Krim lest i 2020 #3

Tags

, , , , , , , , , , , ,

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Bare deg har jeg fått fra Cappelen Damm og Stråmann av Vigmostad Bjørke. Den siste, Barcode, har jeg lånt på biblioteket.

Bare deg av Ninni Schulman

Bare degBare deg handler om Iris og Pål. Den er en meget spennende thriller, og man er ikke sikker på hva som egentlig skjer. Det kan både være at alt er bokstavelig, og det kan være at ting blir holdt tilbake slik at alt egentlig er motsatt av hva som blir fortalt. Svaret på det får du ikke før på de siste sidene av romanen. Bare deg er med andre ord en meget godt skrevet thriller.

Vi møter Iris på jobb der hun setter sammen tekst og bilder blant annet til kataloger. Hun har fått et nytt og spennende oppdrag som betyr mye for henne. Pål er på sykehuset etter at han har måttet amputere hele det ene beinet. Han øver på å gå med protese samtidig som han forteller om forholdet til Iris. De to møter hverandre tilfeldig da Iris punkterer med bilen og Pål skifter dekk for henne. Han jobber i billettluken på T-banen og de har sett hverandre der før. Hjelpen bli takket med en avtale om å spise sammen.

Iris side av historien blir fortalt kronologisk fra før hun møter Pål. Først forteller hun om jobben, vennene og hvordan hun har det. Så kommer det å forelske seg i Pål og forholdet deres. Fordi hun forteller etter som romanen skrider frem og han ser tilbake på det som skjedde samtidig som han forteller fra sykehuset blir vi usikre på hvor Iris er i nåtid. Hun er ikke på sykehuset, for Pål forteller om besøkene han får. Og vi lurer på om det kan ha skjedd henne noe. Hvorfor måtte for eksempel Pål amputere foten? Har det vært en ulykke der Iris ble drept?

Vi får ikke svar på dette før på de siste sidene. Boken bygger seg opp mot et klimaks og gjør det på en mesterlig måte. Det er en ting som skjærer litt i ørene. En episode som man tenker kom litt for mye ut av det blå og som er usannsynlig. (Som jeg ikke synes jeg skal sette ord på fordi det ødelegger for den spenningen forfatteren bygger på). Men ellers henger boken og historien godt sammen. Jeg liker Ninni Schulmans kriminalromaner og hun har også skrevet en god thriller.

Stråmann av Tore Aurstad og Carina Westberg

StråmannStråmann er en spennende miljø-krim. En sjanger som skulle være virkelig aktuell i disse dager. Hovedpersonen er Robert Vinter. Han jobber som oversetter og språkvasker og i det boken begynner blir det oppdaget at han har brukt en engelsk utgave med mange feil da han skulle oversette en spansk roman, og boken blir trukket av forlaget. Dette setter ham i en vanskelig situasjon, så da forfatteren Pål Hansson ber han være den som egentlig skal skrive en bok om Raumerbanen, som så skal gis ut med Hansson som forfatter så slår han til fordi han trenger pengene.

På vei til et møte med forfatteren kjører han forbi gjenvinningsanlegget RAMS og en svær eksplosjon inne på anlegget. Det er der faren hans jobber og i sjokket glemmer han at faren er sykemeldt. Politiet mistenker at noen forårsaket eksplosjonen med vilje og mistanken går mot sjåføren av tankbilen som eksploderte, Roald Tveten, og mot faren til Robert Vinter.

Hansson har for lenge siden skrevet en roman som helt tydelig er bygget på Reiulf Haug, sjefen for gjenvinningsanlegget. Og nå finner Vinter ut at Hansson muligens skriver på en dokumentar om samme person og at det er derfor han trenger at Vinter skriver boken om jernbanen. Men Vinter er mer interessert i hva sjefen på gjenvinningsanlegget står bak av miljøsynder enn en gammel jernbanestrekning. Et byggefelt rett ved der foreldrene bor er for eksempel bygget på et gammelt avfallsdeponi og det siver gass opp fra det som helt tydelig er ulovlig dumping av giftige stoffer. Beboerne i byggefeltet får ikke solgt husene sine på grunn av dette og blir syke hvis de blir boende. Haug har med andre ord satt dem i en forferdelig situasjon.

