God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg føler jeg gjentar ganske mye når jeg skal beskrive helgene mine; i dag har jeg jobbet og barnebarnet mitt er her. Han er på sommerferie denne gangen. Vi bruker å ha en serie eller noen filmer vi ser sammen mens han er her. Denne gangen har vi valgt James Bond, så vi ser to av de filmene hver kveld. Det tar bort ganske mye lesetid, så det er ikke lesing jeg får gjordt mest av akkurat nå. Han skal være her i ti dager, og det er de ti dagene jeg jobber minst i sommer. «Bare» tre dager. Men det gjør også at jeg får en pause i en ellers travel sommer. Det er deilig.

En av bøkene på leselisten min nå er Byen bak muren av Haruki Murakami. Jeg har lest absolutt alle bøkene han har skrevet, så jeg gleder meg til en nye en. Men det fikk meg også til å tenke på bøkene hans jeg allerede har lest. Kafka på stranden var den aller første jeg leste, og den som fikk meg til å falle for skrivestilen hans. Nå, på jobb, anbefaler jeg alltid de som ikke har lest Murakami å begynne med den boken. Jeg så jeg hadde lagret flere av sitatene på engelsk:

And once the storm is over, you won’t remember how you made it through, how you managed to survive. You won’t even be sure, whether the storm is really over. But one thing is certain. When you come out of the storm, you won’t be the same person who walked in. That’s what this storm’s all about.

Silence, I discover, is something you can actually hear.

Every one of us is losing something precious to us. Lost opportunities, lost possibilities, feelings we can never get back again. That’s part of what it means to be alive.