God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb. Det har vært kjolebyttedag i dag. Du tar med deg en eller flere kjoler, og så får du bytte til en ny. Det er ganske populært. Siden jeg jobbet fikk jeg ikke være med på det, men jeg fikk kikke gjennom klærne som var igjen og fant en fin tunika.
Det var veldig stille på jobb, noe som var deilig. Jeg har senebetennelse i skulderen, og det blir ganske vondt når det er mye å gjøre. Så det var fint å ikke være helt gåen da jeg kom hjem.
I morgen har jeg tenkt å lese. Jeg har en del tegneserier jeg har lånt på biblioteket, og jeg skal lese så mange jeg klarer. Men i dag skal du få en smakebit fra Kafka on the Shore av Haruki Murakami:
And once the storm is over, you won’t remember how you made it through, how you managed to survive. You won’t even be sure, whether the storm is really over. But one thing is certain. When you come out of the storm, you won’t be the same person who walked in. That’s what this storm’s all about.
Grown-ups don’t look like grown-ups on the inside either. Outside, they’re big and thoughtless and they always know what they’re doing. Inside, they look just like they always have. Like they did when they were your age. Truth is, there aren’t any grown-ups. Not one, in the whole wide world.
The problem of the librarian is that books are multi-dimensional in their subject matter but must be ordered on one-dimensional shelves.
I sometimes wonder what was disapeared first – among all the things that have vanished from the island.
Hun ble stående med øynene lukket. Orrevannet ga fra seg et sukk. Hun kunne se for seg hvordan vannet strømmet inn gjennom de nedrullede vinduene og tvang bilen mot dypet. Kulden prikket i armene. Hun orket ikke tenke på hva hun hadde gjordt. Munnen var full av spytt. Hun svelget, var like ved å brekke seg. Fortsatt holdt hun øynene igjen. Ville ikke være her, ville ikke se hva som hadde skjedd.
Baglin sa: «En døde av elektrisk støt. En falt ut av et vindu. En svelget en dødelig dose med paddeeiter.»
Mens han nærmet seg, fikk hun tid til å beundre den kraftige overkroppen. Skjorten var åpen. Røde risp løp på tvers over det lett hårete brystet; kanskje han hadde skrapt seg opp på greiner mens han felte og kvistet tømmeret. Hun forestilte seg hendene hans som strøk over de ruglete trestammene. Følte seg frem. Fant det beste punktet å legge øksen til …
Right from the start some of the older cavemen were completely against the idea.
The Professor never really seemed to care whether we figured out the right answer to a problem. He preferred our wild, desperate guesses to silence, and was even more delighted when those guesses led to new problems that took us beyond the original one. He had a special feeling for what he called the «correct miscalculation,» for he blieved that mistakes were often as revealing as the right answers.