God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag er barnebarnet vårt her igjen. Senere får vi ogå besøk av den yngste sønnen vår og sønnen hans. Vi har fått den grusomme beskjeden at hunden vår har lungekreft, så vi skal ha han til over helgen slik at alle får tid til å komme hjem og si farvel til ham. Datteren vår ville også det. Det er fælere enn jeg kan uttrykke å si farvel til en livskamerat. Det er på ingen måte bare en hund.
Jeg prøver fremdeles å komme igjennom Quicksilver. Nå har jeg bare ca 200 sider igjen, så det nærmer seg! I mellomtiden skal jeg prøve meg på noe lett i dag, siden vi får endel besøk. Så jeg tok frem The Housekeeper + The Professor av Yoko Ogawa, en svært kjent japansk forfatter. Den er liten og tynn, så jeg regner med at jeg får lest den i dag.
Smakebiten er fra begynnelsen:
The Professor never really seemed to care whether we figured out the right answer to a problem. He preferred our wild, desperate guesses to silence, and was even more delighted when those guesses led to new problems that took us beyond the original one. He had a special feeling for what he called the «correct miscalculation,» for he blieved that mistakes were often as revealing as the right answers.
Because, Jack, you volunteered to be taken down into eternal torment in place of her. This is the absolute minimum (unless I’m mistaken) that any female requires from her man.
Dreams aren’t memories. They are memories’ voices.
The secret of flying is to throw yourself at the ground, and miss.
Den siste uken hadde vært røff. Smekk hadde hatt vansker med å konsentrere seg. I går overkokte han potetene, og dagen før var fisken gått usaltet på fatet. Selv om ingen hadde brydd seg, følte han skam og lovte seg selv at det ikke skulle skje igjen, for det lille var alltid beskrivende for det store, og fikk man ikke til de enkle tingene, hvordan skulle man da klare de kompliserte?
Demi-monde- which is French for “half-world” and an old euphemism, according to Miss Redmayne who teaches humanities, for any sexually active woman who failed to conform to the strict patriarchal gender norms that permeated French society in the dark days before Tinder.
This is why magic is worse even than quantum physics. Because, while both spit in the eye of common sense, I’ve never yet had a Higgs bosun turn up and try to have a conversation with me.
I do not care for posturing women. But she struck me. I had to stop and look at her. The legs was well apart, the right foot boldly advanced, the left trailing with studied casualness. She held her right hand before her, almost touching the window, the fingers thrusting up like a beautiful flower. The left hand she held a little behind her and seemed to push down playful lapdogs. Head well back, a faint smile, eyes half closed with boredom or pleasure. I could not tell. Very artificial the whole thing, but then I am not a simple man. She was a beautiful woman.