Smakebit på søndag 1. mars

Tags

, ,

Smakebit på søndagDet er allerede mars. Tenk på det. Det er snart vår! Men først, en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg holder på å lage innlegg om noen tegneserier jeg har lest i det siste. Det første er ferdig, og skanningene av alle sammen er gjort. En to, tre sider fra hver tegneserie. Så er det bare å prøve å finne noe fornuftig å si om dem. Tegneseriene er blant mine favoritter, det vil si serier jeg har lest flere ganger, og jeg håper å friste andre til å lese tegneserier. Innleggene skal komme utover mars, tenkte jeg.

Så i dag vil jeg konsentrere meg om den boken jeg tross alt leser oppi all skrivingen. Den heter A novel bookstore og er skrevet av Laurence Cosse. Smakebiten er fra begynnelsen av kapittel fire:

A novel bookstoreAfter lunch, on Wednesday, November 9, a zombie was seen emerging from the forest, at the end of the village, then he dragged himself to L’Alpette. The use of the passive voice here, «was seen», should not be seen as referring to a collective, which very frequently replaces the collective «we», (as in «five hundred were known to have departed»), but in a personal sense, less usual and more elegant («the rascal was struck with a cane and his crown was readjusted»). The personage behind the passive voice was, to be exact, a single individual, a young woman, who at that moment was very weary – but infinitely less weary than the zombie – the young Madimoselle Benarbi.

Fra forlaget:

Ivan, a one-time world traveler, and Francesca, a ravishing Italian heiress, are the owners of a bookstore that is anything but ordinary. Rebelling against the business of bestsellers and in search of an ideal place where their literary dreams can come true, Ivan and Francesca open a store where the passion for literature is given free reign. Tucked away in a corner of Paris, the store offers its clientele a selection of literary masterpieces chosen by a top-secret committee of likeminded literary connoisseurs. To their amazement, after only a few months, the little dream store proves a success. And that is precisely when their troubles begin. At first, both owners shrug off the anonymous threats that come their way and the venomous comments concerning their store circulating on the Internet, but when three members of the supposedly secret committee are attacked, they decide to call the police. One by one, the pieces of this puzzle fall ominously into place, as it becomes increasingly evident that Ivan and Francesca’s dreams will be answered with pettiness, envy and violence

Oppsummering februar 2015

Tags

, ,

OppsummeringDet er på tide med oppsummering for februar. Denne måneden føler jeg at jeg har fått lest veldig mye, men endel av det er tegneserier og det er klart de leses fortere enn bøker. Jeg har også tenkt og planlagd litt når det gjelder å skrive om tegneseriene jeg har lest, først og fremst The Sandman. Jeg har lest dem flere ganger før men ikke skrevet om dem, så nå er det på tide. Men det blir i mars da. Bloggingen har heller ikke vært så verst, så dette må sies å ha vært en god måned.

Jeg har lest 28 bøker i februar, det er jeg absolutt fornøyd med, men jeg må og si at 11 av dem var tegneserier. Av disse 28 har jeg bare skrevet om 12. Som ikke er noe bra i det hele tatt. Men, 8 av tegneseriene pluss 2 jeg ikke er ferdig med, havner i gruppen med tegneserier jeg skal skrive om i mars, så får vi se hvordan det går. Bøkene jeg har lest er:

  • Husk at elske – Piet Hein
  • Ghostworld – Daniel Clowes
  • Følgesvennene møtes – Margaret Weis
  • Alex - Pierre Lemaitre
  • Jegerdukken – Gert Nygårdshaug
  • Bare et barn – Hanne Kristin Rohde
  • House of mystery, vol. 3: The spac between – Bill Willingham
  • House of mystery, vol. 7: Conseption – Bill Willingham
  • Skogen av klør og tenner – Carrie Ryan
  • Døden ved verdens ende – 18 krimnoveller
  • Vinternoveller – Ingvild H. Rishøi
  • Mnemovore – Hans Rodinoff
  • Dominique Laveau, Voodoo child vol. 1 – Selwyn Seyfu Hinds
  • Orestien – Aiskylos
  • Se, døden på deg venter – Maria Lang
  • Savner deg – Harland Coben
  • Sauejakten – Haruki Murakami
  • Dans dans dans – Haruki Murakami
  • Ikkje – Agnes Ravatn
  • The Books of Magic – Neil Gaiman
  • Gösta Berlings saga – Selma Lagerlöf
  • The Sandman vol 1: Preludes & Nocturnes – Neil Gaiman
  • The Sandman vol 2: The Doll’s house – Neil Gaiman
  • The Sandman vol 3: Dream country – Neil Gaiman
  • The Sandman vol 4: Seasons of mist – Neil Gaiman
  • The Sandman vol 5: A game of you – Neil Gaiman
  • The Sandman vol 6: Fables and reflections – Neil Gaiman
  • The Sandman vol 7: Brief lives – Neil Gaiman

Litt statistikk:

  • Sjanger: 5 krim, 3 fantasy, 11 tegneserier, 2 diktsamlinger, 1 ungdomsbok, 2 novellesamlinger, 1 skuespill og 3 romaner.
  • Land: 5 norske, 16 amerikanske, 2 japanske, 2 svenske, 1 dansk, 1 fransk og 1 gresk
  • Kjønn: 7 kvinner og 20 menn
  • Lesesirkel: 1 bokhyllelesing, 1 1001-bøker og 2 Marianne + Murakami
  • Medie: 26 på papir, 1 ebok og 1 lydbok
  • Kommer fra: 10 lånt på biblioteket, 11 kjøpt, 6 leseeksemplar og 1 fra Storytel

Jeg har lest flere virkelig gode bøker i februar. Blant dem er Sauejakten og Dans dans dans, men også kriminalromanen Alex. Både Orestien og Gösta Berling saga, som jeg begge leste på grunn av en lesesirkel, var hyggelige møter med forfattere jeg ikke hadde lest noe av før. Itillegg til at Orestien fikk representere hele den antikke perioden for meg. Men jeg kan nok ikke unngå å nevne at noe av det jeg har kost meg mest med en min tredje gjennomlesing av The Sandman. De er like gode hver gang.

