Boken på vent; Harpesang

Tags

, , ,

Boken på ventDet er tirsdag og på tide med en ny bok på vent hos Beathes bokhylle.

I dag har jeg sovet litt lenge, det var deilig. Men det gjør også at dagen blir kortere. Som regel liker jeg ikke det, men noen ganger kan det være en fin ting. I dag har jeg tenkt å lese litt, kanskje se litt på dr.Who og hvis det bare hadde holdt opp å regne, gå ut på tur. Ikke så mye å fylle dagen med, så det da er det greit at den er kort. Boken jeg leser i nå er Trekkoppfuglen, og boken jeg har på vent i dag er Harpesang av Levi Henriksen.

Harpesang_omslagFra forlaget;

Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.

Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som «Det er mitt kors å bære» og «Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel». De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.

Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver.

Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.

Kort om krim #3

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg er tilbake fra ferie og har endelig tid til å sette meg ned å ta meg av bloggen igjen. Det er rart hvor mange småting som samler seg opp, i tillegg til det å skrive innlegg. Oppdateringer som må tas, lister som må ajourføres og bilder som må skiftes. Men nå er jeg ferdig med alt det og vil prøve å skrive mer om hvilke krimbøker jeg har lest i år. I sist innlegg om krimbøker tror jeg at jeg kom til mars, så det er mye å ta igjen enda! Dette er innlegg #3 om krimbøker. Det blir nok flere.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Høyt henger deHøyt henger de er en kosekrim. En stille og rolig krimbok som handler mest om kvinner og kvinners liv. Hovedpersonen Olivia er skilt og bor sammen med broren sin. (På en øy som er plassert utenfor Tjøme et sted, men som egentlig er en øy som hører til lenger nord. Hvis det jeg har lest er riktig). Hun går turer rundt øya med hunden sin, og en dag kommer hun over en mann som henger i et tre. Hun ringer politiet, men klarer ikke å la være med å etterforske litt selv. Og litt etter litt finner hun frem til hemmeligheter som er godt gjemt, og hemmeligheter som er farlige. I mellomtiden besøker hun sin venninne på hotellet, lager mat og steller i hagen. Og kontemplerer sitt singelliv.

Denne boken er helt grei. Ikke forvent deg de store høydene hverken i etterforskning, språk eller dramatiske effekter. Boken var fin å lese, men kanskje mest fordi jeg ikke forventet meg noe mer enn det jeg fikk. Jeg leser mye krim, og noen ganger vil jeg gjerne ha hardbarket amerikansk krim, andre ganger sofistikert engelsk krim, og noen ganger bare en bok jeg kan slappe av med. Og det fant jeg her. Hovedpersonen er «likandes», du vil gjerne overta både huset og hagen, og bi-karakterene er akkurat sympatiske og levende nok til at de tilfører noe til boken.

Boken har jeg fått fra Schibsted

Reykjaviknetter av Arnaldur Indridason

ReykjaviknetterJeg liker bøkene til Indridason. Når jeg begynner på en av dem vet jeg at jeg skal lese en meget stille bok, en som beveger seg langsomt gjennom landskapet, og som klarer å formidle både mord og selvmord i stille, men også svært levende beskrivelser. Jeg hadde akkurat lest Den hvite veien av Connolly når jeg begynte på denne og trengte noen sider for å foreta et så dramatisk stilskifte. Men det er verd det å bruke den tiden det tar å komme ned til Indridasons rytme.

Reykjaviknetter er anderledes enn de tidligere bøkene til Indridason. I denne boken tar han oss med tilbake til begynnelsen av Erlendurs karriere. Da han var en vanlig, patruljerende politimann i Reykjavik. Men samtidig er den en historie om hvem Erlendur er og hvorfor og hvordan han har blitt den sympatiske etterforskeren som ikke gir opp. Det er tydelig at han hadde alle karaktertrekkene til en som kan bli en dyktig politimann fra begynnelsen av. Når han kjenner på seg at noen kanskje ikke døde i en ulykke gir han bare ikke opp. Han leter og leter og spør og spør og sakte men sikkert kommer sannheten frem. Han er ingen etterforsker enda, så alt dette må han gjøre på fritiden, og helst bak ryggen på sjefen sin.

Vi møter ham også i den første spede begynnelsen av et forhold som vil føre til ekteskap og ser at kanskje var Erlendur for redd for å såre. Eller kanskje han tenkte at dette er normen, dette må skje med ham og. Men en ønsker nesten å rekke hånden frem og advare han om hvordan dette vil bli.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Doktor Fredrikis kabinett av Jørgen Brekke

Doktor Fredrikis kabinettJeg ble meget glad da jeg fikk en ny Brekke-krim i posten. Men boken overrasket meg, den handler om noe helt annet enn de foregående bøkene til Brekke, samtidig som den absolutt handler om mye av det samme. Jeg har lest dem alle sammen og Nådens omkrets, Drømmeløs og Menneskets natur handler alle om politietterforskeren Odd Singsaker. Men i Drømmeløs dukker det opp en politimester fra 1767; Nils Bayer. I Doktor Fredrikis kabinett handler hele historien om en forfyllet politimester som nettopp er den samme mannen. Han har lovet å la være å drikke for å vinne hjertet til piken han er forelsket i. Vi er i Trondheim i 1769 og verden ser meget anderledes ut enn den gjør i dag. I de tidligere bøkene til Brekke har han brukt elementer fra historien, men i denne boken er hele historien fra 1700-tallet.

