Så den store fuglen ikke tar deg er en dystopi skrevet av den japanske forfatteren Hiromi Kawakami. Den er gitt ut av Press forlag nå i år. Jeg har tidligere lest Merkelig vær i Tokyo av samme forfatter og har Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander i bokhyllen. Kawakami har skrevet ganske mange bøker, men det er disse tre som er oversatt til norsk.

Jeg har blitt svært glad i dystopier og prøver å finne ulike typer fra ulike land. Dette er den første japanske dystopien jeg har lest, og på mange måter minner den meg om andre japanske romaner. Men samtidig er dystopi en sjanger under science fiction, og bøker innenfor en sjanger minner om hverandre.

I denne boken møter vi en hel rekke ulike karakterer, som har hvert sitt kapittel. Men samtidig danner de en hel fortelling. Det har skjedd ulike katastrofer, pest, krig og naturkatastrofer avløser hverandre og menneskene dør ut. Samtidig er vi kommet så langt at kunstige intelligenser klarer å eksistere på egen hånd. De har funnet en måte å «leve» i bukhulen til mennesker og på den måten skape en egen form for liv. To mennesker; Jakob og Ian, finner ut at hvis små grupper med mennesker bor isolert i egne samfunn så er det større sjanse for mutasjoner som kan styrke menneskerasen. I ulike kapitler møter vi noen av disse gruppene.

Den kunstige intelligensen har skapt en mødrerase som oppdrar (klonede) barn til å være våkere. De skal reise en og en til de ulike samfunnene og passe på dem. Skulle det skje uheldige konflikter eller andre ting som kan true eksistensen til gruppen, så skal våkerne gripe inn. Hvis ikke skal gruppene få være i fred. Disse våkerne er alle den samme «personen», bare klonet på nytt og på nytt. Jakob og Ian er også våkere, selv om de er mennesker, og kloner seg selv når de blir gamle. Når vi møter dem er de ca 5000 år.

I den første og siste fortellingen møter vi mennesker dyrket frem på fabrikker, men med basis i dyr. Det brukes dyreceller fordi menneskets egne celler ikke virker så godt. Da kan man spørre seg hva som er forskjell på mennesker og dyr. Og jeg tror det er det forfatterne mener med å velge dette eksemplet. Det finnes også mennesker i denne verdenen som kan produsere energi selv fra sol og vann, og som helst sitter stille i solen. Altså nesten en plante.

Dette er en nydelig dystopi. Det var spesielt å merke den japanske stilen i en bok som handler om å bevare mennesket og kunstig intelligens. Men samtidig passer Kawakamis stemme svært godt til denne historien. Noen ganger møter vi bare en person i en gruppe, men vi får også se grupper gjennom flere øyne. Og kanskje aller mest i det å beskrive andre kjenner jeg igjen Kawakami fra den første boken jeg leste av henne. Så den store fuglen ikke tar deg er lettlest, men samtidig er den så full av ideer som kan provosere eller vekke ettertanke. Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha lest den, og synes dette er en vakker bok. Anbefales!