Det jeg ikke er så fornøyd med, er at jeg ikke fikk hørt mer lydbok eller lest flere ebøker. Der har jeg mye å hente. Samtidig har jeg mange uleste bøker i hyllene som burde ha blitt prioritert før nye lån på biblioteket. Om jeg klarer å gjøre noe med det er en annen sak.

Tidsperiode:

  • Jeg har lest 2 norske bøker fra 2015
  • 1 bok fra 1800-tallet, 1 fra 458 f.Kr
  • 1 fra 50-tallet, 1 fra 60-tallet, 4 fra 80-tallet og, 8 fra 90-tallet
  • Og de resterende 10 fra tiden mellom 2000 og 2014

Jeg har satt meg det meget ambisiøse målet å lese 250 bøker i år. Men vi får se om det går. Jeg vil også lese 25 e-bøker og høre 25 lydbøker. Etter februar ser det sånn ut:

lesemål februar

 

Kort om: Savner deg av Harlan Coben

Tags

, , , , , ,

Jeg er veldig glad i bøkene til Harlan Coben. Det er også mannen min, så mange av Cobens bøker har vi hørt på lydbok mens vi var på ferie. Denne nye, som heter Savner deg, har jeg imidlertid lest. Noen ganger får du et mer intimt møte med forfatteren ved å lese ordene hans og det skjedde denne gangen.

Savner degCobens bøker har ofte flere tråder som tvinnes sammen og til slutt selvfølgelig har noe med hverandre å gjøre, jeg kunne likevel ikke ha gjettet meg til slutten på denne boken. Men den skal jeg ikke røpe for deg.

Kat Donovan er etterforsker hos New York politiet. En tråd er at faren hennes også var etterforsker der men at han ble drept for 18 år siden. Kat er også ganske ensom og en annen tråd er at venninnen hennes overtaler henne til å registrere seg på en datingside. Der finner hun profilen til mannen hun var forlovet med, Jeff, som plutselig gjorde det slutt. Den siste tråden er Brandon. Som er overbevist om at moren hans er forsvunnet, men som ingen vil høre på. Hun sender deg jo sms! Det er ikke mammas måte å skrive på, svarer Brandon. Så viser det seg at moren til Brandon har reist avgårde med Jeff. Eller er det ham? Det er noe som skurrer her og Kat tar på seg å hjelpe Brandon.

Dette var en god gammel Coben og samtidig en ny, frisk Coben. Det gode gamle er hans suverene måte å behandle både ord og plot på. Og det nye, den stadig friske og ubrukte historien. Denne boken koste jeg meg med!

Takk til Cappelen Damm for bok.

Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf

Tags

, , , , , ,

Gösta Berlings saga er debutromanen til den kjente, svenske forfatteren Selma Lagerlöf. Den ble første gang utgitt i 1891, og jeg har lest et eksemplar fra 2009. Romanen står på listen over de 1001 bøkene du bør lese før du dør, og er valgt ut til denne månedens bok i Lines lesesirkel.

Gösta Berlings sagaDette var mitt første møte med Selma Lagerlöf og i tillegg gikk jeg rett fra en bok av Murakami til denne, og det var kanskje ikke det beste hoppet blant bøker. Men etter en stund kjente jeg at jeg satte pris på den blomstrende språket og de mange eskapadene til Gösta Berling. Likevel var dette kanskje ikke helt min type bok.

Romanen er delt opp i korte fortellinger. Rammen rundt dem er året kavalerene fikk styre på Ekeby. Jeg har ikke helt klart for meg hva tittelen kavaler betyr i denne sammenhengen. De er voksne, arbeidsløse menn som blir forsørget på en storgård. Mange av dem ser ut til å være tidligere soldater, men Gösta Berling er en av dem og han er en avsatt prest som gikk som tigger blant veien. Livet deres ser ut til å bestå av drikking, kortspill og underhold på fester. I alle fall er kavalerene på Ekeby svært redde for å jobbe. Men så skjer det en del ting som gjør at majorinnen, som egentlig er sjefen på Ekeby, blir kastet ut hjemmefra av mannen sin. Og kavalerene blir satt til å styre. De bestemmer seg for ikke å gjøre noe godt arbeid og ut over året gir dette endel alvorlige tilbakeslag for folkene de er storbønder for.

Mest av alt handler denne romanen om Gösta Berling, og han er hovedperson i mange, men ikke alle, av fortellingene. Han er vakker, rak og med god selvtillit og det er ikke bare én kvinne som faller for ham. Selv faller han også ofte, men i de fleste tilfeller skjer det noe som hindrer de to å være sammen. Han kan angre seg når han gjør noe dumt, være heltemodig og ordne opp i kronglete saker han har satt i gang. Men mest av alt er han en svirebror som ikke tenker seg om og som er glad i latter og moro. Endel av det som tynger samvittigheten hans er urett han har gjort når han ikke tenkte seg om.

