God søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.
I dag er siste dagen barnebarnet vårt er her for denne gang. Vi har hatt to herlige uker selv om ikke været har vært så fantastisk. På de solfylte dagene som tross alt fantes innimellom har vi prøvd å være ute med Geocaching og fisking, og på de regnfylte dagene – som det tross alt var flest av – har vi spilt spill, spilt Minecraft, lest og bowlet. Tilsammen tror jeg det har skapt den perfekte Norges ferien vi tross alt er bedt om å ta denne sommeren. Vi skulle ut og reise, men så gikk bilen i stykker, og da ble det hjemmeferie.
Jeg har ikke fått lest så veldig mye, fokuset har vært på andre ting. Men jeg er snart ferdig med Dronningen av Tove Taalesen. En kriminalroman med handling fra slottet. I en alternativ virkelighet hvor Norge har en dronning. Men med realistiske karakterer og kanskje til og med handling. Litt har jeg også lest i Jesmyn Wards Det som reddes kan. Hennes Syng, gravløse, syng anbefales høyt, og denne er nesten like bra.
I de siste dagene har jeg lest noveller av noen av Norges beste kvinnelige forfattere. (Noen av novellene er et kapitel i en roman og ikke skrevet som novelle). Der fant jeg en historie av Camilla Collett som heter “Forskjellige gleder”, og som du skal få smakebit fra:
Og jeg falt atter hen i mine tanker, og jeg tenkte på så meget, blant annet gleden; og så falt det meg inn: Det er underlig at menneskene rundt omkring meg sier det er glede, og jeg sier det er glede, og de vil absolutt bevise for meg, at det de synes er glede, er også glede for meg, men jeg vil slett ikke bevise for dem, at det som er glede for meg, også er det for dem, kort – vi er ikke enige.
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natta. Det er trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til det ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje.
Men smakebiten skal du få fra 
Jenta som brant, var på vei ut av et vindu i skolebygningen. Svart røyk veltet ut bak henne, blandet seg med fillene av snø og aske som virvlet omkring på utsiden. Ilden hadde tatt tak i et skjerf hun febrilsk forsøkte å vrenge av seg, og hun hylte og kavet i et forsøk på å få fotfeste i karmen. Så kastet hun seg ut.
Coriolanus slapp en håndfull kål i gryta med kokende vann og sverget på at han en dag aldri skulle ta det i sin munn igjen. Men dette var ikke den dagen. Han trengte å spise en stor skål med den smakløse smørja og drikke hver dråpe av kraften, for å hindre at magen begynte å knurre under uttakssermonien. Det var én av de mange sikkerhetsforanstaltningene han tok for å dekke over at familien hans, til tross for at de bodde i toppetasjen i den mest overdådige residensen i Capitol, var like fattige som avskummet i utkantstrøkene.
Lou tviholdt i meg mens vi gikk fra Røde Kors til Hall 4. Den klissete, lille hånda slapp meg ikke. Hadde ikke sluppet siden vi dro hjemmefra, kjentes det som.Hun protesterte aldri på noe, gjorde alt jeg sa, og slapp ikke.
Alt ville kanskje forløpt annerledes hvis jeg hadde kjent henne igjen med det samme og hatt vett til å flykte. Men det gjorde jeg ikke, jeg dreide ikke engang på hodet da en fremmed dame satte seg på enden av benken, bevegelsene hennes var langsomme og tydet på et behov for kontakt. Jeg håpte hun ville skjønne at jeg ikke savnet noen å prate med, så jeg raslet kraftig med sidene i boka som lå på fanget. Det var ikke av selskapssyke jeg hadde søkt til parken.
Tikk, takk, tikk, takk.
For å oppsummere så er som regel virkningen det eneste som gir mening, enten det er logisk eller ikke. Virkningen kan alle se, den eksisterer og øver sin innflytelse. Men å identifisere årsaken er ikke lett. Og det er enda vanskeligere å ta årsaken i hånda og vise den frem til folk med et “Se her!”. Men den eksisterer så klart, et eller annet sted. Uten årsak, ingen virkning. Akkurat som man ikke kan lage omelett uten å knuse egg. Det er som dominoeffekten, der den første brikken (årsaken) velter den neste (årsaken) med et klakk, før denne i sin tur velter den neste (årsaken). Klakk. Slik fortsetter brikkene å falle som en evig kjedereaksjon inntil man ikke lenger vet hva den egentlige årsaken var. Eller man ikke lenger bryr seg. Eller til ingen lenger ønsker å vite hva som lå bak. Det var bare en lang rekke dominobrikker som veltet. Kanskje det er slik historien ender.