krig som aldri slutter.

(Min kommentar: Min sønn sier at «mujahedin er de som går til krig». På Wikipedia er de definert slik: Mujahedin er flertallsform av mujahid, som betyr «en som strever», en som deltar i Jihad dvs. bestrevelse, men er ofte oversatt som «hellig kriger».).

Fra forlaget:
Troppen vi følger, møtes i Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. De kampklare soldatene skal ledes av danske offiserer uten krigserfaring. I maktvakuumet som oppstår, står den karismatiske Schrøder frem og innfører belønningssystemer som er hentet fra krigsspillene de slår ihjel ventetiden med. Alt de opplever, skal filmes. Med kamera på hjelmene dokumenteres soldatenes hverdagsliv og kamphandlinger for å lagres i nettskyen som et minnesmerke over de falne og de levende. Den parallelle virkeligheten de unge soldatene skaper, skal imidlertid vise seg å bli fatal. Merkelige hendelser begynner å ramme familiene deres i København. En dag forsvinner flere av dem sporløst. Er de drept, har de gått over til fienden, er de blitt terrorister? Og hvem er egentlig Schrøder?

Den første sten er et intenst drama av bibelske dimensjoner, hvor det blir stadig mer krevende å skjelne mellom godt og ondt, venn og fiende, og hvor afghansk stammejustis og skandinavisk moralisme virvles sammen i en dødsdans av blodhevn. Med Den første sten har krigen i Afghanistan fått sin store nordiske roman, og norske lesere har fått en oppslukende thriller mettet med mening.

Dødsbra nordisk krim!

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krim i løpet av et år. Jeg har ikke alltid kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Paradisplaneten – Jørgen Brekke

ParadisplanetenParadisplaneten er den fjerde kriminalromanen av Jørgen Brekke som handler om den trønderske politietterforskeren Odd Singsaker. I tillegg har Brekke gitt ut en kriminalroman om politimester Nils Bayer. Bayer dukker også opp i kriminalromanen Drømmeløs. Han er politimester i Trondheim på slutten av 1700-tallet. I denne boken havner Singsaker rett ut i en etterforskning mens han egentlig er sykemeldt for skader han påførte seg i sist bok.

Jeg tror at Jørgen Brekkes kriminalromaner er blant de beste jeg har lest. Han har en måte å beskrive både nåtid og fortid som gjør at en ser for seg scenene han beskriver. Hans hovedkarakter er blant de «myke og intelligente menn» vi finner i kriminalromaner for tiden. Han er gift med en amerikansk kvinne og de venter barn. Singsaker nærmer seg pensjonsalder (som i politiet er 57 år). Han er i tvil om han skal slutte og være hjemme med barnet eller om han skal prøve å få fortsette å jobbe. Det er klart at politiet vil miste en svært god etterforsker hvis han slutter.

Paradisplaneten starter med at et hode blir etterlatt på toppen av Olav Tryggvason-statuen. Samtidig begås det et mord i England. De virker som svært ulike saker i utgangspunktet, selv om de begge er begått med sverd. Men etterhvert tyder mer og mer på at Singsakers morder befinner seg i London. Så han, og uten at han vil det, også bibliotekaren Siri Holm, drar til London. En gammel bok Singsaker og Felicia fikk i bryllupsgave fra Siri Holm viser seg og også å spille en stor rolle.

Jeg anbefaler deg Brekkes kriminalromaner, både dem om Odd Singsaker og dem som handler om Nils Bayer. Det var svært underholdende å lese om politiarbeid i Trondheim anno 1769. Denne siste er svært spennende, og like god som de forrige har vært. Paradisbakken har jeg fått av Juritzen forlag.

Den syvende demonen – Øistein Borge

Den syvende demonen er den første kriminalromanen til Øystein Borge. Han har bakgrunn fra film- og reklamebransjen Den syvende demonenog har vært tekstforfatter. I denne kriminalromanen møter vi Bogart Bull (Hvorfor MÅ alle etterforskere ha like initialer?) Bull er politietterforsker i Oslo. For to år siden drepte en mann Bull hadde satt i fengsel kona og datteren til Bull (i en bilulykke). Etter det har det gått litt i stå for Bull og han er egentlig ikke ønsket tilbake på politikammeret. Sjefen hans finner imidlertid en snedig løsning; Politiet har behov for en etterforsker som kan sendes til utlandet der norske statsborgere er drept.