Noe av det jeg la spesielt merke til i denne romanen er de dramatiske følelsene mellom kvinner og menn, og hvor dramatiske saker som kunne skje etter en liten samtale. Det er som personene er aks som vaier i vinden, hit og dit etter hva andre forteller dem. Gösta har spesielle talegaver til å få mennesker til å forandre seg, eller til å forandre det de hadde tenkt å gjøre. Men det finnes andre, både gode og onde med samme talegaver. Gösta får kvinner som elsker ham til å gifte seg med andre, han får kvinner til å forsake mannen sin (det var kanskje litt uforskyldt), prester til å omvende seg og en ung grevinne til å dø av sorg. Men i de fleste tilfeller redder han situasjoner som kunne gått over styr.

En annen ting er overtroen som råder blant menneskene. Ulven og bjørnen kunne være den onde selv, huldra bor i skogen og nøkken i vannet. Men mest av alt er de redde for hekser. Lagerlöf lar eventyr og overtro både begynne en fortelling, men også å dukke opp midt i dem. En mann blir til og med regnet som den onde selv og dukker opp på veien selv om han sitter langt unna i et hus. Ham er de redde for. Kirken har stor makt og menneskene er både redde for, og søker trøst hos, Gud. Men de som egentlig regjerer der langt ute i Värmland er prester og storbønder. (Og selvfølgelig adelen).

For ikke å snakke om naturbeskrivelsene. De omslutter historien og blir gjort levende med ord som glad og vennlig, staselig og flott. Med dårlig humør, med områder som har mistet ungdomsgleden og kraften og vidder som er sjalu på bergene. Den er stadig levende, fra beskrivelsen av hele Väneren til de små rosehagene og bjerkelunden.

Det var en fin opplevelse å lese Lagerlöf. Det var som å komme tilbake til noe gammelt, noe jeg kjente fra før. Med det mener jeg at skrivestilen hennes, med det blomstrende språket, de sterke følelsene og den stadige kampen mellom det gode og det onde minner meg om andre forfattere fra 1800-tallet som jeg er glad i. Jeg føler at bøkene er svært lette å lese, men også mulige å dykke inn i, hvis du ønsker å bli bedre kjent med både forfatter og karakterer. Jeg leste nok denne boken som ren underholdning, uten noen dypdykk, men den var fin på den måten og. Kanskje mest fordi det skjer det med Gösta som er det beste for ham, og ikke det som utenfra kan ha sett ut som det beste.

Dans dans dans av Haruki Murakami

Tags

, , , , ,

Jeg har lest Dans dans dans sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Jeg har lest og skrevet om Sauejakten HER. Og det å skrive om denne boken blir ikke hakket lettere enn det var å skrive om Sauejakten, som i seg selv var veldig vanskelig. Bøkene henger helt sammen, slik at det er mye i Dans dans dans som ikke gir mening uten at du har lest Sauejakten først.

dans dans dansSå hva handler den om. Det har gått fire år, og vår navnløse hovedperson lever på samme måte som han gjorde i Sauejakten. Han skriver for ulike blader og reklamekampanjer. Skuffe snø, kaller han det. Det er bare det man gjør, eller noe man må gjøre, for å få penger til å leve. Han savner kjæresten sin fra sist bok, som vi nå får vite heter Kiki. Men vet ikke hvordan han skal finne henne. Han drar tilbake til Hotell Delfinen i håp om å finne spor etter henne. Men der det gamle nedslitte hotellet lå, ligger nå et stort, internasjonalt, hotell med samme navn. Han treffer to kvinner på hotellet. Den ene en resepsjonist og den andre er en ung pike på 13, Yuri, som er helt alene. Resepsjonisten, Yumiyoshi forteller ham om en mørk korridor som plutselig materialiserer seg i hotellet og han går på leting etter den. Der finner han Sauemannen og får beskjed om at for å klare seg videre i livet må han danse. Finne rytmen og danse. Han drar tilbake til Tokyo, og er samtidig følge for Yuri. Dette setter hun så stor pris på at hun begynner å ringe ham og be ham komme på besøk. Samtidig ser han Kiki i en film, der hun spiller sammen med en venn av ham fra skoletiden, Gotanda. Han finner nummeret til Gotanda, som er en berømt skuespiller som bare ønsker seg et enkelt, normalt liv. De to blir etterhvert nære venner. Han drar til Hawai med Yuri, blant annet for å hilse på moren hennes, og han besøker faren til Yuri, Hiraku Makimura (!) som er en kjent forfatter. Han slutter å jobbe og lever på sparepengene sine. Han forsøker å finne rytmen, forsøker å danse.

I det meste av romanen kjenner vi savnet etter Kiki. Det er henne han mistet og det er henne han leter etter. Han møter henne på et «psykisk» plan. Men ikke i det virkelige liv. Han ser filmen hun spiller i om igjen og om igjen og han forsøker å høre etter hva livet vil ham. Han forsøker å finne den rette rytmen. Etterhvert ser vi at Yumiyoshi kryper mer og mer inn i tankene hans. Han begynner å ringe henne, blir sjalu på andre ting hun gjør og blir mer og mer klar over hvor mye hun betyr for ham. Samtidig tilbringer han mye tid med Yuri. Han er 34, hun er 13. Men for foreldrene er dette helt i orden (De har et slags søskenforhold). Yuri er sta, egen og en skikkelig tenåring, men likevel tilfører hun ham viktige ting både tankemessing og i det å leve livet sitt. Gotanda bli også en god venn, og de diskuterer mye hvor lite Gotanda setter pris på livet sitt.

