The ocean at the end of the lane er en ny voksen fantasy skrevet av den etterhvert meget kjente engelske forfatteren Neil Gaiman. Det er vel for de fleste ganske åpenbart at jeg elsker Gaimans bøker, men det gjør dem også vanskelige å skrive om, synes jeg. Dess mer jeg liker en bok dess vanskeligere er det å finne de rette ordene å uttrykke følelsene mine med.
Forlaget skriver:
A middle-aged man returns to his childhood home to attend a funeral. Although the house he lived in is long gone, he is drawn to the farm at the end of the road, where, when he was seven, he encountered a most remarkable girl, Lettie Hempstock, and her mother and grandmother. He hasn’t thought of Lettie in decades, and yet as he sits by the pond (a pond that she’d claimed was an ocean) behind the ramshackle old farmhouse, the unremembered past comes flooding back. And it is a past too strange, too frightening, too dangerous to have happened to anyone, let alone a small boy.
Jeg sitter igjen med så mange følelser etter denne boken. Den handler om en gutt som opplever å bli fanget av et monster. I sitt eget hus, og alle andre tror monsteret er barnepiken. Alle utenom Lettie Hempstock og familien hennes. Der kan han få hjelp. Om han bare kunne kommet seg dit. Den handler også om tre kvinner som er eldre en tiden selv, om et lite tjern som er et hav, om beskyttet jord og farene ved å vandre ut av det beskyttede landet.
Men mest av alt sitter det igjen i meg den voksne mannens opplevelse når han kommer til bake til tjernet. Alt han husker og alt han blir fortalt, som han hadde glemt.
Dette er en meget vakker bok som jeg anbefaler absolutt alle. Språket er godt, og flytende, er det beste beskrivelsen jeg kan gi det. Gaiman er dyktig til å skape troverdige karakterer og noen ganger er det du ikke får vite om dem og dermed skaper i ditt eget hode noe av hemmeligheten ved hans bøker.Selv om du ikke er fantasy fan er det noe med Gaiman som smyger seg inn i hjertet ditt. Denne boken annonserer Vendetta at de skal oversette til norsk i slutten av september. Jeg gleder meg til å også lese den på norsk!
God søndag og velkommen til nye smakebiter!Grown-ups don’t look like grown-ups on the inside either. Outside, they’re big and thoughtless and they always know what they’re doing. Inside, they look just like they always have. Like they did when they were your age. Truth is, there aren’t any grown-ups. Not one, in the whole wide world.
