God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Beklager så mye at jeg er sent ute! Det er høstferie her og vi har barnebarnet på besøk. Så det er nok grunnen til at jeg helt glemte av at jeg var ansvarlig for smakebitene i dag.
Jeg leser fremdeles Agatha Christie. Jeg har kommet et stykke ned på listen nå. For eksempel er jeg ferdig med bøkene om Tommy og Tuppence Beresford. Jeg visste ikke en gang at de var detektiver hos Christie før jeg fikk en kommentar om det på Instagram. Det var gøy å lese noe annet enn Marple og Poirot. Boken jeg leser nå; Doktoren mister en pasient er en Poirot bok.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Ifølge Kipling er desmerdyrets valgspråk: “Gå og finn ut”. Hvis Caroline noensinne skal velge seg et våpenskjold, vil jeg ubetinget foreslå et steilende desmerdyr.
Jeg undret meg over hva et desmerdyr er. På Wikipedia står det at det er et norsk navn brukt om Snikekattfamilien. En gruppe mår- og kattelignende rovpattedyr som i all vesentlighet holder til i Europa, Afrika og Asia.
binturong
Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.
“Bøker!” sa Tuppence.
Munch kjente et lite stikk av dårlig samvittighet, der han stakk sigaretten i munnen og kastet et blikk inn gjennom vinduet. Ferie. Fra alt som var og hadde vært. Herregud, det var få han unnet en pause mer enn Mia, men det fikk ikke hjelpe, han trengte henne nå. En sak for Mia. Han hadde tenkt det i det samme han hadde fått sett bildene fra åstedet
“Hei Tussi!”, sa Ru.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […] I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, “Halleys komet” – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.
I retten var Berkshire lett å mislike, med sine dyre italienske dresser, duskemokasiner og ufordragelige opptreden. Han slet ut aktorer og dommere med taktikker fra begge sider av grensen mellom uetisk og drittsekkaktig, men han var enda mer beryktet for sine bombastiske haranger mot urettferdighet og fordommer.
Og jeg falt atter hen i mine tanker, og jeg tenkte på så meget, blant annet gleden; og så falt det meg inn: Det er underlig at menneskene rundt omkring meg sier det er glede, og jeg sier det er glede, og de vil absolutt bevise for meg, at det de synes er glede, er også glede for meg, men jeg vil slett ikke bevise for dem, at det som er glede for meg, også er det for dem, kort – vi er ikke enige.
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natta. Det er trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til det ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje.