Smakebit på søndag 19. juli

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagDet er en stund siden jeg har vært med på Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten, så det er typisk at jeg finner ut jeg skal være med når Mari har tatt ferie! Det en stund siden jeg har vært på bloggen i det hele tatt. Jeg fikk skrevet et innlegg på fredag og det var første gang på lenge. Det er hverken det at jeg er lei av bloggen eller lei av bøker, men jeg trengte vel en pause. Pauser er det heldigvis lett å ta på sommeren. 2015-07-18 20.29.32

Jeg leser ganske lite for tiden og, men det skyldes at jeg har tatt opp igjen en gammel hobby. Før strikket jeg en mengde duker og så gikk det flere år før jeg nå i vår plutselig begynte igjen. Nå synes jeg det er virkelig gøy, og tenker det er mange som skal få strikkede duker til jul i år. (Jeg holder på med den røde) Jeg klarer ikke strikke og lese samtidig, så akkurat nå strikkes det mer enn det leses. Men, jeg har fått hund og må gå tur med han to ganger om dagen (mannen min tar morgenturen), og da hører jeg på lydbok. Det gjør at jeg iallefall får lest/hørt noen bøker.

Jeg har to bøker som jeg skifter litt innimellom når jeg faktisk leser. Begge involverer Haruki Murakami. Den ene er hans intervjuer med mennesker som ble berørt av sarin angrepet på Tokys undergrunn; Underground. Og den andre en biografi om Murakami som heter Haruki Murakami and the music of words. Begge er litt tungleste, men jeg håper jeg skal klare å fullføre dem før jeg må levere dem tilbake til biblioteket. Smakebiten kommer fra biografien og er et sitat av Murakami fra en tale han holdt på universitetet i California;

Haruki Murakami and the music of wordsMy style boils down to this: First of all, I never put more meaning into a sentence than is absolutely necessary. Second, the sentences have to have rhythm. This is something I learned from music, especially jazz. In jazz, great rhythm is what makes great improvising possible. It’s all in the footwork. To maintain that rhythm, there must be no extra weight. This doesn’t mean that there should be no weight at all – just no weigh that isn’t absolutely necessary. You have to cut out the fat.

Fra forlaget:

As a young man, Haruki Murakami played records and mixed drinks at his Tokyo Jazz club, Peter Cat, then wrote at the kitchen table until the sun came up. He loves music of all kinds—jazz, classical, folk, rock—and has more than six thousand records at home. And when he writes, his words have a music all their own, much of it learned from jazz. Jay Rubin, a self-confessed fan, has written a book for other fans who want to know more about this reclusive writer. He reveals the autobiographical elements in Murakami’s fiction, and explains how he developed a distinctive new style in Japanese writing. In tracing Murakami’s career, he uses interviews he conducted with the author between 1993 and 2001, and draws on insights and observations gathered from over ten years of collaborating with Murakami on translations of his works.

Bålet av Bergljot Hobæk Haff

Tags

, , , , , , ,

BåletBålet er en kort, men sterk, roman av Bergljot Hobæk Haff. Jeg fant frem til den etter å ha lest et stykke om den i Nikolaj Frobenius bok Herlige nederlag. Der sier han om boken; «som ligger litt bortgjemt i den store norske bokheimen, men som faktisk burde hatt klassikerstatus.» Dette gjorde meg nysgjerrig nok til å låne romanen på biblioteket. Dette er en roman som nesten er umulig å beskrive uten å bruke en mengde sitater. Språket er så vakkert og så full av mening, og de korte 100 sidene så utrolig fulle av menneskets gode og onde natur. Jeg ble fanget inn i romanen og følte den på kroppen på en måte som vekte tanker og følelser jeg ikke hadde tatt frem på en stund.