I Frankrike blir den svært rike forretningsmannen Axel Krogh funnet myrdet i sitt hjem og politiet ber om bistand fra Norge. Det er en liten krets av mistenkte. Et bilde av Kroghs enorme malerisamling er stjålet. Et grønt bilde av noe som ser ut som en demon. Spesielt de som vil arve Krogh er mistenkt. Samtidig drar vi tilbake i tid til da maleriet ble malt. En gruppe malere, inkludert Edvard Munch, deler en fuktig helg på den franske landsbygden. Som fødselsdagsgave til en av dem maler de alle hvert sitt bilde av en demon. Bildet dukker opp igjen i fortellingen hos et medlem av den franske motstandsbevegelsen. Vi lærer om gruppen han tilhørte og menneskene i den.

Borge debuterer med en svært spennende kriminalroman. Likevel er det noen ting som drar ned. Jeg føler at noen av karakterene blir klisjeer av seg selv. Den rikt Krogh og barna hans er automatisk dårlige personer. Som om alle rike skulle være det. Han har med en politimann som på en måte har satt hele livet sitt på styr, og har du lest endel krim, så kjenner du det igjen. Osv. Men det er ikke noe galt med spenningen og forviklingene. Jeg tror ikke du vil gjette hvem som er skurken i første omgang. Den syvende demonen har jeg fått av Font.

Skuggasund – Arnaldur Indridason

SkuggasundJeg er utrolig glad i Indridasons bøker. Skuggasund er den 11 boken som er gitt ut på norsk (om jeg har talt riktig). I begynnelsen handlet bøkene hans om etterforskeren Erlendur Sveinsson, men etterhvert har han skrevet bøker med andre hovedpersoner. I Skuggasund er det den pensjonerte politimannen Konrad som leter etter svar.

En 90 år gammel mann dør i sin seng og man regner med at dette er en naturlig død. Men under obduksjonen kan man se at han er kvalt. Muligens med en pute. Ved siden av offeret finner man avisutklipp fra 1944 som handler om at en ung kvinner er funnet død. Den pensjonerte politimannen Konrad fatter interesse for den saken, eller disse sakene. For han begynner med å prøve å finne ut hva som skjedde under krigen. Her lærer vi mye om den amerikanske «okkupasjonen» av Island under andre verdenskrig. Og vi lærer om «tilstanden» – navnet på problemet med at islandske jenter gikk ut med soldater, og i en del tilfeller ble dette til barn.

Det er en vanskelig historie Konrad dykker ned i. Vi som lesere får være med på jobben politietterforskeren og en militærpoliti gjør i 1944 og forstår mer om bakgrunn og bevis. Men saken blir henlagt dengang, det var ikke mulig å finne morderen. Konrad finner etterhvert nye ting i saken. Folk er mer villige til å fortelle rykter så lenge etter mordet er begått. Men det er ingen lett sak for Konrad å finne bevis eller motiv.

Denne boken mener jeg er den beste Arnaldur har skrevet, så langt. Det er en til, en som handler om Erlendurs start i politiet som er fin, men denne er den beste. Arnaldur er så veldig flink til å fortelle om tidligere tider på en interessant måte. Han får sagt mye om Islands natur, folk og historie med få ord og en lærer mye. Samtidig nyter man de gode oversettelsene og det levende språket i bøkene. Skuggasund hadde fortjent egent innlegg fordi den er så god. Men nå havnet den her. Skuggasund har jeg fått av Cappelen Damm.

Den gjenfødte morderen – A. J. Kazinski

Den gjenfødte morderen er den tredje kriminalromanen til det danske forfatterparet Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. den gjenfødte morderenDen er også den tredje boken om politimannen og gisselforhandleren Niels Bentzon. Jeg falt helt pladask for den første boken av dette paret; Den siste gode mann, og det er med fornøyelse jeg har fortsatt å lese om Bentzon. I denne boken må han gå «under cover» på en psykiatrisk institusjon for «the criminal insane». (For et språk på meg!) Samtidig drar kona hans, astrofysikeren Hannah Lund, til Chile på jobbreise.

