Vest for solen, syd for grensen er den 11. boken jeg leser av Haruki Murakami. Han har gitt ut 17. bøker, inkludert 4 novellesamlinger og to av de jeg har lest er novellesamlinger. Jeg holder på med Hardkokt eventyrland og verdens ende, som er en av de vanskeligste jeg har lest av Murakami (noe som sier en god del), omtale av den kommer senere.

Syd for grensen kommer fra sangen “South of the border” av Nat King Cole og vest for solen fra en historie om sykdommen hysteria siberiana.

Vest for solen, syd for grensen handler om Hajime. Han er enebarn av middelklasseforeldre og en helt vanlig gutt. På skolen møter han Shimamoto (jente) som også er enebarn og de to blir bestevenner. Etter barneskolen begynner de på ulike ungdomsskoler og mister kontakten. Hajime blir sammen med en jente som heter Izumi, men ender opp med å såre henne dypt.
Så flytter vi oss til Haijmes voksne verden hvor han er gift og har to døtre, eier to nattklubber og har et fint liv. En dag kommer Shimamoto inn på den ene nattklubben og de begynner å møte hverandre. Helt uskyldig og sporadisk, på nattklubben. Men Haijme ender opp med å forelske seg i Shiamoto og må bestemme seg for om han vil bli med henne eller bli hos sin kone.

Det vil si, at det er dette som er den enkle røde tråden gjennom boken. Dette er tross alt Murakami så her skjer det endel merkelige ting. Men det merkelige er med å bygge opp under Haijmes gjennomgang og oppgjør med både fortid og nåtid. Han elsker sin kone og har en flott jobb, men er det alt der er? Vil han få det bedre med et annet liv?
Han svømmer, som de fleste av Murakamis karakterer gjør når de skal finne ut noe om livet sitt, og han tenker mye tilbake.

Haijme, det triste faktum er at noen ting ikke kan gjøres om igjen, man kan ikke gå baklengs gjennom livet. Har man først tatt et skritt fremover, er det for sent å snu og gå tilbake, uansett hvor mye man måtte forsøke. Om noe går i stykker inni deg, vil du bære skadene med deg i all fremtid.

Jeg er så glad i Murakamis skrivestil at det er vanskelig for meg å være helt objektiv når jeg skal si noe om denne boken. Jeg kan begynne med at den er veldig tynn og lettlest, i motsetning til det meste annet Murakami har skrevet. En får sympati med Haijme, og med Shimamoto selv om en ikke får vite mye om livet hennes. Men en sympatiserer også med kona som sitter hjemme med to barn. Og ønsker vel kanskje mest at Haijme skal bli i det livet han har.
En blir fanget inn i historien, ser levende for seg omgivelser og av og til også følelser. Samtidig som en ønsker å påvirke karakteren. Ønsker å ta de rette valgene. Ønsker at det skal gå bra.

Når jeg leser dårlige bøker, får jeg en følelse av å kaste bort tiden. Og så blir jeg så fryktelig skuffet. Før var det annerledes. Da hadde jeg all verdens tid, og om jeg leste noe dårlig, tenkte jeg med meg selv at den der boken var jammen noe dritt, men kanskje det var noe å hente der også. Det har forandret seg. Nå gir det meg utelukkende en følelse av å kaste bort tiden.