God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Beklager at jeg er sent ute i dag. Det er sommerferie og sommermodus og jeg glemte meg rett og slett av! (Det synes jeg selv var godt gjort!)
Jeg leser stort sett tegneserier for tiden. Jeg har lånt endel fra biblioteket og akkurat nå er jeg i gang med Batman Eternal. En serie på tre skikkelig tykke tegneserier. Men om kvelden leser jeg som alltid krim, og du skal få smakebit fra en jeg likte virkelig godt. Den heter Lysningen og er den tredje boken om drapsetterforsker Tracy Crosswhite av amerikanske Robert Dugoni. Den serien anbefales.
Smakebiten beskriver en karakter jeg ofte misliker i krimbøker og i TV-serier. Ser du ham for deg?
I retten var Berkshire lett å mislike, med sine dyre italienske dresser, duskemokasiner og ufordragelige opptreden. Han slet ut aktorer og dommere med taktikker fra begge sider av grensen mellom uetisk og drittsekkaktig, men han var enda mer beryktet for sine bombastiske haranger mot urettferdighet og fordommer.
Og jeg falt atter hen i mine tanker, og jeg tenkte på så meget, blant annet gleden; og så falt det meg inn: Det er underlig at menneskene rundt omkring meg sier det er glede, og jeg sier det er glede, og de vil absolutt bevise for meg, at det de synes er glede, er også glede for meg, men jeg vil slett ikke bevise for dem, at det som er glede for meg, også er det for dem, kort – vi er ikke enige.
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natta. Det er trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til det ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje.
Jeg er ett par dager forsinket, men nå kommer oppsummeringen for juni. Jeg har lest mindre og mindre hver måned dette året. Men i juni har jeg klart å snu trenden litt. Jeg tok fatt på noen tynne bøker som jeg hadde på tbr-listen og det var det jeg hadde behov for. Det er som regel enten det å velge seg noen tynne bøker, eller det å lese favoritter om igjen som gir meg tilbake leselysten. Jeg hadde noen av Mummitroll-bøkene til Tove Jansson i bokhylla mi. Men jeg hadde ikke lest dem. Så de passet perfekt akkurat nå. Jeg har ikke hele serien, men har bestilt resten på biblioteket. Jeg tenker det blir fint å ha lest dem alle sammen. De tidligere bøkene hennes er barnebøker, men spesielt de to siste passer kanskje enda bedre for voksne. Tilsammen betyr det at jeg gikk fra 9 bøker i mai til 27 bøker i juni. Men husk på at jeg har lest dikt, tynne romaner og tegneserier i tillegg til “vanlige” bøker. Så det er ikke så imponerende som det kan se ut ved første blikk.
det en ny og avslappet politimann som kommer tilbake. Han ser etterhvert det positive i Heloise (Som vi som lesere også gjør), så han hjelper henne og skaper også et trygt sted der hun kan få være seg selv.
I Den siste boken, Pitbull, har forfatteren tatt et underlig grep. Det har vært en omkalfatring i både avisen og politiet. Schäfer har fått en ny partner og politiet har flyttet inn i et nytt hus, og Heloise har fått en ny sjef. Men ellers har ikke reformen hatt noe å si, så jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren har valgt å snu om på ting. Heloise har gjennom Schäfers kone begynt i våketjenesten til Røde Kors, for å skrive om denne tjenesten. Det er frivillige som sitter hos dødssyke mennesker frem til de dør. Som regel fordi den syke ikke har noen andre. Heloise møter en eldre mann hun blir veldig glad i. På grunn av ting han sier, han snakker om mord og blod, så drar hun tilbake dit han kommer fra, for å finne svar på hva som har skjedd ham. Dette blir ikke helt ufarlig og hun trenger hjelp fra Schäfer. Når en kommer forbi at det har vært reformer og historien virkelig begynner blir også denne boken riktig god.
Men smakebiten skal du få fra 
På Vigmostad Bjørkes hjemmesiden står det: 
Jeg kan bare si det med en gang; jeg falt ikke for denne. Den har en fin og ny historie men føltes langdryg og til tider stillestående. 
Dette er en tynn roman, med korte tekstbrokker på hver side. Den er skrevet som en dagbok og beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Jeg-personen har vært innlagt på sykehuset, og vi skjønner etterhvert at hun har vært på den psykiatriske avdelingen. Etter utskrivelsen flytter hun inn hos moren sin. Dagene hennes blir svært like hverandre, og det å røyke under morens veranda gir henne et sted å tenke og å minnes.
Vandrefalken handler om mennesker i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Der bor det en rekke ulike stammefolk. Nomader som vandrer frem og tilbake over landegrensene. Men i en moderne verden vil landene sette opp grensevakter og stammefolkene mister mye av livsgrunnlaget sitt.
Jenta som brant, var på vei ut av et vindu i skolebygningen. Svart røyk veltet ut bak henne, blandet seg med fillene av snø og aske som virvlet omkring på utsiden. Ilden hadde tatt tak i et skjerf hun febrilsk forsøkte å vrenge av seg, og hun hylte og kavet i et forsøk på å få fotfeste i karmen. Så kastet hun seg ut.