I Sauejakten ble det lagt vekt på både filosofiske spørsmål og språklige finesser. Men i denne er mye av det borte. Romanen er til en viss grad filosofisk, men mest et studie i hvordan en skal leve. Samtidig blir det snakket endel om økonomi. Spesielt er hovedkarakteren opptatt av det senkapitalistiske samfunn.

Så hva trekker jeg ut fra dette? Kanskje først og fremst kjærlighet. Både finner vi kjærligheten hovedkarakteren har for Kiki og Yumioshi. Men også kjærligheten han føler for Yuri. Samtidig er Gotanda forelsket i sin ekskone og kan ikke tenke seg et liv uten henne. Begge foreldrene til Yuri har noen de er glad i, og det er som romanen fremstiller mennesker i par. Ikke tradisjonelt sett, men de har alle noen de er glad i. Der er også død. Mennesker som betyr noe for noen dør, og det er en del av livet. Sorgen må få komme til uttrykk og vi må også gi de døde en plass.
Samtidig handler romanen så mye om å leve. Den skildrer svært ulike menneskers liv, med svært ulike måter å leve livet sitt på. Hovedkarakteren går tilbake til det enkle. Han lager mat, hører på musikk og er tilstede for andre som trenger ham. Til mer han klarer å overgi seg til det enkle, til bedre går det med ham.

Smakebit på søndag 22. februar

Tags

, , ,

Smakebit på søndagJeg holdt på å glemme hele Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten i dag. Men da så mannen min rart på meg og sa skal du ikke publisere smakebit? Det vil si at dette har blitt en vel innarbeidet vane her i heimen!

I dag skal vi på kino og mest sannsynlig Mac Donals med barnebarnet vårt. Han har valgt seg den nye Svampebobfilmen (hvorfor var jeg ikke overrasket?) og jeg regner med at det er Happy meal han vil ha etterpå. Det er hans dag og han som bestemmer. Og det er veldig fint å være sammen med han på slike dager. Så besøk på andre blogger og kommentering må vente til jeg er hjemme igjen.

Jeg har nettopp lest ferdig Sauejakten av Haruki Murakami, og er godt i gang med Dans dans dans som er en frittstående fortsettelse. Murakamis bøker gjør så mye med meg, og hele bøkene er fulle av merker etter jeg har lest dem. Ofte fordi jeg finner så fine sitater. Så i dag skal du få to fra Dans dans dans.

Først fra kapittel 4:

dans dans dans… og resten av turen leste jeg en biografi over Jack London … Sammenlignet med den store flukten, det romantiske skjæret over Jack Londons liv virket min tilværelse som et ekorn med hodet hvilende på en valnøtt, hvor den lå og slumret og ventet på våren. Foreløpig da iallfall. Men slik er det jo med biografier. For hvem vil lese om det fredelige livet til en noksagt ansatt ved Kawasakis offentlige bibliotek? Med andre ord, det vi er ute etter, er en slags kompensasjon for det vi må la oss by.

Og så fra kapittel 8:

Hun var trett. Hun trengte et sted å vagle seg. Jeg var den nærmeste grenen. Jeg forstod henne. Det var urimelig, meningsløst, at en så ung og vakker pike skulle være så utmattet. Men selvfølgelig, det er verken urimelig eller meningsløst. Utmattelse skjeler ikke til alder eller skjønnhet. I så måte er den lik regn og jordskjelv og hagl og oversvømmelser.

Fra forlaget:

Dette er en frittstående fortsettelse av romanen Sauejakten. Hovedpersonen leter etter en kvinne han ikke kan glemme. Det fører ham tilbake til Hotell Delfinen, men han finner at det er revet og erstattet av et stort internasjonalt kjedehotell. Midt inne i denne nye skyskraperen oppdager han et annet sted, mørkt, og med lukt av noe gammelt. Her møter han igjen den mystiske Sauemannen, som har en viktig melding til ham: Dans! Og han danser og holder seg på bena og mister ikke fotfestet i en verden uten verdier.

Sauejakten av Haruki Murakami

Tags

, , , , , ,

Jeg har lest Sauejakten  sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Den siste er en frittstående fortsettelse av den første. Jeg hadde tenkt å skrive om dem sammen, men følte meg så «mentalt skviset» etter den første boken at jeg må skrive om den, nå først.

SauejaktenFor meg er Murakami noe av det vakreste man kan lese. Spesielt synes jeg det om bøkene som inneholder magisk realisme. Den siste jeg leste; Norwegian Wood inneholdt ikke dette litterære virkemiddelet. Mens Sauejakten inneholdt det til gangs. Så nå sitter jeg med Chopin på ørene for å stenge ute sporten på TV og skal prøve å dele med deg den følelsen Murakami gir meg. Du får tilgi meg alle de sitatene jeg kommer til å krydre teksten med. Min utgave av Sauejakten er smekkfull av lapper som markerer ekstra viktige eller vakre steder. Det blir helt umulig å dele denne boken med deg uten og også dele sitater.