Det blir funnet et lik av en ung pike rett utenfor byen, og Bayer prøver så godt han kan å finne ut hvem som er den skyldige. Men samtidig er helsen hans ganske dårlig, han har to, kanskje ikke så veldig intelligente politibetjenter å ta seg av, og samtidig blir han presset «ovenfra» om å sette noen i gapestokken. Slik at det kan se ut som byens voktere gjør jobben sin. Bayer blir veldig opptatt av å løse denne saken, men da hans gamle fiende Stadsfysikus Fredriki kommer til byen med en søvngjenger i en kiste blir det ikke lett for Bayer å konsentrere seg om det han skal.

Hele historien bærer preg av at politiet på 1700-tallet manglet alle de moderne hjelpemidlene vi i dag bruker til å løse forbrytelser. Men det er en stor del av hva som gjør denne fortellingen så sjarmerende. Det er en utrolig spennende bok, historisk interessant og levende, i sin beskrivelse av skitt, armod og søle. Anbefales!

Doktor Fredrikis kabinett har jeg fått av Gyldendal

Den hvite veien av John Connolly

Den hvite veienDen hvite veien er den fjerde romanen om Charlie Parker. Jeg har lest dem alle sammen og gleder meg til hver nye bok av Connolly. Det sorte hjertet, Mørkets arv og De som dreper er alle typisk amerikansk krim med mye skyting og store kvaler. Samtidig er de fantastisk spennende og samtidig veldig involverende.

Charlie Parker er en tidligere politimann som opplever at konen og datteren hans blir drept av en seriemorder, kalt Streiferen. I den første boken tar han seg av (dreper) denne seriemorderen, men sorgen er der i alle bøkene. Han forlater politiet etter drapene, men fortsetter som privatetterforsker. Han har to venner som er et homofilt par, og hvor den ene er leiemorder og hvor den andre er tyv/drapsmann/mm. Disse to hjelper han i alle sakene han kommer oppi og etterhvert får han også hjelp av sin nye kjæreste, Rachel.

Denne boken handler mye om rasisme. Om Sør-statene i USA og om hvordan det enda kan være vanskelig å være svart i noen av statene. Parker blir oppringt av en gammel venn og spurt om han kan hjelpe han å forsvare en ung, svart mann som er tiltalt for å ha drept sin hvite kjæreste. Parker er først ganske uvillig, men drar til slutt sørover for å se hva han kan gjøre. Samtidig leser vi om morderen fra sist bok som nå sitter i fengsel. Men det er tydelig at han prøver å manipulerer seg ut ved hjelp av en gruppe som ligner på KKK.

Jeg har tidligere skrevet om en av de andre bøkene; «Parker tar jobben og er straks tilbake blant kriminelle som gjerne snakker med våpenet sitt. Han har heldigvis noen venner som kan hjelpe ham, og en kjæreste han kan oppleve fred sammen med, for skytingen og drepingen tar på.» Og det er det samme som skjer i denne boken.

Dette er hardbarket krim, men med en myk side. Vi får være med inn i både sorgen, kjærligheten og frykten til Parker og selv om han er tøff når det gjelder, er han også en myk mann. Jeg elsker disse bøkene, rett og slett. De er gode, engasjerende og svært, svært spennende.

Den hvite veien har jeg fått av Vendetta

En helt tilfeldig forbrytelse av Arne Garvang

En helt tilfeldig forbrytelseEn helt tilfeldig forbrytelse er den første kriminalromanen til Garvang. Men han har tidligere skrevet flere bøker, blant annet serien om Muffe. Blant folk på min alder er han også kjent som karakteren Pelle Parafin i Tramteatret.

I denne boken blir to barn kidnappet. Men det var ikke det som var meningen. De sitter baki sin fars Jaguar og gjemmer seg da den blir stjålet, og snart er de alle sammen inni en trailer på vei til Øst-Europa. De to som kjører traileren og som stjal bilen oppdager etterhvert at de har med seg blindpassasjerer, og spør sjefen sin om hva de skal gjøre. Sjefen: eks-jugoslaven Goran, er en mann med mange talenter og er involvert i mange typer kriminalitet, så for han er det ingen sak å gjøre om situasjonen til en kidnapping med krav om løsepenger.

Foreldrene til barna er skilt, men prøver så godt de kan å stå sammen i denne situasjonen. De velger å sette seg i en bil og kjøre etter barna med håp om å finne dem, samtidig som politiet gjør alt de kan for å lokalisere traileren. Som plutselig kjører nordover istedenfor sørover. Det blir en fartsfylt jakt full av usikkerhet og redsel for barna. Boken er todelt på den måten at vi følger både barna og foreldrene/politiet og kan selv se hvor nærme eller langt borte de er fra hverandre. Samtidig får vi innblikk i alles følelser og noens bakgrunn. Dette tilfører boken det viktigste momentet, en dybde som bakgrunn for det som nesten er en road-trip.