Det er et marerittaktig psykisk helsevesen Bentzon møter på Sikringen, som er den populære betegnelsen på stedet. Her sitter de aller farligste pasientene innesperret; massemordere, voldtektsforbrytere og schizofrene voldsmenn. En av disse er mistenkt for å ha drept den ene psykiateren som jobber på Sikringen. Den eneste muligheten de ser til å finne spor, er å sende en mann inn. Det første pasientene møter er vannslangen som spyler dem rene, etter at de har kledd av seg og undergått den strengeste form for kroppsvisitering. Her finner du beltesenger og langtids-fastspente pasienter. Plastbestikk og ingen fellesrom utenom spisesalen. De friskeste får gå fra rommet og ut på gangen til tider. Andre må oppholde seg på «rommet» 23 timer i døgnet. Elektrosjokk blir brukt for depresjon, og ellers er det tett mellom anti-psykotiske sprøyter og piller, i tillegg til de beroligende sprøytene som sitter løst hvis noen skulle vise spor av aggresjon eller agitasjon.

Bentzon opptrer ofte i vanskelige saker og miljø, på grunn av jobben han har. Men det finnes absolutt saker som er vanskeligere enn andre. Denne er nok en av de mest krevende og Bentzon får uventet hjelp av sin kone i denne saken. Det er kanskje også viktig å nevne at Benzon har på seg et høreapparat som egentlig er en toveis mikrofon.

Dette er bøker som gir den rene nytelsen til enhver krimelsker. De er spennende, skumle, interessante og skremmende. Men de er også svært gode på flere plan. Språket er godt, det vil si; oversettelsen. Flyten er eminent og en sitter tilbake med en følelse av å ha lest en virkelig god bok. Den gjenfødte morderen har jeg fått av Gyldendal.

Vår egen lille hemmelighet – Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet er fjerde boken om journalisten Magdalena Hansson. Magdalena har flyttet tilbake til hjembygden etter Vår egen lille hemmeligheten tid i Stockholm. Med seg har hun sin adoptivsønn. Men familien har blitt utvidet med en mann og to tenåringsdøtre. Magdalena har fått jobb i lokalavisen som består av bare henne og en frilansfotograf. Så ofte opplever hun at de store avisene skriver mer om saker der hun ikke visste mer. Hun er likevel veldig dyktig til å «grave».

En barneverns-ansatt kommer ikke hjem fra jobb en kveld og mannen hennes melder henne savnet. I begynnelsen finner de ingen spor, heller ikke når de snakker med kolleger eller venner. Men Magdalene begynner å forstå at hun har hatt et forhold til en mann på jobb. Etterhvert finner politien bilen hennes og også noe blod, og saken går fra å være en savnet-sak til et mistenkelig dødsfall. Samtidig får vi korte avsnitt fra en familie der mannen slår og terroriserer temmelig grovt. Han virker som han går helt fra konseptene og kona hans blir reddere og reddere, og prøver å finne en rømningsplan.

Spesielt for Schulman er de svært korte delene helheten består av. Vi får korte stykker fra hver av personene, og ofte mange personer i tillegg. Som her hvor mann, barn, ulike politimenn, journalist, nabo osv snakker for seg og avslører mer etterhvert. Du må nok like den korte stilen for å like Schulmans bøker. Men jeg føler at jeg ble vant med den i bok 2. Så det fungerer for meg. Hver av Schulmans bøker har vært underholdende og spennende. Jeg synes det er fint hun har sin egen stil, det skiller henne ut i mengden med krimbøker. Vår egen lille hemmelighet har jeg fått av Cappelen Damm.

Paradisbakken av Marit Reiersgård

Jeg har lest alle av Reiersgårds kriminalromaner og jeg synes de blir bedre for hver ny bok. Jeg har likt både Stolpesnø og Jenta Paradisbakkenuten hjerte. Men jeg likte aller best Paradisbakken. Reiersgårds hovedkarakter er Politietterforsker Verner Jacobsen. Han lever i et vanskelig ekteskap og er forelsket i partneren sin på jobb. Han har langt hår og strikker når han trenger å slappe av eller tenke. Jeg ser ham som en myk man, og en intelligent mann, som løser sakene han står overfor.

Vi går først tilbake 25 år. En jente blir funnet drept i skogen ved Paradisbakken. 25 år etter har venninnene til den jenta gått ut sammen på et utested. Den ene av dem, May, går tidlig hjem og blir dagen etter funnet drept i vinduet på jobb. Jacobsen og teamet hans etterforsker først dette ene mordet, men så skjer det ett nytt mord. Da finner de også sammenhenger til drapet som ble begått for 25 år siden.

