God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har en fin helg! Det har vært jobbehelg for meg, men jeg har fri på mandag, så søndag og mandag blir denne ukens helg. Jeg har jobbet en god del, så det blir godt med litt fri. Men ikke misforstå meg, jeg er veldig lykkelig over at jeg har en jobb å gå til.
Jeg er svak for bøker som heter noe med bibliotek eller bokhandel. For ikke så lenge siden tok jeg med meg hjem noen med bibliotek i navnet. Den første jeg leste var The Woman in the Library av Sulari Gentill. En meget god og anderledes krim. Men jeg har også med meg hjem Biblioteket om natten (Nattens bibliotek på svensk) av Alberto Manguel og The Forbidden Library av Django Wexler. Det er den siste av dem du skal få smakebit fra i dag. Den er en barnebok og på baksiden står det; Imagine a world … where cats can talk, where fairies are snarling bald beasts with needle-like teeth, where a huge, dark library hides secrets in its shadows, and dangerous creatures prowl the pages of books.
Smakebiten er fra kapittel fem:
Alice got a better sense of the space around her. The Library seemed to be a single vast room, cluttered with bookcases that rose almost to the low stone ceiling. They were arranged in rough rows, but irregularly, with gaps at random intervals. Each shelf was stacked high with books, some so heavily that they were bowing in the centre. The books themselves were of every possible description, from ancient leather-bound tomes to cheap cardboard-covered novels. The majority looked like they dated from the previous century or even earlier. Most of the titles were in foreign languages Alice didn’t understand, and some were even in letters she didn’t recognize.
Hvem er favorittforfatteren din? Umulig spørsmål. Hvordan kan man velge bare én? Min tante Caro og jeg hadde faktisk delt dem opp i kategorier – døde forfattere, levende, utenlandske, franske og så videre – så slapp vi å bestemme oss.
Forfattere er, om jeg kan få være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt hamoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om dette selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Ingen steder står det noe om at Yggdrasil skal ha vært et bilde på alle levende trær, men det utelukker ikke at det kan ha forholdt seg slik, og hvis så er tilfelle, kan det være at Överhogdalteppene viser oss den synliggjorte ideen om treet slik den artet seg i det førkristne Norden, tuftet på en type kunnskapservervelse som er ukjent for oss i dag, men som den gang fortalte menneskene at bildet på verden og bildet på et tre var det samme. I så fall bar alle trær på et vis verden i seg. Härjedalen i Jämtland, hvor teppene ble funnet, ligger i dypet av Skog-Sverige.
Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne like etterpå.
De nærmeste naboene mine er ikke redd for noe. De har ingen bekymringer, forelsker seg aldri, biter ikke negler, tror ikke på tilfeldigheter, avlegger ingen løfter, lager ikke lyd, er ikke medlem av folketrygden, gråter ikke, leter aldri etter nøklene sine, brillene sine, fjernkontrollen, barna sine eller lykken.
Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve. Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.
Jeg er en dypvannsfisk drevet opp på grunna, var det siste vennen min sa før han la på midt i en telefonsamtale for en stund siden. Nå var han innlagt på en psykriatisk avdeling.
Forbløffet rakte jeg hånden frem og rørte ved noe glatt og kaldt, noe som ytet motstand, og det der det umulig kunne finnes annet enn tynn luft. Nølende forsøkte jeg igjen, og på nytt støtte hånden min borti noe som minnet om en vindusrute. Jeg hørte noe som hamret veldig og så meg om, og så forstod jeg med ett at det var mine egne hjerteslag som drønnet i ørene mine. Hjertet mitt hadde visst at det var noe galt før jeg rakk å bli redd.