En helt tilfeldig forbrytelse er spennende og fin. Jeg kjente sympati for den ene av kidnapperne og avsky for den andre og det er en god forfatter som klarer å skape slike følelser for karakterene sine hos leserne. Samtidig fikk jeg ikke helt tak på foreldrene, men der var redselen så fremtredende at det kanskje ikke er så rart. Historien var ny og forfriskende og av og til er det alt en trenger fra en bok.

En helt tilfeldig forbrytelse lånte jeg på biblioteket

Smakebit på søndag 17. august

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagUkene bare flyr avgårde og det er allerede søndag
og tid for en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Det verste er at jeg jammen ikke er sikker på hvor denne uken har flydd hen. Jeg vet jeg har lest en del, vært på tur til Stavanger med mannen min, hatt besøk av sønnen min, gått på besøk, cachet litt og spilt litt. Men at det er nok til å fylle opp en uke sier litt om alle de timene jeg må hvile. Ja, ja. Nå er det bare sånn for tiden.

Jeg leser mye Murakami, men må ha litt andre ting innimellom. Litt fordi jeg trenger tid til å tenke på hva jeg har lest og litt for å skille bøkene fra hverandre. Jeg har to stykker liggende her jeg skal skrive om, men de må på en måte synke skikkelig inn før jeg kan si noe om dem. Sist uke fikk jeg en bok fra Depotbiblioteket (Mo i Rana) som jeg må lese før lånetiden går ut. Men det er som jeg gruer meg litt. Den heter Blodrød smeltedigel og handler om undergrunnskirken i Nord Korea. Jeg har lest mye om dette landet det siste året. Og selv om det er veldig interessant er det også rimelig tøff lesning. (Det sier for eksempel litt at den nordkoreanske medforfatteren må være anonym, selv etter at han er død, for at ikke familien skal bli straffet.

Du skal få ett par smakebiter fra boken.

Blodrød smeltedigel omslag_pocket.inddFra innledningen;

Nord-Korea blir ofte kalt «Eremittriket» som befinner seg bak bambusteppet. Jeg synes denne forestillingen om et bambusteppe er helt latterlig. Det ville være lett å titte inn gjennom et bambusteppe, og et slikt teppe kunne lett blitt revet ned og krysset. Nord-Korea ligner mer på et betongrike med stålstenger og lufttette jernhvelv, med grenser som blir nidkjært bevoktet ved hjelp av landminer og militære bunkere.

Og fra en amerikansk rapport fra 2005;

… forfølgelsen av de kristne nå er på et nivå som best kan sammenlignes med Romerrikets brutale fremferd mot de kristne. Jeg tror de tar feil – romerne hadde ikke tilgang til elektrisitet og den moderne teknologi som har bidratt til at helt nye og særdeles grusomme torturmetoder er tatt i bruk.

Etter dette kommer det beskrivelser av noen av disse torturmetodene, men det skal jeg spare deg for.

Fra forlaget:

Når de fleste mennesker tenker på Nord-Korea, ser de for seg bilder preget av mørke, undertrykkelse og død. På disse sidene vil du finne et annet Nord-Korea, et land som en gang var et senter for vekkelse og som er i ferd med å bli det på nytt. Dette er sanne historier med sterke vitnesbyrd fra ulike mennesker som har ofret alt for evangeliet. Les de sterke vitnesbyrdene fra undergrunnskirken i Nord-Korea.

Tyvenes by av David Benioff

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Tyvenes by er en historisk roman skrevet av den amerikanske forfatteren David Benioff. Benioff er mest kjent som filmmanuskript-forfatter og film produsent. Han har skrevet tre bøker; The 25th hour, When the nines roll over (som er en novellesamling) og Tyvenes by. For tiden er han mest opptatt med å skrive filmmanuskrift for Game of Thrones.

tyvenes byTyvenes by handler om 2. verdenskrig, om Russland og om tyskernes beleiring av Leningrad mellom 1941 og 1944. Benioff har valgt seg ut de første dagene i 1942 hvor han lar to unge menn dra ut på en reise. Ifølge Wikipedia var er dette bakteppet historien spiller seg ut på; Vinteren 1941-42 var blant de kaldeste i manns minne, med temperaturer ned mot 40 minusgrader. Hitler og hans generaler ga ordre om at en eventuell kapitulasjon skulle avvises og at sultende flyktninger som forsøkte å ta seg ut av byen skulle stoppes med alle midler. Vinteren 1941-42 døde opp mot én million mennesker av sult, kulde, utmattelse og tyske artilleri- og luftangrep. Det samlede antall sivile ofre for beleiringen er vanskelig, om ikke umulig, å beregne nøyaktig, men antas å ligge mellom 1.1 og 1.3 millioner.

