Leseeksemplar: Jeg har fått Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson av Vigmostad Bjørke, men det jeg skriver om den er mine egne meninger.
Påske 2020 ble noe annet enn vi er vant med. Over hele landet må folk feire disse dagene i sitt eget hus, hverken hytte, familie eller kirken er tilgjengelig. Den første delen av påsken ble litt som vanlig for oss, for da bruker vi å ha besøk av barnebarnet vårt. Heldigvis er vi alle friske, så han kunne komme og være noen dager. Den andre delen bruker vi å tilbringe hos svigermor i Sandefjord. For ikke å snakke om på påskemarked i Stavern Skjærtorsdag, og det kunne vi jo ikke nå. Dagene sammen med Sebastian var livlige, med turer ut, høytlesing, data og film. Dagene etterpå har vært helt stille. Fremdeles med turer ut med hunden, men ellers fylt av lesing.
Jeg har lest flere bøker denne påsken. Kraften av Naomi Alderman, Vi er fem av Matias Faldbakken, Spindelvevet av Stig Ellingsen og Simen Ingemundsen, Song for Eirabu; Vargtid av Kristine Tofte, Before Mars av Emma Newman og Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson. De to siste bøkene har jeg skrevet egne innlegg om (de er ikke publisert enda). Men jeg tenkte jeg skulle nevne resten av bøkene sammen i dette innlegget.
Kraften av Naomi Alderman
Kraften har jeg hørt mange snakke om, men det tok litt tid før jeg leste den selv. Jeg har bibliotek-appen BookBites på telefonen. Den bruker jeg mest når jeg hører om en bok jeg har lyst til å lese med en gang. Da jeg kom over Kraften i et innlegg nå i påsken, lånte jeg den med en gang.
Kraften er en dystopi, der tenåringsjentene utvikler en evne til å spre en type elektrisitet fra hendene. Noen har mye av denne kraften og noen mindre. Jentene kan vekke denne evnen hos de eldre kvinnene, og på den måten brer denne evnen seg over jorden. Kvinnene begynner å stå opp for seg selv på en helt ny måte og ordet kvinnebevegelse får en helt ny mening.
Allie er en av disse jentene. Hun er adoptert etter å ha vært i en lang rekke fosterhjem, og blir utsatt for overgrep av adoptivfaren. Da vi møter henne dreper hun ham med kraften. Roxy er resultatet av utroskap. Faren er leder for en kriminell gjeng, og hun får ikke oppmerksomhet fra faren før hun også kan vise frem denne kraften. Tundra er en ung mann som filmer og legger ut videoer på You Tube. Han er heldig med noen videoer som blir kjøpt opp av CNN, og begynner å reise rundt i verden for å filme jenter og kraften. Margot er en voksen kvinne som får kraften vekket av datteren. Hun er ordfører og sikter inn på å bli guvernør. Datteren er en av dem som har kraften bare i små perioder.
Allie drar til et kloster, der hun får ly og der hun utvikler en ny trosretning. Hun kaller seg Eva, etterhvert Mor Eva og denne religionen sprer seg over hele kloden. Den viktigste forskjellen er en kvinnelig gud og at det er Maria som er viktig. Hun samler flere og flere jenter rundt seg. Hun følger en indre stemme som er gud eller Maria. Den sier at hun skal få en soldat. Roxy kommer fra England (de er i USA) og er den de vet om med sterkest kraft. De sloss mot menn og krever å lede samfunnet. Roxy har fått et stoff fra faren som forsterker evnene, og som de begynner å produsere og hun blir leder av et kriminelt syndikat men holder kontakten med Eva (Allie). Oppi det hele er Moldova arnestedet for trafficing i verden. Der reiser jentene seg mot fengselsvokterne sine og tar over hele landet. Kona til presidenten blir ny president og de snakker om at dette skal være kvinnenes land.
Som sagt er dette en dystopi. Det vil si at den handler om samfunnet vårt i fremtiden, etter at dårlige krefter har fått overtaket eller at det har vært en krig eller katastrofe. Innimellom fortellingene i boken vises det faktatekster fra et samfunn der kvinnene styrte, som var for fem tusen år siden. Men før slutten vet vi ikke om vi er før eller etter katastrofen.