Stråmann er spennende, men den når ikke helt opp blant det beste jeg har lest i denne sjangeren. Jeg liker at miljøkriminalitet tas inn i bøker som utgis, det er et viktig tema som godt kan belyses i ulike sjangere. I begynnelsen av Stråmann står det at dette er en Robert Vinter roman, så jeg regner med at den er første bok i en serie. Tidligere skrev Aurstad og Westberg tre gode kriminalromaner fra Kristiania rundt 1900, så det er et stort hopp til dagens miljø-problemer. Det kan godt være at de trengte en innkjøring, slik at neste bok blir bedre. Jeg skal uansett lese den.

Barcode av Terje Bjøranger

Barcode Barcode er den første kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger og gitt ut i 2017. Den neste heter Business og kom ut i fjor. Charlie Robertsen er en dedikert etterforsker som har en tendens til å gå litt hardhendt til verks når han forhører kriminelle og det skaper problemer for ham. Han er omringet av en fast gjeng kolleger, det vil si at vi bare trenger å lære noen få navn og det gjør at det er lett å holde oversikt over dem.

I Barcode blir en ung kvinne funnet drept, kledt i en politiuniform. Hun er også nettopp tatovert med en stor og svært detaljert tatovering. Etterforskningen går raskt i retning av at hun er et trafficking-offer og både Charlie og kollegene hans må dukke ned i et belastet miljø i hovedstaden. Tidlig i boken blir den kollegaen Charlie er mest glad i, Mia, skutt av en kriminell og jakten på ham involverer hele Europa. Alt de vet er at han mest sannsynlig tilhører samme miljø som den unge kvinnen som ble drept, men de klarer likevel ikke finne noen sammenhenger mellom de to. Det de finner er narkotika, våpen og prostitusjon. Og flere mennesker som blir utnyttet.

Vi får også høre om en toppolitiker fra Arbeiderpartiet som hopper foran toget. Merkelig nok så legger han igjen en konvolutt med bilder på perrongen. På et av bildene finner Charlie sjefen sin, og ordet Skvadron. Charlie er helt sikker på at dette dødsfallet også hører sammen med resten av det denne boken handler om, men det er ikke noen av de andre som er enig med ham. De er helt sikker på at dette var et selvdrap. Men vi vet at i sånne tilfeller har hovedpersonen som regel rett.

Barcode er spennende, selv om midten er litt omstendelig og en synes politiet løper litt mye i ring. Men så smeller det og ting skjer veldig fort. Boken er totalt sett virkelig god og den anbefales.

Oppsummering februar 2020

Tags

, , ,

Oppsummering

Februar ble ikke verdens beste lesemåned. Det vil si at jeg ikke fikk lest så mye som jeg håpte, eller rettere sagt ikke fikk fullført flere av dem jeg har begynt på. Jeg tror grunnen til det er at jeg startet på for mange bøker i slutten av januar og begynnelsen av februar. Så plutselig leste jeg en hel haug samtidig. Det har jeg også sett går ut over hvor mye jeg får lest tidligere. Denne måneden var det e-bøker jeg plutselig fikk for mange av. Noe fordi jeg stod i kø på biblioteket og så kom boken før jeg hadde tenkt, og noe fordi andre varmt anbefalte bøker. Så selv om det å lese litt mer hele tiden var et nyttårsløfte, så nådde jeg ikke opp i februar. Det er ikke det at jeg ikke har lest nok bøker, men at det går mange dager av februar uten at jeg leser. Jeg satser på at jeg når opp til målet mitt i mars.

Jeg er misfornøyd med hvor mye jeg har skrevet om og. Jeg har noen kladder jeg ikke har publisert og jeg fikk skrevet om Syng, gravløse, syng og tre krimbøker som jeg leste i januar. Men utenom det er alt som står på bloggen fire smakebit-innlegg. Så der har jeg virkelig mye å hente.