Bålet handler om en liten bygd, om menneskene der og tankene deres. Men sentrerer rundt lærerinnen, skomakeren og en mann som kaller seg Allan. De har alle kommet til bygda langs landeveien, lærerinnen er der da romanen begynner men ingen tenker noe spesielt om henne. Skomakeren kommer i begynnelsen av historien og etter han har vært der i omtrent ett år kommer Allan. Sistemann er en laps eller en form for sjarlatan, men ser svært elegant ut for bygdefolket. Han har også evnen til å skape ufred og strid uten at det er klart hvor de ulike tankene har sin opprinnelse.

Romanen er skrevet som en øyenvitneskildring. Og om nettopp øyenvitnet står det; Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Romanen er tidløs. Den er skrevet i 1962, men den har ingen setninger eller beskrivelser som kan tidfeste historien for oss. Frobenius skriver: «Hobæk Haffs romanpersoner har tilsynelatende ingen ting med vår tid å gjøre. De opptrer under andre samfunnsforhold, står på siden, er unntaksmennesker.» Romanen beskriver bygden, lærerinnen, skomakeren og Allan. I tillegg til noen få av bygdefolket, men det er ikke selve personene den handler om. Snarere tankene og følelsene deres. Allan er en mann som ønsker å skape ufred, han er der for å ta bort velviljen og tilliten bygdefolket føler. Men samtidig sier Hobæk Haff; «kan han ikke skape følelser der de ikke finnes». Så han drar frem de smålige og skjulte sidene hos dem han treffer, på en måte som gjør at de ikke anklager ham for det.

Lærerinnen blir grundig beskrevet i det første kapittelet, ved første øyekast. Men egentlig er det ingen som vet noe om henne. Hun er bare lærerinnen; «Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.» Det eneste de bemerker er at hun har lange ben og heller litt til siden når hun går. Men det er bare greit, for da kjenner man henne igjen på avstand. Hun er flink til å helbrede småskader og sår og fjerner lopper og lus uten å bry foreldrene. Hun passer også på at barna ikke har hull på strømpene og har et lager med sokker til erstatning.

Det er da skomakeren kommer det kan anes noe mer med lærerinnen. Hun henter han på verkstedet om kvelden og tar han med til skolestuen. Der lager han til gymnastikksal til elevene. Skomakeren er en stor mann, men har uforholdsmessige korte bein. Når bygdefolket ser dem sammen på veien mellom skomakerverkstedet og skolehuset tenker de: «En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.»

Skomakeren er en mild mann. Når han sitter bak disken i skomakerverkstedet er det ingen som kan se de korte bena og snart glemmer folk dem. Vi får vite lite om ham, men det står noe i slutten av kapittelet der skomakeren har kommet til bygden: «Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.»

Det kan anes noe mellom lærerinnen og skomakeren. Noe sart og forsiktig som ville blitt ødelagt om det omtales. Men I korte små blikk kan vi se dem sammen. Som når skomakeren jobber i gymnastikksalen; «Selvsagt hendte det at bankingen stilnet, men hvem skulle ha interesse av å stoppe opp og merke seg hvor lang tid det gikk før arbeidet ble gjenopptatt?» Bygdefolket ser dem, men ennå i den troskyldige og velvillige tonen de har seg i mellom; «Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.»

Men så kommer da altså Allan. Det er nesten som det lugger i mot og jeg ikke har lyst til å skrive videre. Det hadde vært så fint om historien sluttet her. Men vi må også besøke ondskapen. «Omtrent på årsdagen for skomakerens ankomst trådte en annen langveisfarende inn i kafeen. Sett med fattigfolks øyne var mannen rasende elegant av ytre, og innbød straks til nærgående interesse. Men sannheten var nok heller den at han lignet en laps.»

Han forhører seg straks om skomakeren. Kan det være han har truffet han før? «Men når det gjaldt lærerinnen, var den fremmede ganske annerledes tilbakeholdende». Likevel tar han inn som losjerende på skolehuset og ikke i rommet over kafeen som står til disposisjon for reisende. Om det skriver Hobæk Haff: «Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket.» De har en krangel den først dagen, observert av en gutt som står og smugkikker. Kan det være at dette også er mennesker som kjenner hverandre. Og hva vil denne nye fremmede synes om forholdet som har oppstått mellom lærerinnen og skomakeren? Han gleder seg ikke over det, det er sikkert.