Lev er en jødisk/russisk syttenåring som deltar i brannvernet av blokken der han bor. En natt ser de en død, tysk soldat falle ned i fallskjerm og Lev er med på å plyndre liket. Dette sender ham i fengsel og introduserer ham for Kolja, en desertør fra Den røde arme. De venter begge å bli skutt neste morgen, men istedenfor blir de fraktet til huset til oberst Grechko. En mann i den beryktede russiske sikkerhetstjenesten. Der blir de gitt et oppdrag; Finn tolv egg til min datters bryllupskake innen torsdag (fem dager), og dere sparer livet. Hvis ikke oppdraget blir utført vil dere dø.

Kolja er bare noen få år eldre enn Lev, men likevel mye mer verdensvant og sofistikert. Han er også ganske ressursfull. Det å finne tolv egg, ligger likevel litt utenfor hans evner. De drar inn til torget i Leningrad, eller Piter, som de kaller byen selv, og begynner å snakke med folk for å få hjelp. Det går ikke lang tid før en mann henvender seg til dem og sier han har egg, «bare følg meg,» Lev er svært skeptisk og vil ikke gå inn i leiligheten til denne mannen, men Kolja overbeviser ham. Ett sekund senere rømmer de hals over hodet fra kannibalen han viste seg å være.

Det blir klart at de må ut av byen for å finne egg og bestemmer seg for å gå til byen Mga hvor de tror det er et hønsekollektiv. Reisen blir lang og strabasiøs, i dyp snø, stadig på vakt overfor tyske patruljer og med stor fare for å fryse i hel. En sen kveld finner de en gruppe jenter i en tømmerkoie, velfødde jenter i nattkjoler og det er ganske klart hva tyskerne bruker dem til. Men jentene er for redde til å prøve å rømme. Lev og Kolja bestemmer seg for å drepe tyskerne som kommer dit den kvelden, men før de kommer så langt setter en gruppe partisanere igang å skyte tyskerne. Lev og Kolja får følge partisanene videre, men en etter en blir de drept og faller fra. En fangetransport og iskald begrening senere sitter Lev og spiller sjakk med Einsatzgruppe A sjefen (SS) Abendroth om deres liv, og om 12 egg.

Lev er en ganske umoden gutt i begynnelsene av boken. Eller, så umoden man kan være når man lever i en krigstillstand. Hans far var poet og ble hentet av sikkerhetstjenesten og forsvant. Og rett før beleiringen klarte moren og lillesøsteren hans å flykte ut av byen. De ville ha Lev med, men han følte seg voksen og ville vise at han kunne klare seg selv. Gjennom denne reisen han legger ut på utvikler han seg til en ung mann. Han settes på valg, han møter kvinner han forelsker seg i og han må gjennomleve en manndomsprøve av kulde, sult og vold. Boken er som en oppvekstroman når det gjelder Lev, du får høre mye av hva han tenker og du ser hans inntog inn i rollen som mann. Han møter på veien et sted som beskrives som;

Det finnes et sted hinsides sult, hinsides tretthet, hvor tiden står stille og kroppens elendighet ikke lenger er helt din egen.

Kolja er en artig skrue. Han deserterte egentlig ikke med vilje, men fordi han bare måtte ligge med en jente. Det var så lenge siden sist at han ikke holdt ut. Han er en vakker kosakk på tjue, og har flere jenter som gjerne vil holde ham varm. Samtidig tenker og ikke minst snakker han mye. I hodet har han en roman som han knoter ned i en liten notisbok om kvelden. Romanen heter Bakgårdsstøveren og han vil stadig vite hva Lev synes om ulike passasjer. Han er også svært opptatt av at det er lenge siden han var på do, og teller dager, og ikke minst gir høylydt beskjed om, hvor mange dager det er siden han siste kunne «drite», for å bruke hans egne ord.

Han forteller også en mengde vitser. Som denne:

«Stalin besøker et kollektivbruk utenfor Moskva», begynte Kolja med vitsestemmen sin. «Vil se hvordan de ligger an med den siste femårsplanen. ‘Si meg, kamerat,’ spør han en av bøndene, ‘hvordan var potethøsten i år?’ ‘Riktig god kamerat Stalin. Hvis vi hadde stablet dem opp, ville de ha nådd helt til Gud.’ ‘Men Gud finnes ikke, kamerat bonde’. Det gjør ikke potetene heller, kamerat Stalin»

Det tilfører en del humor til boken, men det er ikke bare vitsene som er morsomme. Noen situasjoner disse to guttene kommer opp i eller hvordan de løser dem kan også gå under kategorien morsom. Så selv om dette er en alvorlig bok om et alvorlig emne har Benioff løstnet litt på snippen for å gi oss en mulighet til å puste.

Lev og Kolja snakker mye gjennom hele boken. De har diskusjoner om Koljas roman, om jenter, om krig og ikke minst om Koljas mangel på avføring. Også denne stadige diskusjonen bidrar til Levs overgang til å bli en mann. Kolja lærer ham mye om jenter, men også om vennskap og om politiske ideer. Partisanene lærer han også noe å å våge, om å skyte når man må og at det hele tiden kommer til punktet: dem eller oss. Lev forelsker seg i en kvinnelig skarpskytter i partisangruppen, men det er en mye mer kysk kjærlighet enn den Kolja praktiserer. Likevel er det et dyp der, som kanskje kan gi en fremtid.

