God adventssøndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne lørdagen har vi byttet de siste julegavene. Sønnen min var her og ga oss noen og vi ga ham. Barnebarnet mitt er også her og kom med en hel haug gaver. Vi reiser til svigermor på tirsdag, så alt som må ordnes må gjøres i dag eller på mandag. Det er rart, men uansett hvor mye jeg planlegger viser det seg alltid at det er mer å gjøre rett før jul. Mannen min byttet kne på tirsdag, og nå kommer han ikke inn i dressbuksen sin, så i dag måtte vi også få kjøpt en ny. Kneet er bare hovent, det vil jo bli som normalt igjen, men det tar noen dager.
Jeg leser fremdeles Agatha Christies bøker. Jeg er kommet til nummer 46 av 102. I tillegg har hun skrevet dikt og skuespill. Seks av bøkene er romaner og i tillegg har hun skrevet en selvbiografi. Men det aller meste er selvfølgelig krim. Av og til må jeg likevel lese noe annet og i dag dro jeg frem Spøkelsenes by av Victoria (V.E.) Schwab. Jeg likte så godt trilogien Shades of magic av henne. Så det blir interessant å lese en som er oversatt. Det er ikke alltid det er like bra.
Smakebiten kommer fra begynnelsen:
Mange tror at spøkelser bare viser seg om natten, eller på halloween, når verden er mørk og veggene som skiller oss er tynne. Men sannheten er at spøkelser finnes overalt. Ved brødhyllen i matbutikken, i hagen til bestemoren din, på forsetet i bussen.
At du ikke kan se dem, betyr ikke at de ikke finnes.
Og til deg. Du som er redd. Du som er fengslet av ufattelig uro. Av nådeløs angst som kan gripe brått, og når du minst venter det. Du som kjemper en krig mot kroppen og frykter lyden av dine egne hjerteslag. Dette er din bok.
Og så, fremfor alt, var det den fiendtlige tiden. Tiden som uavbrutt nærmer seg et visst fastlåst sekund, og i dette bestemte sekundet begynner noen å vente innenfor en dør.
Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er falskt, mens at å si om det som er at det er, og om det som ikke er at det ikke er, er sant.
Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk.
Remi Torp våknet av at telefonen vibrerte mot bordplaten. Så tidlig på morgenen, tenkte han, så godt som midt på natten, hvem sendte melding nå? Han satte seg halvt opp i sovesofaen, løftet den svarte klossen og ventet på at kameraet skulle kjenne ham igjen. Displayet var blankt, batteriet utladet.
Morgon
Ifølge Kipling er desmerdyrets valgspråk: “Gå og finn ut”. Hvis Caroline noensinne skal velge seg et våpenskjold, vil jeg ubetinget foreslå et steilende desmerdyr.
Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.
“Bøker!” sa Tuppence.