Der tar det slutt med lapper jeg har lagt i boken. Det er ikke slutt på de vakre og tankevekkende ordene til Hobæk Haff, snarere tvert imot. Men det er slutt på freden, tilliten og den troskyldige måten bygdefolket ser på hverandre. Allan sitter på kafeen hver kveld og lærer bygdefolket triksing i kortspill, han danser og han sjarmerer. Men innimellom sier han ting som får bygdefolket til å tenke på en ny måte. «Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.» De ser det negative istedenfor det positive og de begynner å se ned på hverandre, lærerinnen og aller mest skomakeren. For det er han Allan vil bli kvitt. Det hele kulminerer i et bål, og en jaget skomaker. Men det tror jeg det er best du lese om selv.

Bålet ga meg veldig mye. Både tankemessig og følelsemessig. Den gikk så inn under huden på meg at jeg strevde med å lese om hvordan det gikk. Og så tenker jeg om det er sånn det er i virkeligheten? Er det så lett å bli lurt av noen som legger vekten på det negative? Og hvordan tenker jeg om mine medmennesker? Er jeg positiv, tillitsfull og uskyldig, eller heller jeg mot det motsatte? Jeg håper på det ene og frykter det andre, men mens jeg tenker på det anbefaler jeg sterkt at du leser Bålet.

 

Legende

Tags

, , , ,

Moses

Legende

Moses opplyfte sin lange stav
og skilde Det raude hav.
Frå strand til strand stod ein vasskanal
romsleg som Jordans dal.
og Moses ropte: Fylg på, fylg på!
Farao kjem, og Gud hjelpe oss då
om ikkje vi alle er langt her ifrå
på veg mot det lova landet.

Og taktfast til tonar av horn og lur
skreid flokk på flokk til havs etter tur
rettleid av prestestandet.
Kamelane vogga i vyrdeleg gang
men glei opp-på sleipe maneter og tang
og skreik so dei skremde smalen.
Hokrande på sine lange bein
smatt krabben i ly under tarestein,
og hummaren slo med halen.

Men inn for den vassblanke, håle mur
stod fisken som attom eit spegelglasbur
og bisna på denne skreia.
Storkveita låg der i kongeleg ro
men flundra var sakte meir nyfiken, ho,
og våga seg heilt fram i leia.
Det glimta i buken på steinbit og ål,
og hysemor storma so vyrdlaust mot mål
at knapt ho fekk snu før ho landa.
Seien kom sendande, smellfeit og gild
og jaga fram stimar av fin kokesild
som mest kunne takast med handa.

Men då kom det liv i smågutane der!
Reint styrlause vart dei, som rimeleg er,
og uråd å halda i age.
Dei skreik: Onkel Moses, ver nådig no,
stans opp, og gjev katen i Farao,
han får nok ei ny landeplage!
Og Moses, forstandig og barnekjær,
fann ut at det var likast å fire her,
og dermed lyfte han luren:
Eit jubelrop helsa det klåre signal,
og smågutenevar i tusental
slo inn i den våte muren.

Vassdrivet stod som ein fossesprut
kvar gong ein lyr eller sei drog ut
og inn på det turre hala.
Men han som fyrst kloa i storkveita slo,
laut påkalle hjelp både ein gong og to
før trygt ho i tanga sprala.
So dunga då fisken seg litt etter litt,
ja, jamvel dei minste var frampå med sitt,
som bladsild og småmakrelar.
Og då dei så trøytna og gav seg med kvart,
då synde det seg at det samanlagt vart
ei føring på fem pakk-kamelar.