For å begynne med hva Sauejakten handler om. Hovedpersonen er navnløs, men det vi kan hente frem er at han er en 29 år gammel mann som jobber i et reklamebyrå som han driver med en venn. Han er nettopp skilt etter et fire år langt ekteskap og har en kjæreste som først og fremst har noen fantastiske ører. (Her hadde det passet med et smilefjes!) Han bor i en leilighet uten spesielt mye møbler og er eier av en gammel katt. En dag blir han innkalt til et møte med en mann som kaller seg Sekretær for Sjefen. Men de to blir heller aldri navngitt. Sekretæren forteller en utrolig historie om en sau. Denne sauen kan du se på et bilde vår hovedperson har brukt i en reklamekampanje. Ikke bare vil denne sekretæren at kampanjen skal slettes, men han vil også at vår hovedperson skal finne en spesiell sau som er på bildet. En sau med en stjerneformet føflekk på ryggen. For å gjøre dette enda mer abstrakt er denne sauen Sjefens varemerke og bildet er blant annet preget inn på lighteren som ligger foran ham. Vår hovedperson får to måneder på seg. (Senere blir dette innskrenket til en måned). Og hvis han ikke kommer opp med resultater på den tiden vil livet hans utslettes. Hovedpersonen og kjæresten hans legger ut på en reise til Hokkaido, hvor bildet er tatt. Der finner de en ledetråd etter en annen, men finner også ut en masse sekretæren har holdt hemmelig for dem. Vi må også nevn mannen som blir kalt Rotta. Det er han som har tatt bildet, han er en venn av vår hovedperson og endel brev fra ham er gjengitt i teksten.

Denne romanen handler altså på jakten etter sauen. Men det er en jakt etter en bestemt sau som kan overta en plass i sinnet ditt. Sjefen er en kjent mann fra høyresiden som har bygget opp et imperium ved hjelp av denne sauen. Men nå har sauen forlatt ham og han ligger for døden. Det er altså en «imaginær» sau det letes etter. En sau en bærer inne i seg. Denne sauen fant sjefen i 1936 i Kina, og brakte den med seg til Japan. I løpet av letingen finner de også en mann som hadde sauen før Sjefen, og som nå har den fryktelige lidelsen «saueløs» som man får når sauen forlater en. I denne letingen og i samtaler mellom menneskene blir det til stadighet stilt filosofiske spørsmål. Det blir snakket en god del om middelmådighet, men også Gud er et tema.

Jeg la på selv. Hva mente hun med at hun hadde det klart for seg? Det har ikke jeg, men så er det da også en masse ting jeg ikke skjønner meg på. Alderen har iallfall ikke gjort meg de hår glupere. Personligheten kanskje, men middelmådigheten er en konstant størrelse, som en russisk forfatter har uttrykt det. Russerne har teken på aforismer. De sitter vel hele vintrene og tenker dem ut.

I tillegg legger hovedpersonen merke med når det blir brukt metaforer og aforismer i samtaler eller kanskje først og fremst i brev.

Vi kan, om vi så måtte ønske, streife ørkesløst omkring på vilkårlighetens kontinent. Rotløse som et bevinget frø som blåses av sted i en lykkebringende vårvind.
Like fullt kan vi i samme åndedrett benekte at det finnes noe som heter slumpetreff. Gjort er gjort, det som ennå ikke er, er opplagt ennå ikke, og så videre. Sagt på en annen måte, sammenklemt som vi er mellom «allting» som er bak oss og «intetheten» som ligger bortenfor oss, fører vi en flyktig tilværelse hvor det verken fins tilfeldigheter eller muligheter.
I praksis betyr imidlertid sonderingene mellom de to fortolkningene fint lite. En tilstand (som tilfellet er med de fleste konfrontasjoner mellom fortolkninger) ikke ulik det å bruke samme navn om samme mann.

Mer er det ikke å si om metaforer.

De fleste samtalene han har med de menneskene han treffer på reisen sin handler til dels om at de spør ham filosofiske spørsmål.IMG_20150219_174943 Noen ganger helt relevante for situasjonen han er i, men også på grunn av ting han tenker på. Også andre mennesker og figurer oppfører seg og snakker som om de bare eksisterer som et filosofisk tema. Andre figurer er litt mer komiske. Som Sauemannen vår hovedperson møter mot slutten av boken. Ham er det til og med tegnet bilde av. Han snakker sånn:

«Vandrerduomkringsånnblirduåteforbjørnen» sa Sauemannen. «Deterheltsikkertatdetluskeromkringpådissekanter.Igårettermiddagsåjegspor.»

Jeg tror jeg kan si at dette er den mest filosofiske av Murakamis bøker jeg har lest. Det er egentlig endel ganske basale tema som blir diskutert, som tid. Hvor blir det av tid man ikke bruker? Kan tiden til en bestefarsklokke som går når ingen er hjemme klumpe seg sammen? Hvordan ville det være å bli født i et annet århundre? Hvorfor har båter navn og ikke fly? Hva ville En togstasjon hete om den lå et annet sted, og hvorfor ville den hete noe annet? osv. En liten bit av en av disse samtalene bet seg fast i meg. Dette er fra det første møtet med sekretæren:

«Det å snakke åpenhjertig og det å snakke sant er to helt forskjellige ting. Ærlighet forholder seg til sannheten som baugen til akterstavnen. Ærligheten viser seg først og sannheten sist. Det som ligger imellom, varierer i direkte proposisjon til skipets størrelse. Er det noen størrelse å snakke om, varer det lenge før sannheten kommer. Noen ganger gir den seg først til kjenne posthumt.»