Boken gir deg en ganske klassisk fordeling mellom her og nå, og en liten periode for 25 år siden. Noen av sporene som blir oppdaget nå har også betydning for mordet som skjedde for så lenge siden. Det er også et poeng at det er en uke igjen til foreldelsesfristen går ut på det første mordet. Da vet man hvor mange dager politiet har på seg før begge sakene er løst. Paradisbakken er en enkel, lettlest og fin krim. Den er svært spennende i perioder, men jeg føler at Reiersgårds bøker unnlater å ta med det grusomme og ekle du kan finne i andre kriminalromaner. Det er jeg veldig glad for. Jeg leser begge deler, men noen ganger trenger jeg en krim som en kan lese med trygghet i at de grusomste detaljene er utelatt. Reiersgård klarer dette med glans. Og tilbake har du en krim meget verd å lese. Jeg har fått Paradisbakken av Gyldendal.

Smakebit – Til Nuuk

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagEn ny søndag og en ny samling smakebiter hos Flukten fra virkeligheten.

I dag (lørdag) er det Handelens dag i Flekkefjord. Det var ikke det at jeg absolutt skulle ha noe, men noen av butikkene har mye fint, så jeg tok med meg hunden min og gikk på tur i byen. Det første jeg traff på var klær til mannen min. Men hovedmålet var selvfølgelig bokhandelen. Og da mener jeg den andre bokhandelen, ikke den jeg jobber på. Der hadde de salg med tre bøker til 100 kr og ti bøker til 200. Gjett hvor mange bøker som ble med meg hjem!

Det var ganske variert litteratur i hyllene med bøker til salgs. Så det ble noen fagbøker og noen romaner. Blant annet to bøker om krigen i Afghanistan som jeg ser frem til å lese. Jeg gikk og satte meg ute på restauranten mannen min jobber på og drakk brus og spiste pai, mens jeg leste i en av bøkene: Til Nuuk av Espen Haavardsholm. Jeg hadde bare lest ett par kapitler før onkelen og tanten min kom sammen med barn og barnebarn. Så da ble det koselig prat istedenfor lesing.

Jeg liker bøkene til Espen Haavardsholm. Han har en nydelig måte å skrive på og får sagt mye med få ord i noen tilfeller. Jeg har blant annet lest Dødsøyeblikket og andre noveller som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er den samme fine tonen jeg finner i Til Nuuk. Andre ganger kan det være setninger fulle av fakta jeg ikke visste.

til NuukMer enn disse erindringsbildene skal det ikke til før den kommer over meg, den velkjente gamle følelsen av å befinne seg på siden av seg sjøl.
Sånn har jeg det nå og da. det kan gå år mellom hver gang, eller det kan skje ganske ofte. Det kommer an på så mye rart, det der. Jeg er den jeg er, og samtidig iakttar jeg meg sjøl utenfra. Til og med i livets mest intime øyeblikk kan det være sånn. Jeg er meg sjøl, og samtidig er jeg en annen. Tenk om denne Andre skulle bli den sterkeste, og overta makten over meg? Det er en hemmelig frykt jeg neppe er aleine om å bære på her i verden.

***

Grønlandshvalen er lang som en leddbuss, og bare tunga kan veie like mye som en elefant. Med den kraftige pannebrasken er den i stand til å støte hull i et femti centimeter tjukt islag for å komme opp og puste.

Grønlandshval

Fra forlaget:
Espen Hå sitter på toget sørover fra Oslo S, underveis til sommerferie hos sin danske oppvekstkamerat Klaus Malinowski. I fellesskap har de tenkt å oppsøke magiske steder fra for lenge siden. Men allerede samme dag dukker det opp forvarsler om at ferien vil få mer opprivende undertoner.
Sommeren bringer de to gamle barndomsvennene ut på en indre og ytre reise som går fra familiehemmeligheter på Østerbro i København til den ugjennomtrengelige havskodda nær den grønlandske hovedstaden Nuuk. I løpet av noen utfordrende uker havner de begge, hver på sin måte, ansikt til ansikt med sin egen mørke dobbeltgjenger.

