God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg jobbet med å få de siste nye bøkene lagt inn på Library Thing. Jeg kjøpte endel bøker på bruktbutikken både denne og sist uke, og for å holde orden på hva jeg har i bokhyllene legger jeg alt inn på denne nettsiden. Der har jeg oversikt over alt som er i bokhyllene, samtidig som det følger med en app på mobilen. Når jeg da er på bruktbutikken kan jeg slå opp i appen for å se om jeg har boken fra før. Det er super praktisk!
Jeg fant flere av romanene til Tore Renberg i går, bøker jeg virkelig har lett etter. De var til og med innbundet. Jeg er ikke så nøye på hardback/paperback, men det er klart de første holder seg fine lenger. Jeg leser så mye at jeg ikke kan kjøpe alt jeg skal ha på bokhandelen, så da er biblioteket og brukthandelen til stor hjelp.
Boken jeg har smakebit fra i dag har jeg imidlertid fått som leseeksemplar fra forlaget. Det setter jeg veldig pris på. Den er en novellesamling av Haruki Murakami som heter Første person entall. Smakebiten er fra begynnelsen.
Nå skal jeg fortelle om en kvinne. Det vil si, jeg vet så og si ingenting om henne. Jeg husker hverken hvordan hun ser ut eller hva hun heter. Antakelig husker hun heller ikke hva jeg heter eller hvordan jeg ser ut. […]
“Jeg roper kanskje navnet på en annen når jeg kommer, går det greit?” spurte hun. Vi lå nakne under dyna.
“Det går sikkert greit”, sa jeg. Jeg var ikke helt overbevist, men såpass burde jeg vel tåle. Det var jo bare et navn. Et navn forandrer vel ingenting?
I am 
Denne historien utspiller seg i de gode, gamle dager, da ondskapen – efter manges mening – enda ikke var kommet definitivt inn i verden. Iallfall ikke i dette uskyldens og Lysholmsakevittens utvalgte land, Norge.
Hvordan kom jeg inn i verden: Hvorfor ble jeg ikke spurt, hvorfor ikke gjort kjent med skikker og vedtekter, men stukket inn i geleddet […] Hvordan ble jeg interessert i den store entreprise som man kaller virkeligheten? Hvorfor skal jeg være interessert? Er det ikke en fri sak? Og skal jeg tvinges til å være det, hvor er dirigenten, jeg har en bemerkning å komme med? Er det ingen dirigent?Hvor skal jeg da henvende meg med min klage?
Da jeg hørte skriket, hadde jeg allerede flyttet blikket til parken utenfor. Antagelig stod jeg og betraktet hestekastanjene, ikke klatrestativet, som ikke var i bruk. Andre tegn til liv i East Mount Road så jeg ikke. Jeg prøvde å finne noen uoverensstemmelser i regnskapet. Akkurat hvilke kan jeg ikke huske nå.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Slaget treffer ham fra høyre, skarpt og overraskende og smertefullt, som et elektrisk støt, og løfter ham opp fra sykkelen. Slapp av! sier han til seg selv idet han flyr gjennom luften (flyr gjennom luften med den største letthet!), og han kan faktisk kjenne lemmene spenne lydig av. Som en katt sier han til seg selv: Rull, og sprett opp igjen, klar for de neste. Det uvanlige ordet adrett melder seg også.
The books we love, they love us back. And just as we mark our places in the pages, those pages leave their marks on us. I can see it in you, sure as I see it in me. You’re a daughter of the words. A girl with a story to tell.
… han forklarte oss hvordan loddtrekningen foregikk: En hvit kule betydde at et barn fikk slippe inn, en sort kule betydde det motsatte, og en rød betydde at vi måtte vente til et barn som hadde fått slippe inn, viste seg ikke å bli godkjent under legeundersøkelsen … “Det er tyve hvite kuler,” sa mannen, “fem røde og ti sorte.” … De fornemme folkene langs veggene så mer frimodig på oss nå, lurte på hvem av oss som ville bli heldige, hvem av oss som kanskje måtte legge ut barna våre til å dø på gaten.
… en sønn er en sønn til han får seg en viv –