Det vart vel ein kveld i Arabialand
med steinmura gruer på skjelkvit sand,
og fresing i steikepanna.
Kvar einskild fekk ete seg stappande mett
og sutalaust velje sin eigen rett,
og etterpå vanka det manna.
Men tett under land steig det bobler opp,
der Farao låg, den forvorpne kropp,
med hestar og generalar.
Og difor skal Herren skje takk og pris
som fører sitt folk på forunderleg vis
til song i Judea dalar!

~ Jakob Sande, fra Korn og Klunger (1950)

Us Two

Tags

, , , , , ,

~ pooh.wikia.com

~ pooh.wikia.com

Wherever I am, there’s always Pooh,
There’s always Pooh and Me.
Whatever I do, he wants to do,
«Where are you going today?» says Pooh:
«Well, that’s very odd ‘cos I was too.
Let’s go together,» says Pooh, says he.
«Let’s go together,» says Pooh.

«What’s twice eleven?» I said to Pooh.
(«Twice what?» said Pooh to Me.)
«I think it ought to be twenty-two.»
«Just what I think myself,» said Pooh.
«It wasn’t an easy sum to do,
But that’s what it is,» said Pooh, said he.
«That’s what it is,» said Pooh.

«Let’s look for dragons,» I said to Pooh.
«Yes, let’s,» said Pooh to Me.
We crossed the river and found a few-
«Yes, those are dragons all right,» said Pooh.
«As soon as I saw their beaks I knew.
That’s what they are,» said Pooh, said he.
«That’s what they are,» said Pooh.

«Let’s frighten the dragons,» I said to Pooh.
«That’s right,» said Pooh to Me.
«I’m not afraid,» I said to Pooh,
And I held his paw and I shouted «Shoo!
Silly old dragons!»- and off they flew.
«I wasn’t afraid,» said Pooh, said he,
«I’m never afraid with you.»

So wherever I am, there’s always Pooh,
There’s always Pooh and Me.
«What would I do?» I said to Pooh,
«If it wasn’t for you,» and Pooh said: «True,
It isn’t much fun for One, but Two,
Can stick together, says Pooh, says he.
«That’s how it is,» says Pooh.

~ Alan Alexander Milne

Smakebit på søndag 21. juni

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagI går feiret vi mannen min sin 50-års dag med stort selskap, hjemme der vi bodde før. Vi overnattet hos min mor hele helgen og nå har vi akkurat kommet inn dørene hjemme. Det var et nydelig selskap, og et godt møte med familie og venner. Neste helg skal vi feire igjen, da hjemme hos mine svigerforeldre på Østlandet.

Før jeg gjør noe annet må jeg skrive et smakebit-innlegg. Jeg leser Underground av Haruki Murakami. Han har intervjuet 70 mennesker som ble påvirket av gassangrepet i undergrunnen i Tokyo 20. mars 1995. Så dette er en faktabok og ingen roman, men likevel sterkt påvirket av Murakamis skrivestil. Jeg har nettopp lest en annen bok av Murakami som het The strange library. Det er en liten fantasyroman for barn og som anbefales om du kan få tak i den. Jeg lånte den på biblioteket.

Men tilbake til Underground. Smakebiten er fra et stykke om den ene av dem som utførte angrepet, Hayashi:

Underground«I could feel my heart pounding in my chest – though where else would my heart be?»

There was no way for Hayashi to refuse. «This is just yoga of the Mahamudra» he kept telling himself. Mahamudra being a crucial discipline for attaining the stage of the True Enlightened Master.
When asked by Ashara’s legal team whether he could have refused if he had wanted to. Hayashi replied: «If that had been possible, the Tokyo gas attack would never have happened.»

Fra forlaget:

The true story behind an act of terrorism that turned an average Monday morning into a national disaster. In spite of the perpetrators’ intentions, the Tokyo gas attack left only twelve people dead, but thousands were injured and many suffered serious after-effects. The novelist Haruki Murakami interviews the victims to try and establish precisely what happened on the subway that day. He also interviews members and ex-members of the doomsday cult responsible, in the hope that they might be able to explain the reason for the attack and how it was that their guru instilled such devotion in his followers.