Til Nuuk er en roman om det fine i livet og det sataniske, om universets mørke energi og grønlandshvalens sanger, og ikke minst om hvor krevende det kan være å møte seg selv i ærlighet.

Smakebit – The Raven

Tags

, , , , , , ,

Smakebit på søndagEn ny søndag, og en ny smakebit fra Flukten fra virkeligheten.

Jeg har lest i Spirits of the dead, som er en tegneserie basert på dikt og noveller av Edgar Allan Poe. Fra før har diktet «The Raven» vært blant mine Poe favoritter og det var skikkelig fint å se tegneserieversjonen av diktet. Samtidig har jeg lest en symbol-forklaring fra en amerikansk nettside. For dere som ikke kjenner Poe’s dikt kan dere lese det i bunnen av dette innlegget.

I diktet møter vi en ensom mann som prøver å komme over en kvinne ved navn Lenore. Det noen som banker på soveromsdøren, men han ser ingen da han åpner døren. Etterpå banker det på vinduet. Da han åpner vinduet, flyr det inn en ravn som setter seg på bysten av Pallas som står over døren. Pallas er en gresk visdomsgud. Mannen spør ravnen hva den heter og får til svar: Nevermore.

bNå kommer jeg til å oversette direkte fra symbolforklaringen, og du vil finne siden jeg siterer nederst i innlegget.

Poe bruker en rekke symboler i dette diktet. Ravnen er brukt til å repertere ordet Nevermore, fordi den er en «ting» som ikke kan tenke selv og som derfor bare repeterer noe den har hørt. Den lander på bysten av Pallas for å illudere at ravnen snakker ut av visdom. Mannen ønsker ravnen velkommen og håper at ikke også den skal forsvinne – «as his hopes has flown before«. Med andre ord – som han mistet Lenore. Mannen drar frem en stol, setter seg, og spør ravnen hva den mener med Nevermore. Men etterhvert, fordi mannen vet at ravnen ikke kan svare som et menneske, så forandrer han spørsmålene til å passe med svaret Nevermore.

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door –
«‘Tis some visitor,» I muttered, «tapping at my chamber door –
Only this and nothing more.»

Ah, distinctly I remember it was in the bleak December;
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow; – vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow – sorrow for the lost Lenore –
For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore –
Nameless here for evermore.

And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me – filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating,
«‘Tis some visitor entreating entrance at my chamber door –
Some late visitor entreating entrance at my chamber door; –
This it is and nothing more.»

Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
«Sir,» said I, «or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you» – here I opened wide the door; –
Darkness there and nothing more.

Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before;
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, «Lenore?»
This I whispered, and an echo murmured back the word, «Lenore!» –
Merely this and nothing more.

Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
«Surely,» said I, «surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore –
Let my heart be still a moment and this mystery explore; –
‘Tis the wind and nothing more!»

Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore;
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door –
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door –
Perched, and sat, and nothing more.

Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
«Though thy crest be shorn and shaven, thou,» I said, «art sure no craven,
Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore –
Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning – little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blest with seeing bird above his chamber door –
Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door,
With such name as «Nevermore.»

But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing further then he uttered – not a feather then he fluttered –
Till I scarcely more than muttered «Other friends have flown before –
On the morrow he will leave me, as my hopes have flown before.»
Then the bird said «Nevermore.»

Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
«Doubtless,» said I, «what it utters is its only stock and store
Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore –
Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore
Of ‘Never – Nevermore.'»

But the Raven still beguiling my sad fancy into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore –
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt and ominous bird of yore
Meant in croaking «Nevermore.»

This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er,
But whose velvet violet lining with the lamp-light gloating o’er,
She shall press, ah, Nevermore!

Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
«Wretch,» I cried, «thy God hath lent thee – by these angels he hath sent thee
Respite – respite and nepenthe, from thy memories of Lenore;
Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

«Prophet!» said I, «thing of evil! – prophet still, if bird or devil! –
Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted –
On this home by Horror haunted – tell me truly, I implore –
Is there – is there balm in Gilead? – tell me – tell me, I implore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

«Prophet!» said I, «thing of evil – prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us – by that God we both adore –
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore –
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.»
Quoth the Raven «Nevermore.»

«Be that word our sign in parting, bird or fiend!» I shrieked, upstarting –
«Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken! – quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!»
Quoth the Raven «Nevermore.»

