God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Sist uke glemte jeg smakebitene! Jeg beklager så mye! Jeg var på jobb, og la meg til å hvile da jeg kom hjem, så det var lørdagen. Søndag pakket vi en haug med esker, så da gikk den dagen og. Men i dag husket jeg det hvertfall!
Vi får nøkkelen til den nye leiligheten i dag, så vi skal ta med oss penn og papir og målbånd for å prøve å se hvor mye plass vi egentlig har. Leiligheten er mindre enn den vi har nå. (2 soverom istedet for 3), så vi må kvitte oss med noen ting. Det er bare å finne ut hva. Det meste er pakket nå, og i ettermiddag kan vi begynne å sette ting i kjøkkenskapene, slik at vi får tømt noen esker. Det er en fryktelig jobb å flytte, og jeg kan ikke fordra det. Men det positive er at du får tatt en skikkelig opprydding!
Jeg leser fremdeles The Laundry Files av Charles Stross og har kommet til bok 5; The Rhesus Chart. Men du skal få smakebit av en bok jeg har tenkt å legge på nattbordet mitt. Den heter Natthuset og er skrevet av Jo Nesbø. Han skriver som regel krim, men denne boken har fått sjanger grøsser. Så det blir spennende å se om jeg også liker den.
«Jeg juger ikke,» sa jeg. «Tom ble spist av den telefonen.»
Taushet. Frank så oppgitt på Jenny, spilte liksom ballen over til henne.
«Kjære,» sa Jenny med lav myk stemme. «Det var ingen spor der.»
«Var det vel! De fant bremsesporene etter hælene mine i bakken.»
«Etter Tom,» sa Frank. «Ingenting.»
«Telefonen spiste alt.» Selvfølgelig hørte jeg hvor sprøtt det lød. Men hva skulle jeg si? At telefonen ikke hadde spist Tom?
Have I killed someone? Yes. I have.
After all, it’s difficult to obtain a student loan for a school that not only denies its own existence but teaches its students how to deny other people theirs.
He stabs at the mouse mat with one finger and I wince, but instead of fat purple sparks and a hideous soul-sucking manifestation, it simply wakes up his Windows box. (Not that there’s much difference.)
“Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)”
Bitter had no interest in the revolution.
Hun het Leila.
Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forrvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle av ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
Alle har sin egen teori, tenker dommer Nadir. En overbevisning, sta og seig, som de nekter å gi slipp på. sånn er det i Amerika. Vi sverger til våre egne remedier og holder på vår overtro. Vi er optimister eller pessimister, stoler på folk eller er mistenksomme. Vi bekrefter hverandres teorier på nettet. Internett, skapt for å «demokratisere informasjon», har i stedet blitt et redskap for selvbekreftelse. Hvis du tror du har ME eller at angrepet ellevte september var en innsidejobb, er verdensveven der og kan fortelle deg at du har rett.