Smakebit på søndag 14. juni

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagDet er en ny fin sommersøndag, og på tide med en smakebit
hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen har vi hatt besøk av barnebarnet vårt. Fordi vi har flyttet er veien blitt lenger. Men vi drar med toget og sitter i familievognen, så da er det mye som tar oppmerksomheten og gjør turen kortere. Det hjelper. I dag er det på tide å dra hjem igjen, men heldigvis ses vi allerede neste helg i mannen min sin 50-års dag.

Jeg var på biblioteket her i Flekkefjord for å gjøre meg kjent og fant da et par bøker om litteratur. Jeg valgte dem fordi det står om Murakami i begge to. Men det står også mye annet fint. Den første heter Herlige nederlag og er skrevet av Nikolaj Frobenius. Smakebiten er hentet fra Bålet av Bergljot Hobæk Haff (som Frobenius skriver om), men kan leses som en generell betraktning og uten sammenheng:

Herlige nederlag«En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.»

Fra forlaget:

Boken inneholder en samling artikler og intervjuer om litteratur og film, bl.a. betraktninger om samtidslitteratur og klassikere, om tilstanden i norsk film og filmens fortellemåter og intervjuer med den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk og den danske dogmefilm-manusforfatteren Mogens Rukov. Forfatteren reflekterer også rundt sine egne arbeider innenfor litteratur og film, bl.a. mottakelsen av romanen Teori og praksis.

Korn og klunger og Sirius av Jakob Sande

Tags

, , , , , , , , , ,

Korn og klungerJeg har vært på gjenbruken og funnet to gamle diktsamlinger av Jakob Sande (utgitt i 1950 og 1955). Jeg er blitt mer og mer glad i diktene hans, spesielt etter at jeg var på en Jakob Sande kveld i Dale i Sunnfjord. Der Sande kommer fra. Det var en engasjert mann som fortalte om Sande og jeg lærte mye som jeg nå kan se igjen i diktene. Jeg skal gi deg en smakebit fra noen av dem.

I Korn og klunger (1950) står det to dikt som gikk rett til hjertet på meg. Det første heter «Voggevise (frå havkanten)» og handler om en far som går ned med båten på havet. Akkurat det skjedde med min far. Det andre heter «Kvardagsheltar» og handler om krigsseilere, som min farfar.

Fishingboat in a storm av Hermann Herzog

Fishingboat in a storm av Hermann Herzog

Voggevise (frå havkanten)

Milde makter bak stjernebru
~ veik er ei vesal skute ~
vern den vesle mot havsens gru
~ far er ombord der ute ~

Stjerner, lys over leia hans
~ grunnbrot i natta blinkar ~
fyll hans augo med stjerneglans
~ draugar frå skjæret vinkar ~

Linne vindar stryk inn frå sør
~ skuta på skjæret driver ~
Kjæl hans kinn, gjev han lagleg bør
~ tung ho i hav seg hiver ~

Lange, duvande båredrag
~ stamnen står høgt i veret ~
vogg han lint når det lir av dag
~ jarnkjølen høgg i skjeret ~

Vogg han varleg og gjev han fred
~ skavlane glefser grådig ~
kvil deg, hav, no gjekk sola ned
~ Gud være sjela nådig ~

Krigsseilere ~ dagbladet.no

Krigsseilere ~ dagbladet.no

Kvardagsheltar

Dei bar ikkje snorer på blank uniform
der dei trassa seg fram gjennom eldhav i storm.

Det var menn av det vanlege slitarstand
frå byer og grender i Noregs land.

Men lell la dei ut mot ein domedag
medan dødsklokka skolv i kvart stempelslag.

Frå djupet kom varsel om dødsforlis
og dei kom ‘kje or klea på vekevis.

Dei stod avgrunnen nær mang ei redselsnatt
og såg vener i naud utan hjelp bli att.