And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming,
And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted – nevermore!

ravn

Kilde: http://www.poedecoder.com/essays/raven

 

Smakebit – Kallet fra Cthulhu

Tags

, , , , , , ,

Smakebit på søndag

Det er en ny fin søndag, og tid for en ny, fin smakebit
hos Flukten fra virkeligheten.

Cthulhu er en guddom skapt av forfatteren H.P. Lovecraft. Den opptrer første gang i novellen «Kallet fra Cthulhu». Men dukker senere opp som en referanse i andre bøker. Cthulhu en en av De gamle. De som var her først. Den har et blekksprutlignende hode på en menneskelignende kropp, med dragevinger og klør. Den skal også være svært stor. Jeg kom over den i noen tegneserier og senere i en novellesamling og fikk lyst til å lese den opprinnelige historien. Så derfor har jeg lånt en samling noveller av Lovecraft fra biblioteket.

20100701_cthulhu_poster

By Większe Zło, photographed by Jakub Hałun – Own work, CC BY-SA 3.0,

Cthulhu er så vel kjent og populær at NASA kaller en stor flekk på Pluto for Cthulhu Regio. En edderkopp i California fikk navnet Pimoa cthulhu og to mikroorganismer har fått navn etter Cthulhu og hans datter Cthylla. Det er også laget spill hvor de bruker navnet og han dukker opp i tegneserier og bøker skrevet av andre. I Polen finner du ham til og med på en valgplakat.

Novellen er ganske enkel og lettskrevet. Den handler om at mennesker drømmer om samme monster over samme tidsrom. Drømmene er fulle av umulige geometriske figurer og vinkler samt ord på et fremmed og guturalt språk. Bak det hele ligger at Cthulhu har våknet og kaller på mennesker for å åpne porten for ham. Noen prøver til slutt på det. Langt ute i havet på en liten øy. Men skrekken blir for stor og flere av dem dør. To stykker kommer seg unna. Den ene er den norske kapteinen Johansen. En arkeolog som har kommet over en mengde nedtegnelser og som begynner å undersøke hva som ligger bak reiser til Norge. Da er kapteinen død, men han får dagboken hans. CthulhuDen er full av redsler og frykt, men sier til slutt at de klarte å hindre Cthulu å komme ut. I boken finnes det sekter som tilber disse Gamle over hele jorden, men helst meget bortgjemt, siden de driver med menneskeofring og sadisme. Det finnes en mengde ulike bilder av ham, men jeg liker litt de som ser ut som det til høyre. (Har du forresten sett Pirates of the Caribbean og Davy Jones?)

Så smakebiten blir denne:
Slike store makter eller vesner kan ha overlevd … en overlevelse av en veldig fjern periode, da … bevissthet kanskje manifesterte seg i former og skikkelser som for lengst har veket for menneskehetens tidevannsbølge … skikkelser som bare diktning og legender har fanget et flyktig minne av og kalt dem guder, uhyrer, mytiske vesener av alle slag …
~algernon blackwood

Celtika av Robert Holdstock

Tags

, , , , , , , ,

CeltikaCeltika er den første boken i serien The Merlin Codex av britiske Robert Holdstock. Den handler, som du forstår av serie-tittelen, om trollmannen Merlin.

I denne første boken får vi en forhistorie hvor vi befinner vi oss i 978 Old Era. Det er usikkert om Holdstock her refererer til et spesifikt årstall, eller om det er hans egen tidsregning. Vi møter Jason som har vært gift med Medeia. Jason er den figuren i gresk mytologi som fant det gyldne skinn, rett før Troja krigen. Men han har vært utro, og som hevn tar Medeia livet av de to sønnene deres. Jason er knust av sorg og kryper sammen i skipet sitt, uvillig til å drikke eller spise.

700 år senere sitter Merlin og hører på et orakel svare de besøkende. I et glimt ser han at en av dem som spør er Jasons sønn. Han reiser straks avsted til landet Pohjola, som er et land av snø, is og vinter (et oppdiktet land med referanser til Finland). Der ligger Jason i båten sin på dypet av en svær islagt innsjø. Merlin krever av innsjøguden at han skal gi Jason tilbake og hele skipet (Argo) med Jason i det kommer opp av dypet. Merlin forteller Jason hva han har sett, og at Medeia har lurt ham. Sammen med Argo og flere frivillige drar de sørover mot Hellas for å finne Orgetorix (den eldste sønnen). De frivillige er menn som også kom til innsjøen for å snakke med innsjøguden, og noen fra landet rundt dem. De første er fra Alba (England) og høres ut til å være keltere.