Som i alle Murakamis romaner der det finnes et kjærlighetsforhold har de sex. Men i motsetning til andre romaner blir det her ofte omtalt som kjødelig omgang og ikke utbrodert. Det er få ord om det å være glad i eller om kjærlighet. Når ekskona hans vil forlate ham så er reaksjonen bare «Hvis det er det du vil«. Det er ingen sterke følelser med i bildet. Jeg la likevel merke til at han skriver ett sted at

«Kvinner med klærne av er skremmende like. Det kommer alltid så overrumplende på meg.»

En ganske så provoserende tanke. Kjæresten til hovedpersonen er helt apropos også callgirl, og øremodell, og korrekturleser. I tillegg handler romanen (selvfølgelig) også om matlaging, LP-plater og jazz-barer. Vi blir også oppdatert på hva hovedpersonen leser og lytter til.

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg følte meg nesten utslitt etter denne romanen (utslitt i positiv forstand hvis det gir mening). Det har noe med all filosoferingen å gjøre. Men det har også noe med hvordan hovedpersonen blir fremstilt, hvordan han blir tvunget, lurt og ført inn i noe han ikke forstår rekkevidden av. Følelsene og tankene hans, og alt som må rives opp igjen. Jeg synes denne boken er fantastisk, men jeg lurer litt på om jeg hadde blitt så betatt hvis jeg ikke allerede var fortrolig med Murakamis univers og hadde lest feks Kafka på stranden og 1Q84. Jeg kan ikke anbefale deg å starte med denne boken som din inngang til Murakami, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den etter å ha blitt bedre kjent med Murakami, og for å bli enda bedre kjent med ham! Nå gleder jeg meg til å ta fatt i Dans dans dans.

wild-sheep-chase-murakami-quote-4

Orestien av Aiskylos

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg har meldt meg på Bokhyllelesing i år. Biblioteket mitt er kanskje ikke så velutstyrt på alle måter og viser klart frem hvilke sjangere det er denne leseren leser. Men det er likevel ikke så vanskelig å finne bøker som passer til kriteriene. I denne andre runden skulle vi lese et skuespill fra antikken og da var det bare ett å velge mellom. Så jeg har lest Orestien av Aiskylos.

OrestienI etterordet til min utgave skriver oversetteren, Torstein Bugge Høverstad, at han ikke har oversatt dette skuespillet fra gammelgresk, men derimot fra den engelske oversettelsen av Robert Lowell. Jeg siterer: Jeg har ikke rørt Aiskylos, bare Robert Lowell. Dette er altså en gjendiktning av et nytt amerikansk versdrama, selv om eventuelle lesere vil finne at personene har mange likheter med gamle grekere.

For å gå litt tilbake så måtte jeg slå opp Orestien på Google for å forstå hva det var jeg leste. Det første jeg bet meg merke med er at Orestien er en trilogi som består av bøkene Agamemnon, Orestes og Evmenidene. Den er også den eneste komplette trilogien fra antikken som er blitt bevart. Det skulle vært et satyrespill som følgte med tragedien, men det er gått tapt. Orestien ble uroppført ved Dionysosfestivalen i 458 f.Kr. og vant der førstepris.

Den handler om Agamemnon som kommer hjem til sin familie etter krigen i Troja. Hans kone Klytaimnestra (Som er søster til Helena av Troja) dreper ham, sammen med elskeren sin, fordi Argamemnon, før han dro i krigen, ofret sin datter til gudene for å få vind til å dra til Troja.

Da brakk Agamemnon si stav
mot marken, og han gråt og sa: «Gudene
vil forbanne meg om jeg nekter for deres befaling.
Forbannet blir jeg om jeg myrder mitt barn
lyset i mitt hus, og tilsøler mine hender
med hennes blod på alteret».

Etter dette drapet bestemmer Agamemnons to barn, Orestes og Elektra, seg for å hevne drapet av faren og de dreper både moren og elskeren hennes. Klytaimnestra hadde bannlyst Orestes fra hjemmet sitt (og etter farens død, tronen hans). Men ved hjelp av Elektra klarer han å komme seg tilbake.

Jeg er ikke redd. Apollons orakel
har talt. I Delfi har guden befalt meg
å drepe dem som drepte min far …
Men om jeg nøler
og ikke lyder hans befaling, skal jeg dø.

Disse linjene er viktige, fordi i den tredje delen av skuespillet blir Orestes anklaget for modermord av hevngudinnene erinyene (som er det samme som furiene). Athene ordner det så han skal få en rettssak, og fordi det var Apollo som hadde bedt han drepe moren slipper Orestes fri.

Så både Athene og Apollo spiller en direkte rolle i denne tragedien. Tilstede er også Zevs og Hermes, men i passive roller. Hele opptakten til tragedien starter med Helena, fortsetter med den 10 år lange krigen mot Troja og slutter med at Argamemnom kommer hjem med ett av hundre skip. Han har med andre ord lidd store tap. Med seg hjem har han den synske slaven (tidligere prinsessen) Kassandra, som Klytaimnestra også dreper. Men ikke før Kassandra har forutsagt både sin egen og Argamemnons død. Hun ber Apollo hjelpe henne, og han hjelper ved å gi Orestes hevnen.