Jeg har lest:

Romaner:

Krim og thriller:

  • Business av Terje Bjøranger
  • Bare deg av Ninni Schulman
  • Stråmann av Tore Aurstad
  • Iskald av Agnes Matre
  • Ulmebrann av Monika N. Yndestad
  • Barcode av Terje Bjøranger

Novelle(r):

  • Black & Decker: og 20 andre historier av Einar Økland
  • Grand mal av Linda Boström Knausgård

Tegneserier:

  • Skeleton Crewe av Ben Bishop

Ungdom:

  • Black & Decker: og 20 andre historier av Einar Økland
  • Harpa av A. Audhild Solberg

Dikt:

  • Svein: bak klovnemasken av Svein Østvik
  • Tidslys av Helge Torvund

Det er kun diktsamlingen Tidslys av Helge Torvund som har fått en sekser på Bokelskere denne måneden. Jeg leste den rett etter Svein av Svein Østvik, og da ble kontrasten stor. Svein Østvik har noen virkelig fine dikt der du merker at han har følt det han skriver om, men Helge Torvund er mye, mye bedre. Den ene romanen jeg leste i februar, Fabrikken, likte jeg godt og Barcode, Iskald og Business var de beste kriminalromanene i februar. Jeg er veldig glad i noveller, og både Black & Decker og Grand mal var ok, og inneholdt noen virkelig gode noveller. Men jeg syntes ikke alt var like bra.

Statistikken blir som følger:

  • 1 roman, 6 kriminalromaner, 2 novellesamlinger, 2 ungdomsbøker, 1 tegneserie og 2 diktsamlinger.
  • 3415 sider.
  • 8 menn og 6 kvinner.
  • 13 bøker på papir, 1 e-bok og 0 lydbøker.
  • 0 1001-bøker.
  • 9 norske bøker, 3 fra engelskspråklige land og 2 svenske bøker.
  • 1 lest på engelsk, resten på norsk.
  • 1 sekser, 6 femmere, 6 firere og 1 toer.
  • 1 jeg har skrevet om (1/14) (Men 6 har jeg kladdet innlegg om)
  • 9 var papirbøker fra biblioteket, 1 e-bok fant jeg på BookBites og 4 var leseeksemplar.

Det er en jeg synes fortjener å bli spesielt trukket frem. Nemlig Tidslys av Helge Torvund, det var en nydelig samling dikt. De anbefales virkelig. Jeg fikk ikke lest ferdig 1001-boken for denne måneden, Det forheksede fjellet av Etienne Van Heerden – men jeg er snart klar og skal skrive om den. Den var ikke særlig god – eller, det vil si at jeg ikke falt for den. Den har en merkelig handling. Men mer om det når jeg er ferdig.

Smakebit ~ Støvets bok: La Belle Sauvage

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg håper det står bra til rundt omkring. Her har det vært vinterferie og vi har hatt barnebarnet vårt på besøk. Det er fast hver skoleferie og noe vi setter utrolig stor pris på. Denne gangen var det fryktelig vær med regn og vind, så det ble ingen utedager. Istedenfor måtte vi prøve å gjøre det hyggelig inne. Vi spilte spill og så film, og det han likte best denne gangen var serien His dark materials på HBO.

Husker du de tre bøkene til Phillip Pullman: Det gylne kompasset (Guldkompassen), Den skarpeste kniven (Den skarpa eggen) og En kikkert av rav (Bärnstenskikaren)? Jeg leste dem for mange år siden og likte dem virkelig godt. Men husker godt historien, så det var gøy å se den på TV. Det ble laget en film for noen år siden, men den fikk så dårlig kritikk at de ikke fortsatte med flere filmer. Men His dark materials derimot ser det ut til at folk liker og at det vil komme flere sesonger av. (Heldigvis)

Phillip Pullman har gått tilbake til universet han skriver om, med boken La Belle Sauvage, første bok i serien Støvets bok (The book of dust). Det har også kommet ut en bok 2: The secret commonwealth og jeg ser det skal komme en tredje. I dag får du smakebiten fra La Belle Sauvage:

La belle sauvage“Åssen klarer  du å pakke pakkene så pene, søster Benedicta?” spurte han en dag.
Hvordan“, sa søster Benedicta.
“OK. Hvordan klarer du å pakke pakkene så pene?”
“Pent, Malcolm”
Han brydde seg ikke om det – dette var en slags lek de hadde.
“Jeg trodde pene var riktig”, sa han.
“Det kommer an på om du vil at penheten skal peke tilbake på arbeidet med å pakke inn eller selve pakken etter at den er ferdig.”
“Det spiller ingen rolle, egentlig”, sa Malcolm. “Jeg vil bare vite åssen du gjør det. Hvordan.”