Jeg falt pladask for Tyvenes by. Den er et så rått og kaldt innblikk i utsultingen av millioner av mennesker at du nesten ikke … Nei, du klarer ikke ta det innover deg. Samtidig er det en bok om menneskets styrke, om evnen til å overleve, om hvor store ressurser vi har til å finne mat;

Han laget noe som kaltes biblioteksgodteri, som ble laget ved å rive permene av bøker, skrelle av bokbinderlimet og koke det inn til det kunne formes til stenger og pakkes i papir. Det smakte som voks, men det var protein i limet, og protein holdt deg i live, og byens bøker var i ferd med å forsvinne, som duene.

Eller hvor raskt vi kan forvandles til kannibaler. Det er en bok om de styrendes absolutte makt i et kommunistisk system. Om soldaters redsel, kamp og evne til å skade andre, (først og fremst for ikke å bli skadet selv). Tyvenes by viser oss medmenneskelighet, og mangel på den. Rettferdighet, og det totalt motsatte. Den setter lys på enkeltmenneskets overlevelsesevne, på hvordan vennskap kan styrke den og hvordan kulde kan gjøre slutt på alt med et isende krav. Samtidig er den en bok med humor, en bok hvor lyset skinner mellom mennesker og hvor det deles det som deles kan. Den er en kraftfull bok som setter spor.

En fremmed i verden av Simon Stranger

Tags

, , , , , , , ,

En fremmed i verden er skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger. Jeg har lest alt han har skrevet til nå, og det er trygt å si at han har tatt plass blant mine favorittforfattere. Stranger har en særegen måte å skrive på. Ungdomsromanene hans er veldig politiske og de to tidligere voksenromanene har vært kjennetegnet av at de er satt sammen av mange fortellinger. I En fremmed i verden møtes disse to. Romanen er politisk og den er et lappeteppe.

En fremmed i verdenDet er vanskelig å fortelle deg hva romanen handler om fordi den inneholder så mange fortellinger. En del handler om Stranger selv og er enkelte ganger sterkt personlig, den forteller om faren hans, om en seiltur over Atlanteren og et besøk i Sør-Afrika. Samtidig følger vi Jan van Riebeeck som kom til Sør-Afrika i 1651 for å etablere en handelsstasjon og to ungdommer, Adele og Noah, som er fra Cape Town og har en spesiell tilknytning til slumbyen Khayelitsha. Den handler om apartheid, om slaver og om Nelson Mandela. Og om Adele som er aktiv i kampen til ANC.

Stranger sier selv;

I dette nye romanprosjektet ville jeg følge en ide jeg hadde fått mange år tidligere: å skrive en roman som gikk fra person til person, bare gjennom nærhet i tid eller rom. En bok med en lang rekke avsporinger, som stadig vendte tilbake til hovedhistorien, om en adoptert gutt i Cape Town.

Romanen handler på mange måter både om Sør-Afrika og Stranger. Han forteller at han besøkte de ulike stedene han skriver om og det føler jeg i teksten hans. Han sitter ikke på den andre siden av jorden og skriver om noen han aldri har sett. Han har også intervjuet Tomm Kristensen om hans arbeid som utenrikskorrespondent i Sør-Afrika.

Far til Stranger blir syk og det er touch and go i en periode. Stranger reiser hjem fra Karibien, der han er på seiltur, for å sitte ved sykesengen. Det blir noen tøffe måneder for hele familien. Samtidig forteller Stranger at faren er adoptert og han skriver om de biologiske besteforeldrene. I glimt får vi også møte en yngre Stranger som tar på seg all verdens elendighet. Og som tror at han må føle det de som har vondt føler (barn som sulter, ofre for krig osv) for å ta ansvar.

Stranger sier noe om den puslespill- eller lappeteppeeffekten du finner i romanen;

At hvert menneske eier en bit av verden som bare de kjenner til, og at den som vil lære noe, må sette sammen det enorme puslespillet virkeligheten utgjør.

Og han siterer forfatteren Torgny Lindgren;

Vi kan aldri huske noe slik det var. Livet er en strøm, men minnene finnes bare som brokker. Som splintrede biter. og det vi gjør når vi erindrer, er å sette sammen bitene ved å fylle ut mellomrommene. Dikte inn alt som er borte.

Apartheid blir tydelig i delen om Cape Town og Sør-Afrika. Jan van Riebeeck etablere den første europeiske kolonien i Sør-Afrika. Han møtte flere innfødte, og selv om han hadde fått beskjed om at de ikke skulle bruke slaver, forandrer han, og resten av kolonien seg, etter utallige sammenstøt med de innfødte. Stammene som var der før europeerne kom mente at de tok beitemark fra dem og europeerne mente at de hadde all rett i verden til å gjøre som de ville. Senere møter vi Nelson Mandela og ANC. Passiv motstand inspirert av Gandhi gikk etterhvert over til å bli voldelige demonstrasjoner og bomber. Vi kjenner historien og vet at Sør-Afrika ga slipp på sin apartheidtid, men Stranger forteller om hvordan det er å være der nå. Om at du blir servert og betjent av svarte mennesker og at det er vanskelig å ikke gli inn i en koloniherre rolle.