Men neste gong er det dei det gjeld,
skuta bles opp i ein gjøys av eld.

Ender og då kjem ein livbåt inn,
fåmælte menn sine byltar finn.

Stridsmenn frå havet med ukjende namn,
snart legg dei ut att får næraste hamn.

*

Men ei skoddeblind natt på ei eisamd vakt
tar ein barneljos draum over myrket makt.

Fram stig vågen der heime med steinmura stø
der eit naust speglar gavlen i taregrodd sjø.

Der ligg gata og huset med messingprydd dør
medan heggen i hagen strør blomar som før.

Til dess draumen går under i klagande lengt:
Det var mitt, dette landet, og no er det stengt!

Då vert dødsstilla sprengd av ei dirrande røyst,
som eit sus over havet med svalande trøyst:

~ Kan du høyre vi ropar frå djupet i natt?
Vi gjekk ned, vi gjekk ned for å vinne det att.

Du skal sigle til døden, du veit det må til,
med deg sjølv og ditt liv må det gå som det vil.

 

SiriusI Sirius (1955) står det et dikt som Sande har skrevet om seg selv; «Slik vart min lodd». Til slutt drakk han seg i hel om vi kan si det slik, og han har skrevet om kampen med flasken.

Slik vart min lodd –

Slik vart minn lodd: eg sit ved skrivebordet
og baksar med eit vanvyrd tungemål,
og dyrkar etter fattig evne ordet
som bondemannen dyrkar korn og kål.

Då er det freistaren med flaskeforet
kjem til og aukar mi elendes-skål
til røysta lyfter seg i dårekoret,
– eit jammerskrik til spott for Per og Pål

Fordømt, fordømt! Eg er min eigen fange
eg ser meg hjelpelaust i blinde stange
mot gråsteinsmurane i cella mi.

Å, blinde allmakt som la på meg børa
ta kalken frå meg, spreng den stengde døra
dei ropar på meg ute ~ slepp meg fri.

Piken på toget av Paula Hawkins

Tags

, , , ,

Piken på togetPiken på toget er debutromanen til Zimbabe-fødte Paula Hawkins. Hun er journalist og bor nå i London. Romanen er både en thriller og en krim, og klarer seg godt som begge deler.

Rachel er nyskilt og drukner sorgene i alkohol. Hun ble sagt opp på jobben fordi hun drakk, men likevel tar hun toget frem og tilbake til London hver dag. Først og fremst for å lure husverten, men også for å ha noe å gjøre. Hver dag tar toget henne forbi huset der hun bodde da hun var gift, huset hvor mannen hennes, Tom, nå bor med sin nye kone og datter. Men det er et av nabohusene hun først og fremst holder oppsikt med. Der bor det et par som hun oppfatter som det perfekte paret. Hun kaller dem Jess og Jason og spinner en historie om dem.

Vi får historien til Rachel i korte kapitler delt opp i datoer, nesten som en dagbok. Men etterhvert får vi også lese den samme typen korte dagskildringer fra Jess (som egentlig heter Megan) og fra Anna (mannens nye kone). Rachel gjør mye dumt når hun er full, som å plage Anna og Tom, sende meldinger, ringe og å stikke innom huset deres. Det vil selvfølgelig Anna og Tom ha slutt på. Hun får også blackouts og husker rett og slett ikke hva som har skjedd.

Da Megan blir drept blir Rachel besatt av å finne ut hva som har skjedd, noe som utvikler seg til en skikkelig whodunnit krim. Hun vil at mannen Jason (som heter Scott) skal være uskyldig og finner på løgner for å kunne besøke ham og bli en del av livet hans. Hun kontakter politiet og blir der regnet som et lite troverdig vitne. Samtidig som politiet vil hun skal holde seg unna hele området rundt disse to husene.

Mye av det Rachel skriver er usant, men det er det hun tror er sannheten. Så etterhvert utover boken får vi vite mer av det som faktisk skjedde, og med kapitlene om Megan forstår vi mer av hva som ligger bak mordet. Men vi forstår ikke hvem morderen er før helt på slutten. Forståelsen er av typen; Å! H*n! Den så jeg ikke komme!