Fra forlaget:
22 år etter utgivelsen av den moderne klassikeren Den mørke materien, vender Philip Pullman tilbake til det magiske universet som har trollbundet barn og voksen over hele verden.
Elleve år gamle Malcolm lever et trygt og godt, og kanskje litt kjedelig, liv i et lite vertshus ved Themsen. Men gjennom en regntung vinter blir det brudulje mellom vitenskap, religion og politikk, og Malcolms trygge liv blir revet opp. Og når en liten baby som heter Lyra dukker opp i klosteret på den andre siden av elven må han legge ut på en farlig reise som vil forandre hans og Lyras liv for alltid.

Smakebit ~ Vanndanseren

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det er vinterferie på Vestlandet og vi har besøk av barnebarnet vårt, Sebastian, som nettopp ble 12 år. I tillegg passer vi på hunden til sønnen vår. Så det er folksomt i den lille stuen vår.

Bonzo og Oliver

Vi har en blandingshund selv. En mix mellom Norsk buhund og Whippet, og den vi passer er en Golden Retriver. Sebastian spiller en del Mindkraft og Sims 4, men er også med på turer ut for å lufte hundene. I går blåste det stikker og strå og jeg var iskald lenge etterpå. Men i dag skinner solen innimellom, så jeg håper det ikke skal være så kaldt. – Eh, mens jeg skrev dette kom skyene og dekte for sola, så nå er det ikke så fint vær ute likevel.

Det blir ikke så mye lesing når vi har besøk. Men jeg får lest litt på sengekanten. Jeg er akkurat ferdig med Ulmebrann av Monika N. Yndestad. Og må finne en ny krim jeg kan lese på sengen, men i mellomtiden titter jeg litt på Vanndanseren av amerikanske Ta-Nehisi Coats. Den høres virkelig interessant ut. Vi befinner oss på en slaveplantasje i Virginia. Hovedpersonen er sønn av den hvite plantasjeeieren og en slave. Plantasjeeieren selger slaven videre mens gutten, Hiram, enda er helt liten, og han flytter etterhvert inn i hovedhuset for å passe på halvbroren sin. Hiram har magiske krefter og fotografisk hukommelse.

Smakebiten er fra begynnelsen:

VanndanserenOg jeg kunne bare ha sett henne der på steinbrua, en danserinne drapert i spøkelseaktig blått, fordi det var veien de måtte ha tatt henne med seg da jeg var liten, den gangen Virginaias jord ennå var rød som murstein og rød av liv, og selv om det gikk andre bruer over elva Goose, hadde de nok fraktet henne, bastet og bundet, over denne, for det var denne brua som førte til hovedveien som buktet seg gjennom de grønne åsene og ned i dalen før den svingte i én retning, og den retningen var sørover.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ De kommer til å drukne i sine mødres tårer

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene her. Det er Maris tur, men av og til kommer ting i veien

På lørdag var jeg med på Moonstarwolfs lesemaraton til inntekt for Barnekreftforeningen og fikk lest en hel del, men som vanlig ikke fullt så mye som jeg hadde håpet på. Vi fikk besøk midt inni og da måtte jeg også hvile litt etterpå. Jeg har ME og det er ikke sånn at jeg bare kan ha besøk eller for den saks skyld gå på besøk, uten en masse hvile. Men jeg leser godt i sengen og, så det gikk bra. Jeg leste to diktsamlinger, den ene var OK og den andre var fantastisk. Jeg tror jeg falt spesielt godt for den beste fordi kontrasten til den som var bare OK ble så stor.

I dag har jeg valgt å dele smakebit fra en svensk roman av Johannes Anyuru som heter De kommer til å drukne i sine mødres tårer. Jeg så omtale av denne i noen aviser da den kom ut og bet meg merke i tittelen, som jeg synes er meget spesiell. Så da jeg var på biblioteket sist fant jeg ut at jeg ville låne den med meg hjem. Den kalles en terrorist-roman, så jeg er spent på om jeg vil like den. Forlaget kaller den en fascistisk dystopi om Sverige 30 år frem i tid, og jeg har lånt den fordi liker dystopier, men det høres ut som dette også kan være en tøff bok.