Dette er en sterk, levende, personlig og spennende roman. Du svever fra den ene fortellingen til den andre, blir utålmodig når du må vente på at den fortellingen du følgte skal fortsette men blir så raskt oppslukt av neste fortelling. Det er en skattekiste av lærdom, tanker og lys på hva du selv mener. Hvor engasjert er du? Bryr du deg? Ikke nødvendigvis om Cape Town, som er det Stranger skriver om. Men om hvordan verden fungerer, hvor rettferdig er det egentlig at vi sitter her med alt vi trenger innen rekkevidde? Stranger spør ikke egentlig disse spørsmålene, men det skinner gjennom teksten hans og man må ta et standpunkt.

Jeg har før skrevet om andre av bøkene hans; mnem, Den veven av hendelser vi kaller verden og ungdomsbøkene; Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes i et samleinnlegg.

Boken på vent; Stoner av John Williams

Tags

, ,

Boken på ventI dag har vi manglet internett helt frem til nå og jeg har sittet og trommet med fingrene og ventet på å få legge inn min Bok på vent hos Beathes bokhylle! (Det er ikke helt sant, for jeg satte meg til å spille spill og da fløy tiden av gårde)

Jeg har lest hos flere bloggere om boken Stoner av John Williams. Den får bare gode kritikker og høres så spennende ut at jeg tenkte at det er en bok jeg må lese. Nå ligger den ved lesestolen og venter på at jeg skal ta en pause i Murakami lesingen.

Fra forlaget;Stoner

William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

1Q84 av Haruki Murakami

Tags

, , , , , , ,

1Q84 er skrevet av den japanske forfatteren Haruki Murakami og ble gitt ut på norsk i 2011. Murakami er en kjent forfatter i mange land og har, før 1Q84, skrevet 12 bøker. Til høsten kommer den norske oversettelsen av hans siste bok ut Pax forlag. Boken har fått tittelen Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår.

imageJeg leste 1Q84 mens vi var på ferie i Spania og hadde lange stunder på stranden og i sengen hvor jeg var helt oppslukt av Murakamis univers. I det store og det hele elsket jeg boken så høyt at jeg vet at den blir vanskelig å skrive om. Det er alltid verre å beskrive det en virkelig forelsket seg i.

Boken handler om Aomame og Tengo og er en kjærlighetshistorie og en historie om en verden som kanskje er parallell til vår. Aomame befinner seg i en taxi på motorveien. Det er trafikkkaos og hun ser at hun vil komme for sent til en avtale. Taxisjåføren sier at hun kan gå ut av bilen og klatre ned en nød-branntrapp, og på den måten nå toget dit hun skal. Aomame gjør som han sier og beveger seg der på trappen over fra 1984 til 1Q84. Det er Aomame som gir denne verdenen et navn og Q står for questionmark. Tengo er ansatt som mattelærer i en deltidsstilling og resten av tiden prøver han å bli forfatter. Agenten hans får han til å skrive om et manus som skal leveres inn til en konkurranse. Manuset er egentlig skrevet av 17 år gamle Fukaeri og det de gjør er om ikke på kant med loven, hvert fall moralsk galt. Manuset blir antatt, vinner og gis ut som bok med navnet Luftpuppe. I Luftpuppe lever det et småfolk som snakker med menneskene, og som nok ikke er udelt gode, og den verden de lever i kjennetegnes av at den har to måner. Aomame oppdager etterhvert at 1Q84 har to måner, og gjennom fortellingen i Luftsuppe og alt det som skjer rundt den dras Aomame og Tengo til hverandre.

Jeg kunne fortalt så uendelig mye mer om boken, men jeg tror at gleden over å oppdage de ulike tingene selv er endel av det som gjør en bok god, og jeg vil ikke ødelegge gleden i det for deg. Jeg brukte noen sider på å komme inn i fortellingen, men etter det var jeg oppslukt. En kan se noen ting som må skje på forhånd og en venter og lengter etter at det skal skje. Andre ting kommer som en overraskelse, og hindringer i veien kan få en til å miste pusten.

Selve plotet, historien, er så vakker, innfløkt, så full av detaljer og levende som bare Murakami kan skape den. Han bruker, som han som regel gjør, en «uvirkelig» ting for å gjøre historien mer … Ja, hva skal jeg kalle det? Levende? Virkelig? Menneskelig? Eller lettere for oss å dykke inn i og ta med oss ut det som er viktig? Rent teknisk er det han gjør å bruke en sjanger som heter magisk realisme. Det er en sjanger som kjennetegnes av at historien foregår i en realistisk virkelighet men at det i tillegg finnes noe som ikke kunne ha skjedd i virkeligheten. I denne historien skjer det som ville skjedd i Japan i 1984, men i tillegg er 1Q84 der. Der er to måner og en sekt som snakker med småfolket.  Det er kanskje enklere å plukke ut den magiske delen i en annen av Murakamis romaner. I Kafka på stranden er også handlingen hentet fra Japan, men i tillegg finnes det en mann som kan snakke med katter. Jeg slo opp magisk realisme på Wikipedia og der er det en setning som jeg synes er viktig i denne sammenhengen:

De overnaturlige hendelsene i magisk realisme blir aldri eller sjelden forklart eller sannsynliggjort – de er simpelthen en del av tilværelsen som personene i verket godtar og lever med.