Samtidig som boken er en krim er den også en thriller. Den gjør oss redd for Rachel og de skyggene som ligger over livet hennes. Vi forstår at her skjer det noe som vi ikke får tak i og boken gir deg av og til en grøssende følelse nedover ryggen. En skikkelig deilig grøssende følelse. Denne kombinasjonen av to sjangere passer utmerket sammen i Piken på toget. Den er akkurat skummel nok til å holde deg på tærne og akkurat spennende nok til å få deg til å lete etter morderen. Jeg syntes nok kanskje den var litt sen til å komme igang, men så hadde jeg plutselig lest i tre timer uten stopp for å få med meg slutten.

Piken på toget har jeg fått fra Bazar.

Smakebit på søndag 7. juni

Tags

, , , , , , ,

Smakebit på søndagPå fredag fikk jeg en melding fra Mari hos Flukten fra virkeligheten om jeg kunne ta over smakebitene. Så da finner du dem hos meg i dag, og jeg får lov til å være vertinne enda en gang. Det synes jeg er veldig hyggelig.

Jeg har begynte på Astrid Lindgrens krigsdagbøker i går så det er dem du skal få en smakebit av. Jeg har nettopp sett NRKs Tv-seie om Lindgren; Astrid – en fortelling om Astrid Lindgrens liv. Så det passet veldig godt å begynne på krigsdagbøkene nå. De forteller om dem i TV-serien.

Samtidig har jeg fortapt meg litt i to diktbøker av Jakob Sande som jeg fant på Gjenbruken. Jeg har nettopp vært i Dale der Sande kommer fra og der vært å en Jakob Sande-kveld. Jeg lærte mye om dikteren jeg ikke visste fra før, og det er ganske annerledes å lese diktene når en vet en del om mannen selv og om historien hans. En morsom ting jeg lærte var at han i unge dager fridde til Halldis Moren (Vesaas) men fikk nei. Det fikk ham til å dra til sjøs for å kurere kjærlighetssorgen.

KrigsdagbøkerSmakebiten kommer fra Krigsdagbøkene, 3. september 1939:

«Ansvaret hviler på en eneste manns skuldre», har Chamberlein sagt i det engelske parlamentet. Og historiens dom over Hitler blir nok forferdelig – hvis dette blir en ny verdenskrig. Mange tror vi rett og slett står overfor den hvite rasens og sivilisasjonens undergang.

Fra forlaget:
Gjennom hele andre verdenskrig førte Astrid Lindgren dagbok hvor hun skildret hverdagslivet i Stockholm, men også skrev sine betraktninger rundt de storpolitiske hendelsene i verden. I tekster fylt av skrekk og dyp sorg gir krigsdagbøkene en svært personlig skildring av hvordan dramatiske verdenshendelser virker inn på oss alle.


 

Oppsummering mai 2015

Tags

, ,

Oppsummering2015-04-29 13.37.25Mai har fløyet avsted og før jeg får sukk for meg er det på tide med en ny oppsummering. Ikke det at det er så mye å oppsummere. Jeg leste 17 bøker i mai, noe jeg er virkelig fornøyd med. Men ingen av dem ble skrevet om
Mesteparten av mai var jeg på Røde Kors Haugland rehabiliteringssenter. Hvis du noen gang blir tilbudt å reise dit, så reis. Det er et fantastisk sted å være og jeg hadde tre flotte uker der. Jeg gikk tur hver dag og var med på ulike treningstimer. Blant annet Tai Chi og simulatorskyting. Men mest kroppsbevissthet og holdning, og trening i varmt basseng.