Smakebiten er fra første kapittel:

De kommer til å drukne i sine mødres tårer Hun har ansvar for filmen. Hun livestreamer den via flere sosiale nettverk og You-Tube kanaler – Hamad har hjulpet henne med å opprette kontoer og stille inn mobilen riktig.
Amin tar opp et ark fra bukselomma. Han leser en setning på dårlig arabisk, og noen av gislene begynner å gråte igjen under de svarte hettene på grunn av den voldsomme og skremmende kraften hos mennesker med automatvåpen, mennesker som snakker et på et fremmed språk, noe som er lett å forveksle med kraften i Guds ord.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Fabrikken av Joanne Ramos

Tags

, , , ,

FabrikkenFabrikken er en roman av fillipinsk-amerikanske Joanne Ramos. Det er en sterk roman om surrogatmødre og rike kvinner/menn som kjøper seg barn. (Jeg fant en omtale av boken hos Marianne og fant den på bibliotekappen BookBites. Bare for å nevne det først; eBokBib blir nedlagt 1.april og flere bibliotek har gått over til BookBites. Mitt bibliotek har ikke bestemt seg, men jeg har allerede lånekort hos flere av bibliotekene som er med og derfor kan jeg låne bøker allerede nå. Jeg har alltid elsket eBokBib, men påstår at denne appen er bedre.)

Fabrikken er delt inn i kapitler der ulike stemmer tilsammen forteller historien. Jane er hovedpersonen, en ung, fattig, filippinsk kvinne med en liten datter. Hun sliter for å forsørge seg og bor på hospits med datteren Amalie og en eldre venninne hun kaller Ate. Ate er den som må passe Amalie mens Jane er på fabrikken, hun har også sine egne kapitler. Mae er den tredje stemmen. Hun er sjef for et senter som driver med surrogatmødre. Der kan rike kvinner kjøpe seg en livmor til egne barn, gjerne fordi de ikke kan få noen selv, men ofte fordi det ville stå i veien for karriere eller utseende å være gravid. Og så er det en ung kvinne, Reagan, fra en velstående familie, som er surrogatmor for å tjene penger nok til å kunne løsrive seg fra familien. Hun har den siste stemmen.

Utgangspunktet for boken er at dette senteret, Golden Oaks, kjøper disse kvinnene for ni måneder. De er helt underlagt senterets regler og blir fratatt mobilen når de kommer. De får lov å sende email og ringe i korte sesjoner men alt er overvåket. Maten er spesielt tilpasset, de har for eksempel ikke lov til å drikke kaffe og kaloriinntaket er nøye regulert. De må trene og la babyen lytte til musikk med høretelefoner. Alt sammen tiltak mange av oss har gjort når vi var gravide, men som i dette tilfellet er bestemt av noen andre enn kvinnene selv. Etter disse ni månedene får de en fødselsbonus hvis de føde et friskt barn.

En kan diskutere moral og etikk når man snakker om surrogatmødre. I denne boken er alle mødrene, utenom Reagan, fattige unge kvinner. Og alle som skal ha barna etterpå er rike. Vi har hørt på nyhetene om surrogatmødre i India og jeg tenker at denne boken nettopp setter lys på den store skjevheten i forholdet mellom surrogatmor og foreldre. Her satt på spissen med en stor “fabrikk” (på engelsk The farm – gården) hvor dette forholdet blir utnyttet. Det  får en litt til å tenke på The Handmaid’s tale, selv om de unge kvinnene er her frivillig. Eller så frivillig det kan være å bli tilbudt en stor pengesum for en fattig kvinne. Men boken er godt skrevet og historien er i tillegg til å være tankevekkende også underholdende og interessant. På en måte hadde jeg ønsket meg noe litt mindre underholdende og litt mer sint. Men det er en roman, og også en bok jeg kan anbefale.

Smakebit ~ Fabrikken

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter.

I går så jeg ferdig sesong 3 av “The Handmaid’s tale” på HBO. Jeg har brukt litt tid på å se ferdig serien. Først og fremst fordi jeg var redd for hva som kom til å skje og om serien ville få en lykkelig eller ulykkelig slutt. Jeg har følt med June både i gode og vonde episoder og heiet på den sterke damen hun har blitt. Siste episode fikk frem tårene. Jeg har vært litt usikker på om dette var helt siste sesong. Og etter å ha sett siste episode forstod jeg at sesong 3 slutter på en måte som gjør at serien kan fortsette. Jeg slo opp “The Handmaid’s tale” på IMDB og der står det at sesong 4 har slippdato i 2020 i USA. Det blir spennende å se om hun finner datteren sin.