Murakami har en meget særegen stemme. Jeg leser nå noen noveller han har skrevet (som er samlet i boken Blindepilen og den sovende kvinnen). Jeg tenkte at hvis jeg hadde lest noen av disse novellene i en imagenovellesamling, med mange forfattere, uten å vite at det var Murakami som hadde skrevet den, så hadde jeg likevel forstått det. Han har en måte å forklare verden rundt seg på, et øye for detaljer. Og en fremmedgjøring av vanlige objekter som er så tydelig hans stemme. I den novellen jeg tenker på går to gutter på en helt ny buss og det at det ikke er den gamle bussen, men en ny, får den ene gutten til å føle at han har tatt ett steg ut av den virkelige verden. Uten at det er sagt et ord om det. Murakami bare forklarer hva han ser og tenker. Og så føler vi det.

Men tilbake til 1Q84. Det har tatt meg lang tid å begynne på denne boken, som jeg egentlig har villet lese siden den kom ut. Det er klart at det at den egentlig er en trilogi på ca 1180 sider har noe med saken å gjøre (på norsk er den utgitt i to bind). Men det har også noe å gjøre med at jeg visste Murakami kom til å kreve noe av meg. En vilje til å bli oppslukt, en vilje til å se hva han ville si og en evne til å komme ut på den andre siden med noe nytt. Dette er en av de bøkene jeg kunne ha lest om igjen med en gang jeg var ferdig, det var så mye jeg ville ha med meg at jeg ikke klarte det i en omgang. Men samtidig er dette en av de bøkene jeg virkelig vil huske. Jeg hadde det på samme måte med Kafka på stranden. Men ikke med Elskede Sputnik som jeg også har lest. Jeg ser at flere sier at de ikke fikk noe utav Elskede Sputnik eller at de ikke likte den, så hvis du er en av dem må du ikke la det skremme deg fra å prøve feks 1Q84 og/eller Kafka på stranden.

Jeg har blitt så oppslukt av Murakami og hans stemme at jeg har kjøpt fire bøker til av ham, pluss at jeg lånte Etter skjelvet på biblioteket. (Jeg så den stod på 1001 bøker listen). Det kan godt være at jeg må lese andre bøker mellom hver Murakami bok. Eller egentlig tenker jeg at det er meget sannsynlig, siden bøkene hans er så kravstore. Jeg leste nettopp en novelle jeg ikke forstod slutten på og går med den i hodet. Da er det vanskelig å dykke ned i en ny novelle før jeg har funnet ut av den første. Men en bok i en annen, og kanskje av de lettere sjangrene, hadde passet fint.

Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.

Det var i grunnen godt å få skrive om 1Q84, da måtte jeg tenke igjennom den en gang til. Jeg tror ikke du finner noe objektivitet her, men det viktigste for meg var i grunnen å få sagt noe om hvor utrolig sterkt inntrykk denne boken gjorde på meg.

Smakebit på søndag 10. august

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagDet er en ny søndag og en ny smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten.

I dag tror jeg at jeg skal holde meg til bøkenes verden og lese litt.

I går var vi ute på en cachetur (geocahing.com) i det fæle været på Jæren. Det er godt det ikke ble skikkelig uvær før det var på tide å vende nasen hjemover. Heldigvis regnet det ikke like mye som på torsdag, selv om det absolutt blåste nok!

Jeg har fått «dilla» på Haruki Murakami siden jeg leste 1Q84 i sommer. Jeg har ikke skrevet om den enda, noen ganger føler jeg det er vanskeligere å skrive om Bøker av Murakaminoe en virkelig elsker, enn det en liker godt. Så den ligger her på siden av meg og venter. Men jeg har også kjøpt inn 4 bøker og lånt en på biblioteket av Murakami, så jeg skal få mer enn nok å fordype meg i. Fra før har jeg lest Kafka på stranden og Elskede Sputnik. Den første falt jeg også helt for, men den andre ga meg ikke noe spesielt. Så jeg er veldig spent på de bøkene jeg har kjøpt og lånt. Sauejakten, Dans, dans, dans, Trekkoppfuglen, Etter skjelvet og boken jeg skal gi deg en smakebit fra i dag: novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen.

image

Den er fra novellen Bursdagsjenta.

