God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg er på jobb igjen. Sånn er det på sommeren. Dette er jobblørdag nummer tre i rekken. Jeg har en igjen før jeg skal ha en helg fri. I dag har jeg tatt med meg en bok, men det er ikke så mye jeg får lest. Det blir en halv side nå og da. Men det er helt ok. Det er fint når det er travelt på jobb. Da går også dagen fortere. Hjemme er barnebarnet mitt på besøk. Så vi så ferdig Dr Who i går og begynte på sesong to av Reacher. Det er morsomt at vi liker å se de samme tingene, men også veldg fint.

Boken jeg leser er Parfymen: historien om en morder av Patrick Süskind. Jeg fant den på en liste over horrorbøker, men jeg skjønner ikke helt at den hører til der. Den handler riktignok om menneskelig fordervelse og en morder, men jeg synes ikke det er skummelt. Den er riktignok ganske grotesk i mange av beskrivelsene. Jeg skal gi deg et eksempel på hvor overdådig den også er med å dele hvordan lukten i parfymebutikken blir beskrevet. Hovedpersonen har en fantastisk evne til å lukte og han beveger seg rundt i verden ved hjelp av nesen. Pluss at han samler på lukter i et «kartotek» i hjernen. (Historien er fra 1700-tallet i Frankrike)

Når man lukket opp døren, lød et persisk klokkespill, og to heigrer begynte å spy fiolvann opp i en forgylt skål som igjen hadde Baldini-våpenets flakongform.
Og bak disken av lys buksbom sto Baldini selv, gammel og stivnet som en søyle, iført sølvpudret parykk og blå frakk med gullbroderi. En sky av frangipanivann, som han hver morgen dusjet seg med, omga ham på nærmest synlig måte og skjøv hans person ut i en fjern sfære […] og han ville be kunden ta plass for å overvære demonstrasjoner av utsøkte dufter og kosmetika.
Baldini hadde tusenvis av dem. Hans tilbud omfattet alt av essences absolues, blomsterolje, tinkturer, uttrekk, sekreter, balsamer, harpikser og andre artikler i tørr, flytende eller voksaktig form, over forskjellige pomader, pastaer, puddersorter, såper, kremer, bandoliner, briljantiner, bartevoks, vortedråper og skjønnhetsplastere til badevannstilsetninger, luktesalter, toaletteddik og en mengde ekte parfymer. Men Baldini nøyde seg ikke med slike produkter fra klassisk skjønnhetspleie. Hans ærgjerrighet gikk ut på å samle i sin butikk alt som på en eller annen måte duftet eller stod i duftens tjeneste. Således kunne man finne både røkelsespastiller, røkelseslys og røkelsesbånd og samtlige kjente krydderier fra anisfrø til kanelbark, sirup, likør og fruktsaft, vin fra Kypros, Malaga og Korint, honning, kaffe, te, tørket og kandisert frukt, fiken, drops, sjokolade, mandelkaker, til og med syltet kapers, agurker og løk, samt marinert tunfisk. Og videre duftende brevlakk, parfymert brevpapir, elskovsblekk med duft av rosenolje, skrivemapper av spansk lær, penneskafter av hvitt sandeltre, esker og skrin av sedertre, potpurrikrukker og skåler til blomsterblad, røkelsekar av messing, flakonger og små urner av krystall med slepne propper av rav, luktende hansker, lommetørklær, nåleputer som var fylt av muskatblom og tapeter impregnert med moskus som kunne fylle et værelse et helt århunde.
[…] Baldini selv og hans medarbeidere var blitt avstumpet mot dette virvaret, i likhet med aldrende dirigenter som jo er tunghørte alle sammen, og også hans kone, som bodde i fjerde etasje og innbitt forsvsrte den mot ytterligere ekspansjon av lagerlokalene, festet seg lite ved luktene. Men det gjorde kunden som kom inn i Baldinis butikk for første gang. Han fikk duftblandingen som et knyttneveslag, alt etter legning ble han opphisset eller bedrøvet, iallefall ble sansene hans i den grad brakt ut av likevekt at han ofte glemte hvorfor han var kommet. Visergutter glemte sine ærender. Barske herrer ble kvalme. Og mer enn én dame fikk halveis hysteriske, halveis klaustrofobiske anfall og kom ikke til hektene igjen før de var blitt behandlet med det sterkeste luktesaltet av nellikolje, ammoniakk og kamfersprit.