Når jeg leser om dette skuespillet ser jeg også at det nevnes overgangen fra en stat som bedrev æresdrap (som når Orestes dreper Klytaimnestra) til en stat hvor en morder blir dømt i en rettssak. Jeg har klippet og limt litt fra Wikipedia under:

Det som ytre sett kan sees som et klassisk hevndrama kan imidlertid også sees som en metafor for omfattende samfunnsendringer. Stykket skildrer overgangen fra blodhevn til rettergangsprinsipper. 40-50 år tidligere hadde statsmannen Perikles gjennomført en tilsvarende reform av rettsvesenet i Athen, hvor man gikk bort fra ættebasert blodhevn og over til et system med en tredjepart, en jury bestående av borgere. Orestien kan også leses som en overgang fra matriarkat til patriarkalske prinsipper.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Orestien er at det var utrolig underholdende. Oversetteren hadde gjort det lett å lese og en ble involvert i karakterenes liv. Det var spennende da Orestes kom hjem og fant søsteren sin, og også da de to skulle drepe moren. Men mest var det fint å lese strofene og forestille seg dette oppført. Dette er det første skuespillet fra antikken jeg leser, og det var ikke avskrekkende.

Jeg har noen kriminalromaner jeg ikke har rukket å skrive om, så her er de alle sammen

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg gikk gjennom excel arket hvor jeg legger inn bøkene jeg har lest, og de jeg har skrevet om, og så at det var noen kriminalromaner jeg ikke har fått sagt noe om. Den ene hadde fortjent sitt eget innlegg, men nå får den stå sammen med en annen jeg likte, den som ikke var så god, den som var forsåvidt var god men som ikke traff meg og den jeg ikke likte.

BrennemerketDen gode er Brennemerket av Eystein Hanssen. Han skriver fantastisk gode kriminalromaner om Ellie Rathke. Denne var forskjellig fra de andre ved at handlingen var lagt til Thailand (Hvor Ellis mor er fra). Vi fikk et rått og brutalt møte med sexindustrien i Thailand. Det var ikke spart på beskrivelser av overgrep, og drap, og noen av dem var brutale.

Ellie og moren er på et feriehotell da de ser en jente som hopper fra en bro og en annen jente som prøver å redde henne. Det sitter flere politibetjenter på uterestauranten men ingen av dem er interessert i å hjelpe. Ellis mor involverer seg med jenta som prøvde å hjelpe, Love. Og besøker henne på bordellet. Der møter Ellie en mann som gir henne samme følelsen som søsterens morder gjorde. Så hun undrer på om det er mulig det er samme mann. Men han ligner ikke på søsterens morder i det hele tatt. Etterhvert som hun involverer seg mer og mer kommer Jan Neergård fra norsk politi for å hjelpe henne. De to, sammen med en representant fra det Thailandske politiet begynner å etterforske rundt den mannen Ellie så og rundt Hok som eier bordellet.

Jeg leste denne boken på sengen og etter å ha lest de siste kapitlene fikk jeg problemer med å sove. Noe som absolutt ikke bruker å skje. Men det var noe i slutten som grep så fatt i meg at jeg nesten ikke klarte legge det fra meg. Det er ment som en meget god grunn til at du bør lese Brennemerket. Det er en gjennomført, godt skrevet og utrolig spennende kriminalroman.

Den andre romanen jeg likte kommer nok ikke som en overraskelse for dem som har lest bloggen min. For det er Farlige drømmer av Maria Lang. Jeg har et spesielt forhold til bøkene hennes og har, i tillegg til bøkene som blir utgitt på nytt hos Silke forlag, lest det jeg har klart å finne på biblioteker rundt omkring. Jeg vet ikke hvor mange det har blitt, men jeg koser meg like mye med hver nye bok jeg finner.

Farlige drømmerI Farlige drømmer befinner vi oss i et stort, avsidesliggende hus hvor en av Sveriges mest kjente forfattere bor, sammen med sin familie. Andreas Hallman er en meget eksentrisk mann og resten av familien er prisgitt hans nykker. Han får behov for en ny sekretær og den unge piken Malin blir sendt av hans forlegger. Ikke lenge etter hun er kommet dør Hallmans svakelige sønn. Det går svært inn på familien, men det er ikke før Hallman selv blir utsatt for mordforsøk at Malin ar kontakt med politiet. Det er klart at det er Christer Wijk som kommer og som selvfølgelig løser saken.

Bøkene til Maria Lang, pseudonym for Dagmar Lange, er enkle, morsomme, spennende og underholdende på en gang. De er skrevet i det en kan kalle en Agatha Christie stil, men også med 50- til 70-tallets (etter hvor langt ut i forfatterskapet du kommer) regler, sedvaner, vaner, oppførsel og så videre. Det er ingen grusomhet i beskrivelsen av mord eller overfall. Nåe jeg snakker om disse bøkene sier jeg som regel at mordofferet legger seg stille ned og dør. For sånn er det i de fleste av bøkene. Akkurat i denne, hvor det blir brukt gift, er kanskje døden beskrevet litt mer brutalt. Mest er de en stilstudie i hvor høflige og forsiktige folk var i sin omgang med andre, utenom de eksentriske karakterene som får utfolde seg litt friere. Jeg får ikke nok av Maria Langs bøker, de er akkurat hva en trenger til en liten koselig lesestund.

JudaskyssetDen romanen som er god men som ikke var for meg er Judaskysset av Eirik Huseby Sæther. Den handler om narkotikamiljøet i Oslo og noen av beskrivelsene av hvordan det er å være junkie var for groteske for meg. Samtidig tenker jeg at det er viktig å lese om hvordan ting egentlig er.