«Selv om det er to bulker i støtfangeren?»
«Støtfangere er skapt for å bulkes.»
«Det hørtes ut som teksten til et klistremerke.» sier hun. «Støtfangere er skapt for å bulkes.»
Jeg betrakter munnviken hennes.
«Det jeg ville si,» sier hun stille og klør seg på øreflippen. Det er en nydelig øreflipp. «Det jeg ville si, var at uansett hva du måtte ønske deg her i livet, hvor langt du måtte dra, kan du aldri bli noen annen enn deg selv. Det var bare det.»
«Det høres ut som et klistremerke, det også,» sier jeg. «Hvor langt du enn måtte dra, kan du aldri bli noen annen enn deg selv.»

Fra forlaget;

Mange kjenner Haruki Murakami best gjennom de egenartede og oppslukende romanene hans. Men også i novelleformen viser forfatteren sitt særpreg: den karakteristiske slentrende og muntlige stilen, og miksen av dagligdagse gjøremål, dramatiske situasjoner, melankolske stemninger, mystiske hendelser og de underligste fenomener. Det er normalt å støte på det ekstraordinære hos Murakami. I denne samlingen får vi et gjensyn med brønner, dører, steiner, paraplyer, speil, katter, og jazz – i nye og overraskende sammenhenger. Blindepilen og den sovende kvinnen består av 26 noveller, en samling som er tildelt Frank O’Connor International Short Story Award.

Magic

Tags

, , , , ,

Read this to yourself. Read it silently.
Don’t move your lips. Don’t make a sound.
Listen to yourself. Listen without hearing anything.
What a wonderfully weird thing, huh?

NOW MAKE THIS PART LOUD!
SCREAM IT IN YOUR MIND!
DROWN EVERYTHING OUT.
Now, hear a whisper. A tiny whisper.

Now, read this next line in your best crotchety-
old man voice:
«Hello there, sonny. Does your town have a post office?»
Awesome! Who was that? Whose voice was that?
It sure wasn’t yours!

How do you do that?
How?!
It must’ve been magic.

~ Shel Silverstein

Shel Siverstein

The long dark tea-time of the soul

Tags

, , , , , , , , , , , ,

The long dark tea time of the soulThe long dark tea-time of the soul er en morsom krim-fantasy skrevet av den kjente forfatteren Douglas Adams. Den er en fortsettelse av Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå og ble gitt ut i 1988. Den står også på 1001 bøker listen for de som ser etter slike bøker. Jeg har lest begge bøkene flere ganger og synes de er like fantastiske hver gang.

Dirk Gently er en holistisk detektiv, noe han forklarer med at han må se hele helheten før han kan bestemme noe eller for den saks skyld finne ut noe. Det betyr at han, når han en sjelden gang kjører bil bare følger etter bilen foran og regner med at han da ender opp der han behøver å være. Et sted som ikke nødvendigvis er det samme sted som han tenkte å dra til. I store og det hele finner han ut det han skal på grunn av tilfeldigheter. Han er lat, uberegnelig, feig, litt ekkel og fullstendig fascinerende.

I denne boken møter vi Kate. Hun er på flyplassen, på vei til Norge, da alt bare går fullstendig galt. Hun finner ikke veien, roter med ting osv. før hun ender opp foran innsjekkingsskranken 3 minutt før den stenger. Foran henne står en stor lyshåret mann som også prøver å dra til Norge. Riktignok uten penger eller pass og da han oppdager at han ikke får reise eksploderer hele innsjekkingen. Både mannen og Kate havner på sykehus, og en rekke rare ting skjer. Vi møter også en annen mann, en gammel enøyd mann, som ligger og sløver på et privat sykehus. Han heter noe i retning Odin og elsker rent sengetøy. Kate slipper ut fra sykehuset, men setter i gang for å finne denne store mannen hun traff og finner selvfølgelig etterhvert ut at han heter Tor. Tor har noe uoppgjort med Odin, samtidig som det er tydelig at Odins personlige tjener, Toe Rag, har noe på gang. Det blir opp til Dirk Gently å løse mye av denne floken, også fordi en av hans klienter nettopp ble drept og dette har noe med det andre å gjøre, selvfølgelig. Men Kate er også absolutt til stor hjelp.

Boken er morsom, noen ganger på grensen til hysterisk. Den har store morsomme sekvenser, små morsomme setninger og en mengde bilder som etterlater deg humrende etter du har lagt fra deg boken. Den er spennende som en krimfortelling, først må du finne ut hva som er galt, i tillegg til at en mann er drept, og så må du starte på løsningen. Det er nesten umulig å gjette selv om at Toe Rag er den mest ufyselige karakteren og du gjerne legger skylden på han. I tillegg på du forholde deg til kjøleskap som er så møkkete at det skaper en ny gud, en Coca Cola maskin som følger etter Tor o.l. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk!

Samtidig er dette en bok av mannen som skrev Haikerens guide til galaksen og da kan en på en måte forutse den heseblesende humoren og stilen på boken. Jeg kunne for eksempel ikke legge den fra meg denne gangen heller. Men den er en forholdsvis tynn bok, så det er fullt mulig å lese den i en «sitting». Jeg anbefaler både Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå og denne boken. Du bør helst lese dem i rekkefølge. Kos deg!