Akkurat nå leser jeg hele 3 e-bøker. Et av mine mål for året var flere e-bøker, men jeg hadde ikke tenkt jeg skulle lese så mange om gangen, så jeg må jobbe med å slutte av to av dem. En av bøkene jeg leser er Fabrikken av Joanne Ramos. Den handler om unge fattige kvinner som er surrogatmødre for barn til rike ektepar. Et firma har spesialisert seg på å matche rike, barnløse ektepar med unge kvinner som får penger for å bære frem et barn. Kvinnene bor på et stort anlegg, fabrikken, med vakter og ansatte som passer på at de spiser riktig, at de trener og ikke veier for mye. De ulike parene som velger å få barn der bestemmer hvordan de vil surrogatmoren skal være og betaler store summer for et barn. Den unge og fattige kvinnen som bærer frem barnet får bare en brøkdel av pengene, men likevel mye for henne. Det er ulike hovedpersonen som deler på å fortelle hele historien. To av dem er kvinner som bare r frem barn, en er sjef på anlegget og en passer datteren til en av kvinnene mens hun får et nytt barn på fabrikken.

Smakebiten er fra en samtale mellom to av kvinnene som venter barn:

FabrikkenJane er rørt, venninnen virker så sikker.
“Og du er modig”, fortsetter Reagan. “Moren min hadde mange flere fordeler enn deg, men hun ble værende hos faren min. Du turte å dra.”
Jane rister på hodet. “Jeg flyttet bare fra Billy fordi Ate maste på meg.”
“Det tror jeg ikke.”
“Jeg tror kanskje … at det ikke bare finnes én måte. Kanskje man kan elske noen selv om ikke elsker alt ved dem”; sier Jane langsomt, for dette er nye tanker, og hun har aldri sagt dem før, ikke til seg selv en gang.”
“Faren min elsket moren min så lenge hun fulgte reglene hans. Det er den eneste måten han vet hvordan han skal elske på”, svarer Reagan, og det er så mye bitterhet i stemmen hennes at Jane får vondt i hjertet.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Krim lest i 2020 #2

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn “hva skjedde nå?” med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Syng, gravløse, syng av Jesmynd Ward

Tags

, , , , , ,

Syng, gravløse, syngSyng, gravløse, syng er en roman av amerikanske Jesmynd Ward. Den er en roman om rasisme, oppvekst, familie og om foreldre som ikke har evne til å ta seg av barna sine. Den ene hovedpersonen er Jojo på 13 år. Han bor sammen med moren Leonie, som er den andre hovedpersonen, søsteren Kayla og besteforeldrene Pop og Mama. Faren Michael er i fengsel. De bor i sørstatene i USA. Leonie og foreldrene er svarte, mens Michael er kvit. Foreldrene til Michael vil ikke ha noe med Leonie eller barna å gjøre, de er, eller hvertfall er faren Store-Joseph, rasist. Kapitlene alternerer mellom Jojo og Leonie.

Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger.

Leonie er rusavhengig og mangler helt elementære egenskaper forhold til å ta seg av barna. Hun glemmer å gi dem mat eller blir borte hele nettene. (Hun jobber i en bar) Så Pop og Mama oppdrar dem. Det vil si at det er Jojo som mest tar seg av lillesøsteren Kayla (som moren kaller Michaela). Hun er rundt to år og helt avhengig av Jojo. Mama har kreft og er så dårlig at hun kun ligger i senga, mens Pop er pensjonist og tar seg av dyra og huset. To spesielle karakterer i boken er Mama og Pops døde sønn Given, som Leonie ser når hun er rusa. Og den døde tolvåringen Richie som Jojo ser etter de har vært i fengselet, og som har vært i fengsel med Pop.

Leonie får det for seg at hun vil ta med seg barna for å hente Michael da han har sonet ferdig. Det er en lang tur og de vil måtte overnatte. Jojo vil ikke være med, men fordi moren bestemmer at Kayla skal være med så må han også. Han må være der for å ta seg av henne. Moren tar i tillegg med seg venninnen Misty som har en mann i samme fengsel som Michael er i. På veien frakter de stoff fra et sted til et annet og overnatter hos advokaten til Michael. Der fester de voksne på alkohol og stoff mens Jojo ligger i sengen med Kayla for å beskytte henne.