Hovedpersonen, Mikael Wulf, jobber ved Kriminalvakta i Oslo. Det betyr at han blir tilkalt når det skjer voldtekter og likfunn. Samtidig har han en fetter som er junkie og han kjenner godt til dette miljøet i Oslo. Han blir med da politiet finner en som er død av overdose. Men han tror ikke at dette er en «ekte» overdose. Han ser at det er to stikksår rett ved siden av hverandre og finner også et fingeravtrykk på håndleddet til den døde. Det vil si at han har fått et judaskyss. En ekstra sprøyte som sammen med det han har tatt fra før er nok til å drepe ham. Den døde, og en til, bor sammen med fetteren til Mikael. Men fetteren er forsvunnet, så Mikael begynner å lete etter ham. Samtidig får vi vite hvor fetteren er og hva som skjer med ham og det er grotesk nok i seg selv.

Tilsammen ble det for mange scener der jeg vemmes, og det tok vekk interessen min for å lese videre. Men jeg fullførte, og tror at denne boken kan treffe mange. At den kan være et vitnesbyrd om hvordan mennesker vi ikke tenker på har det hver dag. Men man må være litt sterk for å ta disse scenene og.

JegerdukkenDen som var forsåvidt var god men som ikke traff meg er Jegerdukken av Gert Nygårdshaug. Jeg har startet et Storytel abonnement og den første boken jeg hørte var Honningkrukken av samme forfatter. Nygårdshaug er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på og da bøkene om Fredric Drum var på Storytel, så satte jeg igang med dem. Det er forsåvidt ikke noe galt med Jegerdukken, men den føltes veldig treg. Det kan ha noe med at jeg hørte den istedenfor å lese den, men jeg er ikke helt sikker på det.

Fredric Drum blir invitert til å studere tegn som er funnet på noen gjenstander fra en myr. Sammen med gjenstandene er det funnet to myrlik. Det settes igang en stor arkeologisk undersøkelse og Fredric og en venn drar til Savalen for å kombinere denne utgravingen med fluefiske. Men før Fredric reiser hjemmefra har han allerede overlevde et mordforsøk og forsøkene blir ikke færre på hotellet. Det siste sender han til og med på sykehuset.

Frederic er ikke typen som gir opp, så han prøver alt han kan å undersøke hva det kan være som gjør at noen vil drepe han og hva det er som står på. Han kommer på ting underveis, men det er lite av det som blir delt med leseren. Vi får bare fortalt at han tenker. Det er litt der det utrolige trege med denne boken kommer frem. Spesielt irriterte det meg at det ble hintet til en fjerdeperson uten at det ble avslørt hvem han var før helt i slutten. Jeg kommer likevel til å fortsette på bøkene om Fredric Drum etterhvert. Men nå skal jeg høre Doctor Who: 11 doctors, 11 stories først og den er kjempelang!

BARE_ET_BARN_forside_x.inddDen kriminalromanen jeg ikke likte var Bare et barn av Hanne Kristin Rohde. Jeg hadde før jeg begynte på den fått hørt av en kollega at boken ikke ble anbefalt i en presentasjonen hun hadde hørt. Men jeg hadde fra før lest Mørke hjerter og tenkte det kunne være fint å fortsette historien om Wilma.

I denne romanen finner de to barnelik ved Akerselva og det viser seg at det er to barn som har forsvunnet fra et mottak. Wilma er svært opprørt over at ikke politiet har etterforsket forsvinningen og heller ikke andre barns forsvinning. På pressekonferansen blir det skutt to skudd og det ene dreper politiadvokaten og det andre en journalist. Men det er et annet politiavsnitt som skal etterforske skuddene. Wilma, Bjarne og Baardsen gjør så godt de kan med å finne ut hva som er skjedd med barna og får etterhvert mistanke om at disse to sakene henger sammen.

Alt det der er greit. Men det jeg irriterer meg over er for det første visepolitimester Tone som oppfører seg som en, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si. Noen god sjef er hun hvertfall ikke. Samtidig handler boken mye om en journalist som heter Martin Kvam. Han må være gal på et eller annet vis, og er hvertfall Wilmas stalker. Jeg føler heller ikke at jeg kan si så mye fint om språket. Og handlingen føles ikke som den henger sammen hele tiden. Der er noen hopp hvor en må tenke seg om før en kan fortsette. Så dette var ikke krim for meg.

Brennemerket har jeg fått av Cappelen Damm, Farlige drømmer av Silke forlag, Judaskysset av Gyldendal og Bare et barn av Kagge

Smakebit på søndag 15. februar og Les for en god sak

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagLørdag var vi på Jørpeland og besøkte sønnen vår og hans nye samboer. Samtidig fikk vi hilse på hesten hennes og tatt noen cacher. Det var så nydelig vær at det var en fin dag å være ute på. I dag har jeg derimot tenkt å være med på Moonstars lesemaraton for å samle penger til Barnekreftforeningen og derfor sitte inne hele dagen. Bli med du og! Du kan gi litt, eller du kan gi mye, men sammen burde vi klare å samle en hel del!

Men aller først skal jeg dele en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebiten min kommer fra en bok jeg akkurat er ferdig med. Og som jeg likte veldig godt, nemlig Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi:

VinternovellerDa smiler han og setter de rene glassene på disken.
– Har ikke du prøvd å forandre folk før? sier han.
Så rister han på hodet.
Og da er det et eller annet som reiser meg.
Jeg reiser meg.
– Skjerper du deg? spør Vibeke.
For folk forandrer seg hele tida. Og jeg, jeg forandrer meg nå.
Nå tar jeg jakka mi. Jeg nikker.
Og så snur jeg meg og løper.

Ny novellesamling fra Sultpris-vinner og P.O.Enquist-pris-vinner Ingvild H. Rishøi

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene.
I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.