Dette er en godt skrevet, virkelig god bok. Jeg anbefaler den sterkt. Både til deg som leser dystopier, og til ungdommer. Det er ikke en ungdomsroman, men den passer som det likevel.
Vi er fem av Matias Faldbakken
Vi er fem er en norsk roman. Jeg ble litt usikker på sjangeren, men forlaget klassifiserer den som roman. Samtidig skriver de i omtalen at det er en “roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.” Jeg har også hørt mye bra om denne, så det var etter enda et bilde av den på Instagram jeg fant ut at jeg skulle laste også den ned på BookBites. Den har en, for meg, kjedelig fremside. Så jeg plukket den ikke opp før jeg hørte så mye positivt at jeg ble nysgjerrig.
Vi møter en familie på fire. Vi får fortellingen til foreldrene fra de møttes, om utfordringer de har hatt og om hvordan ståa er nå. De har nok utviklet seg på forskjellig vis, men de holder sammen. Tormod er en arbeidskar som har bygget eget hus og holder det i orden. Siv er frisør, sladrekjerring og veldig glad i å spise. De har to barn, en gutt og en jente. Tormod ønsker seg en til, men Siv sier nei. Så de får seg hund. Men en dag er den borte. Tormod sklei ut på skråplanet som ungdom og det var Siv som hentet ham tilbake. Så jeg tror Tormod føler mye takknemlighet til Siv.
På verkstaden sin begynner Tormod å eksperimentere med leire. Først lager han og barna figurer og brenner dem i ovn. Men så begynner han å blande inn kraftfor og jord. Han får besøk fra et uromoment fra fortiden og plutselig er leiren noe annet. Det er denne leiren som er det fantastiske elementet i romanen. Hver natt får den hvile på en seng kraftig matjord for å trekke næring fra jorden. Og etterhvert blir det blandet inn både det ene og det andre.
Det er ganske spesielt å lese denne romanen. Forholdet mellom Siv og Tormod er en del, i seg selv egentlig nok til en hel bok. Tormod er den som først og fremst tar seg av barna, mens Siv tar dem med til foreldrene når hun er sur på Tormod. Barna har sine utfordringer, men klarer seg likevel ganske bra. Men så er det denne leira. Hvor i all verden kom det i fra? Den tar over romanen og fortellingen går over til å sirkle rundt hva den er, eller mer hva den gjør.
Boken er godt skrevet og den er morsom å lese, selv om en sitter med litt spørsmål underveis. Men jeg likte den så godt at da jeg så forfatteren har skrevet en annen bok som også er på BookBites – The Hills – så lånte jeg den med en gang. Anbefales deg som er ute etter noe annerledes.
Spindelvevet av Stig Ellingsen og Simen Ingemundsen
Spindelvevet er for meg en lokal krim. Den har handling fra Randaberg, som er hvor barnebarnet mitt bor. Spindelvevet er den femte kriminalromanen til Stig Ellingsen og debuten til Simen Ingemundsen. Sistnevnte skriver bloggen Boktimmy. (For orden skyld, jeg sitter i juryen til Sølvkniven sammen med Simen.) Randaberg er egentlig en stille landsby på utsiden av Stavanger, så det var morsomt med en krim fra dette området.
Spindelvevet fant jeg i en annen bibliotek-app, som heter Allbok. Det er det som er den lokale appen for bibliotekene i Rogaland (og mange andre fylker), så det er sikkert derfor jeg fant denne lokale krimmen der.
I Spindelvevet møter vi førstekriminalbetjent Bjørn Berner. Han virker som en solid politimann, som tar seg godt av familien samtidig som han jobber lange dager. Han har tre tenåringsdøtre og overvåkingskamera rundt huset. (På en måte minner han meg på William Wisting, bare i yngre versjon – og det er et veldig godt skussmål å få.) Modellen Camilla Tungenes har flyttet tilbake til Randaberg, giftet og skilt seg og fått en datter som nå er en vakker tenåring. Hun bor stort sett hos faren siden Camilla er mest opptatt av seg selv og hun ikke liker den nye mannen til moren. På Randaberg befinner det også seg en mann som er svært opptatt av vakre tenåringsjenter, og han bortfører datteren mens hun er ute og går tur med hunden. Faren slår seg sammen med en journalist for å nå frem med løsepengeforslag. I løpet av etterforskningen finner de hunden i en myr, og etter å ha gravd litt til liket av en jente som forsvant for ett par år siden. Også en vakker tenåring.
