Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

I dag våknet jeg fryktelig tidlig og fikk ikke sove igjen. Er det noe jeg ikke er flink til så er det å klare meg med lite søvn. Så i dag kommer til å bli en stille dag med lette gjøremål. Som lesing og Netflix. Vi ser serier sammen, mannen min og meg, og for tiden ser vi på YOU, Unorthodox, Valhalla murders og Locke & Key. Det er greit å ha litt ulike sjangre å velge mellom.

Jeg leser Drapet på kommandanten, del 1: En idé gir seg til kjenne av Haruki Murakami. Jeg er fremdeles i den første boken, men det er ikke lenge til jeg skal igang med bok 2. Jeg elsker Murakami, og denne fortellingen er slik han skriver når han skriver på det beste. Det er en virkelig god bok. Det som skiller Murakami fra mange andre romanforfattere er hans bruk av magisk realisme. Et fortellergrep som egentlig kommer fra Sør-Amerika. Det betyr at du finner fantastiske elementer i en realistisk roman, og er absolutt en av grunnene til at jeg elsker bøkene hans. En definisjon (fra Store norske leksikon) sier a:

Magisk realisme er en litterær sjanger der overnaturlige fenomener finner sted i en realistisk og jordnær handling. Tanken bak magisk realisme er at elementer av det utrolige, det fantastiske, det magiske og himmelske er en del av «hverdagsrealismen», uten at fenomenene virker unaturlige. Det magiske er rett og slett en integrert del av virkeligheten.

Smakebiten er som følger:

Drapet på kommandantenFor å oppsummere så er som regel virkningen det eneste som gir mening, enten det er logisk eller ikke. Virkningen kan alle se, den eksisterer og øver sin innflytelse. Men å identifisere årsaken er ikke lett. Og det er enda vanskeligere å ta årsaken i hånda og vise den frem til folk med et “Se her!”. Men den eksisterer så klart, et eller annet sted. Uten årsak, ingen virkning. Akkurat som man ikke kan lage omelett uten å knuse egg. Det er som dominoeffekten, der den første brikken (årsaken) velter den neste (årsaken) med et klakk, før denne i sin tur velter den neste (årsaken). Klakk. Slik fortsetter brikkene å falle som en evig kjedereaksjon inntil man ikke lenger vet hva den egentlige årsaken var. Eller man ikke lenger bryr seg. Eller til ingen lenger ønsker å vite hva som lå bak. Det var bare en lang rekke dominobrikker som veltet. Kanskje det er slik historien ender.