Tags
De udødelige er en roman skrevet av amerikanske Chloe Benjamin. Hun har tidligere skrevet The anatomy of dreams som har fått gjeve priser, men som ikke er oversatt til norsk.
De udødelige handler om de fire søsknene Varya, Daniel, Klara og Simon. De er jødiske barn som bor på Manhattan. Faren er skredder i et firma som ble startet av faren hans igjen da han kom som immigrant.
I 1969, idet boken begynner, får Daniel, som da er elleve, søsknene med seg for å besøke en spåkone som skal kunne fortelle dem hvilken dag de skal dø. Varya er da tretten, Klara ni og yngstemann Simon bare syv. Spåkonen får dem inn en ad gangen og får dem til å love henne at de ikke skal fortelle hverandre sin dødsdag.
Nå deles boken i fire, der hvert barn har sin del. Historien om dem fortelles frem til dødsdagen deres. Først rømmer Klara og Simon til San Fransisco. Klara fordi hun vil bli tryllekunstner og artist, som de etterhvert finner ut mormoren deres var. (Hun blir ikke snakket om). Simon fordi han er homofil og som ikke klarer å si nei til Klara da hun vil ha ham med. I San Fransisco får de begge leve ut sine drømmer. Simon klarer ikke fortelle foreldrene sannheten, og lever uten kontakt med andre i familien enn Klara. Hun får mann og barn, men det tar tid å få et navn i en verden som er dominert av menn. Daniel er nestemann ut, han vil bli lege og er der for å ta seg av moren deres sammen med kona si Mira og søsteren Varya. Den siste delen av boken forteller hennes historie. Varyas drøm er å bli forsker, men det er mange humper i veien. Gjennom barnas historie får vi også historien til moren, Gertie. Mens faren dør tidlig.
Alle detaljene i de ulike drømmene og hva som blir oppfylt og hva som skjer overlater jeg til deg å lese om. Det håper jeg også du vil gjøre. Det er lenge siden jeg har lest en så vakker bok. Det var umulig å legge den fra seg, så det ble lesing i alle pauser jeg kunne finne. Den minner meg litt om Liv etter liv av Kate Atkinson, som jeg også likte veldig godt. De udødelige er godt skrevet og legger frem de ulike historiene både på en spennende og en engasjerende måte. Anbefales sterkt!
God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Smakebiten er fra begynnelsen:
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […] I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, “Halleys komet” – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.
Jeg fortsatte med trenden fra juli og leste tynne bøker i juli, og å lese ferdig mummibøkene. Leselysten har vært svært laber i sommer, så jeg trengte å gjøre noe enkelt. Med en tynn bok er du raskt ferdig og det hjelper min leselyst. Til den grad at jeg til og med har fullført noen tykke bøker denne måneden. Vi har hatt hjemmeferie og da er det mye tid til å lese. Men også hatt barnebarnet vårt her halve måneden, og da fokuserer vi på litt andre ting i tillegg til lesing.
I retten var Berkshire lett å mislike, med sine dyre italienske dresser, duskemokasiner og ufordragelige opptreden. Han slet ut aktorer og dommere med taktikker fra begge sider av grensen mellom uetisk og drittsekkaktig, men han var enda mer beryktet for sine bombastiske haranger mot urettferdighet og fordommer.
Og jeg falt atter hen i mine tanker, og jeg tenkte på så meget, blant annet gleden; og så falt det meg inn: Det er underlig at menneskene rundt omkring meg sier det er glede, og jeg sier det er glede, og de vil absolutt bevise for meg, at det de synes er glede, er også glede for meg, men jeg vil slett ikke bevise for dem, at det som er glede for meg, også er det for dem, kort – vi er ikke enige.
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natta. Det er trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til det ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje.
det en ny og avslappet politimann som kommer tilbake. Han ser etterhvert det positive i Heloise (Som vi som lesere også gjør), så han hjelper henne og skaper også et trygt sted der hun kan få være seg selv.
I Den siste boken, Pitbull, har forfatteren tatt et underlig grep. Det har vært en omkalfatring i både avisen og politiet. Schäfer har fått en ny partner og politiet har flyttet inn i et nytt hus, og Heloise har fått en ny sjef. Men ellers har ikke reformen hatt noe å si, så jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren har valgt å snu om på ting. Heloise har gjennom Schäfers kone begynt i våketjenesten til Røde Kors, for å skrive om denne tjenesten. Det er frivillige som sitter hos dødssyke mennesker frem til de dør. Som regel fordi den syke ikke har noen andre. Heloise møter en eldre mann hun blir veldig glad i. På grunn av ting han sier, han snakker om mord og blod, så drar hun tilbake dit han kommer fra, for å finne svar på hva som har skjedd ham. Dette blir ikke helt ufarlig og hun trenger hjelp fra Schäfer. Når en kommer forbi at det har vært reformer og historien virkelig begynner blir også denne boken riktig god.