Moren glemmer at barna må ha mat, men Jojo er kreativ når det gjelder å finne mat til Kayla, selv går han ofte sulten. Leonie gir han for eksempel penger for å gå inn på bensinstasjonen og kjøpe brus til henne. Da lurer han til seg noen cent slik at han kan kjøpe en slikkepinne til Kayla. Det faller ikke Leonie inn at hun også må gi barna mat og drikke, hun er helt selvsentrert.

Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.

Jeg synes Syng, gravløse, syng var en fin roman. Den er vond fordi den handler om omsorgssvikt. Og Jojo får virkelig gjennomgå av begge foreldrene. Han er mye eldre enn sine 13 år og er redningen for Kayla. Den var til tider veldig tøff å lese, men så er det fine partier innimellom. For eksempel er forholdet mellom Pop og Jojo virkelig vakkert. De er svært nært knyttet til hverandre. Mama ligger på det siste og Jojo savner fryktelig den gode bestemoren sin, selv før hun dør. Men hun har vært med på den positive delen av barndommen hans.

Jeg anbefaler Syng, gravløse, syng. Selv leste jeg den som e-bok, lånt på biblioteket. Jeg foretrekker å lese på papir, jeg føler jeg husker bedre det jeg leser da. Men e-bøker tar ikke opp plass i bokhyllen og det gjør at jeg har tenkt å bli flinkere til å lese elektronisk. Det er en stor fordel og det er at du kan få bøkene med en gang. Du finner Syng, gravløse, syng på appen eBokBib hvis du har lyst til å lese e-boken. Jeg likte den så godt at jeg straks lette etter flere bøker av forfatteren. Så nå har jeg skaffet meg Det som reddes kan som kom på e-bok i fjor og som kommer i papirutgave i år.

Smakebit ~ Det som reddes kan

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Januar har vært en skikkelig fin lesemåned. Jeg har tatt meg tid til å lese i lange stunder om gangen, men også hørt lydbok eller lest når jeg bare har en kort stund ledig. Jeg sliter mest med lydbøker for tiden. Så jeg sa opp abonnementet på Storytel, jeg hørte ikke nok bøker til at det kunne forsvares å betale så mye hver måned. Istedenfor låner jeg lydbøker på bibliotek-appene Libby (engelsk) og eBokBib. Det funker ganske greit, selv om utvalget er lite. I januar falt jeg for omtalen og coveret til The Gilded Wolves av Roshani Chokshi. Den er fin så langt, utenom at oppleseren “later som” han leser med fransk aksent. Det er helt forferdelig! Så jeg har ikke blitt ferdig med den eneste lydboken jeg har hørt på dette året.

Men jeg har fått lest endel e-bøker. Det var også et mål for 2020, fordi det ikke fyller opp bokhyllene mine. Og så er det lett å få tak i bøker med en gang hvis det er noe jeg plutselig ønsker å lese. Som for eksempel Syng, gravløse, syng av Jasmynd Ward. En bok som viste seg å være helt fantastisk. Derfor gikk jeg videre og lastet ned Det som reddes kan av samme forfatter. En bok hun ga ut i 2017, men som kom på norsk i fjor. Hun har et fantastisk språk, den øverste setningen er et eksempel:

Det som reddes kanMannys ansikt var glatt. Bare kroppen snakka; musklene plapra som kyllinger.

***

Jeg gløttet opp på ansiktet hans, som glinset av svette.
Leppene mine var åpne.
En annen meg ville ha slikket den av, og det ville ha smakt salt. Men denne jenta ville ikke bøye seg fram, ville ikke smile mens hun slikket ham på halsen. Denne jenta ventet fordi hun ikke var som kvinnene i mytologiboka, kvinnene som fikk meg til å bla videre: de bedragerske nymfene, de ubarmhjertige gudinnene, mødrene som rev verden opp med roten. Io, som fikk hjertet til en gud til å gløde av kjærlighet; Artemis, som forvandlet en mann til en hjort og fikk hundene sine til å rive brusken av knoklene hans; Demeter, som fikk tida til å stå stille da datteren ble røvet.