Merlin er en ung mann i denne historien og jeg-personen i boken. Han tror han er ett par tusen år, men husker svært lite av livet sitt. Selv om han i boken etterhvert lærer mer. Han er en trollmann fordi magien er skrevet inn på skjelettet hans. Men dess mer magi han bruker dess eldre vil han bli. Vi kjenner Merlin fra historiene om Arthur, og dette er en forlengelse av dem. Men det er en god del forskjeller på hvem og hva Merlin er. En viktig ting er at Merlin «walk the path». Som betyr noen sånn som at han går på en forutbestemt vei gjennom både tid og sted. Han må holde seg på denne stien, med bare små pauser. Det hele er litt uklart, men det er det også for Merlin.

Merlin er en kjent skikkelse i mange gamle historier og dikt. Der har han ulike roller, fra galning i skogen til den som gjemte Arthus som baby. I legenden om ham blir det sagt at djevelen selv kom og gjorde en prinsessedatter gravid mens hun bodde i et kloster, og at resultatet ble Merlin. Det er det Holdstock bygger videre på når han sier at Merlins bein er inngravert med magi.

Dette var bøker midt i blinken for meg. Heldigvis er det en serie slik at jeg kan lese videre, og jeg gleder meg til å se hva neste bok handler om. Jeg fant dem helt tilfeldig en dag jeg var og tittet på fantasy-hyllene på Sølvberget (biblioteket i Stavanger). Der har de mye bra. Men jeg har lært meg å bare ta med den første boken hjem i tilfelle jeg ikke liker den og ikke har lyst til å lese videre. Det er ikke så lenge siden jeg leste The natural history of dragons av Marie Brennan (også lånt på biblioteket) og nå føler jeg meg kjempeheldig som har funnet to fantastiske serier rett etter hverandre.

De förklädda flickorna i Kabul av Jenny Nordberg

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.

Smakebit – Menn uten kvinner

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagDet er en ny fin vår-søndag og fordi tiden går fryktelig fort, allerede på tide med en ny smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen hadde jeg alle intensjoner om å lese, men så mye annet kom i veien. Jeg har gått lange turer med hunden, mannen min hadde fri helt til 4 i går og det var endel ting som skjedde på TV. Hunden min, Oliver, har forresten fått den vanen at han hopper opp på fanget mitt når han vil ha oppmerk-somhet. Og nå snakker vi ikke om en bitteliten hund. Han bøyer seg så frem og tilbake etter som jeg prøver å se rundt han den ene eller andre veien, på PC-en, TV-en eller hva det nå enn er jeg gjør på. Da er det lettere å sette på lydbok på mobilen og gå en tur. Men noe TV-titting ble det da etterhvert. Du skal få en smakebit fra det jeg så på TV, derfor vil jeg ikke fortelle deg hva det var. Men først, en smakebit fra Menn uten kvinner av en mine favoritt-forfattere; Haruki Murakami.

Menn uten kvinner«Jo, det er klart det er vanskelig,» sa Kafuku. «Jeg tok meg stadig i å tenke på ting jeg ikke hadde lyst til å tenke på. Og det jeg aller helst vil glemme i livet, lå konsekvent i bakhodet mitt. Alt var skuespill. Det er jo det som er jobben min.»
«Du ble en annen person,» sa Misaki.
«Nettopp.»
«Og så ble du deg selv igjen.»
«Nettopp,» sa Kafuku. «Selv om jeg ikke ville. Men når jeg ble meg selv igjen, var det alltid noe som var litt annerledes. Slik er reglene. Du kan aldri bli nøyaktig den samme som før.»

Og så smakebiten fra en av mine favorittepisoder av min favoritt TV-serie:

Demons run when a good man goes to war.
night will fall and drown the sun,
when a god man goes to war.

Friendship dies and true love lies,
night will fall and dark will rise,
when a good man goes to war.

Demons run but count the cost,
the battle’s won, but the child is lost,
when a good man goes to war.

~Steve Moffat

gallifreyan