Vi følger faren i hans fortvilelse og i samarbeidet med journalisten, og vi følger politiet i deres arbeid. I alternerende kapitler følger vi også edderkoppen. Mannen som står bak disse bortføringene. Vi får ikke vite hvem han er, men vi får vite hva han gjør og hvorfor. Det viser seg at han selger bilder av jentene, og lar andre fjernstyre en robotarm for penger. Han virker mer styrt av penger enn av det å bortføre jentene. Noe jeg synes er litt rart, fordi i kapitlene der vi leser hva han tenker, så virker jentene i seg selv som hovedsaken.
Spindelvevet er en fin krim. Den er lett å lese og har enkle, greie kapitler. Den er ikke innviklet eller vanskelig og derfor kan den anbefales alle, enten du er vant med å lese krim eller ikke. Hvis jeg har forstått det riktig så kommer det flere bøker om førstekriminalbetjent Bjørn Berner og Randaberg.
Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson
Reisen til livsvannet er skrevet av av islandske Bergsveinn Birgisson. Jeg slo han opp og oppdaget at han er filolog på Universitetet i Bergen. Denne boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020.
Vi er tilbake på slutten av 1700-tallet og Island er åsted for den ene naturkatastrofen etter den andre. Flere vulkaner har utbrudd, vinteren er hard med stormflo og havis, og det florerer med kopper, kusma, dysenteri og skjørbuk. Mens spedbarna døde av hoste og syfilis, diare og meslinger.
Det sørgelige var at mens allmuens trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenfeldige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene.
Livet var sett og vis ulevelig.
Det var ikke mulig – å leve
De rådende myndigheter i Danmark vil flytte alle arbeidsføre islendinger til Danmark for å jobbe på fabrikker. Så for å kartlegge hvor mange det dreide seg om, og samtidig drive med landmåling ble en hel rekke vitenskapsmenn og sekretærer (mannlige) sendt til Island. Magnús Árelíus Egede var en av disse og det er han vi følger til Strandir. Jeg kan ikke de rette navnene, men vi befinner oss på vestsiden av Island, på den delen som strekker seg ut som en hånd i nord-vest. I boken kaller de det Strandir og Strandasyssel. (Bare den første gir treff på kart).
Boken alternerer mellom brev fra Magnús Árelíus til kammerherre Levetzow og forfatterens fortelling. Men etterhvert blir det sendt færre og færre brev, da det er langt mellom folk og ingen som kommer seg til noe poststed. Magnús Árelíus er den overlegne vitenskapsmannen som etterhvert faller for Island og begynner å stille spørsmål ved om det er rett å flytte folkene. Ingen er heller villig til å flytte. Han tar inn hos fattige mennesker på små gårer og faller for vakre kvinner. Han har med seg en sekretær og en guide, men de nekter å følge ham etterhvert som de rir i mer og mer ødslig land. Så etterhvert er han alene.
Jeg har lest Svar på brev frå Helga av Birgisson tidligere, og likte den bedre enn jeg liker Reisen til livsvannet. Men samtidig er dette en fin historie.Boken er virkelig godt skrevet og en kan fordype seg i natur og menneskebeskrivelser. Magnús Árelíus’ utvikling er også fengende og interessant. Anbefales.
Ulmebrann er den fjerde kriminalromanen om journalisten Alice Bratt i avisen BA i Bergen, skrevet av Monika Norland Yndestad. Boken ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Yndestad er heltids-forfatter og har skrevet 16 bøker innen sjangerne krim, dokumentar, biografi og underholdningslitteratur.
Noen personer er det vanskelig å prate med, som oftest er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer; som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.
Jeg grep tak i en plankebit og lot meg drive avgårde med strømmen. Rundt meg var det bekmørkt, og på himmelen var verken stjernene eller månen å se. Så lenge jeg klamret meg til plankebiten, ville jeg ikke drukne, men jeg ante ikke hvor jeg var eller hvor jeg var på vei.
Søndag tenkte jeg at jeg skulle lese