Det er klart fokuset lå på trening, men jeg fikk lest litt allikevel. Haugland hadde blant annet en Snekkerbod med bøker til utlån, så der var jeg flere ganger. Jeg satte igjen det meste av det jeg hadde med meg, og tok til og med en bok med meg hjem. Jeg kom hjem på 21. mai og flyttet til Flekkefjord 22. mai, med andre ord; i travleste laget. Her har jeg fokusert på å komme i orden. Vi har ikke fått IMG_20150526_163357dekoderen til TV enda, så jeg ser på Netflix. (Og strikker) Først siste sesong av Dr. Who, og nå har jeg begynt på begynnelsen av Supernatural og skal se de 8 sesongene som er på Netflix. Forhåpentligvis kommer boksen til jeg er ferdig. Med andre ord, det har ikke vært så mye lesing de siste ukene heller. Jeg håper på nydelig vær i juni og masse tid til å sitte ute og lese!

De 17 bøkene jeg har lest er:

  • Krø – Didrik Mortis Hallstrøm
  • Horrorstör – Gary Hendrix
  • Becomberga – Sara Stridsberg
  • Dronningen av Tearling – Erica Johansen
  • Tusenfryd – Kristina Ohlsson
  • Ektemannen – Dean Koontz
  • Kall meg prinsesse – Sara Blædel
  • Bare ett liv – Sara Blædel
  • Hardkokt eventyrland og verdens ende – Haruki Murakami
  • Døden er en ensom sak – Ray Bradbury
  • De savnede – Chris Mooney
  • Energityvene -Torkil Berge
  • Unnskyld – Ida Hegazi Høyer
  • Boks 21 – Anders Roslund
  • Mannen som ikke var morder – Mikael Hjorth og Hans Rosenfeldt
  • Undone – Cat Clarke
  • Astrid og andre fortellinger – Selma Lagerlöf

Litt statistikk:

  • Sjanger: 6 krimromaner, 2 grøssere og 2 thrillere, 1 fantasy, 1 fagbok, 3 romaner, 1 ungdomsroman og 1 med korte historier for barn
  • Land: 3 norske, 5 svenske, 2 danske, 6 amerikanske og 1 japansk
  • Kjønn: 8 kvinner og resten menn, inkludert 1 debutant
  • Lesesirkel: Jeg har lest boken til Marianne og Murakami men ikke skrevet om den
  • Medie: 2 ebøker, resten papir
  • Kommer fra: 4 leseeksemplar, 3 kjøpt, 8 lånt, 1 fått og 1 fra biblioteket

Den beste boken denne måneden var Dronningen av Tearling. Den falt jeg helt pladask for. Jeg gleder meg veldig til den neste i denne trilogien. Men Hardkokt eventyrland og verdens ende av Murakami ligger tett opptil. Den var virkelig vanskelig å lese, men nå når jeg har fordøyd den litt burde jeg klare å skrive om den. Den amerikanske Horrorstör var også en opplevelse. Alt foregår i en kopi av IKEA, noe som var ganske morsomt.

Jeg hørte en del på lydbok mens jeg gikk tur på Haugland. Det har jeg tenkt å fortsette med her når jeg bare kommer med ut av huset (og det slutter å regne). Jeg har lest 2 ebøker, noe som kunne ha vært bedre, men det går litt tregt på den fronten. Jeg har heller ikke fått lest hverken Bokhyllelesing boka eller 1001 lesesirkel boka, men det håper jeg at jeg skal få gjøre godt igjen i sommer. Jeg har alle intensjoner om å lese dem.

Tidsperiode:

  • Jeg har lest 2 bøker fra 2015
  • 1 fra 80-tallet, 1 fra 90-tallet og en fra 30-tallet
  • Og de resterende 13 fra tiden mellom 2000 og 2014

Jeg har satt meg det meget ambisiøse målet å lese 250 bøker i år, og plutselig hadde jeg lest over 100. Så nå lurer jeg på om jeg klarer å lese mer enn 250, men det er ikke noe mål i seg selv. Jeg vil også lese 25 e-bøker og høre 25 lydbøker. Etter mai ser det sånn ut:

mai