To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Bare deg har jeg fått fra Cappelen Damm og Stråmann av Vigmostad Bjørke. Den siste, Barcode, har jeg lånt på biblioteket.
Bare deg av Ninni Schulman
Bare deg handler om Iris og Pål. Den er en meget spennende thriller, og man er ikke sikker på hva som egentlig skjer. Det kan både være at alt er bokstavelig, og det kan være at ting blir holdt tilbake slik at alt egentlig er motsatt av hva som blir fortalt. Svaret på det får du ikke før på de siste sidene av romanen. Bare deg er med andre ord en meget godt skrevet thriller.
Vi møter Iris på jobb der hun setter sammen tekst og bilder blant annet til kataloger. Hun har fått et nytt og spennende oppdrag som betyr mye for henne. Pål er på sykehuset etter at han har måttet amputere hele det ene beinet. Han øver på å gå med protese samtidig som han forteller om forholdet til Iris. De to møter hverandre tilfeldig da Iris punkterer med bilen og Pål skifter dekk for henne. Han jobber i billettluken på T-banen og de har sett hverandre der før. Hjelpen bli takket med en avtale om å spise sammen.
Iris side av historien blir fortalt kronologisk fra før hun møter Pål. Først forteller hun om jobben, vennene og hvordan hun har det. Så kommer det å forelske seg i Pål og forholdet deres. Fordi hun forteller etter som romanen skrider frem og han ser tilbake på det som skjedde samtidig som han forteller fra sykehuset blir vi usikre på hvor Iris er i nåtid. Hun er ikke på sykehuset, for Pål forteller om besøkene han får. Og vi lurer på om det kan ha skjedd henne noe. Hvorfor måtte for eksempel Pål amputere foten? Har det vært en ulykke der Iris ble drept?
Vi får ikke svar på dette før på de siste sidene. Boken bygger seg opp mot et klimaks og gjør det på en mesterlig måte. Det er en ting som skjærer litt i ørene. En episode som man tenker kom litt for mye ut av det blå og som er usannsynlig. (Som jeg ikke synes jeg skal sette ord på fordi det ødelegger for den spenningen forfatteren bygger på). Men ellers henger boken og historien godt sammen. Jeg liker Ninni Schulmans kriminalromaner og hun har også skrevet en god thriller.
Stråmann av Tore Aurstad og Carina Westberg
Stråmann er en spennende miljø-krim. En sjanger som skulle være virkelig aktuell i disse dager. Hovedpersonen er Robert Vinter. Han jobber som oversetter og språkvasker og i det boken begynner blir det oppdaget at han har brukt en engelsk utgave med mange feil da han skulle oversette en spansk roman, og boken blir trukket av forlaget. Dette setter ham i en vanskelig situasjon, så da forfatteren Pål Hansson ber han være den som egentlig skal skrive en bok om Raumerbanen, som så skal gis ut med Hansson som forfatter så slår han til fordi han trenger pengene.
På vei til et møte med forfatteren kjører han forbi gjenvinningsanlegget RAMS og en svær eksplosjon inne på anlegget. Det er der faren hans jobber og i sjokket glemmer han at faren er sykemeldt. Politiet mistenker at noen forårsaket eksplosjonen med vilje og mistanken går mot sjåføren av tankbilen som eksploderte, Roald Tveten, og mot faren til Robert Vinter.
Hansson har for lenge siden skrevet en roman som helt tydelig er bygget på Reiulf Haug, sjefen for gjenvinningsanlegget. Og nå finner Vinter ut at Hansson muligens skriver på en dokumentar om samme person og at det er derfor han trenger at Vinter skriver boken om jernbanen. Men Vinter er mer interessert i hva sjefen på gjenvinningsanlegget står bak av miljøsynder enn en gammel jernbanestrekning. Et byggefelt rett ved der foreldrene bor er for eksempel bygget på et gammelt avfallsdeponi og det siver gass opp fra det som helt tydelig er ulovlig dumping av giftige stoffer. Beboerne i byggefeltet får ikke solgt husene sine på grunn av dette og blir syke hvis de blir boende. Haug har med andre ord satt dem i en forferdelig situasjon.
Stråmann er spennende, men den når ikke helt opp blant det beste jeg har lest i denne sjangeren. Jeg liker at miljøkriminalitet tas inn i bøker som utgis, det er et viktig tema som godt kan belyses i ulike sjangere. I begynnelsen av Stråmann står det at dette er en Robert Vinter roman, så jeg regner med at den er første bok i en serie. Tidligere skrev Aurstad og Westberg tre gode kriminalromaner fra Kristiania rundt 1900, så det er et stort hopp til dagens miljø-problemer. Det kan godt være at de trengte en innkjøring, slik at neste bok blir bedre. Jeg skal uansett lese den.
Barcode av Terje Bjøranger
Barcode er den første kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger og gitt ut i 2017. Den neste heter Business og kom ut i fjor. Charlie Robertsen er en dedikert etterforsker som har en tendens til å gå litt hardhendt til verks når han forhører kriminelle og det skaper problemer for ham. Han er omringet av en fast gjeng kolleger, det vil si at vi bare trenger å lære noen få navn og det gjør at det er lett å holde oversikt over dem.
I Barcode blir en ung kvinne funnet drept, kledt i en politiuniform. Hun er også nettopp tatovert med en stor og svært detaljert tatovering. Etterforskningen går raskt i retning av at hun er et trafficking-offer og både Charlie og kollegene hans må dukke ned i et belastet miljø i hovedstaden. Tidlig i boken blir den kollegaen Charlie er mest glad i, Mia, skutt av en kriminell og jakten på ham involverer hele Europa. Alt de vet er at han mest sannsynlig tilhører samme miljø som den unge kvinnen som ble drept, men de klarer likevel ikke finne noen sammenhenger mellom de to. Det de finner er narkotika, våpen og prostitusjon. Og flere mennesker som blir utnyttet.
Vi får også høre om en toppolitiker fra Arbeiderpartiet som hopper foran toget. Merkelig nok så legger han igjen en konvolutt med bilder på perrongen. På et av bildene finner Charlie sjefen sin, og ordet Skvadron. Charlie er helt sikker på at dette dødsfallet også hører sammen med resten av det denne boken handler om, men det er ikke noen av de andre som er enig med ham. De er helt sikker på at dette var et selvdrap. Men vi vet at i sånne tilfeller har hovedpersonen som regel rett.
Barcode er spennende, selv om midten er litt omstendelig og en synes politiet løper litt mye i ring. Men så smeller det og ting skjer veldig fort. Boken er totalt sett virkelig god og den anbefales.
God søndag og velkommen til nye smakebiter!Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forrvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle av ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
For en utrolig fantastisk helg vi har hatt! På fredag var det 31 grader på det meste og på lørdag «heldigvis» bare 26! Vi bor i en 
liten by på Sørlandet som heter Flekkefjord. Her har de en festival som heter Smaabyfestivalen som startet på fredag og varer til neste søndag. Hele dagene nå i helgen har det skjedd ting rundt i byen, konserter på Fiskebrygga, marked i parken, tilbud i butikkene, blomstertog gjennom byen, streetart-maling osv. Vidar jobbet hele fredag og halve lørdag og hatt fantastiske dager, og jeg og Oliver har vært med på ting rundt i byen. Streetart-kunsten blir malt i den gamle bydelen som heter Hollenderbyen (som vi bor i) og på lørdag var vi på streetartparty i en stor bakgård. Da hadde Vidar fri til å være med.
Utpå natta våkna jeg av et høyt skrik fra etasjen under. Gustaf Johansen brølte så høyt at gulvplankene rista. Da jeg hørte det han ropte, var det som om jeg samtidig kjente en råtten eim i nesebora.